Av og til har Trump rett

USA`s president får som regel skyllebøtter av kritikk hjemme og ute omtrent hver gang han åpner munnen eller twitrer. Men på noen områder har han helt rett. Han har rett i at amerikanske skattebetalere i hele etterkrigstiden og under den kalde krigen påtok seg altfor store forsvarsbyrder for å beskytte den vestlige verden mot trusler og ekspansive utfall fra kommuniststater - først og fremst Sovjet-Unionen.
   I de første etterkrigsårene, mens det frie Vest-Europa var preget av gjenreisning og stramme livremmer, kunne den skjeve byrdefordelingen aksepteres som forståelig, men ikke etter at vår verdensdel var kommet økonomisk til hektene igjen og velstanden og velferden vokste til nye høyder. Faktisk var det slik at vesteuropeiske NATO-allierte bygget opp velferdsstater (som til dels ikke var bærekraftige) i ly av USA`s våpenskjold og atomvåpenarsenal. Ubalansen og skjevfordelingen ble diskutert i år etter år uten at noe vesentlig skjedde. Ikke før Trump kom på banen og satte foten ettertrykkelig ned. Nå er det toprosentmålet som gjelder, og det vil USA følge opp overfor NATO-landene uavhengig av hvem som bor i Det hvite hus. Vær sikker.

Har brutt INF-avtalen
Trump har også helt rett i at russerne i dølgsmål lenge har utviklet en type raketter som kan sidestilles med de forbudte mellomdistanserakettene i INF-avtalen - og de kan svært raskt bli  utplassert langs Russlands (se Kaliningrads geografiske posisjon) og Hvite-Russlands grenser med atomstridshoder vendt mot vest. Amerikanerne oppdaget hva som var på ferde under president Obama, men Obama gjorde ingenting med problemet annet enn å uttale noen interne bekymringer. Trump har tatt affære så det holder.
   Trump har rett i sin kritikk mot Angela Merkel og den tyske regjeringen som har akseptert å bli en samarbeidspartner, noen sier et gissel, i forbindelse med leveranser av russisk gass via Østersjøen (Nord Stream II). Gassrørledningen vil gjøre Tyskland helt avhengig av russiske leveranser. Trump sa under NATO-møtet ifjor sommer at gassen østfra vil gjøre landet til "en fange av Moskva". Det er korrekt. Selv om Russland har en god CV som leverandør, vet man ikke hva som skjer når Putins tid er ute og nye krefter overtar.

Økonomi og sikkerhet
Selvsagt har Nordstream II flere dimensjoner. Økonomisk kan begge parter tjene på gassleveransene på grunn av avstander og pris. Men saken har en sikkerhetsmessig side som Merkel dessverre blåser av. Selv om energisikkerheten (stabile leveranser i tilstrekkelige mengder) tilsynelatende forbedres, tar Tyskland og andre mottagerland en stor risiko. Putins Russland kan godt tenkes å misbruke rørledningen som pressmiddel for å fremme utenrikspolitiske mål i fremtiden.
   Russland har brukt det pressmidlet før, både mot de baltiske landene og mot Ukraina, og om en utenrikspolitisk krise skulle oppstå, er det ingen tvil om at en Putin vil vite å benytte seg av det. Etter anneksjonen av Krim og intervensjonen i Øst-Ukraina har et mer aggressivt og selvhevdende Russland trådt frem på verdensscenen.

Inntekter spiller inn
Det som i teorien vil kunne avholde russerne fra å benytte stopp i leveranser som nakkegrep mot Vest-og Sentral-Europa, er rent økonomiske motiver. Det er foretatt store investeringer i rørledningen, og Russland trenger inntektene mer enn noe annet land. Den russiske økonomien er i en kritisk fase, flere russere er blitt fattige, og all den tid store deler av statsbudsjettet går til opprusning militært, er Putin i en skvis. Hans manglende popularitet og dalende oppslutning på meningsmålinger gjør at den russiske presidenten vil tenke seg godt om før han fjerner sugerøret på inntektssiden.

Norge et alternativ
De fleste europeiske land trenger mer gass, inkludert Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Er Russland eneste mulige leverandør? Nei, Norge er et alternativ, og kan bli et enda mer nærliggende alternativ om vi holder fast ved et høyt produksjonsnivå og stabilt høy leteaktivitet på nyåpnede felt. Da bedrer Norge sikkerheten og uavhengigheten til store deler av de sentral- og østeuropeiske landene som for noen tiår siden var underlagt Sovjet-Unionens som vasallstater. Jeg sikter til Baltic Pipe-prosjektet som starter i 2020 og fullføres to år senere. Rørledningen har forbindelse til norske gassfelter på norsk kontinentalsokkel gjennom Danmark til Polen. Den skal frakte opptil 10 milliarder kubikkmeter gass årlig til Polen. Norge har i tillegg stor økonomisk fortjeneste av leveransene.

Pålitelig NATO-kollega
Norge er en pålitelig leverandør med politisk stabile forhold og dessuten NATO-kollega. Gassen selges på vanlige økonomiske betingelser, men gir i tillegg Øst-Europa flere valg. Russlands nabostater blir ikke så totalt avhengig av russiske leveranser. Sikkerhetspolitisk må det være en stor fordel. Det mulige pressmidlet fra Putins side blir svekket.
   Baltic Pipe gjelder ikke bare leveranser til Polen. Det planlegges å bygge såkalte interconnectors mellom Polen og Slovakia, Litauen, Tsjekkia og Ukraina. Norsk overskuddsgass vil kunne tilføre alle disse landene mer stabile og sikre tilførsler.
   For svært mange vil det naturligvis bli ansett som en fordel om bruk av forurensende kull i disse landene blir byttet ut med langt mindre forurensende gasskraft.

Samarbeidspartner i olje og gass
En av de største polske gassleverandørene, PGNIG, har vært til stede på norsk kontinentalsokkel i over ti år og planlegger økt tilstedeværelse. Det betyr utvidet samarbeid og flere utstyrskontrakter med norske leverandører. Dessuten har Baltic Pipe fått anerkjennelse av EU-kommisjonen i form av merkelappen PCI-prosjekt (Project of Common Interrest) fordi det bidrar til ytterligere integrering av markedet og økt konkurranse i energisektoren.
   Selvsagt er Trump også opptatt av amerikanske leveranser av skifergass til Europa når han kritiserer Tyskland for dets russiskvennlige forbindelser. Den dyre skipsfrakten av LNG fra USA gjør imidlertid at både russisk - og norsk - gass gjennom rørledninger kommer bedre ut i konkurransen.
   Derfor er det Norge som sitter på nøkkelen til en mer diversifisert og sikker leveransesituasjon i "den vennligsinnede" delen av Sentral- og Øst-Europa. Når norsk gass blir et alternativ, vil den russiske tommelskruen miste mye av sin kraft og betydning.