onsdag 29. november 2017

Elendig politisk håndverk

Det står dårlig til for opposisjonen i Stortinget om dagen. Arbeiderpartiet klarer ikke å løfte seg fra et frustrerende valgresultat. Poll of polls viser borgerlig flertall i nasjonalforsamlingen og blant folket. Analyser forteller om flukt av LO-medlemmer til Høyre over tid. Deler av «arbeiderbefolkningen» forlater venstresiden, og nå begynner en og annen røst internt også å løfte seg mot elitestyret av partiet. Vanlige, men politisk interesserte slitere når ikke opp i tetsjiktet lenger. Akademikerne og de politiske broilerne har bitt seg fast. Kontakten med grasrota er ikke hva den var. Det virker som man ikke lenger er så opptatt av hverdagsmenneskene i hverdags-Norge. «Spillet» har tatt over plassen for konstruktive alternativer. Med noen unntak, ett av dem er forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Patetisk kritikk

Den siste patetiske kritikken av Erna Solberg er at hun ikke kjapt nok har stablet på beina «en ny regjering og en ny plattform», det vil si at Venstre ikke for lengst har inntatt statsrådsplasser i regjering. Det er Senterpartiets Marit Arnstad som er hardest i kritikken her. Hun er utålmodig. Hun mener opposisjonen har opplevd en «bortkastet politisk høst». Politikken er satt på vent, sutrer hun og Jonas Gahr Støre. Situasjonen er visstnok «unormal».

Tull og tøys! Et flertall på Stortinget er blitt enig om neste års statsbudsjett. Det gir føringer for flere år fremover og utgjør minst ni tiendedeler av det som kan kategoriseres som «politikk». Statsministeren selv tar den tiden regjeringen og Venstre trenger for å finne en felles plattform. Det haster ikke. Landet har en meget styringsdyktig regjering. Konturene av en ny sammensetning vil vi først se over nyttår. I mellomtiden understreker hun den blå-blå regjeringens viktigste prosjekter: Gjøre velferdfssamfunnet mer robust, skape flere jobber for dem som står utenfor arbeidslivet, videreføre viktige reformer som Nye Veier AS, nærpolitireformen, jernbanereformen som skal skaffe oss en mer effektiv og serviceminded kollektivtrafikk på spor, og kommunereformen som slett ikke har nådd endestasjonen. Alle disse reformene som Støre og Arbeiderpartiet i valgkampen ville reversere. Erna Solberg peker helt korrekt på at Arbeiderpartiet ikke er noen pådriver for modernisering av Norge, men en sinke, nærmest en museumsvokter.

Tidenes budsjett

Til Støres innbitte angrep sier hun, tålmodig og smilende, at det Ap-lederen kaller bortkastet tid, er tidenes budsjett til samferdsel, flere lærere til tidlig innsats, kortere helsekøer og mer til forsvar og politi. Apropos Forsvaret: Gjennom et forlik som Senterpartiet og SV ikke er en del av, blir det fortsatt militære helikoptere på Bardufoss, flere HV-soldater og sannsynligvis innleie av stridsvogner til hærens bruk inntil investeringsbudsjettene kan gape over denne viktige materiellanskaffelsen. Utviklingen går støtt og stadig mot oppfyllelsen av NATOs mål om to prosent av nasjonalproduktet til forsvaret av landet.

Jeg noterer at Senterpartiet har nådd formtoppen og mister oppslutning. Det vil det nok fortsette å gjøre i løpet av neste år og 2019, rett og slett fordi de reformene partiet er innbitte motstandere av, da vil begynne å få effekt. Nærpolitireformen vil gi oss flere rullende lensmannskontorer i distriktene til erstatning for det ene stedfaste kontoret med begrenset åpningstid. Kommunesamenslutningene vil vise oss flere robuste kommuner som er i stand til å oppfylle forventninger om tjenestetilbud til innbyggerne. De ytterst få sære småkommunene som vil vende tilbake til «sånn som det var før» vil ikke rokke ved hovedinntrykket av en overmoden, betimelig endring i kommuneforvaltningen.

Spådommer til skamme

Både her og når det gjelder Senterpartiets øvrige nærmest reaksjonære holdninger til et moderne Norge i nødvendig omstilling, vil de dystre spådommene bli gjort til skamme. Det siste halmstrået til Senterpartiet – mange flere HV-soldater og flere «moer» som distriktspolitisk virkemiddel - er avvist av et overveldende flertall på Stortinget, samtidig som flertallet har vist kompromissvilje og delvis oppfylt Sps krav. Det var smart og tar brodden fra kritikerne.

Selvsagt vil opposisjonen fortsette med å lokke og lure Kristelig Folkeparti over til seg i en del saker, for å skape flertall mot Solberg-regjeringen. Hareides parti ligger med brukket rygg og er nærmest blitt et slags bevis på et liv etter døden, mens det regjeringsvennlige Venstre holder godt stand på meningsmålingene. Som Dagsavisens Arne Strand uttrykker det: «Venstre er over sperregrensen på fire prosent tredje måned på rad. Partiets velgere er med andre ord ikke misfornøyd med at partileder Trine Skei Grande forhandler om en plass i regjeringen med Erna Solberg og Siv Jensen.»

Fattig trøst

Det har liten relevans når den samme Arne Strand trøster seg med historiske eksempler på at Arbeiderpartiet har løftet seg fra lav oppslutning før. Vi er ikke i 2005, 2009 eller 2013. Senterpartiet og SV kan ikke redde et rødgrønt flertall når Arbeiderpartiet selv mister så mange velgere. Jonas Gahr Støre vil heller ikke klare å redde situasjonen ved å omfavne de to og legge om kursen til venstre. Da vil Arbeiderpartiet lekke enda mer mot sentrum og høyre.

Med Venstre i regjering vil det bli enklere for Erna Solberg å styre Norge. Grunnlaget blir utvidet og forsterket. Det er dessuten resultatene av en felles, omforent politikk som vil være avgjørende for velgerne. Ikke hvem som samarbeider.

fredag 24. november 2017

Noen forstår åpenbart ikke spillet

Det er god grunn til å peke på det demokratiske underskuddet som småpartier på vippen skaper med sin utpressingspolitikk overfor store velgergrupper som står dem nær, særlig når statsbudsjettet skal vedtas. Både Venstre og Kristelig Folkeparti er i posisjon til å presse, true, skrike og sutre for å oppnå sine krav. Alle som ønsker et større og dypere sugerør ned i statskassa heier og jubler. De fire partiene som satt sammen i forhandlinger om budsjettet denne gangen, kom likevel raskere til enighet enn i tidligere runder. Forklaringen er åpenbar: Venstre snuser på regjeringsdeltagelse og ønsket ikke å provosere mer enn nødvendig, KrF vet at et svakt sperregrenseparti ikke kan gå alt for langt samtidig som partiets ledere må kunne forsvare det selvvalgte utenforskapet i opposisjon. Var det egentlig en seier? Men er det som særlig KrF «oppnådde» gjennom budsjettforhandlingene noen stor seier? Mediene, særlig den sosialdemokratiske pressen, later som om det er tilfellet. Men slik foregår ikke det politiske spillet i dagens Norge. Når en mindretallsregjering skal legge frem et budsjettforslag, har man selvsagt de kommende forhandlingene i tankene. Budsjettet blir utformet «stramt», men utfallet er sånn noenlunde tenkt ut på forhånd. Høyre og Frp vet inderlig godt hva de to tidligere støttepartiene vil søke å nullstille, øke bevilgningene til eller endre. Ved å lage noen kutt på områder som smerter Venstre og KrF, gir man åpning for en febrilsk aktivitet fra deres side. Masse energi blir brukt på å tette de hullene budsjettforslaget inneholder, slik at de gjennom oppnådde endringer kan utrope seg til seierherrer/kvinner overfor egne velgere. En håndsrekning Det er en gest, en stilltiende håndsrekning til Venstre og KrF, et knep. Mye tyder på at Erna Solberg er godt fornøyd med resultatet, og kan leve videre til neste korsvei. Da er muligens Venstre «innenfor», og det blir lettere å håndtere Kristelig Folkeparti fordi Venstres egne særinteresser er ivaretatt alt i det omforente budsjettforslaget som legges frem tidlig i oktober. Jeg ser at for eksempel Dagsavisen utroper budsjettforliket som et bevis på at KrFs valg av opposisjonsrolle er klokt, at partiet kan oppnå mye mer utenfor enn å gå i regjering. Arbeiderpartiets hofforgan støtter «splitt og hersk»-taktikken til Støre. Men når avisens lederskribent mener at Hareide med sin lærernorm-seier skroter Høyres skolepolitikk, smiler jeg bare i skjegget. En fornuftig skolepolitikk er langt mer enn en lærernorm. Sannsynligvis har den blå-blå regjeringen på forhånd innsett at normen ikke var til å unngå. Har ansvaret for konsekvensene Kristelig Folkeparti har med normen – som egentlig dreier seg om fagforeningsstrev, ikke et spørsmål om bedre undervisning i skolen – i realiteten overtatt ansvaret for konsekvensene av normen. Ingen norsk forskning bekrefter at flere lærere fører til økte kunnskaper eller mindre frafall i siste del av skoleløpet. Det er en teori, en påstand. KrF`s leder forsvarer sitt standpunkt med at «lærerne er for det, foreldrene er for det, elevene er for det». Så da må det vel være riktig? Standpunktet og påstanden er ren populisme, man søker å oppnå popularitet i utvalgte velgergrupper. Norske Kommuners Sentralforbund var og er imot lærernormen fordi den begrenser det lokale selvstyret og legger hindringer i veien for en fornuftig, lokalt tilpasset skolepolitikk. Man kan ikke lenger sette inn lærerressurser der lokale skolemyndigheter vet skoen trykker, for eksempel i skoleklasser med identifiserte kunnskaps- eller adferdsproblemer – selv om de er små. Lærerne blir fordelt etter en byråkratisk og firkantet formel. Distriktene mister lærere En annen konsekvens blir sannsynligvis at kvalifiserte lærere i distriktene nå ser en åpning til å søke jobber i de store byene, spesielt på Østlandet, der hundrevis av nye lærerstillinger skal opprettes som følge av normen. Det er nemlig her de store klassene finnes. De små kommunene vil tappes, elevene der vil få flere ukvalifiserte lærere. Hvorfor? Fordi det for tiden ikke utdannes nok lærere, og denne mangelen vil bli mer og mer følbar i tiden som kommer. Hva med 1.000 flere kvoteflyktninger som KrF også fikk til? Selvfølgelig har Erna visst om på forhånd at det kravet ville komme. Så setter man det opprinnelige tallet i budsjettforslaget så lavt som mulig. KrF kan briske seg med en humanitær seier, og antallet ble omtrent slik regjeringen på forhånd har regnet med. Opposisjonen på Stortinget utroper dette som nok et «nederlag for Sylvi Listhaug». Tull og tøys. Tallet 2.120 flyktninger er helt sikkert innenfor det akseptable for regjeringen. Upopulær inndekning Slik kan man gå gjennom politikkområde for politikkområde. Siden Venstre og KrF må opptre «ansvarlig», måtte de også finne dekning for de tilsynelatende økningene, og falt ned på den vanlige lettvinte løsningen med avgiftsforhøyelser. Med forhøyet sukkeravgift vil de to partiene nå få skylden for økt import og mer grensehandel av søte godsaker, og uten at folkehelsen blir forbedret. Deler av den norske næringsmiddelindustrien vil lide, mens svenskene jubler. Dumt, men det er altså slik Venstre og KrF vil ha det. Høyre fikk igjennom reduksjon i «maskinskatten», det vil si litt mindre inntekter for en del kommuner fra eiendomsskatten, mens de samme sutrekommunene får kompensasjon. Da kan de fortsette sitt glade og oppblåste liv uten å måtte tvinges til å effektivisere, modernisere og sette tæring etter næring. Men det er bra for bedriftene og arbeidsplassene at skatten ble senket. Venstre opp, KrF stabilt lavt Omtrent samtidig som dette skrives, viser siste politiske meningsmåling at Venstre går litt frem fra et byks etter valget. Det har helt sikkert sammenheng med viljen til å søke regjeringsmakt. Til tross for sine «seire» rundt budsjettet, er jeg ikke overbevist om at KrF vil tjene på sin opposisjonsrolle utover høsten, særlig etter en eventuell regjeringsutvidelse partiet har valgt å ikke være en del av.

lørdag 11. november 2017

Politikk som karriere og levevei

Vi kan like det eller ei - dagens unge og antagelig også kommende generasjoner er neppe så besjelet av idealisme og uegennyttig samfunnsinteresse som generasjonene etter annen verdenskrig. Den gang vilje til gjenreisning og ekte dugnadsånd var kombinert med sparsommelighet og mindre krav til materiell levestandard. Freden og friheten var en så stor gave at den kompenserte for manglene. Bare man hadde de basale behovene dekket og det var åpenbart at det gikk litt bedre år for år fant folk seg i stramme livreimer. 50- og 60-årene var preget av økonomisk vekst og optimisme. Vi opplevde en utdanningsrevolusjon der unge snart kunne "bli hva de ville" uten økonomiske uoverstigelige skranker. Arbeiderklassens intelligensreserve fikk utfolde seg etter personlige evner og anlegg, ikke holdt tilbake av en skral familieøkonomi. De sosiale sikkerhetsnettene ble bygget ut slik at selv de fattigste hadde en akseptabel livsstandard. Sakene og visjonene Det var en grotid for de frivillige lagene og foreningene, både innen idrett, kultur, opplysning, humanitær veldedighet, misjon, fredskorps, fagbevegelse og de politiske partiene. Ungdomsorganisasjonene til de sistnevnte hadde en formidabel vekst. Det var sakene og visjonene som drev verket - uansett hvilken plass man valgte på den politiske aksen fra venstre mot høyre. Det var kameratslig konkurranse om tillitsverv. Kontingenten dekket utgiftene. Ingen drømte om at pappa stat og mamma kommune, altså skattebetalerne, skulle finansiere driften av det frivillige arbeidet for ideelle mål. Idealismen drev verket. Hver og en bidro for å fremme saken til de små og store fellesskapene. Det er et hav av forskjell mellom denne idyllen og dagens virkelighet. En tillitsvalgt-krise har rammet store deler av frivilligheten - med noen unntak. Her og der spirer og gror det fortsatt. Kontrasten ser vi ikke minst i partiene, der de politiske "broilerne" har gjort sitt inntog. De som via videregående har gått rett inn i universitets- og høyskolestudier (og et friår som backpackere) og derfra til partiskoler og lederkurs med drillig i verbalintelligens og kjappe, overfladiske svar på kompliserte spørsmål. De unge kan skilte med en Master. eller Bachelorgrad og er verdensmestere på sine områder. Politikk blir nærmest levevei fra lokal- og regionpolitikk til landets nasjonalforsamling. Rekrutteringen kan svikte De unge stort sett uten yrkes- eller livserfaring fortrenger dem som har en reell erfaring fra andre arenaer enn møterom, massemedier, kommunikasjonsbyråer og sosiale kanaler på nettet. Og hva driver dem? Jeg avviser ikke ekte idealisme her og der, mennesker som ønsker å "gjøre en forskjell", jobbe for fellesskapet, verdensfreden eller klimaet. Men i det store bildet er det ikke vanskelig å identifisere ønsket om en politiske karriere inn i maktposisjoner som motiv og drivkraft. Og klekkelig inntekt. Muligheten for å bli kjent og anerkjent via det daglige nyhetsbildet. Og hvor søker de seg da? Fristelsen er stor for å orientere seg mot de store partiene i trygg avstand fra sperregrensen. Her er mulighetene opplagt de største. Ideologi og verdivalg spiller opplagt en mindre rolle enn tidligere. Eller man søker mot mindre partier der utsiktene til innflytelse kan ligge i en regjeringskonstellasjon. Komme inn i maktens sentrum som rådgiver, kommunikasjonskonsulent eller til og med statssekretær. Noen drømmer sikkert også om statsrådsposter bare man er tilgjengelig på rett sted og på riktig tidspunkt. Uansett er nok de små partiene mest sårbare og kan risikere rekrutteringssvikt fra den nye generasjonen politikere dersom de i for lang tid vandrer i ørkenen - særlig i opposisjon med begrenset innflytelse. To partier i skvis Broilere og karrierepolitikere er til stede i alle partier fra ytterste venstre og helt ut i det blå-blå grenselandet. I de store byene kan selv minipartier som Rødt og MDG komme på vippen og bli interessante. Det ser vi i den katastrofale situasjonen som er oppstått i landets hovedstad. Men slike eksempler er ikke så mange, og de kan bli kortvarige episoder for en som har staket ut en lang karriere i det offentlige liv På høyre side av skalaen strever Venstre og KrF for å finne en utvei vekk fra sperregrense-marerittet. Som flere av oss viste til bare noen dager etter valget: Venstre ble hjulpet over sperregrensen av taktiske stemmer fra Høyre. Venstre har ekstrem lav lojalitet blant sine velgere. Bare en tredjedel er igjen fra 2013. Dersom Venstre ikke går inn i regjering ved juletider, vil man helt sikkert miste selv Høyre-velgerne ved neste korsvei. Samtidig ser vi at partiet klatrer på meningsmålingene - helt sikkert hjulpet av den aktuelle diskusjonen rundt regjeringsdeltagelse. Dette er nettoppp hva partiet trenger: Utsiktene blant de yngre i partiet til å komme i posisjon, overta departementer - og med det redusere Fremskrittspartiets innflytelse på den samlede Solbergregjeringens profil og politiske grunnlag. En hær av mulige rådgivere, statssekretærer og andre forlokkende stillinger har en menneskelig inspirasjonskraft man gjør dumt i å undervurdere. Motsatt: Det minipartiet som ikke griper sjansen nå, risikerer å tørke ut i en brennende ørkensand. På den annen side: I regjering har man et solid og partinøytralt embedsverk til disposisjon. I regjering setter man dagsorden i mediene. I regjering kan Venstre ha langt større muligheter til å gjennomføre partiprogrammet - kontrakten mellom parti og velgere. Og så KrF, da Kristelig Folkeparti er i en lignende skvis og formell valgsituasjon. Men her har man malt seg inn i et hjørne og har innskrenket handlingsrommet vesentlig ved å erklære seg som opposisjonsparti. Samtidig har partilederen pekt på Erna Solberg som den beste statsministeren i nye fire år. KrF mistet 21.000 velgere til Ap og Sp ved dette stortingsvalget, flest til Senterpartiet. Det var årsaken til Hareides desperate utspill om "reformpause" like før valgdagen. Men så mistet partiet også 21.000 velgere til Høyre. De vil heller ikke komme tilbake dersom man velger å være i opposisjon til Erna Solberg og skape trøbbel for den borgerlige regjeringen. KrFs problem er selvforskyldt: Man har demonisert Fremskrittspartiet til de grader at holdningen har antatt fariseiske dimensjoner. Berøringsangsten ligger langt utenfor det fornuftige og realpolitiske. Selv er jeg helt sikker på at KrF-ledelsen har gjort ukloke strategiske valg. Sammen med Venstre, og til dels Høyre, vil man med regjeringsdeltagelse i enda større grad redusere Fremskrittspartiets innflytelse. Det er så opplagt at det er vanskelig å forstå den nærmest puerile og trassige holdningen som fortsatt gjør seg gjeldende. Hvem blant unge, fremadstormende ungdomspolitikere vil søke mot et parti som takker nei til politisk innflytelse? Selvsagt kan man opptre som utpressings- og vippeparti enn så lenge, men hvor lenge vil den posisjonen holde? Å velge opposisjon uten en samarbeidsavtale vil stille Solberg-regjeringen helt fritt til å søke flertall andre steder i stortingssalen. Men igjen: KrF står i alvorlig fare for å gli helt ut i det ytterste mørke uten en kursendring. Partiet blir uinteressant for partiets broilere - de finnes der også. Flere utviklingstrekk vil styrke argumentene for KrFs inntreden i regjeringen etter kommunevalget om to år. Da vil, slik jeg profeterer, Senterpartiet miste sitt populistiske grep fordi flere av de reformene partiet er i mot i mellomtiden vil vise seg fornuftige. Om to år vil vi se blant annet klare fordeler av nærpolitireformen. Og Venstres posisjon vil være styrket i mellomtiden. Toget vil nå gå mens KrF står igjen på perrongen. Selvvalgt og selvforskyldt.

søndag 5. november 2017

Når styrking av Forsvaret problematiseres

Fredag ettermiddag 3. november 2017: De tre første innkjøpte kampflyene med betegnelsen F-35 lander på Ørlandet flystasjon i Trøndelag. Om kort tid vil de bli kontrollert og godkjent av det norske luftforsvaret, og de vil bli påført norske "farver" og kjennemerker. Når en større andel av de i alt 52 kampflyene er på plass på norsk jord, er forsvaret av Norge vesentlig styrket, ja, til de grader at fremtidige historikere vil snakke om tiden før og tiden etter F-35. Kampflyet, som vil ha flere roller i forsvaret av Norge, vil kunne sikre luftrommet i en fase da allierte forsterkninger er på vei til sine forhåndslagre. De vil beskytte norske og allierte hæravdelingers bevegelser på landjorda og komme i tillegg til hærens eget missilforsvar. De vil være et effektivt motvåpen til havs mot invaderende marinefartøyer eller langtrekkende våpenplattformer. De kan også være en dødelig trussel mot en fiendes egen infrastruktur og de vil bidra vesentlig til overvåkning og kontroll av grenser og havområder. Ikke bare en forsvarsgren Alle forsvarsvenner som evner å se helheten og ikke har særinteresser i jobb eller posisjon innenfor forsvarets struktur, er klar over hvor stor denne dagen var. For det dreier seg ikke om styrking og ressursoppbygging innen en bestemt forsvarsgren (Luftforsvaret) til fortrengsel for andre behov. Innkjøpet av F-35 er overordnet kravet om mer av ditt og mer av datt til Sjøforsvaret og Hæren (inkludert HV). De andre forsvarsgrenene er selvsagt svært avgjørende for totalforsvaret, men ett sted må man starte styrkingen, og da var det logisk og riktig å starte med luftherredømmet over norsk territorium. Spesiell dekning Begivenheten på Ørlandet ble behørig dekket av norske medier med hver sin vinkling. NRK`s dekning av det som foregikk på flystasjonen og F-35-flyenes fremtidige hovedbase, var derimot noe spesiell, for å si det forsiktig. Med sikker og tradisjonell sans for å problematisere ethvert positivt bidrag til forsvaret av Norge, hanket man inn en mus i orgelet: Offisersforbundets forbundsleder, som synes å ha klippekort på å kommentere stort og smått i norsk forsvarsdebatt - ut fra interessene til ansatte. Nå bekymret man seg over hvordan flymekanikerne ville ha det på jobb dersom de samme mekanikerne skal betjene både F-16 og F-35 i en lengre overgangsfase. Overdøvet det positive Innslaget om alle problemene F-35 vil skape for noen av forbundslederens medlemmer utgjorde en stor del av innslaget i Dagsrevyen. Det overdøvet rett og slett mye av den positive nyheten om den begynnende styrkingen av forsvaret vårt. VGs dekning av den samme begivenheten var forøvrig en hyggelig kontrast til NRKs vinkling - uten å være servil eller overfladisk. NRK har som andre medier rett og plikt til å opptre kritisk, og institusjonen velger selv sin måte å dekke store og små begivenheter på. I dette innslaget fant man så vidt plass til en avsluttende kort forsikring fra Luftforsvaret om at man kjente til den problemstillingen Torbjørn Bongo presenterte, og at man hadde kontroll på og en plan for å møte utfordringene. Det var likevel Offisersforbundets påstander og bekymringer som dominerte. Aldri kritiske motspørsmål NRK er blant de toneangievnde norske mediene som aldri - aldri - retter kritiske spørsmål til fagforeningene når deres talsmenn og -kvinner kommer med anklager mot en motpart. For eksempel om inhabilitet eller det å ha særinteresser som motiv. Helt fra dag en har NRK vært blant dem som har latt kritikerne av kampflykjøpet fått stor oppmerksomhet og primær sendetid. Aftenposten er i samme klubben. Prisen har vært for høy, usikkerheten rundt ytelse, kvaliteter, forsinkelser osv underveis har vært nitid dekket og kommentert av mer eller mindre kvalifiserte kommentatorer og "eksperter". Intens lobbyvirksomhet Det som virkelig har preget debatten rundt kampflyinnkjøpet, er all lobbyvirksomheten fra flyfabrikker, tilbydere, særinteresser og politiske partier med sin egen agenda. Sjøforsvaret kunne nok ønske seg at noe av beløpet til flykjøpet kunne "veksles inn" med behov i egen forsvarsgren. Spesielt hær-folk har slåss drabelig for hærens interesser og behov. Ihuga HV-folk har vært spesielt kritiske fordi det ikke er avsatt nok ressurser til forsvar av veikryss og trafostasjoner i hjembygda. Sjøheimevernets folk er skuffet over at de ikke lenger får noen egen våpengren til sin disposisjon. Mens særinteressene slåss, har forsvarssjefer og ansvarlige regjeringer måttet ta hensyn til helheten, til forsvarsstyrke pr. krone, til hvordan verden rundt oss tross alt ser ut i 2017, hva trusselbildet forteller oss, hva et mer selvhevdende Russland gjorde på Krim og i Ukraina. Putin-Russlands øvingsmønster både til lands, til sjøs og i luften. En lykke for landet Det har - tross alt - vært en lykke for Norge at man har et styresett og politisk system der store og ansvarlige partier, i første rekke Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har dannet flertall på Stortinget for langsiktige og forutsigbare linjer i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Man er enig om opptrappingen av forsvarsutgiftene til to prosent av brutto nasjonalprodukt innen 2024, som er NATOs mål og krav. Forsvarsbudsjettene vil få et vesentlig løft, og forsvarssjefen er rimelig fornøyd. At noen tidligere forsvarssjefer ønsker en omkamp, får vi bare notere oss som en naturlig menneskelig adferd i en pensjonisttilværelse. Vedtaket om kampflykjøp er gjort og bekreftet og innfasingen i gang. Etter hvert vil de andre forsvarsgrenene få tilført betydelige økonomiske ressurser for økt kampkraft og bedre overvåkning. Om få år vil Norges forsvar være på høyde med utfordringene i nærområdet. NRK vil nok bare fortsette med å problematisere, opptre som lyseslukker og gi passende doser av alternative fakta. Det får vi bare notere.