Innledningsvis: For få dager siden rottet den politiske "firerbanden" (Ap, SV, Sp og Frp) seg sammen for å overkjøre regjeringen i spørsmålet om smitteverntiltak. De krevde at det nasjonale forbudet mot alkoholservering skulle oppheves, og at hver enkel kommune skulle få friere tøyler til å avgjøre skjenkereglene ut fra en vurdering av den lokale smittesituasjonen. Det hørtes tilforlatelig ut, for ordførerne og formannskapene er vel de som er best skikket til å ta slike avgjørelser?
Problemet er at situasjonen kan endre seg veldig raskt, fra én dag til neste, fra en uke til den neste. Og politikere vil være sårbare mot press fra lokale skjenke- og serveringssteder. De representerer mange arbeidsplasser, og slåss for å overleve. Det er høyst forståelig at de presser på.
Det vi nå vet, er at bare noen timer etter behandlingen i Stortinget, eksploderte smitteutbruddene i en rad store og små kommuner, spesielt i Viken. De fire partiene inntok en fornærmet positur da det ble pekt på at nå hadde de i realiteten overtatt både styring og ansvar for smitteutviklingen, hvilket er sant. Ja, de fire var i realiteten seks: De politiske uteliggerne Rødt og MDG hengte seg på.
Populisme og valgkamp
Hva forteller denne episoden, som ville vært oppfattet som utilstedelig og uansvarlig under nedstengningen i mars i fjor og i månedene deretter - også under den andre bølgen høsten 2020? Den og andre populistiske utspill og angrep de siste dagene vitner dessverre om at den nasjonale dugnaden er over, solidariteten og lojaliteten rundt fornuftige og nødvendige grep også. Det er valgår. Opposisjonen, særlig Arbeiderpartiet og Frp, sliter på meningsmålingene, Arbeiderpartiet er i fritt fall. Dessuten vet firerbanden at folk der ute begynner å bli slitne av nedstengning, forbud og påbud, restriksjoner og manglende sosial kontakt. Sykepleierne sliter, lærerne sliter, mange arbeidsgivere ser mørkt på fremtiden, reiseliv og utelivsbransjen trår vannet og skriker etter normalisering. Da er tiden inne til å kaste dugnadsånden over bord og skaffe seg billige politiske poeng blant velgerne. Tror opposisjonen.
Vi kan altså ikke stole på den politiske opposisjonen lenger. Nå er det mange som er redde for sine stortingstaburetter, noen for ikke å bli gjenvalgt, andre for ikke å få den stortingsplassen som nominasjonsmøtene har stilt dem i utsikt.
Det er et rått spill som foregår, og valgkampen 2021 blir antagelig en av de mest brutale i nyere tid, pandemi eller ikke pandemi.
Hvilke grupper svikter?
Så vet vi nå hvilke grupper og aldersklasser i samfunnet som det siste året enten ikke har oppfylt våre forventninger, eller som ikke har forstått alvoret i pandemien. "Meg først"-menneskene har dukket hodet opp - og skuffet oss. Noen har spredt smitte av uvitenhet, andre fordi de muligens ikke har mottatt budskapet i konkret og forståelig form.
Vi vet at smitteutbruddene har vært markante i religiøse samlinger og tradisjonsbrylluper, at visse etniske grupper blant innvandrere er overrepresentert på FHIs statistikker. FHI har gjort det klart at halvparten av coronapasientene er født i et annet land. Det har vært tilfelle fra dag én, og tendensen forsterket seg utover høsten 2020. Det er slått fast at enkelte større bysamfunn med stor innvandrerbefolkning fra Afrika, Midt-Østen og Asia, har vært og er mer utsatt enn andre. Det er nok å peke på statistikken fra Oslos bydeler i øst og sør. Klart det er en sammenheng.
Sannsynlige forklaringer
Men hvilken sammenheng? Eller rettere - hva er årsaken? Her har flere flittig vært på banen for å forsvare og delvis bagatellisere. Byrådsleder "tøffe-Raymond" Johansen (et uttrykk brukt av Aftenposten-journalister) har erkjent problemet, men er uhyre varsom med å kritisere noen. Store innvandrergrupper tilhører hans velgergrunnlag. Da passer det ham bedre å gå løs på polakker og gjestearbeidere og fokusere på importsmitte, selv om det ikke er påvist noen omfattende smitte fra gjestearbeiderne til for eksempel industrien på Vestlandet, internt eller i forhold til lokalbefolkningen. Her gjelder tøffe karantenebestemmelser på fritiden.
Det vi husker best fra Raymond Johansens munn i fjor høst, var de fektende håndbevegelsene da han understreket hvilke coronaråd fra regjeringen han ikke ville følge. Kort tid etter - og mer og mer etter nyttår - har han måttet stenge ned hovedstaden stadig strengere. Byrådslederen har under hele pandemien dratt beina etter seg, han og de andre ansvarlige har aldri vært i forkant. Det har dessverre noe med popularitetsjakt å gjøre.
Ikke stigmatisering
Så er det ikke meningen å henge ut innvandrergrupper. De har ofte jobber der de er utsatt for nærkontakt med andre. En del av dem bor trangt - ikke fordi boligene deres nødvendigvis er mindre enn andres, men fordi de befolker dem med antall barn over det norske gjennomsnittet. Den situasjonen deler de imidlertid også med enkelte etniske nordmenn med lavere smittetall. Er det kultur? Er det lavere interesse for å integreres, for å sette seg inn i det norske? Pandemireglene er delt ut på 46 språk, og det er satt inn spesialtiltak overfor etniske grupper. De blir kontaktet mye mer direkte av smittesporere, og noen talspersoner blant dem har gjort en beundringsverdig innsats for å få "sine" til å ta inn over seg alvoret. For eksempel blant eritreere og somaliere.
Likevel er problemet der. Jeg spør: Hvilken rolle har imamene blant muslimer påtatt seg? Har de i tilstrekkelig grad understreket alvoret i sine fredagssamlinger, og lagt til rette for færre deltagere under fredagsbønnen - fra og med nedstengningen i mars 2020? Har de advart mot de mangetallige bryllupene (det er en prestisjesak å ha et stort antall gjester i slike sammenhenger)?
For balansens skyld: Vi har opplevd noe av det samme i kristne, katolske samlinger. Uansvarlighet, brudd på regler og anbefalinger og advarsler også her.
Flere av de unge sviktet
En annen gruppe som virkelig har sviktet oss, er unge mennesker, henholdsvis i studentalder og de som tilhører "utepils"-generasjonen. De førstnevnte, som ikke fikk til noen skikkelig russetid i fjor våres, stakkar, tok det igjen under "fadderukene" i august og september, med tette sosiale samvær i parker, i universitetslokaler og på hybler, der flatfylla dominerte. Et skrekkens eksempel var den ulovlige, "hemmelige" festen i et tilfluktsrom.
"Forberedelser til studier?" Tull og tøys, dette er utslag av "meg først", livsglede og hormonbevegelser. Jeg husker fortsatt den tiden godt for egen del - med ti prosent utskeielser i forhold til dagens utagerende fadderfestligheter.
Hovedproblemet er alkoholen og hva rusen gjør med vurderingsevnen under dens påvirkning. Kom ikke og si at "dette gjelder ikke alle", for det vet vi. Det sentrale er at det gjaldt for mange. Tilstrekkelig mange til at smitten bredte seg slik at studiestart ble utsatt. Her ser vi en manglende forståelse og for lite ansvarlighet overfor den eldste, mest utsatte generasjonen - studentenes besteforeldre - og andre med underliggende sykdommer som gjør dem svært utsatt under coronaen.
Det var helt på sin plass at studentene ble bedt om å utsette reisen til studiestedene etter nyttår - de dårlige erfaringene fra i fjor sommer og høst ropte på et slikt forebyggende tiltak.
Utepils og kaffelatte og litt til
30- og 40-åringer, de som er mest ute på bevertnings- og skjenkesteder på fritiden relativt sett, har vært et annet problem i denne tiden. Erfaringene og de registrerte overtredelsene viser også her at når den lette rusen i hodet eller de svømmende øynene er tilstrekkelig oppglødd, mister man oversikten over avstand og andre smitteregler. Jeg har stor tillit til skjenkestedene ellers - men de kan ikke ha øynene over alt hele tiden. Det er gjestene som er problemet. Enkelte av dem, ikke alle. Men også tilstrekkelig mange til at deres oppførsel får konsekvenser i pandemien.
Et annet fenomen er avdekket særlig etter nyttår: Avhengigheten hos oss nordmenn når det gjelder jevnlig inntak av alkohol: Stengte vinmonopol i 10 kommuner rundt Nordre Follo førte til lange køer i nabokommunene vest for Oslo. Samfunnssolidariteten har visse grenser, viser det seg. Hvorfor står alkohol så sentralt? Fordi alkohol gir rus, og den igjen fører til dårligere vurderingsevne i sosiale situasjoner - for eksempel avstand. Det er en grunn til at vi har alkoholforbud ved bilkjøring. Antagelig er litt for mange blitt avhengig av alkohol, i større eller mindre grad. Ikke alle, men tilstrekkelig mange.
Regjeringen har stått støtt
Midt i alt dette har folkehelsemyndigheter og Solberg-regjeringen stått støtt og vist både klokskap og beslutningsevne når forholdene krevde det. Regjeringen får høy score i befolkningen, og Erna Solberg tårner langt over konkurrentene i sin rolle som statsminister. Opposisjonen viste da også en ansvarlig dugnadsånd. Tillitssamfunnet fungerte. Men det er over. Vi kommer til å se høylytt kritikk for den minste glipp eller svikt. Det har sammenheng med stortingsvalget og valgkampen. Verst blir nok taktikkeri-politikeren Jonas Gahr Støre, hvis politiske skjebne snart er beseglet. Tett etter ham er Sp-lederen Vedum som aller mest er opptatt av stengte grenser, importvern og salget av kjøtt og melk. Også han er redd for at den store oppslutningen kan rakne når populismens nakne keiserklær bli avslørt.
Vi andre får bare holde ut en stund til og stå stille og pent i vaksinekøen, følge påbud og anbefalinger og holde avstand. De voksne blant oss er oppdratt annerledes enn dagens dessertgenerasjon,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar