Når styrking av Forsvaret problematiseres

Fredag ettermiddag 3. november 2017: De tre første innkjøpte kampflyene med betegnelsen F-35 lander på Ørlandet flystasjon i Trøndelag. Om kort tid vil de bli kontrollert og godkjent av det norske luftforsvaret, og de vil bli påført norske "farver" og kjennemerker. Når en større andel av de i alt 52 kampflyene er på plass på norsk jord, er forsvaret av Norge vesentlig styrket, ja, til de grader at fremtidige historikere vil snakke om tiden før og tiden etter F-35. Kampflyet, som vil ha flere roller i forsvaret av Norge, vil kunne sikre luftrommet i en fase da allierte forsterkninger er på vei til sine forhåndslagre. De vil beskytte norske og allierte hæravdelingers bevegelser på landjorda og komme i tillegg til hærens eget missilforsvar. De vil være et effektivt motvåpen til havs mot invaderende marinefartøyer eller langtrekkende våpenplattformer. De kan også være en dødelig trussel mot en fiendes egen infrastruktur og de vil bidra vesentlig til overvåkning og kontroll av grenser og havområder. Ikke bare en forsvarsgren Alle forsvarsvenner som evner å se helheten og ikke har særinteresser i jobb eller posisjon innenfor forsvarets struktur, er klar over hvor stor denne dagen var. For det dreier seg ikke om styrking og ressursoppbygging innen en bestemt forsvarsgren (Luftforsvaret) til fortrengsel for andre behov. Innkjøpet av F-35 er overordnet kravet om mer av ditt og mer av datt til Sjøforsvaret og Hæren (inkludert HV). De andre forsvarsgrenene er selvsagt svært avgjørende for totalforsvaret, men ett sted må man starte styrkingen, og da var det logisk og riktig å starte med luftherredømmet over norsk territorium. Spesiell dekning Begivenheten på Ørlandet ble behørig dekket av norske medier med hver sin vinkling. NRK`s dekning av det som foregikk på flystasjonen og F-35-flyenes fremtidige hovedbase, var derimot noe spesiell, for å si det forsiktig. Med sikker og tradisjonell sans for å problematisere ethvert positivt bidrag til forsvaret av Norge, hanket man inn en mus i orgelet: Offisersforbundets forbundsleder, som synes å ha klippekort på å kommentere stort og smått i norsk forsvarsdebatt - ut fra interessene til ansatte. Nå bekymret man seg over hvordan flymekanikerne ville ha det på jobb dersom de samme mekanikerne skal betjene både F-16 og F-35 i en lengre overgangsfase. Overdøvet det positive Innslaget om alle problemene F-35 vil skape for noen av forbundslederens medlemmer utgjorde en stor del av innslaget i Dagsrevyen. Det overdøvet rett og slett mye av den positive nyheten om den begynnende styrkingen av forsvaret vårt. VGs dekning av den samme begivenheten var forøvrig en hyggelig kontrast til NRKs vinkling - uten å være servil eller overfladisk. NRK har som andre medier rett og plikt til å opptre kritisk, og institusjonen velger selv sin måte å dekke store og små begivenheter på. I dette innslaget fant man så vidt plass til en avsluttende kort forsikring fra Luftforsvaret om at man kjente til den problemstillingen Torbjørn Bongo presenterte, og at man hadde kontroll på og en plan for å møte utfordringene. Det var likevel Offisersforbundets påstander og bekymringer som dominerte. Aldri kritiske motspørsmål NRK er blant de toneangievnde norske mediene som aldri - aldri - retter kritiske spørsmål til fagforeningene når deres talsmenn og -kvinner kommer med anklager mot en motpart. For eksempel om inhabilitet eller det å ha særinteresser som motiv. Helt fra dag en har NRK vært blant dem som har latt kritikerne av kampflykjøpet fått stor oppmerksomhet og primær sendetid. Aftenposten er i samme klubben. Prisen har vært for høy, usikkerheten rundt ytelse, kvaliteter, forsinkelser osv underveis har vært nitid dekket og kommentert av mer eller mindre kvalifiserte kommentatorer og "eksperter". Intens lobbyvirksomhet Det som virkelig har preget debatten rundt kampflyinnkjøpet, er all lobbyvirksomheten fra flyfabrikker, tilbydere, særinteresser og politiske partier med sin egen agenda. Sjøforsvaret kunne nok ønske seg at noe av beløpet til flykjøpet kunne "veksles inn" med behov i egen forsvarsgren. Spesielt hær-folk har slåss drabelig for hærens interesser og behov. Ihuga HV-folk har vært spesielt kritiske fordi det ikke er avsatt nok ressurser til forsvar av veikryss og trafostasjoner i hjembygda. Sjøheimevernets folk er skuffet over at de ikke lenger får noen egen våpengren til sin disposisjon. Mens særinteressene slåss, har forsvarssjefer og ansvarlige regjeringer måttet ta hensyn til helheten, til forsvarsstyrke pr. krone, til hvordan verden rundt oss tross alt ser ut i 2017, hva trusselbildet forteller oss, hva et mer selvhevdende Russland gjorde på Krim og i Ukraina. Putin-Russlands øvingsmønster både til lands, til sjøs og i luften. En lykke for landet Det har - tross alt - vært en lykke for Norge at man har et styresett og politisk system der store og ansvarlige partier, i første rekke Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har dannet flertall på Stortinget for langsiktige og forutsigbare linjer i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Man er enig om opptrappingen av forsvarsutgiftene til to prosent av brutto nasjonalprodukt innen 2024, som er NATOs mål og krav. Forsvarsbudsjettene vil få et vesentlig løft, og forsvarssjefen er rimelig fornøyd. At noen tidligere forsvarssjefer ønsker en omkamp, får vi bare notere oss som en naturlig menneskelig adferd i en pensjonisttilværelse. Vedtaket om kampflykjøp er gjort og bekreftet og innfasingen i gang. Etter hvert vil de andre forsvarsgrenene få tilført betydelige økonomiske ressurser for økt kampkraft og bedre overvåkning. Om få år vil Norges forsvar være på høyde med utfordringene i nærområdet. NRK vil nok bare fortsette med å problematisere, opptre som lyseslukker og gi passende doser av alternative fakta. Det får vi bare notere.