søndag 31. januar 2021

Er demokratiet avhengig av Main Stream Media?

Sikkert under inntrykkene fra presidentvalget i USA, den tapende kandidatens mildt sagt puerile  reaksjoner på valgutfallet, stormingen av Kongressen og fremveksten av høyreorienterte mediekanaler, har direktøren i Medietilsynet uttalt seg om demokrati og medier i et debattinnlegg i Aftenposten.

Konklusjonen er helt som forventet: "Utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå når redaktørstyrte medier mister fotfestet som nyhetskilde". Direktøren drodler rundt amerikanernes og nordmenns medievaner og trekker ganske vidtrekkende konklusjoner. Demokratiets fortsatte eksistens er nærmest avhengig av at nyhetsbildet skapes og nyhetsstrømmen foregår i journalistiske og redaktørstyrte medier. Nordmenn er blant dem som leser mest redaktørstyrte kanaler, så for oss er det håp.

Main stream og demokrati: Årsak og virkning?

Hun argumenterer i og for seg saklig og logisk for sitt syn. Men jeg sitter igjen med noen spørsmål og en viss tvil. Det har sammenheng med nettopp utviklingen innenfor main stream-pressens egne redaksjonelle vegger. Jeg kjenner ikke til noen troverdige vitenskapelige undersøkelser om forholdet mellom nettopp de høyt oppskrytte tradisjonelle nyhetskanalene og demokratiets kår i vår del av verden. Kan vi virkelig regne med at vi står overfor årsak-virkning?  Så enkelt er det nok ikke. Heller ikke Medietilsynets direktør legger frem solide "bevis" på påstanden. Det blir med personlig synsing og bruk av tilsynets prestisjetunge navn.

Selvsagt er innlegget proppet med floskler og honnørord: "Korrekt, troverdig og kvalitetssikret informasjon". Disse er da knyttet opp mot norske toneangivende mediehus. I motsetning til..... En sentral påstand er: At så mange nordmenn oppsøker redaktørstyrte medier, er sannsynligvis den viktigste vaksinen mot "amerikanske tilstander", skriver hun. Så pekes det på forskjellene mellom yngre og eldre, at de unge i mindre grad oppsøker nyheter i redaktørstyrte medier, og at de unge har "mindre fordypende nyhetskonsum". Altså grunn til dyp bekymring.

At sosiale skiller i befolkningen påvirker måten folk følger med på nyhetene, er gammel kunnskap, og at der er kjønnsforskjeller er også kjent stoff. 

Forandring til det bedre?

Men: main stream media står ikke stille, de heller, også de forandrer seg over tid. Til det bedre? Mitt svar er nei.

Undertegnede har gang på gang påpekt at det kan være nettopp forandringer, ny praksis eller nyorienteringer innenfor main stream-sektoren som har fått mange av oss til å reagere negativt på "hva som står i bla`", og som en konsekvens har søkt, om ikke alternative, så supplerende, kilder. Ikke  alternative fakta basert på konspirasjonsteorier og direkte løgn, heller ikke åpenbare "fake news", men opplyste kildepersoner, institusjoner og tenketanker med godt begrunnede synspunkter, studier og analyser. De stemmer ikke helt overens med det toneangivende syn og det "politisk korrekte".

Her er vi kanskje ved kjernen av problemet: Det politisk korrekte. Alt for mange journalister følger - i stim - et lett gjenkjennelig mønster, i verste fall med utgangspunkt i personlig ideologisk ståsted.  Det personlige engasjementet  synes å ha direkte innflytelse over hvordan en nyhet, et tema, en påstand blir formidlet og fremstilt.

Den gode trenden brutt

Etter en god og profesjonell utvikling på 90-tallet, da pressen frigjorde seg fra partitilhørighet i en viss utstrekning, står vi igjen overfor en generasjon medieansatte som tydeligvis ønsker å forandre verden, ikke observere og fortelle om den. Mye minner faktisk sterkt om 68`ernes inntog i mediene på 70- og 80-tallet. Det ble en katastrofe.

Jeg snakker etter mer enn 45 års fartstid i NRK og lokalpresse, men dette er nok ikke tilstrekkelig i dagens debatt, sett fra redaktørene i "main stream media".

I mange år  har jeg etterlyst en mer profesjonell distansering til følelsesladede temaer og samfunnsdebatter, større kildebredde, og det at journalisten etter beste evne legger ulike synspunkter på bordet - for deretter å overlate til leseren, lytteren og seeren å trekke konklusjoner.

"Eksperter" og "spesialister"

Jeg ser godt hvilke teknikker journalister benytter for å styrke eget ståsted (eventuelt mediets redaksjonelle linje eller formålsparagraf): Man hanker for eksempel inn kilder som presenteres som "eksperter" eller "spesialister". Så godt som uten unntak støtter de journalistens vinkling. Sjelden eller aldri henter man inn eksperter som er uenige og trekker i hver sin retning. Det som åpenbart mangler, er å vise hele bredden, hele bildet. Journalisten (kanskje på ordre fra en redaktør) vil påvirke oss i en bestemt politisk korrekt retning.

Fra presseorganisasjoners egne undersøkelser vet vi at norske journalister i alle kanaler ikke er i nærheten av å være et speilbilde av for eksempel Stortingets sammensetning, altså folkets synspunkter, hva folk og velgere mener der ute. Venstresiden er dominerende blant journalister. Det er for lengst slått fast. Ikke påstå overfor meg at dette ikke påvirker måten en sak blir lagt frem på. Jeg har alt for mange erfaringer og opplevelser gjennom et langt presseliv til det.

Forskerne er også mennesker

Går vi til forskernes verden, er spriket mellom hvor de står politisk og for eksempel Stortingets sammensetning, enorm. Det gjelder selvsagt mest de ikke-naturvitenskapelige disiplinene. Men heller ikke innen økonomi og statistikk er nøytraliteten så åpenbar. Et grelt eksempel så vi nylig da SSB-ansatte plutselig endret på formuesbegrepet, et prokuratorknep som tjente venstresidens skatteskjerpelser som hånd i hanske. Journalister hiver seg over disse nyorienteringene og tar dem for god fisk. Når Frisch-senteret offentliggjør sine "funn", er det all mulig grunn til å være årvåken.

Så gjentar jeg fra tidligere blogger, at main stream media mer og mer benytter de sosiale medienes presentasjonsformer: den enkle, tabloide, lett vulgære og overfladiske, korthugne stilen som forsterker motsetninger, søker konflikter og presenterer enkle problemstillinger, gir unyanserte fremstillinger av kompliserte saksforhold. Språket er mer og mer unyansert, adjektivene færre - i det hele tatt et fattigere Cockney-norsk.

Tilløp til selvransakelse

Der er tilløp til selvransakelse. Aftenpostens nyhetsredaktør hadde søndag 31. januar en kommentar som griper fatt i selv de redaktørstyrte medienes unnfallenhet. Etter å ha referert en stunt på falske nyheter fra en aviskiosk på Manhattan, skriver hun: "I Norge er tilliten til de etablerte avisene, TV-kanalene og radio fortsatt høy blant befolkningen. Men det er ingen grunn til å hvile. Vi må daglig utfordre oss selv på hvilke saker vi rapporterer om, hvordan vi gjør det, hvorfor vi gjør det og hvilke kilder vi velger som grunnlag for journalistikken."

Nyhetsredaktøren slår fast at "i journalistikken må fakta suppleres med kontekst, ulike synspunkter, flere perspektiver, analyse og sammenhenger." Vakkert beskrevet som en programerklæring, men jeg har mine tvil om det fører til noe i praksis. På papiret har avisen en liberalkonservativ formålsparagraf som brytes omtrent hver dag. For de av oss som leser flere partipolitisk sprikende aviser daglig , fremstår avisen som  temmelig rund og god sosialdemokratisk, og MDG-styrt i alle saker som som har med klima og miljø å gjøre. Det verste er at man har så godt som stengt spaltene for enhver som ytrer seg om årsaker til et mildere klima. FNs klimapanel har parkert debatten. NRK har i sine publiseringsregler og retningslinjer slått fast at "klimaskeptikere" ikke skal behandles som en likeverdig part i diskusjonen. Jeg spør: Hva er man så livredd for?

Hvorfor så få H- og Frp-journalister?

Det er betegnende at en frittstående og liberal tenketank som Civita har tatt opp temaet om våre venstrevridde medier i en Civitassamtale på YouTube og i en podcast. Samtalen er med Kjetil Løset og Cato Fossen, i samtale med Eirik Løkke. TV-programlederen Fossen fikk i fjor høst stillingen som pressesjef i partiet Høyre. Kjetil Løset valgte å forlate TV2 og ble i stedet kommunikasjonssjef i Frp. Tema "Har høyresiden grunn til å klage over mediene?" Begge har vært "innafor" sentrale journalistmiljøer, og kan fortelle åpent om sine erfaringer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar