søndag 24. februar 2019

Den vanskelige balansen

For en tidligere NRK-ansatt gjør det til tider vondt å observere hvordan statskanalen, som får sine lisensinntekter gjennom vedtak i Stortinget og som har et livsviktig samfunnsoppdrag, ikke alltid lever opp til idealer og forventninger.
   Der finnes så mange eksempler på skjev og ubalansert fremstilling av omstridte temaer og enkelthendelser at det nesten er umulig å ramse dem opp. Men la oss ta noe ferskt og dagsaktuelt: Når Dagsrevyen og andre programmer og "sendeflater" dekker IS-krigere på vei hjem fra det sønderknuste IS-kalifatet, forventer seere og lyttere at de fleste sider av saken blir belyst.

Det er så synd på dem
I stedet får vi ubalanserte reportasjer og intervjuer som faller utfor kanten på én side: Det er synd på disse menneskene. De mannlige krigerne har tapt både krig og ære, kvinnene deres, og barna,  sitter igjen som lidende mennesker i interneringsleire der forholdene er under enhver kritikk. Alle vil de "hjem" til Norge igjen, den vestlige velferdsstaten de tok avstand fra ved å søke mot kalifatet.
   Kvinnene som snek seg ut av Norge, ga de mannlige krigerne aktiv moralsk støtte og tok seg av den praktiske hverdagen og fødte barn, mens deres menn drepte, torturerte, voldtok og halshugget dem som sto i veien for det verdslige paradiset.

Vil påvirke oss
Taktisk er det lurt av NRK å konsentrere seg om kvinner og barn hvis hensikten var å påvirke våre følelser og humane holdninger - egenskaper vi nordmenn har overflod av. Kvinner, også norske, dro som nevnt frivillig og aktivt til Syria for å støtte det religiøse tyranniet. I søndagens dagsrevy fikk vi et godt inntrykk av ødeleggelsene i kalifatet, ruinhaugene, mennesker på flukt, intervjuer med menn og kvinner i IS-leirene som sutret over sin skjebne og tryglet norske myndigheter om å få bosette seg igjen i Norge og andre skandinaviske land - gjerne med billetter betalt av staten.
   NRK-reporteren på stedet gjorde en god og profesjonell jobb og stilte alle relevante spørsmål, også om anger, ønske om familiegjenforening og mulig syndsforlatelse. Men noe skurret i oppsettet og de etterfølgende studiointervjuene: Hvor var UD, PST, forskningsmiljøer og vår etterretningstjeneste som kunne ha gitt en vurdering av risikoen for det norske samfunnet ved repatriering?

Flere må inviteres
For å kunne gi slike svar, må også andre intervjuobjekter inviteres til redaksjonslokalene på Marienlyst. Når man hanker inn en representant for Redd Barna, vet vi nøyaktig hva som vil bli sagt og forfektet. Redd Barna har kun barnas beste å jobbe for og forsvare. Organisasjonen har en legitim rolle, og deres stemme hører så absolutt med i diskusjonen. Men her "bestilte" NRK ett sett meninger.
   Det som savnes, er en analyse av mødrenes sinnstilstand og påvirkningskraft. Vil de (og deres krigermenn som slipper ut i det norske samfunnet etter eventuell fengselsstraff) fortelle sine barn at de tok grundig feil, at vurderingsevnen sviktet ved avreise, og at de - barna - aldri må finne på noe lignende? Vil de overfor barna skryte av friheten og valgmulighetene, velferden og velstanden som Norge kan tilby dem? Vil de sverge troskap mot det norske demokratiet etter opplevelsene i Syria?

Grunlag for egne konklusjoner
Den perfekte dekning av omstridte saker går ut på at flere kilder og meninger får slippe til på en balansert måte. Reportere og intervjueres oppgave er å legge frem kjensgjerninger og ulike syn, slik at mottagerne - seere og lyttere - får et grunnlag for å ta egne standpunkter. Det er ikke verre enn det.
   Reportere skal være nøytrale og distanserte, ikke engasjerte og partiske. De skal ikke "vinkle" en sak slik at de som ser og hører på, blir manipulert og påvirket til å lande i den ene eller den andre leiren. Alle fakta skal på bordet.

Den enkelte har et ansvar
Så begynner noen av oss å bli litt lei av alle forklaringene og unnskyldningene rundt fremmedkrigere som er blitt radikalisert. Det er liksom ikke deres skyld at de til slutt valgte drap og terror som vei videre i livet, det var vanskelig oppvekst, foreldres oppdragelse, søsken, imamer, fattigdom, manglende forståelse, mangel på omsorg, manglende anerkjennelse, det å ikke "bli sett". Alle andre, eller "samfunnet", har skylden for krigernes veivalg. Ikke slik å forstå at slike forklaringer ikke har noen relevans eller interesse. Vi kan tvert imot ha nytte av å bli minnet på slike impulser og mulige årsaker, i flere sammenhenger.
   Men vi må heller ikke avvise hovedregelen om at når mennesker gjør sine valg, må de ta konsekvensene av valget. Vi har alle frihet under ansvar. Gjør man dumme ting, ligger hovedansvaret hos oss selv. Det er sånn vestlige verdier er skrudd sammen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar