Elendig politisk håndverk

Det står dårlig til for opposisjonen i Stortinget om dagen. Arbeiderpartiet klarer ikke å løfte seg fra et frustrerende valgresultat. Poll of polls viser borgerlig flertall i nasjonalforsamlingen og blant folket. Analyser forteller om flukt av LO-medlemmer til Høyre over tid. Deler av «arbeiderbefolkningen» forlater venstresiden, og nå begynner en og annen røst internt også å løfte seg mot elitestyret av partiet. Vanlige, men politisk interesserte slitere når ikke opp i tetsjiktet lenger. Akademikerne og de politiske broilerne har bitt seg fast. Kontakten med grasrota er ikke hva den var. Det virker som man ikke lenger er så opptatt av hverdagsmenneskene i hverdags-Norge. «Spillet» har tatt over plassen for konstruktive alternativer. Med noen unntak, ett av dem er forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Patetisk kritikk

Den siste patetiske kritikken av Erna Solberg er at hun ikke kjapt nok har stablet på beina «en ny regjering og en ny plattform», det vil si at Venstre ikke for lengst har inntatt statsrådsplasser i regjering. Det er Senterpartiets Marit Arnstad som er hardest i kritikken her. Hun er utålmodig. Hun mener opposisjonen har opplevd en «bortkastet politisk høst». Politikken er satt på vent, sutrer hun og Jonas Gahr Støre. Situasjonen er visstnok «unormal».

Tull og tøys! Et flertall på Stortinget er blitt enig om neste års statsbudsjett. Det gir føringer for flere år fremover og utgjør minst ni tiendedeler av det som kan kategoriseres som «politikk». Statsministeren selv tar den tiden regjeringen og Venstre trenger for å finne en felles plattform. Det haster ikke. Landet har en meget styringsdyktig regjering. Konturene av en ny sammensetning vil vi først se over nyttår. I mellomtiden understreker hun den blå-blå regjeringens viktigste prosjekter: Gjøre velferdfssamfunnet mer robust, skape flere jobber for dem som står utenfor arbeidslivet, videreføre viktige reformer som Nye Veier AS, nærpolitireformen, jernbanereformen som skal skaffe oss en mer effektiv og serviceminded kollektivtrafikk på spor, og kommunereformen som slett ikke har nådd endestasjonen. Alle disse reformene som Støre og Arbeiderpartiet i valgkampen ville reversere. Erna Solberg peker helt korrekt på at Arbeiderpartiet ikke er noen pådriver for modernisering av Norge, men en sinke, nærmest en museumsvokter.

Tidenes budsjett

Til Støres innbitte angrep sier hun, tålmodig og smilende, at det Ap-lederen kaller bortkastet tid, er tidenes budsjett til samferdsel, flere lærere til tidlig innsats, kortere helsekøer og mer til forsvar og politi. Apropos Forsvaret: Gjennom et forlik som Senterpartiet og SV ikke er en del av, blir det fortsatt militære helikoptere på Bardufoss, flere HV-soldater og sannsynligvis innleie av stridsvogner til hærens bruk inntil investeringsbudsjettene kan gape over denne viktige materiellanskaffelsen. Utviklingen går støtt og stadig mot oppfyllelsen av NATOs mål om to prosent av nasjonalproduktet til forsvaret av landet.

Jeg noterer at Senterpartiet har nådd formtoppen og mister oppslutning. Det vil det nok fortsette å gjøre i løpet av neste år og 2019, rett og slett fordi de reformene partiet er innbitte motstandere av, da vil begynne å få effekt. Nærpolitireformen vil gi oss flere rullende lensmannskontorer i distriktene til erstatning for det ene stedfaste kontoret med begrenset åpningstid. Kommunesamenslutningene vil vise oss flere robuste kommuner som er i stand til å oppfylle forventninger om tjenestetilbud til innbyggerne. De ytterst få sære småkommunene som vil vende tilbake til «sånn som det var før» vil ikke rokke ved hovedinntrykket av en overmoden, betimelig endring i kommuneforvaltningen.

Spådommer til skamme

Både her og når det gjelder Senterpartiets øvrige nærmest reaksjonære holdninger til et moderne Norge i nødvendig omstilling, vil de dystre spådommene bli gjort til skamme. Det siste halmstrået til Senterpartiet – mange flere HV-soldater og flere «moer» som distriktspolitisk virkemiddel - er avvist av et overveldende flertall på Stortinget, samtidig som flertallet har vist kompromissvilje og delvis oppfylt Sps krav. Det var smart og tar brodden fra kritikerne.

Selvsagt vil opposisjonen fortsette med å lokke og lure Kristelig Folkeparti over til seg i en del saker, for å skape flertall mot Solberg-regjeringen. Hareides parti ligger med brukket rygg og er nærmest blitt et slags bevis på et liv etter døden, mens det regjeringsvennlige Venstre holder godt stand på meningsmålingene. Som Dagsavisens Arne Strand uttrykker det: «Venstre er over sperregrensen på fire prosent tredje måned på rad. Partiets velgere er med andre ord ikke misfornøyd med at partileder Trine Skei Grande forhandler om en plass i regjeringen med Erna Solberg og Siv Jensen.»

Fattig trøst

Det har liten relevans når den samme Arne Strand trøster seg med historiske eksempler på at Arbeiderpartiet har løftet seg fra lav oppslutning før. Vi er ikke i 2005, 2009 eller 2013. Senterpartiet og SV kan ikke redde et rødgrønt flertall når Arbeiderpartiet selv mister så mange velgere. Jonas Gahr Støre vil heller ikke klare å redde situasjonen ved å omfavne de to og legge om kursen til venstre. Da vil Arbeiderpartiet lekke enda mer mot sentrum og høyre.

Med Venstre i regjering vil det bli enklere for Erna Solberg å styre Norge. Grunnlaget blir utvidet og forsterket. Det er dessuten resultatene av en felles, omforent politikk som vil være avgjørende for velgerne. Ikke hvem som samarbeider.