søndag 31. januar 2021

Er demokratiet avhengig av Main Stream Media?

Sikkert under inntrykkene fra presidentvalget i USA, den tapende kandidatens mildt sagt puerile  reaksjoner på valgutfallet, stormingen av Kongressen og fremveksten av høyreorienterte mediekanaler, har direktøren i Medietilsynet uttalt seg om demokrati og medier i et debattinnlegg i Aftenposten.

Konklusjonen er helt som forventet: "Utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå når redaktørstyrte medier mister fotfestet som nyhetskilde". Direktøren drodler rundt amerikanernes og nordmenns medievaner og trekker ganske vidtrekkende konklusjoner. Demokratiets fortsatte eksistens er nærmest avhengig av at nyhetsbildet skapes og nyhetsstrømmen foregår i journalistiske og redaktørstyrte medier. Nordmenn er blant dem som leser mest redaktørstyrte kanaler, så for oss er det håp.

Main stream og demokrati: Årsak og virkning?

Hun argumenterer i og for seg saklig og logisk for sitt syn. Men jeg sitter igjen med noen spørsmål og en viss tvil. Det har sammenheng med nettopp utviklingen innenfor main stream-pressens egne redaksjonelle vegger. Jeg kjenner ikke til noen troverdige vitenskapelige undersøkelser om forholdet mellom nettopp de høyt oppskrytte tradisjonelle nyhetskanalene og demokratiets kår i vår del av verden. Kan vi virkelig regne med at vi står overfor årsak-virkning?  Så enkelt er det nok ikke. Heller ikke Medietilsynets direktør legger frem solide "bevis" på påstanden. Det blir med personlig synsing og bruk av tilsynets prestisjetunge navn.

Selvsagt er innlegget proppet med floskler og honnørord: "Korrekt, troverdig og kvalitetssikret informasjon". Disse er da knyttet opp mot norske toneangivende mediehus. I motsetning til..... En sentral påstand er: At så mange nordmenn oppsøker redaktørstyrte medier, er sannsynligvis den viktigste vaksinen mot "amerikanske tilstander", skriver hun. Så pekes det på forskjellene mellom yngre og eldre, at de unge i mindre grad oppsøker nyheter i redaktørstyrte medier, og at de unge har "mindre fordypende nyhetskonsum". Altså grunn til dyp bekymring.

At sosiale skiller i befolkningen påvirker måten folk følger med på nyhetene, er gammel kunnskap, og at der er kjønnsforskjeller er også kjent stoff. 

Forandring til det bedre?

Men: main stream media står ikke stille, de heller, også de forandrer seg over tid. Til det bedre? Mitt svar er nei.

Undertegnede har gang på gang påpekt at det kan være nettopp forandringer, ny praksis eller nyorienteringer innenfor main stream-sektoren som har fått mange av oss til å reagere negativt på "hva som står i bla`", og som en konsekvens har søkt, om ikke alternative, så supplerende, kilder. Ikke  alternative fakta basert på konspirasjonsteorier og direkte løgn, heller ikke åpenbare "fake news", men opplyste kildepersoner, institusjoner og tenketanker med godt begrunnede synspunkter, studier og analyser. De stemmer ikke helt overens med det toneangivende syn og det "politisk korrekte".

Her er vi kanskje ved kjernen av problemet: Det politisk korrekte. Alt for mange journalister følger - i stim - et lett gjenkjennelig mønster, i verste fall med utgangspunkt i personlig ideologisk ståsted.  Det personlige engasjementet  synes å ha direkte innflytelse over hvordan en nyhet, et tema, en påstand blir formidlet og fremstilt.

Den gode trenden brutt

Etter en god og profesjonell utvikling på 90-tallet, da pressen frigjorde seg fra partitilhørighet i en viss utstrekning, står vi igjen overfor en generasjon medieansatte som tydeligvis ønsker å forandre verden, ikke observere og fortelle om den. Mye minner faktisk sterkt om 68`ernes inntog i mediene på 70- og 80-tallet. Det ble en katastrofe.

Jeg snakker etter mer enn 45 års fartstid i NRK og lokalpresse, men dette er nok ikke tilstrekkelig i dagens debatt, sett fra redaktørene i "main stream media".

I mange år  har jeg etterlyst en mer profesjonell distansering til følelsesladede temaer og samfunnsdebatter, større kildebredde, og det at journalisten etter beste evne legger ulike synspunkter på bordet - for deretter å overlate til leseren, lytteren og seeren å trekke konklusjoner.

"Eksperter" og "spesialister"

Jeg ser godt hvilke teknikker journalister benytter for å styrke eget ståsted (eventuelt mediets redaksjonelle linje eller formålsparagraf): Man hanker for eksempel inn kilder som presenteres som "eksperter" eller "spesialister". Så godt som uten unntak støtter de journalistens vinkling. Sjelden eller aldri henter man inn eksperter som er uenige og trekker i hver sin retning. Det som åpenbart mangler, er å vise hele bredden, hele bildet. Journalisten (kanskje på ordre fra en redaktør) vil påvirke oss i en bestemt politisk korrekt retning.

Fra presseorganisasjoners egne undersøkelser vet vi at norske journalister i alle kanaler ikke er i nærheten av å være et speilbilde av for eksempel Stortingets sammensetning, altså folkets synspunkter, hva folk og velgere mener der ute. Venstresiden er dominerende blant journalister. Det er for lengst slått fast. Ikke påstå overfor meg at dette ikke påvirker måten en sak blir lagt frem på. Jeg har alt for mange erfaringer og opplevelser gjennom et langt presseliv til det.

Forskerne er også mennesker

Går vi til forskernes verden, er spriket mellom hvor de står politisk og for eksempel Stortingets sammensetning, enorm. Det gjelder selvsagt mest de ikke-naturvitenskapelige disiplinene. Men heller ikke innen økonomi og statistikk er nøytraliteten så åpenbar. Et grelt eksempel så vi nylig da SSB-ansatte plutselig endret på formuesbegrepet, et prokuratorknep som tjente venstresidens skatteskjerpelser som hånd i hanske. Journalister hiver seg over disse nyorienteringene og tar dem for god fisk. Når Frisch-senteret offentliggjør sine "funn", er det all mulig grunn til å være årvåken.

Så gjentar jeg fra tidligere blogger, at main stream media mer og mer benytter de sosiale medienes presentasjonsformer: den enkle, tabloide, lett vulgære og overfladiske, korthugne stilen som forsterker motsetninger, søker konflikter og presenterer enkle problemstillinger, gir unyanserte fremstillinger av kompliserte saksforhold. Språket er mer og mer unyansert, adjektivene færre - i det hele tatt et fattigere Cockney-norsk.

Tilløp til selvransakelse

Der er tilløp til selvransakelse. Aftenpostens nyhetsredaktør hadde søndag 31. januar en kommentar som griper fatt i selv de redaktørstyrte medienes unnfallenhet. Etter å ha referert en stunt på falske nyheter fra en aviskiosk på Manhattan, skriver hun: "I Norge er tilliten til de etablerte avisene, TV-kanalene og radio fortsatt høy blant befolkningen. Men det er ingen grunn til å hvile. Vi må daglig utfordre oss selv på hvilke saker vi rapporterer om, hvordan vi gjør det, hvorfor vi gjør det og hvilke kilder vi velger som grunnlag for journalistikken."

Nyhetsredaktøren slår fast at "i journalistikken må fakta suppleres med kontekst, ulike synspunkter, flere perspektiver, analyse og sammenhenger." Vakkert beskrevet som en programerklæring, men jeg har mine tvil om det fører til noe i praksis. På papiret har avisen en liberalkonservativ formålsparagraf som brytes omtrent hver dag. For de av oss som leser flere partipolitisk sprikende aviser daglig , fremstår avisen som  temmelig rund og god sosialdemokratisk, og MDG-styrt i alle saker som som har med klima og miljø å gjøre. Det verste er at man har så godt som stengt spaltene for enhver som ytrer seg om årsaker til et mildere klima. FNs klimapanel har parkert debatten. NRK har i sine publiseringsregler og retningslinjer slått fast at "klimaskeptikere" ikke skal behandles som en likeverdig part i diskusjonen. Jeg spør: Hva er man så livredd for?

Hvorfor så få H- og Frp-journalister?

Det er betegnende at en frittstående og liberal tenketank som Civita har tatt opp temaet om våre venstrevridde medier i en Civitassamtale på YouTube og i en podcast. Samtalen er med Kjetil Løset og Cato Fossen, i samtale med Eirik Løkke. TV-programlederen Fossen fikk i fjor høst stillingen som pressesjef i partiet Høyre. Kjetil Løset valgte å forlate TV2 og ble i stedet kommunikasjonssjef i Frp. Tema "Har høyresiden grunn til å klage over mediene?" Begge har vært "innafor" sentrale journalistmiljøer, og kan fortelle åpent om sine erfaringer.

mandag 25. januar 2021

Nå vet vi hvem vi kan stole på

 Innledningsvis: For få dager siden rottet den politiske "firerbanden" (Ap, SV, Sp og Frp) seg sammen for å overkjøre regjeringen i spørsmålet om smitteverntiltak. De krevde at det nasjonale forbudet mot alkoholservering skulle oppheves, og at hver enkel kommune skulle få friere tøyler til å avgjøre skjenkereglene  ut fra en vurdering av den lokale smittesituasjonen. Det hørtes tilforlatelig ut, for ordførerne og formannskapene er vel de som er best skikket til å ta slike avgjørelser?

Problemet er at situasjonen kan endre seg veldig raskt, fra én dag til neste, fra en uke til den neste. Og politikere vil være sårbare mot press fra lokale skjenke- og serveringssteder. De representerer mange arbeidsplasser, og slåss for å overleve. Det er høyst forståelig at de presser på.

Det vi nå vet, er at bare noen timer etter behandlingen i Stortinget, eksploderte smitteutbruddene i en rad store og små kommuner, spesielt i Viken. De fire partiene inntok en fornærmet positur da det ble pekt på at nå hadde de i realiteten overtatt både styring og ansvar for smitteutviklingen, hvilket er sant. Ja, de fire var i realiteten seks: De politiske uteliggerne Rødt og MDG hengte seg på.

Populisme og valgkamp

Hva forteller denne episoden, som ville vært oppfattet som utilstedelig og uansvarlig under nedstengningen i mars i fjor og i månedene deretter - også under den andre bølgen høsten 2020? Den og andre populistiske utspill og angrep de siste dagene vitner dessverre om at den nasjonale dugnaden er over, solidariteten og lojaliteten rundt fornuftige og nødvendige grep også. Det er valgår. Opposisjonen, særlig Arbeiderpartiet og Frp, sliter på meningsmålingene, Arbeiderpartiet er i fritt fall. Dessuten vet firerbanden at folk der ute begynner å bli slitne av nedstengning, forbud og påbud, restriksjoner og manglende sosial kontakt. Sykepleierne sliter, lærerne sliter, mange arbeidsgivere ser mørkt på fremtiden, reiseliv og utelivsbransjen trår vannet og skriker etter normalisering. Da er tiden inne til å kaste dugnadsånden over bord og skaffe seg billige politiske poeng blant velgerne. Tror opposisjonen.

Vi kan altså ikke stole på den politiske opposisjonen lenger. Nå er det mange som er redde for sine stortingstaburetter, noen for ikke å bli gjenvalgt, andre for ikke å få den stortingsplassen som nominasjonsmøtene har stilt dem i utsikt.

Det er et rått spill som foregår, og valgkampen 2021 blir antagelig en av de mest brutale i nyere tid, pandemi eller ikke pandemi.

Hvilke grupper svikter?

Så vet vi nå hvilke grupper og aldersklasser i samfunnet som det siste året enten ikke har oppfylt våre forventninger, eller som ikke har forstått alvoret i pandemien. "Meg først"-menneskene har dukket hodet opp - og skuffet oss. Noen har spredt smitte av uvitenhet, andre fordi de muligens ikke har mottatt budskapet i konkret og forståelig form.

Vi vet at smitteutbruddene har vært markante i religiøse samlinger og tradisjonsbrylluper, at visse etniske grupper blant innvandrere er overrepresentert på FHIs statistikker. FHI har gjort det klart at halvparten av coronapasientene er født i et annet land. Det har vært tilfelle fra dag én, og tendensen forsterket seg utover høsten 2020. Det er slått fast at enkelte større bysamfunn med stor innvandrerbefolkning fra Afrika, Midt-Østen og Asia, har vært og er mer utsatt enn andre. Det er nok å peke på statistikken fra Oslos bydeler i øst og sør. Klart det er en sammenheng.

Sannsynlige forklaringer

Men hvilken sammenheng? Eller rettere - hva er årsaken? Her har flere flittig vært på banen for å forsvare og delvis bagatellisere. Byrådsleder "tøffe-Raymond" Johansen (et uttrykk brukt av Aftenposten-journalister) har erkjent problemet, men er uhyre varsom  med å kritisere noen. Store innvandrergrupper tilhører hans velgergrunnlag. Da passer det ham bedre å gå løs på polakker og gjestearbeidere og fokusere på importsmitte, selv om det ikke er påvist noen omfattende smitte fra gjestearbeiderne til for eksempel industrien på Vestlandet, internt eller i forhold til lokalbefolkningen. Her gjelder tøffe karantenebestemmelser på fritiden.

Det vi husker best fra Raymond Johansens munn i fjor høst, var de fektende håndbevegelsene da han understreket hvilke coronaråd fra regjeringen han ikke ville følge. Kort tid etter - og mer og mer etter nyttår - har han måttet stenge ned hovedstaden stadig strengere. Byrådslederen har under hele pandemien dratt beina etter seg, han og de andre ansvarlige har aldri vært i forkant. Det har dessverre noe med popularitetsjakt å gjøre.

Ikke stigmatisering

Så er det ikke meningen å henge ut innvandrergrupper. De har ofte jobber der de er utsatt for nærkontakt med andre. En del av dem bor trangt - ikke fordi boligene deres nødvendigvis er mindre enn andres, men fordi de befolker dem med antall barn over det norske gjennomsnittet. Den situasjonen deler de imidlertid også med enkelte etniske nordmenn med lavere smittetall. Er det kultur? Er det lavere interesse for å integreres, for å sette seg inn i det norske? Pandemireglene er delt ut på 46 språk, og det er satt inn spesialtiltak overfor etniske grupper. De blir kontaktet mye mer direkte av smittesporere, og noen talspersoner blant dem har gjort en beundringsverdig innsats for å få "sine" til å ta inn over seg alvoret. For eksempel blant eritreere og somaliere.

Likevel er problemet der. Jeg spør: Hvilken rolle har imamene blant muslimer påtatt seg? Har de i tilstrekkelig grad understreket alvoret i sine fredagssamlinger, og lagt til rette for færre deltagere under fredagsbønnen - fra og med nedstengningen i mars 2020? Har de advart mot de mangetallige bryllupene (det er en prestisjesak å ha et stort antall gjester i slike sammenhenger)? 

For balansens skyld: Vi har opplevd noe av det samme i kristne, katolske samlinger. Uansvarlighet, brudd på regler og anbefalinger og advarsler også her.

Flere av de unge sviktet

En annen gruppe som virkelig har sviktet oss, er unge mennesker, henholdsvis i studentalder og de som tilhører "utepils"-generasjonen. De førstnevnte, som ikke fikk til noen skikkelig russetid i fjor våres, stakkar, tok det igjen under "fadderukene" i august og september, med tette sosiale samvær i parker, i universitetslokaler og på hybler, der flatfylla dominerte. Et skrekkens eksempel var den ulovlige,  "hemmelige" festen i et tilfluktsrom.

 "Forberedelser til studier?" Tull og tøys, dette er utslag av "meg først", livsglede og hormonbevegelser. Jeg husker fortsatt den tiden godt for egen del - med ti prosent utskeielser i forhold til dagens utagerende fadderfestligheter.

Hovedproblemet er alkoholen og hva rusen gjør med vurderingsevnen under dens påvirkning. Kom ikke og si at "dette gjelder ikke alle", for det vet vi. Det sentrale er at det gjaldt for mange. Tilstrekkelig mange til at smitten bredte seg slik at studiestart ble utsatt. Her ser vi en manglende forståelse og for lite ansvarlighet overfor den eldste, mest utsatte generasjonen - studentenes besteforeldre - og andre med underliggende sykdommer som gjør dem svært utsatt under coronaen.

Det var helt på sin plass at studentene ble bedt om å utsette reisen til studiestedene etter nyttår - de dårlige erfaringene fra i fjor sommer og høst ropte på et slikt forebyggende tiltak.

Utepils og kaffelatte og litt til

30- og 40-åringer, de som er mest ute på bevertnings- og skjenkesteder på fritiden relativt sett, har vært et annet problem i denne tiden. Erfaringene og de registrerte overtredelsene viser også her at når den lette rusen i hodet eller de svømmende øynene er tilstrekkelig oppglødd, mister man oversikten over avstand og andre smitteregler. Jeg har stor tillit til skjenkestedene ellers - men de kan ikke ha øynene over alt hele tiden. Det er gjestene som er problemet. Enkelte av dem, ikke alle. Men også tilstrekkelig mange til at deres oppførsel får konsekvenser i pandemien.

Et annet fenomen er avdekket særlig etter nyttår: Avhengigheten hos oss nordmenn når det gjelder jevnlig inntak av alkohol: Stengte vinmonopol i 10 kommuner rundt Nordre Follo førte til lange køer i nabokommunene vest for Oslo. Samfunnssolidariteten har visse grenser, viser det seg. Hvorfor står alkohol så sentralt? Fordi alkohol gir rus, og den igjen fører til dårligere vurderingsevne i sosiale situasjoner - for eksempel avstand. Det er en grunn til at vi har alkoholforbud ved bilkjøring. Antagelig er litt for mange blitt avhengig av alkohol, i større eller mindre grad. Ikke alle, men tilstrekkelig mange.

Regjeringen har stått støtt

Midt i alt dette har folkehelsemyndigheter og Solberg-regjeringen stått støtt og vist både klokskap og beslutningsevne når forholdene krevde det. Regjeringen får høy score i befolkningen, og Erna Solberg tårner langt over konkurrentene i sin rolle som statsminister. Opposisjonen viste da også en ansvarlig dugnadsånd. Tillitssamfunnet fungerte. Men det er over. Vi kommer til å se høylytt kritikk for den minste glipp eller svikt. Det har sammenheng med stortingsvalget og valgkampen. Verst blir nok taktikkeri-politikeren Jonas Gahr Støre, hvis politiske skjebne snart er beseglet. Tett etter ham er Sp-lederen Vedum som aller mest er opptatt av stengte grenser, importvern og salget av kjøtt og melk. Også han er redd for at den store oppslutningen kan rakne når populismens nakne keiserklær bli avslørt.

Vi andre får bare holde ut en stund til og stå stille og pent i vaksinekøen, følge påbud og anbefalinger og holde avstand. De voksne blant oss er oppdratt annerledes enn dagens dessertgenerasjon,


mandag 18. januar 2021

To tanker i hodet samtidig

 Noen har problemer med å håndtere to tanker bak pannebrasken samtidig. I dette tilfellet dreier det seg om Aftenposten, som har løftet "historisk frisering" som et viktig samfunnsanliggende i et helsides oppslag. Man har nemlig oppdaget - mangfoldige år etter at bildet ble hengt opp - at portrettet av Vidkun Quisling henger på en historisk kavalkadevegg i Forsvarsdepartementet. Alle landets forsvarsministre fra 1814 viser frem sine kontrafeier der - mer eller mindre retusjert. Redsel og gru! Landsforræderen og stornazisten som fikk sin rettmessige dødsdom og ble skutt 24. oktober 1945, kan jo bare ved sin blotte eksistens i innrammet forfatning fremme rasisme, jødehat, vold og død, ikke sant?

Som et saklig sannhetsvitne har journalisten hanket inn lederen i Anti-rasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Steen mener så absolutt (surprise!) at bildet må fjernes for all fremtid. Steen er selvsagt programforpliktet til å mene det han sier, ellers ville han vel svikte i sin rolle i samfunnsdebatten. Kanskje innbiller han seg at bildeveggen er et slags æresgalleri, en gamle dagers skrytevideo? Tull og tøys. Listen over forsvarsministre er faktainformasjon. Slik er ganske enkelt norsk historie. Quisling var forsvarsminister i en Bondeparti-(Sp-)regjering mellom 1931 og 1933. Punktum og ferdig snakka.

Historikere reagerer

Flere historikere reagerer heldigvis mot forsøket på å frisere og pynte på historien. Departementets egen talsperson, departementsråd Arne Røksund, forklarer nøkternt at det er naturlig at fagstatsråder fra alle lovlig valgte norske regjeringer er med på en slik vegg av portretter, med angivelse av det tidsrommet de fungerte i rollen.

Det har lite for seg at vi prøver å "redigere" historien i ettertid. Man kan ikke late som om de vanskelige og ubehagelige periodene i historien vår ikke fant sted. Noe annet ville det være om NS forsvarsministre under okkupasjonen: Hvoslef, Christiansen, Hagelin og Whist hadde prydet portrettveggen. Da ville det være grunnlag for protest! Men disse var selvsagt ikke utnevnt av en lovlig norsk regjering. Den satt i London. NS-statsrådene fungerte dessuten bare på tyskernes nåde og var i realiteten helt uten makt og innflytelse.

En bortredigering, eller "frisering", ville minne for mye om propagandateknikken som ofte ble brukt i det gamle Sovjet-Unionen (og sikkert også i andre tilsvarende kommunistdiktaturer): Personer som var falt i unåde, ble retusjert bort fra alle offentlige fotografier, også i skole- og historiebøkene. De var ikke-personer, de eksisterte ikke.

De som har tungt for det

For dem som har tungt for det, kan det selvsagt være en ide å skrive noen linjer under Quislings portrett i departementet, der man forklarer hvem denne fyren var. Altså for de helt ignorante og historieløse. De tør være i mindretall i Forsvarsdepartementet.

Så har jeg litt forståelse for uttalelsen til forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Ervin Kohn, som peker på at det neppe finnes noe portrett av Adolf Hitler i offentlige bygninger i dagens Tyskland. Der har man valgt å håndtere historien på en annen måte. Ethvert tysk samtids- eller historisk museum inneholder selvsagt portretter av føreren så det holder. Med jødenes historie i Norge og i Europa som bakteppe godtar jeg på sett og vis Ervin Kohns standpunkt. I hvert fall er jeg mildere stemt overfor ham enn andre. Hitler hadde forøvrig ingen offentlige statsrådsverv under Weimarrepublikken i perioden før han grep makten og gjorde Tyskland om til et førerstyrt diktatur - annet enn å bli valgt inn i Riksdagen.

Gjør neppe stor skade

Det skader neppe om Quisling får beholde sitt bilde på veggen i FD. Departementets korridorer er ikke akkurat et sted almenheten får anledning til å sverme gjennom etter forgodtbefinnende. Portrettet kan bare beskues av personer som nok er godt vaksinert mot å bli påvirket eller hjernevasket. Jeg skulle tro at effekten er den motsatte: At hver gang man ser Quislings ansikt på denne veggen, fører det til grøss og kuldegysninger hos de departementsansatte - en god påminnelse om hvor skjørt demokratiet kan være, og at det må forsvares. Også med kuler og krutt, forsvarsevne og forsvarsvilje.

Samtidig er det ikke så merkelig at nettopp Aftenposten reiser spørsmålet om landsforræderens ansikt på veggen. Man er nok noe overømfintlig i slike spørsmål. Avisen var som kjent, ved siden av NS-avisen "Nasjonal Samling", det organet som gjennom sine spalter og lederkommentarer på 1930-tallet var minst uvennlig mot Nazi-Tyskland. Under annen verdenskrig var avisen helt nazifisert og fikk en både moralsk og økonomisk smekk i avisoppgjøret etter frigjøringen.

Så skal man heller ikke se bort fra at avisen, i dagens mediehverdag, her bare kopierer de tabloide og sosiale medienes praksis: Skape størst mulig oppmerksomhet, gjerne ved hjelp av provokasjon, overdrivelse og følelsesladede detonasjoner, noe som fører til et høyt antall "klikk" i leserreaksjoner - som støtte til markedsavdelingen. Ren kommers, med andre ord.


lørdag 16. januar 2021

MDG avslører seg selv

 "Miljøpartiet de grønne" vil aldri få noen stor oppslutning i Norge. Det har noe med ideologi og politiske standpunkter å gjøre. De kan i høyden få en vippeposisjon her og der, noe som kan gi uttelling og makt gjennom press og trusler i forhandlinger med en venstre- eller høyreside. Slik det har skjedd i Oslo, der man har en intellektuell og kulturell "elite" konsentrert langs T-banesystemet og i passende avstand fra universitets- og høyskolemiljøer. De fleste er unge, idealistiske og fast overbevist om at de har rett i sine katastrofescenarier om verdens undergang fordi kloden koker og menneskene ikke i tilstrekkelig grad legger om både livsstil og kosthold. Selv sykler de, eller bruker banen, buss eller trikk (etter eget utsagn) til arbeid, og på ferie og fritid. De inntar mye vegetarmat og forlanger at alle andre skal gjøre det samme. De har selvsagt ikke privatbil og tar hele familien med seg på togtur til for eksempel Rjukan i Telemark.

Gaustatoppen

Den dagsaktuelle diskusjonen nå dreier seg nemlig om utvidelse av Turistforeningens servicebygg på Gaustatoppen i Telemark. Det er MDG imot. Bakgrunnen er at fjellturistene strømmer til som aldri før, og det vesle servicebygget er sprengt på sommeren. Bygget er foreslått utvidet med 150 kvadratmeter til 230 kvm. Etter tegningene er utvidelsen pent plassert i terrenget, og svært diskret. At dagens kapasitet er helt i utakt med behovet, kan undertegnede bekrefte. Jeg har vært der oppe et par ganger med noen titalls års mellomrom. For fire år siden var en seksåring med i følget. Hun klarte det fint!

Men man måtte stå i kø i 45 minutter for å få en vaffel og en leskedrikk. Helt stint av folk i alle aldre. Utenfor kafeteriaen storkoste de seg etter en passe anstrengende tur opp. Det var klarvær, og på slike dager har man overblikk over en sjettedel av Sør-Norge, eller et utall prestegjeld om noen foretrekker den målestokken.

Folkehelse og turistmagnet

Både som middel til god folkehelse og som turistmagnet er Gaustatoppen helt unik, og har vært det siden 1893. Toppen er et sentralt visittkort og markedsføringsmål for reiselivet  i fylket. DNT ønsker å utvide tallet på sengeplasser fra elleve til tredve.

Men nei, MDG synes ikke noe om at flere skal få mulighet til å "bestige" toppen, det vil føre til slitasje på veien opp og ned (en underlig påstand med så mye hardt fjell i underlaget - lange strekninger er jo rene steinrøyser). Dessuten mener man at alt for mange vil ta Forsvarets gamle bane inne i fjellet opp til toppen, spise en lunch, og - skrekk og gru - ta et glass vin før de reiser ned samme vei.

Tja. Skal Gaustatoppen bare være for de sterke og unge og raske? Hva med funksjonshemmede, folk med stokk, rullator eller rullestol? Skal de bare få nyte toppen gjennom bilder og skrytevideoer lagt ut av MDG`ere?

Vil helst være for seg selv

Det er klart at enkelte typer fjellentusiaster helst vil være for seg selv i fjellheimen og på toppene, slik det var på 1800- og deler av 1900-tallet da steinrike engelske lorder fikk sans for Norge som reisemål. Men vi lever i 2021. Folket er frigjort fra fattigdom, lange arbeidsøkter og få fridager. Folk flest ønsker også å kunne nyte Prekestolen, Trolltunga, Andersnatten, Besseggen og Gaustatoppen. Sånt liker ikke MDG`ere og enkelte andre. De vil ha urørt natur (bortsett fra den de er i stand til å nyte selv i ensom majestet). De eneste fotavtrykkene de vil godta, er deres egne, kan det virke som. Bare et demografisk faktum: Norge hadde i 1890 litt over to millioner innbyggere, nå er tallet ca 5,4. Bare det skulle tilsi at flere søker naturen og fjell-Norig.

Jeg oppfatter MDG`ere i noen sammenhenger som gigantiske egotrippere, så opptatt av evangeliet om klodens undergang ved global oppvarming at menneskene, særlig i det velstående Norge, skal tvinges til å underkaste seg deres eget program til siste bokstav. Det programmet sier også litt om intens motstand mot privatbilen og først og fremst flyreiser. Lavprisselskaper er et fyord som selvsagt må unngås, eller helst boikottes eller direkte forbys.

Demokratisering i luftfarten

Den andre og blankere siden av medaljen er jo at lave priser på flyreiser bidrar til en demokratisering av reiselivet. Millioner på millioner av mennesker kan nå - bortsett fra det siste årets Corona-pause - frekventere ferie- eller opplevelsessteder som bare de rike hadde råd til tidligere. Det har ført til en masseturisme som har bidratt til å løfte mange flere millioner opp av fattigdom i deler av verden. Men, nei, tiltak mot den globale oppvarminga er viktigere enn alt. 

Jeg ville ha større respekt for MDG dersom dets medlemmer og velgere var konsekvente i sin egen livsførsel (noe mange av dem sikkert er) med gange og sykling og nei til inntak av kjøtt, og lot det være med det. Deretter la andre i fred. Men nei, her søkes politisk makt i den hensikt å tvinge folk til en annen måte å leve på gjennom lovverk og forbud.

Det er et snev av noe totalitært ved MDG. "Vil du ikke, så skal du".

Ta toget 

"Ta toget", er alternativet  på deres kritkkk mot å fly. Tja, se litt på avstander og togreisenes lengde, og de store verdenshavene som skiller kontinentene. Ved skinnegangens ende er antagelig feriekvoten oppbrukt.

Det ligger en stor grad av elitetenkning og besserwissen over MDG`eres budskap. Vi andre ønsker derimot fortsatt å kunne rusle opp til Gaustatoppen for å nyte utsikt og vafler. Kanskje overnatte også. Og deretter rusle ned igjen - eller ta banen om forfallet er kommet til et punkt der beina ikke duger lenger. For å kunne nyte utsikten og friheten der oppe på "det hellige fjellet".

lørdag 9. januar 2021

Kampen om historiefortellingen

Årsaken til at verden står midt oppe i en ødeleggende pandemi, ligger i det kommunistiske diktaturet kalt Folkerepublikken China. Viruset oppsto på usiviliserte dyremarkeder i et usivilisert land, nærmere bestemt i byen Wuhan, der overtroiske mennesker tviholder på forestillinger om visse dyrearters helsebringende virkninger. 

Noen prøver å forklare oss at markedene er en viktig del av mange kineseres tradisjoner, "kultur", og at de er nødvendig for å skaffe befolkningen mat og arbeidsplasser - en underlig påstand fra et land der hundretalls millioner mennesker er bragt ut av fattigdom - ikke gjennom å tviholde på tradisjonen, men gjennom modernisering og industrialisering, litt tillatt småkapitalisme og - for eksport-suksessens del - manipulering med valuta og offensiver for å få kontroll over råvareressurser i andre verdensdeler. Det har lykkes å stille sulten til 1,4 milliarder mennesker via andre virkemidler.

Ettårs "jubileum"

Det er drøyt ett år siden det første corona-tilfellet ble konstatert i Wuhan. I ettertid har de kinesiske myndighetene forsøkt å undertrykke fakta, slik ethvert diktatur prøver. Men det var her det hele startet. Kinesiske leger som varslet om det nye viruset, ble riktignok kneblet og straffet. En av dem, Li Wenliang, døde selv av viruset. Det var i februar 2020. Dødsfallet utløste, som vi vet, raseri blant kinesiske SoMe-brukere som senere har behandlet Li som en martyr.

Vi har fortsatt på netthinnen de brutale scenene fra Wuhan (lokale kinesere sendte ut videoopptak på nettet, som igjen ble fanget opp av vestlige nyhetsmedia): Den totale nedstengningen, oppsatte barrikader, murer og gjerder, boliger hvis dører og vinduer ble spikret igjen slik at befolkningen knapt fikk mat. Portforbud. Desperate mennesker som forsøkte å komme seg ut, slektninger som ikke fikk komme inn.

Kontroll gjennom brutalitet

Jo, da, kommunistregimet i byen, provinsen og i hovedstaden oppnådde kontroll, men fant det også nødvendig å varsle verdens helseorganisasjon WHO etter at utenlandsreisende kinesere hadde bragt viruset med seg til andre verdensdeler, ikke minst Europa. 31. desember 2019 ble den internasjonale helseorganisasjonen varslet av kinesiske helsemyndigheter. Det er et registrert faktum i inn-journalen til WHO. 

Vi husker for øvrig hvordan WHO-sjefen skrøt av China fordi regimet så raskt hadde fått kontroll med smitten.... WHO-sjefen samarbeidet så intimt med ledelsen i Beijing at det er et spørsmål hvor lenge han blir sittende i sjefsstolen. I disse dager har verdens helseorganisasjon store problemer med innreisetillatelser for det teamet av eksperter som skal undersøke hva som skjedde i Wuhan. Formålet er at verden skal ta lærdom av pandemi-utbruddet. En sak i saken er ellers at virusutbruddet kan ha oppstått i et virusforskningssenter. Det er noe ekspertgruppen neppe får innsyn i.

Karantene et tydelig bevis

Noe av historikken videre er velkjent i demokratiske land som ikke har noe å skjule: I slutten av januar ble de første smittetilfellene påvist i Europa (Særlig Italia), USA og Australia. Den 23. januar ble en rekke byer i Hubei-provinsen i tillegg til Wuhan satt i karantene - i seg selv et bevis på pandemiens utgangspunkt.

I midten av februar ble det første smittetilfellet bekreftet i Afrika. Noe senere fikk vi det første tilfellet i Norge. Etter de kraftige tiltakene i selve China, ble det nå langt flere sykdomstilfeller utenfor China. WHO ventet av uforståelige grunner helt til 11. mars med å erklære utbruddet som en pandemi. Da hadde for lengst coronaen spredt seg til alle verdensdeler.

Flere bølger i Wuhan

28. mars ble igjen millionbyen Wuhan åpnet for innreise etter å ha vært stengt siden 23. januar. Men nye smittebølger rammet senere byen, både i april og i mai. Likevel virker det som om kommunistmyndighetene med brutale og kyniske metoder har oppnådd kontroll - slik at kinesisk økonomi og eksport kunne fortsette noenlunde som før. Fordi pandemien har fått så store skadevirkninger i folkestyrte og demokratiske land som konkurrerer med China, blir det nå hevdet at China har fått et økonomisk forsprang på flere år. Spesielt er balanseforholdet til USA blitt endret i kinesernes favør. 

La det ikke være noen tvil: China har ansvaret for pandemien og alle tragediene som har fulgt i dens fotspor. Som i tilfellet med flere tidligere pandemier eller epidemier.

torsdag 7. januar 2021

Trump-hirden aksjonerte

Man kan si mye om Trump, og det er ikke nødvendig å ramse opp alle karakteristikker som hans motstandere har benyttet de siste fem årene - helt fra valgkampen foran 2016-valget. Selv konkluderer jeg med at narsissisten, det egosentriske, antidemokratiske maktmennesket har åpenbare psykopatiske personlighetstrekk. Han er en farlig person i verdens mektigste embede, og burde vært fjernet gjennom en riksrettsprosess for lenge siden. Etter valget i november har han også vist karaktertrekk som tyder på mental ubalanse. Det er ikke beroligende med tanke på den makten en amerikansk president har. I tillegg må nevnes Trumps hatefulle og splittende retorikk som gjør at amerikanerne fremstår som et folk "delt på midten" der partene har vanskelig for å møtes i kompromisser og samarbeid over partigrensene.

Et avgjørende skille

Onsdag 6. januar gikk han et syvmilssteg for langt da han hisset opp og sendte de lojale stormtroppene sine mot Capitol Hill. Det var lavpunktet i utallige forsøk på å omgjøre valget der hans motstander fikk hele syv millioner stemmer flere enn han selv. Ingen rettsinstans - på lavere eller høyeste nivå - har gitt ham medhold i anklagene om valgfusk. Flere av hans egne medspillere og partikamerater i sentrale posisjoner har fullt ut akseptert det demokratiske utfallet.

Jeg bruker bevisst ord som "stormtropper" og "partikamerater" for å gjøre en sammenligning med visse historiske utskeielser i mellomkrigstiden og under annen verdenskrig 1939-1945. President Elect Joe Biden har kalt "demonstrantene" utenfor og innenfor Kongressbygningen for pøbler, mobb og "domestic terrorists", og de betegnelsene er helt korrekte og presise innenfor amerikansk ordforråd og kontekst.

Illevarslende likhet

Men nettopp fordi jeg og mange andre nålevende i Norge og Europa er født før, under og like etter krigen og okkupasjonen og er vokst opp med Nazi-Tysklands nære historie og til og med har studert emnet formelt eller som interesse, ser klart likheten og de illevarslende trekkene ved den gjengen av Trump-"demonstranter" som i går gikk til stormangrep på amerikanernes "storting" for å vandalisere og tilgrise lokalene til de folkevalgte representantene.

Den nærmeste sammenligningen er i mitt hode SA - Sturmabteilungen - som var det tyske nazipartiets halvmilitære gatetropper. De bar ikke helt samme uniform i går, de som angrep Kongressbygningen, men de var tydelig av samme ulla. De lot seg bruke på Førerens kommando.

Overført til norske forhold var inntrengerne, pøbelen og mobben en slags hird - fremdeles ikke fullstendig uniformerte, men med samme sinnelag, holdning og like klare for voldsbruk. Svært mange bar skuddsikre vester og andre effekter som viste hvem de var, hvem de trodde på og hvem de aksjonerte for. Dessverre er det for få i dagens Norge som vet hva begrepet "Krystallnatten" i Tyskland innebærer.

Godkjenner ikke forklaringer

For si det rett ut: Jeg godkjenner og aksepterer ikke de dypsindige forklaringene fra alle de gråtkvalte sosiologene som er så snare til å "forklare" og unnskylde Trump-hirden og de holdningene alt for mange republikanske velgere har inntatt. De er så fattige, stakkar, de er blitt degradert fra middelklasse til arbeiderklasse uten fremtidshåp. De er kanskje arbeidsløse, samfunnseliten overser dem, de er rammet av "grådigheten i det kapitalistiske systemet". De har ikke annet å gjøre enn å være voldelige, rasistiske og opprørske, har de vel? Samfunnet har skylda. Tull og tøys og falsk filosofi. Hvert enkelt oppegående menneske er ansvarlige for egne, individuelle holdninger og handlinger. I et demokrati tar folkevalgte avgjørelser på våre vegne. Liker vi ikke konsekvensene av vedtakene, velger vi andre politikere.

Arven etter Trump

Så må jeg avslutningsvis nevne de avgjørelsene, vedtakene og signalene som Donald Trump og republikanerne har gjennomført de siste fire årene, som jeg er enig i: Det var riktig å sette en støkk i NATO-landene ved å forlange høyere forsvarsbevilgninger. Byrdefordelingen i alliansen har alt for lenge vært skjev og urettferdig sett fra amerikanske skattebetalere.

Trump hadde rett i å kritisere Tyskland for samarbeidet med Putin-Russland om gassrørledningen som i alt for stor grad gjør landet avhengig av russisk energitilførsel.

Jeg synes det var bra at Trump-administrasjonen stilte opp for Israel og flyttet sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. USA under Trump har sørget for ny positiv bevegelse i forsøkene på å normalisere den arabiske verdens relasjoner med Israel. Anstrengelsene har gitt synlige og konkrete resultater. Midt-Østen går en fredeligere tid i møte etter hvert som fredsavtaler og samarbeidsavtaler med Israel undertegnes. Terrororganisasjonene som styrer og underkuer befolkningen på Vestbredden og i Gaza ser nå at toget går, til skade for egen befolkning og dens fremtid.

Mennesket Trump

Men så har vi personen Trump, som vil bli stående i historien som en av USAs verste presidenter - en uærlig, falsk, løgnaktig, uanstendig og bøllete person som det skal bli godt å unnvære, både hjemme og ute.