søndag 17. mars 2019

De reaksjonære blant oss

Når alle andre hiver seg inn i debatten om navneskiftet fra Norges Statsbaner til Vy, kan vel jeg gjøre det også.
   Og da er det flere ting som faller meg inn. For det første er navneendringer sjelden blitt møtt med entusiasme. De fleste mennesker er naturlig konservative og ønsker at tingene skal være som de er. Forandringer, oppbrudd og utfordringer har aldri vært møtt med et rungende tribunebrøl. Vi liker stabilitet helt til randen av stillstand. Så forandrer verden og samfunnet seg, og gamle virksomheter må gi plass for en ny tid. Navnet er ikke lenger i samsvar med virkeligheten det skal beskrive, og nye begreper overtar. Et navn gir assosiasjoner, vi fornemmer intuitivt hva som skjuler seg bak.

Beskriver ikke hva de gjør
Norges Statsbaner er opplagt ikke et navn som beskriver hva de driver med, heller ikke NSB som bare er en forkortelse. NSB driver utstrakt busstransport, og de går definitivt ikke på skinner. NSB ønsker å konkurrere om drift av lokale og regionale strekninger i Sverige, og da er det ikke lurt å skilte med norsk tilhørighet i overdreven grad. Også svenske myndigheter som skal vurdere anbudspapirer, kan jo være fristet til å la seg villede av nasjonalpatriotisme.

Til å le av
Jeg blir lattermild når jeg hører Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum kalle det nye navnet Vy for "jåleri" og mener navneskiftet vil bety et enormt sløseri. Tja, de 280 millionene dreier seg om 1,7 prosent av NSB`s budsjett, og billettprisen vil ikke øke av den grunn. Da Senterpartiet hadde sine statsråder i den rødgrønne Stoltenbergregjeringen, hadde deres samferdselsminister ansvar for Posten Norge AS. På dette tidspunktet ble det gjennomført et kostbart navneskifte da selskapet ble splittet opp i Posten og Bring, med nye logoer. Navneendringen, særlig den som gjaldt Bring, kostet i 2008 300 millioner kroner.

Da Bondepartiet ble Sp
Vi som har levd en stund, husker at Bondepartiet i 1959 skulle skifte navn til Norsk Folkestyreparti (demokratene). Lattersalvene runget så til de grader både innenfor og utenfor Stortingsbygningen at partiet etter noen måneder byttet navn til Senterpartiet. Går vi videre inn i Landbrukssamvirke, som står Vedum og Sp nær, vet alle oppegående at her har det vært gjennomført navneendringer en masse. Navnene er blitt kortere, mer moderne, mere "trendy". Og takk for det.

Sinnsyk galskap
Lederne i Rødt og SV har markert seg med kraftige salver a la "sinnsykt" og "galskap", og Arbeiderpartiets talspersoner har vært inne på lignende uttrykk. Jeg har en mistanke om at kritikken ikke dreier seg om seriøs opposisjonspolitikk, men retorisk taktikkeri for å svekke den nye flertallsregjeringens omdømme. Partileder Moxnes i Rødt - et kort og greit navn - burde kanskje minnes på at for ikke så lenge siden het partiet hans "Arbeidernes kommunistparti, marxist-leninistene" (AKP (m-l), og i en overgangsperiode var det noe som het "Rød valgallianse" av kommunister og frittstående sosialister. Vi skjønner likevel hva som ligger bak det korte, kjekke og trendy "Rødt".

Avsverget Marx, men...
Det seiglivede Sosialistisk Venstreparti benytter mer og mer kortformen SV, kanskje for å skjule det sosialistiske opphavet. Jeg minnes at partileder Lysbakken for en ti-tolv år siden avsverget røttene til marxismen. Det var klokt av ham.
   Disse og andre kritikere tror de kan score lettvinte poenger i opinionen ved å raljere mot navneendringen. Helst ville de nok latt NSB få et navn a la "Statsmonopol for alltid AS". For hatet mot konkurranseutsetting, privatisering og oppløsning av statlige monopoler sitter dypt i sjela. Selv tror jeg Telegrafverket har hatt glede av å bli omdøpt til først Televerket, så TeleNor.

Bedre med NAV
Er det noen som egentlig savner det gamle Trygdekontoret og Arbeidskontoret? Sammen med Sosialkontoret førte navnene (og den oppsplittede fysiske lokaliseringen) til en viss stigmatisering: De som sto i køen på Arbeidskontoret, signaliserte for all verden at de var arbeidsledige. De som trakk kølapp på Trygdekontoret var kanskje ikke så happy med å fortelle omverdenen at de måtte søke uføretrygd. For ikke å snakke om det kommunale sosialkontoret. Nå er vi for lengst blitt vant til det korte og greie NAV-navnet der kontorene er samlokalisert, og ingen som ser folk rusle inn, vet helt nøyaktig hva ærendet er.

Nostalgikerne blant oss
Noen nostalgikere mener sikkert at Mesta fortsatt burde hete Statens vegvesen, og at de gamle navnene Statens kornforretning, Statens pristilsyn, Statens informasjonstjeneste, Statens Luftfartsstyre, Statens vitamininstitutt og Statens filmkontroll burde gjenopplives.
   Dette har jo noe med ideologi og "ismer" å gjøre. Den opphøyde "Staten" skal helst sørge for oss fra vugge til grav (uten kirkelig bisettelse), og "samfunnet", selve "fellesskapet", skal ta vare på  flest mulig oppgaver som borgerne, enkeltmenneskene, egentlig klarer best selv.
   Helt fra Jernverkets dager i Mo i Rana er det imidlertid mange der ute som forbinder de navnene vi har forlatt, med møllkuler, ineffektivitet, subsidier og overskridelser (som den gang Statoil ble bygget opp). Månecrashet på Mongstad og mye, mye mer.
   Det hevdes at Fortidsminneforeningen har fått veldig mange nye medlemmer fra venstresiden de siste dagene. Men det tror jeg ikke noe på.

søndag 10. mars 2019

Frp-seier om bompenger

To sammenfallende begivenheter gjør at Fremskrittspartiet (ikke mitt parti) kan innkassere en solid og uventet seier: Det norske Arbeiderparti er i ferd med å endre standpunkt og holdning i saker som har med bompenger og rushtidsavgift å gjøre.
   Først har Arbeiderpartiordføreren i Sandnes, Stanley Wirak, bedt om at rushtidsavgiften fjernes fra bompengeavtalen som er under revisjon mellom kommunene på Nord-Jæren, fylket og staten. Wirak har antagelig lyttet til reaksjonene og tenkt seg om. Det er kommunevalg til høsten.
   Søndag 10. mars har nestleder Tadia Hajik en kronikk i Aftenposten som oser av taktisk tilbaketog i bompengespørsmål. Hun er riktignok innvalgt på Stortinget fra Oslo, men hadde sin tidlige oppvekst i Rogaland. Mer om det senere.
   Ordfører Wiraks begrunnelse for å skifte mening er at rushtidsavgiften som alle betaler vil gi bedre plass på veiene for dem som har mye penger (!). Han sier: "For en hjelpepleier som tjener 400.000 kroner i året, er det mye penger med 70 kroner dagen i bompenger. For en direktør som tjener 1,5 millioner, betyr det omtrent ingenting."

Direkte usosialt
Her er det altså ikke tale om avgiften for å kjøre på selve motorveien, men den ekstra avgiften som skal innføres fra 25. mars i rushtiden, både morgen og ettermiddag. Rushtidsavgiften er direkte usosial, mener Wirak, og han har helt rett.
   Det er nemlig ikke alle som kan velge å kjøre til andre tider utenom rushtid. For eksempel dem som skal levere barnehavebarn og deretter selv dra på jobb. Det er jo ikke sånn at de fleste arbeidstagere kan velge når de begynner arbeidstiden.
   Man kan selvsagt innvende at om rushtidsavgift er usosial (tar ikke hensyn til inntekt), så er det veldig mange andre utgifter som er det: Mat koster relativt mer sett fra dem som har lav og middels inntekt i forhold til de mer velstående. Det samme gjelder strømutgifter, kommunale avgifter, egenandeler, medlemskontingenter og mye annet. Det hører med til helhetsbildet at "de rike" betaler høyere progressiv inntektsskatt. Men likevel.

Betale for å komme tidsnok på jobb
I eksemplet rushtidsavgift kommer denne avgiften på toppen av alt annet - som en dobbelt byrde for dem som på jobb til et bestemt tidspunkt - til et inntektsgivende arbeid som er nødvendig for å kunne betale alle de andre husholdningsutgiftene. Med Wiraks logikk vil de med lavest inntekt subsidiere de med høyere inntekt slik at sistnevnte får romslig plass på veien og når raskere frem til sine arbeidsplasser og møteavtaler. (Med rushtidsavgift vil det være noen som kjører på andre tider - pensjonister for eksempel)
   Kollektivtilbudene er så som så i både det utbane Norge og den grisgrendte delen av landet vårt. De unge og sterke og de romantisk-reaksjonære kan ikke uten videre avfeie problemstillingen med å si at "folk må da kunne sykle".

Lydhør for sosial uro
Og Hadia Tajik? Hun sammenligner protestene fra "de gule vestene" i Frankrike med nettopp opprøret mot økte bompengepriser i hjemfylket Rogaland. En sterkt haltende sammenligning, for å si det mildt, men ikke helt uten logikk. Hun bringer inn det politisk korrekte argumentet om at bompenger har med klimakutt å gjøre. Det har det selvsagt ikke: Trafikantene betaler bompenger først og fremst for å betale byggingen av veien. Skulle vi følge klima-aktivistenes resonnement skulle ikke motorveier vært bygget i det hele tatt.
   Men hun følger altså sin Arbeiderpartiordfører i Sandnes i dette: "Det handler... om at byrdene for å få til nødvendig omstilling oppleves som rimelig og rettferdig fordelt". Hun påpeker at avgifter rammer likt for alle, uavhengig av lommebok: "Det er ikke slik at arbeidsfolk ikke er opptatt av klima, men det er heller ikke opplagt å være udelt positiv til grønn omstilling hvis den betyr at du mister jobben eller får dårligere råd". Min kommentar: Det er nettopp hva som skjer i spørsmålet om rushtidsavgift.

Ønsker ikke å tape valget
Selv om Arbeiderpartiets nestleder pakker problemet med rushtidsavgift i Rogaland inn i en klimasammenheng i Aftenposten og blant annet siterer EU-kommisjonæren for energi, er det ingen tvil om at hun først og fremst er opptatt av at Arbeiderpartiet ikke taper for mange velgere i Rogalandskommunene.
   Bompenger er i bunn og grunn en uting. Veier og jernbane og annen infrastruktur er en soleklar offentlig oppgave som skal finansieres over offentlige budsjetter. Det er det normale i de fleste land. I Norge har vi dessverre fått en "blandingsøkonomi" også her: Statlige myndigheter forlanger lokale bomavgifter for å delfinansiere nye, bedre og mer trafikksikre veier.
   Eller omvendt: Som regel er det lokale og regionale folkevalgte organer som krever veien og sier seg villig til å vedta bompenger for å få det til. I mange tilfelle er det et spørsmål om å få veien, eller ikke få veien - ihvertfall innen overskuelig tid.
   Noen er så prinsippfaste her at de velger å ikke få veien, slik flertallet i tidligere Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme kommuner i Vestfold i sin tid gikk inn for.

Kan godtas
Jeg kan godta bomavgifter i noen tilfelle: Dersom den gamle veien går noenlunde parallelt med den nye motorveien og dermed gir trafikantene et valg, er det greit. Slik som gamle og nye E18 i Vestfold. I mange år var det de som valgte å kjøre de gamle Lierbakkene fremfor å benytte den moderne motorveien mellom Lier og Asker. Dem om det.
   Det er ikke det offentliges oppgave å belaste vanlige folks hverdag med stadig nye utgifter og avgifter. De siste årene er det bygget flere motorveier enn noen gang i Norges moderne historie. Opposisjonen på Stortinget raljerer over det borgerlige flertallets politikk fordi tallet på bomstasjoner er økt. Men faktisk har det samme flertallet (Solbergregjeringen) sørget for at den statlige andelen av finansieringen er økt kraftig. Staten betaler nå mer enn bilistene, prosentvis.

Nei til veiprising
Så er det grunn til å advare sterkt mot å erstatte bompenger med et system for veiprising: Det vil gi norske bilister og skattebetalere en permanent avgiftsøkning som aldri blir avskaffet igjen. Betaler vi avgift for å benytte bomveier, vet vi at bommen og avgiften blir borte når veien er betalt.
   Tilbake til utgangspunktet, rushtidsavgift på Nord-Jæren: Det er håp for trafikanter og bompenge-Norge når selv Arbeiderpartiordførere sier at "nok er nok".

fredag 8. mars 2019

Tull og tøys i Oljefondet

I dag er oljeaksjen på verdens børser rammet av en tilsynelatende liten beslutning i det norske oljefondet (Pensjonsfond Utland): Fondet vil selge seg ut av enkelte mindre internasjonale oljeselskaper. Påskuddet er å gjøre fondets investeringer mindre sårbare og utsatte. Samtidig har fondet beholdt porteføljen i de virkelig store oljeselskapene, de som betyr noe. Reaksjonen var fall i aksjekurser, kanskje også i oljeprisen de nærmeste dagene.
   Det kan virke som om beslutningen er politisk styrt, ihvertfall virket det slik da finansminister og Frp-leder Siv Jensen sto frem og forsvarte salget. Hun virket brydd og ikke spesielt engasjert. Hvem har i så fall presset henne? Regjeringskolleger? Statsministeren? Eller er det bare lydhøre og tjenesteivrige forvaltere i fondet som har mottatt antydninger om hva som for tiden er politisk korrekt?

Tatt alvorlig i markedet
Uansett: Bloomberg tok meldingen alvorlig, og plutselig var investorer og oljeselskaper på alerten. Også selskaper som er dypt involvert i utvinning og leting på norsk sokkel. Hva skal de tenke nå? Er den norske stat og oljefondet begynt på retretten? Er det trygt å søke om konsesjoner og utvinningstillatelser? Bør vi satse mer på andre oljekilder enn Nordsjøen og Barentshavet - i Afrika og Midt-Østen?
   Så ble det i etterkant forsikret om at det som ble solgt ut, bare utgjorde en forsvinnende liten del av oljefondets samlede investeringer og fondsmidler. "Bare symbolsk" var melodien og refrenget. Men slike "symbolske" handlinger kan være farlige.

Champagnen fløt
For straks nyheten kom ut, jublet klima- og miljø-mafiaen, og NRK hanket inn sine kompiser blant de grønne aktivistene til et dyktig iscenesatt TV-innslag hvor Framtiden i våre hender sprettet champagneflasker og nærmest ropte et himmelhøyt halleluja. Slike "symbolske handlinger" vil selvsagt øke appetitten på nye aksjoner og mer kampanjejournalistikk støttet av alle de main stream-mediene der MDG-journalistene har nakketaket på redaksjonsledelsen. Noen saklig begrunnelse har de ikke, men en idealistisk, kvasireligiøs tro på at fravær av norsk olje- og gassproduksjon vil redde kloden.
   Dette skjer jo i en tid hvor høyrøstede brushoder krever nedlegging av en av Norges viktigste næringer. Bortimot 200.000 arbeidsplasser står på spill. Jo, da, industrien skal få en romslig overgangsperiode. Kanskje blir de ansatte stilt i utsikt å få dyrke cannabis til medisinsk bruk i stedet, slik pelsdyrfarmerne er blitt tilbudt. Eller passe på vindmøller som står stille mange dager i året når det ikke blåser. Eller produsere solcellepaneler også når solen ikke skinner eller hever seg over horisonten.

Et slag i ansiktet
Nedsalget er et slag i trynet på alle de tillitsvalgte i LO og Fellesforbundet som i disse tider gjør hva de kan for å sette norsk oljeindustri i et perspektiv som også inneholder fakta om forurensning, den globale verdens oljebehov i mange tiår fremover - og trusselen mot arbeidsplasser i en lønnsom næring. En næring som gir så store skatteinntekter for det norske fellesskapet at vi også kan tilfredsstille høylytte krav om høyere levestandard, høyere reallønn og mindre arbeidstid. For ikke å snakke om kvalitet i skole, omsorg og helse i et land på verdenstoppen.
   Ønsker man å ramme rekrutteringen til olje- og gassindustrien? Det virker slik. Da NRK pliktskyldigst for noen dager siden fortalte om begeistrede unge som søkte seg utdannelse og jobb i olje- og offshorebransjen, lot institusjonen aktivistene og ekstremistene i Greenpeace kommentere og sverte de unges valg av yrkesvei. Dette vil vi helt sikkert se mer av. En positiv nyhet fra en næring som olje og gass må ikke bli stående alene.

Skal vokse maksimalt
Det norske oljefondet har én hensikt: Å sørge for maksimalt utbytte av sine investeringer slik at det trygger nordmenns fremtid. Skape en buffer mot dårlige tider, som konjunkturnedgang og finanskriser. Et fond som skal gjøre overgangen til et grønnere og mindre forurensende samfunn lettere på sikt. Gjerne på kort sikt. Et fond som skal sikre nordmenn pensjoner å leve av. Et fond som kan finansiere økt satsing på infrastruktur (veier og jernbaner, bredbånd og digitalisering, innovasjon, forskning og produktutvikling, kunnskap og teknologi på verdenstoppen.
   Om nedsalget virker "symbolsk", vil det stimulere all verdens reaksjonær-romantiske bevegelser til å trøkke på for få mer. Slik at champagnekorkene kan sprette og NRK lage enda flere ubalanserte kosereportasjer uten motforestillinger.

torsdag 7. mars 2019

Endelig skjer det noe - men nok?

Det var oppløftende å lese at US Cyber Command, som har til oppgave å forsvare og beskytte USAs forsvar mot dataangrep og digitale trusler, før mellomvalget til Kongressen skrudde av nettet i den russiske hackerfabrikken "Internet Research Agency" i St. Petersburg. Det kan sees på som et forkjøpsangrep.
   Det russiske IRA er en beryktet trollfabrikk som driver bevisst påvirkning og digital hets mot  vestlige land. Trollfabrikken har, som i mange andre tilfelle, bånd til Kreml, selv om den formelt er eiet av en enkeltstående oligark. Internet Research Agency har stått sentralt i etterforskningen av den russiske inngripen i valgkampen i USA i 2016.

Stengte nettet
Noen timer før fjorårets mellomvalg klarte altså amerikanske militærhackere å stenge nettet til inntrengerne fra St. Petersburg. Ansatte i trollfabrikken klaget over stengningen i intern kommunikasjon som amerikanerne snappet opp. Det var et bevis på at mothackingen var en suksess. Amerikanske medier omtaler nå cyberaksjonen som en advarsel til Putin-Russland om å slutte med angrepene og innblandingen via internett mot vestlige demokratiske valgkamper.
   Amerikanerne har til nå vært tilbakeholdne med å gå til motangrep - ikke fordi de ikke har kapasitet nok til å gjøre det, men for at ikke russerne skal få kjennskap til hvilken ugagn USA kan svare med. Det gjelder å ikke vise kortene i utrengsmål, men avvente de store cyberangrepene - når det virkelig blir alvor.

Anklager navngitte russere
Både spesialagent Mueller og FBI har levert en rekke rettsdokumenter som klart peker mot Internet Research Agency i St. Petersburg. Flere ledere i selskapet er stevnet. De vil selvfølgelig ikke møte i noen amerikansk rettssal, men de rettslige anklagene kan være plagsomme nok, særlig for personer med høy status og prestisje som ynder å forlate Russland på hyggelige turer til Vesten. Resepten på innblanding i amerikansk demokratisk debatt har dreid seg om blant annet fake news rundt innvandring, våpenlover, sørstatsflagget, nasjonalsangen, rasisme og homofili-saker, melder Aftenposten.
   En av metodene er å plante inn i amerikanske velgeres bevissthet raljerende og harselerende karakteristikker av personer. Man ønsker å undergrave USAs selvtillit, skape enda større splittelse i befolkningen og "vise" at demokratiet ikke er så fantastisk. Slik virkeligheten for så vidt er daglig i Russland selv. Men her gjelder det å vise at "de andre er ikke noe bedre".
   Litt patetisk blir det når en Kreml-talsmann hevder at det stakkars Russland er utsatt for en flom av digitale angrep fra amerikansk territorium.

Elektronisk krigføring mot Norge
Over til den dagsaktuelle trusselen i Norge: Vi har nå fått vite, og bevisene er tindrende klare, at russerne driver skjult elektronisk krig mot Norge. Det skjedde både under den store NATO-øvelsen Trident Juncture og i perioder da forholdene var "normale". Russerne hadde ikke selektert typisk militær kommunikasjon, men angrep like godt hele det satelittbaserte GPS-systemet, noe som gjorde at kommunikasjonen i vanlig sivil flytrafikk og redningstjeneste ble slått ut. Senere har man gjettet på at den elektroniske jammingen også var rettet mot prøveboring etter olje og gass på norsk sokkel i Barentshavet, hvor forøvrig russerne også opererer.
   Uansett står vi overfor en stor og alvorlig utfordring: Russerne tester ut sitt angrepspotensiale i cyberspace. De har utviklet spesialutsyr for det, utstyr som er lett å flytte på. Og de opererer kloss opptil norskegrensen akkurat når det passer dem. Fortsetter denne utviklingen, vil Norge få alvorlige problemer med vanlig lufttrafikk som betyr så mye for nordmenn i Finnmark. Og vår virksomhet i den økonomiske sonen.

Forstår bare ett språk
Dette er en aggressiv adferd som må tas alvorlig. Russland gir aldri etter for argumenter, oppfordringer til fred og fordragelighet eller ønsker om tillitsfullt samarbeid. De forstår bare maktens og overmaktens språk. Føler de at motangrep vil skade dem selv i sterk grad, vil de tenke seg om, ellers fortsetter de nøyaktig som før, eller de fristes til enda mer i krigersk eskalering. Hensikten er å skremme, skape frykt og gjøre nordmenn svake og ettergivende.
  Derfor må Forsvaret, alene eller gjennom NATO, skaffe seg - og bruke - samme type utstyr. Ikke som "flexible respons", altså like for like, men trappe opp motangrepene til et nivå som gjør russerne selv nervøse. En cyberkrigens terrorbalanse.

Terrorbalanse i cyberspace
Jeg har sammenlignet situasjonen med atomtruslene før: Øst og Vest har atomkapasitet nok til å utslette hverandre, men ingen tør å bruke kjernefysiske våpen fordi det ikke har noen hensikt så lenge motstanderen kan utslette dem selv. Det er ingen hyggelig situasjon, men bedre enn "varm krig". For den garanterer full utslettelse på en ubeboelig klode.
   Russerne forstår bare ett språk. Det ligger i kulturen, under huden. En russer ser seg alltid over skulderen: Hvem har makten, hvem må jeg passe meg for, hvem må jeg være venner med eller ihvertfall ikke provosere?

Et farlig folkelig kompleks
Samtidig er den jevne russer stolt over sitt lands historie og særlig seieren over Hitler under annen verdenskrig. Han og hun tror fremdeles at Vesten i de senere år har "innringet" Moder Russland og truer fedrelandet. Myndighetsstyrte medier hamrer dette budskapet inn uten motfortestillinger. Den fattige russer (det er desidert flest av dem sammenlignet med velstående vesteuropeere) må ha en slags psykologisk kompensasjon for underlegenheten og kompleksene: En aggressiv selvhevdelse som gir seg uttrykk i militær styrke og evne og vilje til å bruke militær makt mot verden forøvrig. Den jevne russer er tilfreds når "fiendene" i vest frykter Russland. Det er forståelig, men farlig. Og det er her Vesten må stå fast og ikke la seg påvirke.
   Også av denne grunn var militærhackingen av Internet Research Agency et lyspunkt. Jeg håper den amerikanske hackingen fortsetter og utvides. USA bør ha fått nok av innblanding i demokratiske prosesser, og nå bør også Norge si stopp. Nok er nok.

fredag 1. mars 2019

Avskyen for rikdom

"Når alle har lyst til å bli rike - hvorfor er det da så galt at noen er blitt det?" spurte en klok og farverik mann for flere tiår siden.
   Det er en seiglivet marxistisk myte at de fattige er fattige fordi noen er rike. I middelalderens samfunn kunne påstanden ha en kjerne av sannhet i seg, men ikke i moderne velferdssamfunn som det norske. Det er en falsk legende, men det virker som at Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre faktisk tror på den. Argumentasjonen hans, de drabelige svingslagene mot regjeringen, baserer seg helt og holdent på den politiske og ideologiske påstanden om økende forskjeller og ulikhet, som han håper skal bli kommunevalgets og det kommende stortingsvalgets snakkis.

Snakk om det positive
Han vil ikke lykkes - om da ikke main stream media og alle de betalte propagandistene i diverse venstrepartier og radikale fagforeninger klarer å overdøve meningsmotstanderne. I de sosiale medienes glanstid vil de ikke lykkes der heller. Nå er det for mange alternative nyhets- og kommentarkanaler der ute.
   I virkeligheten er det ikke nødvendig å imøtegå alle de lettbente påstandene, men tie propagandaen i hjel, sitte stille i båten og heller minne om alle de positive trekkene ved samfunnsutviklingen. For de er mange og langt viktigere. Folk flest er ikke dummere enn at de observerer hva som faktisk skjer. Støre er i ferd med å gjøre eksakt samme feil som i stortingsvalgkampen i 2017: Snakke om nasjonal krise når alle piler pekte oppover. I stedet for å snakke Norge ned, burde han og andre på venstresiden glede seg over fremskrittene og forbedringene. Det er dem folk flest opplever.

Fattigdom oppleves forskjellig
For svært mange der ute føler ikke at de er blitt fattigere, eller at ulikheten vokser dem over hodet. Opptil halvparten av dem som er blitt kategorisert som fattige (familier med vedvarende lavinntekt) svarer i undersøkelser at de slett ikke vedkjenner seg fattigstemplet. De oppfatter seg ikke som fattige ofre for rikingenes makt, overgrep og vanstyre.
   Selvsagt har det noe med bakgrunnen til mange fattige å gjøre: En brorpart av dem som nå rubriseres som fattige, har innvandrerbakgrunn og kommer fra så tilbakestående land at tilværelsen i Norge fortoner seg om himmelrike på jord. De føler seg rett og slett velstående her, for de sammenligner seg naturlig nok med dem som ble igjen i hjemlandet.

Stabil andel
De ti prosent rikeste her i landet betaler hele 40 prosent av skattene. Det er samme andel som for tredve år siden. Vårt progressive skattesystem sørger for det, og Norge og nordmenn har levd godt med denne form for beskatning. Vi er et av verdens aller "likeste" land.
   Arbeiderpartiet og Støre tåkelegger noen viktige fakta: Det er ikke de rikeste personlige skatteyterne som har fått en viss begrenset skattelette, men de selskapene, de bedriftene og arbeidsplassene de eier og leder som har fått lavere skattebyrde. De som investerer, bruker midler til forskning, innovasjon og produktutvikling - og skaper flere arbeidsplasser i mange næringer og i alle landsdeler, i byer så vel som i distrikter.

Skape, ikke skatte
Arbeiderpartiet vil skatte mer, Solbergregjeringen vil skape mer. Støre vil skru til skatteskruen, Erna Solberg vil gjøre mer direkte for de fattige. Ikke ved å kvele dem som legger gulleggene, men ved å bruke målrettede og treffsikre tiltak i form av gratis kjernetid i barnehavene, en bred front av integrerings- og inkluderingstiltak, gulrøtter for å lokke flere innvandrerkvinner (og andre marginaliserte grupper) ut i arbeidslivet. Legge til rette for at det blir to med arbeidsinntekt i en familie i stedet for bare én. Sette inn større ressurser i barnehaver og skoleverk slik at alle får et best mulig utgangspunkt for jobber, inntekt og karriere.
   Det er faktisk det som skjer akkurat nå. Det skapes mer, verdiskapingen i det norske samfunnet øker. Det blir stadig færre arbeidsledige, og sysselsettingsgraden øker - også blant utsatte ungdomsgrupper. Vi har ikke hatt lavere ledighet på ti år. Utviklingen går i riktig retning. Den største forskjellen i Norge er mellom de som har og de som ikke har jobb og arbeidsinntekt.

Ulikheter kan reduseres
Et annet 40-prosent-tall: Når vi tar hensyn til at skattesystemet for lønnsinntekter (progressivt) og kontantoverføringer til personer og hushold som har en utjevnende effekt, reduseres den opprinnelige ulikheten med 40 prosent. Når man deretter tar hensyn til effekten av gratis og sterkt subsidierte offentlige tjenester (de nevnte eksemplene barnehave, skole, helse og utdanning), reduseres ulikheten med ytterligere 20 prosent.
   Man kan i teorien skatte folk i hjel for begrense ulikhet, men er det fornuftig? Husk at "de rike" som eier bedrifter - store og små - holder næringer og lokalsamfunn oppe. Det dreier seg ikke om større personlig forbruk når skatten reduseres, men større armslag for verdiskaping - som vi alle tjener på.

Hjelp til dem som sliter mest
Solbergregjeringen har vært dyktig til å konsentrere innsatsen om dem som sliter mest - på skolebenken, i yrkeslivet, på de sosiale arenaene. Det skjer for eksempel ved nettopp redusert foreldrebetaling i barnehavene. Særlig har utsatte barn stor nytte av å gå i barnehaver med høy kvalitet. De utvikler blant annet et bedre språk, noe som gir bedre grunnlag for at man fullfører videregående, her har forskerne funnet en sammenheng.
   Målet kan ikke være å gjøre alle absolutt like, men gi muligheter til alle. Den enkeltes evner og valg må være avgjørende. Den absolutte likhet er noe Støre neppe heller ikke tror på, han bare virker slik. Det er inntektsutvikling for hele befolkningen, følelsen av at det går bedre år for år, som avgjør folks syn på saken, ikke hakkespett-tirader om "at utviklingen går i feil retning". For det gjorde den også i de fire årene Jonas Gahr Støre satt i regjering - etter hans egen definisjon.

Ikke kamp mot rikdom
Kampen mot fattigdom er ikke, og bør ikke være, en kamp mot rikdom. Der finnes mange årsaker til at noen ender i fattigdom. Det kan være rus og psykiatri (som det jobbes knallhardt med fra regjeringens side), det kan være kriminalitet, det kan være innvandrerbakgrunn med lavt utdanningsnivå i forhold til kravene i et moderne industri- og velferdssamfunn. Det kan være holdninger som går i arv.
   Ingen ting av regjeringens politikk er "skjønnmaling". Solbergregjeringene har ikke lagt glassur over problemene, men avdekket dem, vært ærlig på utfordringene. Ingen skal måtte forbli i fattigdom. Alle skal få en sjanse, ja, en ny sjanse dersom utgangspunktet er dårlig.
 

Har noen andre skylden for alt?

Den tragiske ulykken i tunnelen på Filipstad i Oslo har hatt bred dekning i mediene, og debatten om årsaker og "skyld" er så smått begynt å rulle etter at omfanget og alvoret har sunket inn. Flere spør seg: Hvordan kunne det skje? Hva var de unges hensikt med å klatre over gjerdet og bevege seg inn i togtunnelen? Hva hadde de der å gjøre?
   Normalt betyr eksistensen av et gjerde noe. Det kan markere privat eiendom, det skal kanskje holde beitende dyr borte fra bebyggelse eller dyrket mark, det kan markere at det innenfor gjerdet er ulovlig eller farlig å oppholde seg.
   Militære områder er som regel markert med forbudtskilt, drikkevannskilder kan være beskyttet med opplysningskilt - og for eksempel høyspentledninger, transformatorer og lignende installasjoner har gjerne tydelige advarsler og fysiske stengsler.
   Men gjerder kan også oppfattes som en "utfordring", pirre nysgjerrigheten eller tenne lysten til å forsere dem. Blant gutter i en viss alder er det ikke uvanlig at man hisser hverandre opp til å gjennomgå vågale "manndomsprøver".
   Så er spørsmålet: Skal det aldri dreie seg om personlig ansvar i slike forbindelser? Er det alltid deres skyld som ikke har reist gjerdet høyt nok eller forsynt det med piggtråd? Skal for eksempel Bane NOR eller politiet daglig overvåke gjerder mot skinnegang og sørge for at alle hull som blir klippet opp blir reparert omgående?
   Avisoverskrifter som denne er typiske rundt den tragiske ulykken på Filipstad: "Lett å komme inn i tunnelen", "Er sikringen god nok?" Spørsmålene er relevante. Men ville et høyere gjerde eller fareskilt for hver femte meter ha stanset ungdommene fra å entre et ulovlig område? Tunnelen der togene snur, er teppelagt med tagging. Ingen vet foreløpig eksakt hva de tre hadde der å gjøre, hvilke planer de hadde. Men mye tyder på at hensikten kan ha vært å tagge. Det er i seg selv ulovlig og et ufyselig onde, særlig når den går ut over for eksempel estetikken på utsiden av passasjervogner.
   Så stilles man overfor det store spørsmålet: For å komme i kontakt med høyspentstrømmen måtte man klatre 5,5 meter over bakken. Visste man ikke at det var livsfarlig? Tja, tenåringer burde vel vite dette?
   Den prinsipielle problemstillingen er denne: Er det alltid noen andres skyld at det skjer alvorlige ulykker av denne karakter? Er det "systemet" eller i siste instans "samfunnet" som skal lastes og kritiseres, og ikke den som har oppsøkt faren eller gjort en fatal feilvurdering?
   Vi har hatt flere tragiske jernbaneulykker i Norge der årsaken har vært menneskelig feilvurdering, personlige feil eller rett og slett slendrian. Men i vårt samfunn er det sjelden at enkeltpersoner som har begått en feil, blir tiltalt og straffet. En hærskare av instanser, særlig fagforeninger og mediesynsere er straks på plass for å påpeke at "systemet" har sviktet. Den enkelte har ikke gjort noe galt, men systemet var ikke idiotsikkert.
   Slik kan vi egentlig gå igjennom mange samfunns- og arbeidsområder. Vi lever i en risikofylt verden. Det er derfor vi har en så streng arbeidsmiljølov, der HMS-flagget er heist høyt på stanga.
   Systemet kan altså ha vært en årsak eller være del av en årsakssammenheng.. Forebygging er et ansvar hos arbeidsgivere og faginstanser. Likevel: Er vi kommet så langt at personlig ansvar skal pulveriseres fullstendig og avskaffes som forklaring? Når en pilot gjør en fatal feil og flyet styrter, er det dobbelt tragisk. Vi ser at havarikommisjoner demper inntrykket av skyld og ansvar, av hensyn til pårørende. Mediene gjør det samme. Det bør vi akseptere.
   Jeg synes likevel at vi skal holde fast ved regelen om at du er ansvarlig for det du gjør. Den som har fornuften i behold og vet noe om mulige konsekvenser, har et ansvar. Det betyr ikke at noen personlig bør henges ut eller fordømmes. Men ulykken på Filipstad bør også være en påminnelse til unge mennesker om at brudd på sikkerhetsforskrifter og tekst på skilt er noe å bry seg om, ta hensyn til og respektere. At et gjerde betyr noe.