To tanker i hodet samtidig

 Noen har problemer med å håndtere to tanker bak pannebrasken samtidig. I dette tilfellet dreier det seg om Aftenposten, som har løftet "historisk frisering" som et viktig samfunnsanliggende i et helsides oppslag. Man har nemlig oppdaget - mangfoldige år etter at bildet ble hengt opp - at portrettet av Vidkun Quisling henger på en historisk kavalkadevegg i Forsvarsdepartementet. Alle landets forsvarsministre fra 1814 viser frem sine kontrafeier der - mer eller mindre retusjert. Redsel og gru! Landsforræderen og stornazisten som fikk sin rettmessige dødsdom og ble skutt 24. oktober 1945, kan jo bare ved sin blotte eksistens i innrammet forfatning fremme rasisme, jødehat, vold og død, ikke sant?

Som et saklig sannhetsvitne har journalisten hanket inn lederen i Anti-rasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Steen mener så absolutt (surprise!) at bildet må fjernes for all fremtid. Steen er selvsagt programforpliktet til å mene det han sier, ellers ville han vel svikte i sin rolle i samfunnsdebatten. Kanskje innbiller han seg at bildeveggen er et slags æresgalleri, en gamle dagers skrytevideo? Tull og tøys. Listen over forsvarsministre er faktainformasjon. Slik er ganske enkelt norsk historie. Quisling var forsvarsminister i en Bondeparti-(Sp-)regjering mellom 1931 og 1933. Punktum og ferdig snakka.

Historikere reagerer

Flere historikere reagerer heldigvis mot forsøket på å frisere og pynte på historien. Departementets egen talsperson, departementsråd Arne Røksund, forklarer nøkternt at det er naturlig at fagstatsråder fra alle lovlig valgte norske regjeringer er med på en slik vegg av portretter, med angivelse av det tidsrommet de fungerte i rollen.

Det har lite for seg at vi prøver å "redigere" historien i ettertid. Man kan ikke late som om de vanskelige og ubehagelige periodene i historien vår ikke fant sted. Noe annet ville det være om NS forsvarsministre under okkupasjonen: Hvoslef, Christiansen, Hagelin og Whist hadde prydet portrettveggen. Da ville det være grunnlag for protest! Men disse var selvsagt ikke utnevnt av en lovlig norsk regjering. Den satt i London. NS-statsrådene fungerte dessuten bare på tyskernes nåde og var i realiteten helt uten makt og innflytelse.

En bortredigering, eller "frisering", ville minne for mye om propagandateknikken som ofte ble brukt i det gamle Sovjet-Unionen (og sikkert også i andre tilsvarende kommunistdiktaturer): Personer som var falt i unåde, ble retusjert bort fra alle offentlige fotografier, også i skole- og historiebøkene. De var ikke-personer, de eksisterte ikke.

De som har tungt for det

For dem som har tungt for det, kan det selvsagt være en ide å skrive noen linjer under Quislings portrett i departementet, der man forklarer hvem denne fyren var. Altså for de helt ignorante og historieløse. De tør være i mindretall i Forsvarsdepartementet.

Så har jeg litt forståelse for uttalelsen til forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, Ervin Kohn, som peker på at det neppe finnes noe portrett av Adolf Hitler i offentlige bygninger i dagens Tyskland. Der har man valgt å håndtere historien på en annen måte. Ethvert tysk samtids- eller historisk museum inneholder selvsagt portretter av føreren så det holder. Med jødenes historie i Norge og i Europa som bakteppe godtar jeg på sett og vis Ervin Kohns standpunkt. I hvert fall er jeg mildere stemt overfor ham enn andre. Hitler hadde forøvrig ingen offentlige statsrådsverv under Weimarrepublikken i perioden før han grep makten og gjorde Tyskland om til et førerstyrt diktatur - annet enn å bli valgt inn i Riksdagen.

Gjør neppe stor skade

Det skader neppe om Quisling får beholde sitt bilde på veggen i FD. Departementets korridorer er ikke akkurat et sted almenheten får anledning til å sverme gjennom etter forgodtbefinnende. Portrettet kan bare beskues av personer som nok er godt vaksinert mot å bli påvirket eller hjernevasket. Jeg skulle tro at effekten er den motsatte: At hver gang man ser Quislings ansikt på denne veggen, fører det til grøss og kuldegysninger hos de departementsansatte - en god påminnelse om hvor skjørt demokratiet kan være, og at det må forsvares. Også med kuler og krutt, forsvarsevne og forsvarsvilje.

Samtidig er det ikke så merkelig at nettopp Aftenposten reiser spørsmålet om landsforræderens ansikt på veggen. Man er nok noe overømfintlig i slike spørsmål. Avisen var som kjent, ved siden av NS-avisen "Nasjonal Samling", det organet som gjennom sine spalter og lederkommentarer på 1930-tallet var minst uvennlig mot Nazi-Tyskland. Under annen verdenskrig var avisen helt nazifisert og fikk en både moralsk og økonomisk smekk i avisoppgjøret etter frigjøringen.

Så skal man heller ikke se bort fra at avisen, i dagens mediehverdag, her bare kopierer de tabloide og sosiale medienes praksis: Skape størst mulig oppmerksomhet, gjerne ved hjelp av provokasjon, overdrivelse og følelsesladede detonasjoner, noe som fører til et høyt antall "klikk" i leserreaksjoner - som støtte til markedsavdelingen. Ren kommers, med andre ord.