fredag 1. mars 2019

Har noen andre skylden for alt?

Den tragiske ulykken i tunnelen på Filipstad i Oslo har hatt bred dekning i mediene, og debatten om årsaker og "skyld" er så smått begynt å rulle etter at omfanget og alvoret har sunket inn. Flere spør seg: Hvordan kunne det skje? Hva var de unges hensikt med å klatre over gjerdet og bevege seg inn i togtunnelen? Hva hadde de der å gjøre?
   Normalt betyr eksistensen av et gjerde noe. Det kan markere privat eiendom, det skal kanskje holde beitende dyr borte fra bebyggelse eller dyrket mark, det kan markere at det innenfor gjerdet er ulovlig eller farlig å oppholde seg.
   Militære områder er som regel markert med forbudtskilt, drikkevannskilder kan være beskyttet med opplysningskilt - og for eksempel høyspentledninger, transformatorer og lignende installasjoner har gjerne tydelige advarsler og fysiske stengsler.
   Men gjerder kan også oppfattes som en "utfordring", pirre nysgjerrigheten eller tenne lysten til å forsere dem. Blant gutter i en viss alder er det ikke uvanlig at man hisser hverandre opp til å gjennomgå vågale "manndomsprøver".
   Så er spørsmålet: Skal det aldri dreie seg om personlig ansvar i slike forbindelser? Er det alltid deres skyld som ikke har reist gjerdet høyt nok eller forsynt det med piggtråd? Skal for eksempel Bane NOR eller politiet daglig overvåke gjerder mot skinnegang og sørge for at alle hull som blir klippet opp blir reparert omgående?
   Avisoverskrifter som denne er typiske rundt den tragiske ulykken på Filipstad: "Lett å komme inn i tunnelen", "Er sikringen god nok?" Spørsmålene er relevante. Men ville et høyere gjerde eller fareskilt for hver femte meter ha stanset ungdommene fra å entre et ulovlig område? Tunnelen der togene snur, er teppelagt med tagging. Ingen vet foreløpig eksakt hva de tre hadde der å gjøre, hvilke planer de hadde. Men mye tyder på at hensikten kan ha vært å tagge. Det er i seg selv ulovlig og et ufyselig onde, særlig når den går ut over for eksempel estetikken på utsiden av passasjervogner.
   Så stilles man overfor det store spørsmålet: For å komme i kontakt med høyspentstrømmen måtte man klatre 5,5 meter over bakken. Visste man ikke at det var livsfarlig? Tja, tenåringer burde vel vite dette?
   Den prinsipielle problemstillingen er denne: Er det alltid noen andres skyld at det skjer alvorlige ulykker av denne karakter? Er det "systemet" eller i siste instans "samfunnet" som skal lastes og kritiseres, og ikke den som har oppsøkt faren eller gjort en fatal feilvurdering?
   Vi har hatt flere tragiske jernbaneulykker i Norge der årsaken har vært menneskelig feilvurdering, personlige feil eller rett og slett slendrian. Men i vårt samfunn er det sjelden at enkeltpersoner som har begått en feil, blir tiltalt og straffet. En hærskare av instanser, særlig fagforeninger og mediesynsere er straks på plass for å påpeke at "systemet" har sviktet. Den enkelte har ikke gjort noe galt, men systemet var ikke idiotsikkert.
   Slik kan vi egentlig gå igjennom mange samfunns- og arbeidsområder. Vi lever i en risikofylt verden. Det er derfor vi har en så streng arbeidsmiljølov, der HMS-flagget er heist høyt på stanga.
   Systemet kan altså ha vært en årsak eller være del av en årsakssammenheng.. Forebygging er et ansvar hos arbeidsgivere og faginstanser. Likevel: Er vi kommet så langt at personlig ansvar skal pulveriseres fullstendig og avskaffes som forklaring? Når en pilot gjør en fatal feil og flyet styrter, er det dobbelt tragisk. Vi ser at havarikommisjoner demper inntrykket av skyld og ansvar, av hensyn til pårørende. Mediene gjør det samme. Det bør vi akseptere.
   Jeg synes likevel at vi skal holde fast ved regelen om at du er ansvarlig for det du gjør. Den som har fornuften i behold og vet noe om mulige konsekvenser, har et ansvar. Det betyr ikke at noen personlig bør henges ut eller fordømmes. Men ulykken på Filipstad bør også være en påminnelse til unge mennesker om at brudd på sikkerhetsforskrifter og tekst på skilt er noe å bry seg om, ta hensyn til og respektere. At et gjerde betyr noe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar