En uke igjen

En uke igjen til stortingsvalget 2017. Nå er vi inne i en intens sluttspurt. Mye kan fortsatt skje av overraskelser. De store partiene har alltid noe i ermet, noe i reserve. Noen er desperate og gjør hårreisende taktiske feilgrep, andre beholder hodet kaldt, har is i maven og setter inn det siste høygiret. Slik er det - stort sett - på borgerlig side. På venstresiden er åpenbart desperasjonen til å ta og føle på. Arbeiderpartiet har gjort noen fundamentale feil. Man tok for gitt at ledigheten ville være høy, den økonomiske veksten lav. Man trodde påstanden om et kaldt og mer brutalt arbeidsliv ville slå an. Partitoppene trodde LOs tyngde og dets innleide, profesjonelle valgkampmaskineri ville gjøre vei i vellinga. Man trodde folket ville kjøpe 15 milliarder kroner i skatteøkninger - "bare de rike vil jo bli rammet".

   Partiet har fått svar på tiltale. Folk kjøper ikke forsikringen om at bare de styrtrike ville blø. De har kjent Ap-skatter på kroppen før. Pensjonistene tror ikke noe på at Aps nye reguleringsmekanisme for pensjonsoppgjør vil gjøre dem rike. I LO vil bare 55 prosent av de 920.000 medlemmene stemme Arbeiderpartiet. Mange borgerlige Lo-medlemmer misliker sterkt at deler av fagforeningskontingenten går til Arbeiderpartiets valgkamp. Tillitsvalgte sier rett ut at mange ikke stoler på Støre, synes ikke han er representativ nok for det arbeidende folk. Hovedtillitsvalgte for en stor fabrikk på Vestlandet sier rett ut at formuesskatten ikke styrker arbeidsplassene. Tvert imot - de mener eierne bør få slippe skatten slik utenlandske eiere i Norge får. Slik arbeidsgivere i de fleste andre land vi kan sammenligne oss med, gjør.

   Er det virkelig skatteøkninger de ledighetsrammede landsdelene (oljebransjen) trenger i den situasjonen de ennå er i? Svaret er ganske så klart.

   Sjelden eller aldri har regjeringskaoset på rødgrønn side vært større. Støre har avskrevet noen som uaktuelle i regjering. Men han trenger MDG og Det kommunistiske Rødt som del av det parlamentariske grunnlaget. Hvilke konsesjoner vil de presse Ap til å gå med på? Så antyder han at Arbeiderpartiet kan regjere alene, de altså! Men hva vil SV, Senterpartiet, Rødt og MDG ha som motytelse? Hvor mye høyere skatter? Hvor mange nye millioner i subsidier til bøndene? Hvor mange flere bilfrie byer? Hvor raskt skal oljeindustrien strupes og fases ut? Hvor mange motorveiprosjekter vil bli forlangt fjernet fra Nasjonal Transportplan? Vil Støre måtte gå med på å trekke Norge fra EØS-avtalen med uoverskuelige konsekvenser for norsk privat eksportrettet næringsliv - det eneste som er igjen etter at olje- og gassarbeidsplassene er radert ut?

    Støre har skapt enda mer kaos i regjeringsspørsmålet. Er det like ille på borgerlig side? Nei, der sier alle de fire at Erna skal bli statsminister, på den ene eller den andre måten.

   Venstre og KrF med i regjeringen? Ikke utenkelig om KrF får bestyre bistandsdepartementet som ganske sikkert blir gjenopprettet. Pluss migrasjonsstatsråden (Sylvi Listhaug har gjort grovarbeidet allerede - KrF kan bestyre det videre og vise om de er bedre skikket). Venstre kan få Miljøverndepartementet etter et levedyktig kompromiss om oljeleting i Barentshavet.
   Jonas Gahr Støre har lansert 10 saker han skal gjennomføre i hans første 100 dager om han blir statsminister. Fire av dem gjelder reversering av reformer og vedtak. Tilbakeskritt til hvor landet var for fire år siden. En håpløs øvelse - han har jo ennå ikke forhandlet med dem på ytterte, ytterste venstre fløy han blir avhengig av for å kunne regjere. og ikke å forglemme et reformfiendtlig, gammeldags Senterparti.

   En regjering har alle fordeler i en valgkampinnspurt. I kommende uke vil ventelig lekkasjer av godbitene i statsbudsjettet 2018 komme.

   Så er det noe med personlighetene i politikken. Erna Solhaug er folkets favoritt. Støre har tapt utrolig mye på sin arrogante, aggressive og hakkespett-aktige opptreden i debatter. Ikke noen verdig statsminister for Norge. 

Behov for Resett.no

Aftenposten er ingen borgerlig avis, men har iallfall vett og moral nok til å ta imot og trykke utvalgte motinnlegg og kommentarer til avisens meningsytringer på lederplass. En interessant spalte er "Medierevisjonen", der skribenter utenfor husets vegger får slippe til med skråblikk og kritiske meninger om både Aftenpostens vinklinger og oppslag og andre mediers prioriteringer. I dagens avis slipper Nina Hjerpset-Østlie til med en skarp irettesettelse av norske mediers dekning av Listhaug-besøket i den beryktede, "uroplagede" svenske forstaden Rinkeby. Hun påpeker hvor forutsigbare medienes dekning av begivenheten var, hvor ensidige samtlige norske aviser opptrådte, hvordan NRK deltok i hylekoret, og hun spør: Ser ikke mediene selv hvordan de tar seg ut utenfra?

   For alle meldte om svenske negative reaksjoner og ditto norske. Ingen berørte det egentlige problemet og sakens kjerne - den uhyggelige utviklingen i mer enn 50 svenske forsteder og bydeler med høy andel innvandrer- og flyktningbefolkning (kriminalitet, radikalisering, selvpålagt segregering, egne uformelle lover og regler, motstand og hat mot det svenske storsamfunnet, steinkasting og bilbrenning  mot svensk politi og nødetater når de beveger seg innenfor "deres" områder).

   Selvsagt handlet besøket om norsk valgkamp. Sylvi Listhaug hadde og har et oppriktig ønske om å unngå "svenske tilstander" i enkelte bydeler i norske byer. Her er vi ikke i nærheten av slike forhold - ennå. Men mye av det som skjer i Sverige har vist seg å ha smitteeffekt i Norge, Landene har en nokså parallell samfunnsutvikling. Så hvorfor ikke være føre var, lære av svenskenes feil og unngå å gjøre de samme?

   Det var egentlig ikke Listhaug som ville utnytte den svenske misæren i norsk valgkamp, for tilstanden har vært kjent lenge etter at svenske myndigheter (politiet) kom ut av skapet og fortalte sannheten. En Rinkedaleffekt ville ikke ha påvirket norske velgeres holdninger i særlig grad, til det er det for få dager igjen fram til valget. At sosialdemokratiske og andre venstreorienterte lokalpolitikere i Stockholm ikke likte at Rinkeby ble "uthengt" som eksempel på egne miserer og egen politikks kollaps, kan forklares.

   Men den egentlige "innblandingen" sto Sveriges migrasjonsminister Helene Fritzon for da hun avlyste avtalen med Sylvi Listhaug samme dag integrasjonsministeren satte seg på flyet. Med avlysningen blandet hun seg ettertrykkelig inn i norsk valgkamp. Hun har villet hjelpe kompisene i Oslo. For hvorfor ventet hun så lenge? Har hun eller sjefen hennes (statsministeren) fått en henvendelse fra det norske arbeiderpartiet? Har noen "snakket sammen" over grensen?

   Episoden har nok en gang avslørt norske journalisters holdninger. Vi vet med stor nøyaktighet - forskningsbasert - at de aller fleste av dem er venstreorienterte, også i Aftenposten (sammen med en solid gruppe MDG' ere). Derfor jakter de i flokk. Ingen tør gå alene utenfor flokken. Få eller ingen som tenker selvstendig og profesjonelt.

   Vi trenger nye nettaviser som forteller oss om alle sider ved en sak, som viser bredde, uavhengighet og objektivitet så langt det rekker. Vi trenger den nye nettavisen Resett.no, Nettavisen, Minerva.no. Synspunkter som går mot den monotone strømmen av venstreorienterte synsinger inne i reportasjene.

Årets valgoppgjør

Undertegnede har fulgt godt med på samtlige valgkamper siden 1957, men sjelden eller aldri har jeg sett så mange svermeriske og virkelighetsfjerne programmer og standpunkter, ei heller så mange grove tabber i valgstrategi, kommunikasjon og taktiske valg som i 2017. Noe har åpenbart årsak i manglende kontakt med grasrot, «folk flest» i Norge, nærhet til medborgeres hverdag og vanlige nordmenns dagligliv. Over hele landet.

Jeg har selvfølgelig høyrebrillene på, men fra ytterste venstre til langt inn i «sentrum» har dårlige, til dels uforståelige, fenomener dukket opp.

   Jeg avfeier det kommunistiske Rødt, arvtageren etter AKP (m-l) som har dempet det marxistiske trosgrunnlaget såpass i retorikken at partiet kan appellere til en mindre gruppe yngre mennesker, mest studerende ungdom uten voksenansvar, foreldrestatus eller opptatt av distrikts-Norges utfordringer. Rødt-velgeren bor på Østlandet, jobber (selvfølgelig) i offentlig sektor, har høyere inntekt og høyere utdannelse enn gjennomsnittsvelgeren, uten at det har ført til politisk modenhet.

   Analysen er selvsagt forankret i lett tilgjengelig valgforskning.

Privatofob

Den alvorligste kritikken er at partiet Rødt, i likhet med SV, MDG og Arbeiderpartiet (til en viss grad) lider av privatofobi. Herfra kan de som jobber i privat sektor ikke vente noe godt. Bare høyere skatter, mistenkeliggjøring av private som velferdsgrûndere, samt EU- og EØS-motstand. Å stemme Rødt for folk i oljebransjen eller eksportrettet næring er det rene selvmord.

   SV ligner veldig på Rødt: Velgerne er yngre mennesker, særlig blant de under 30. De har høyere utdannelse enn snittet og jobber, som Rødt-velgerne, i offentlig sektor.   Velgerne til SV er overrepresentert i gruppen med over én million kroner i husstandsinntekt. De bor gjerne i kommuner med over 50.000 innbyggere. Samtidig er de godt etablert på Oslos vestkant, høyereliggende strøk. Valgprogrammet er finjustert for å kunne tiltale menneskene der de selv bor. SV-velgeren tilhører den beryktede «eliten» langt fra distrikts-Norge. Når man jobber i det offentlige, blir kampen for maksimalt høye budsjetter i stat, kommune og fylkeskommune svært viktig. Noen omtanke for ansatte i industrien og de private tjenesteytende bransjene? Njet.

Romantisk-reaksjonært

MDG: Noe av det samme som Rødt og SV, men her kommer det inn et element av sekulær tro i bildet. Man både tror og mener at det må fundamentale og smertefulle endringer til for å redde oss fra jordas undergang om ganske få tiår (som skyves ut etter hvert som spådommene ikke slår til). Man har oppkastet seg til dommer over alle andre som ikke mener nøyaktig det samme som MDG og Rasmus Hansson. Partiet er ikke bare fanatisk og ekstremt i flere sammenhenger, budskapet virker romantisk-reaksjonært, det hviler noe svermerisk og kvasireligiøst over de selvsikre standpunktene (evangeliet). Faktasjekk biter ikke på MDG-velgeren, som egentlig ikke tror på at demokratiet i nåværende form kan redde verden. Den svært unge MDG-velgeren har på papiret høy utdannelse, er selvsagt overrepresentert i offentlig sektor og ditto overrepresentert i kommuner med mer enn 50.000 innbyggere – på Østlandet. Egentlig en elitebevegelse. Viltforskernes studentikose syn på ulven som et interessant studieobjekt er viktigere enn bøndenes utmarksnæring, husdyrtragedier og folks følelse av utrygghet med ulv på tunet eller skoleveien.

Ap - sosialdemokratisk?

Hva med Arbeiderpartiet, da? Det trygge sosialdemokratiske styringspartiet som absolutt har bidratt til å «forme Norge» i etterkrigstiden? Det som slår meg denne gang, er at partiet taktisk er på glid i flere retninger. Man har den inngrodde troen på at en svær offentlig sektor kan vokse og vokse uten at privat næringsliv får de rammebetingelsene som skal til for å brødfø nettopp det offentlige Norge med alle de ansatte der. Solidariteten med oljenæringen er kraftig svekket. For et par år siden sa Jonas Garhr Støre til AUF at «to tredjedel av oljeressursene bør legges i bakken for godt». Han fikk kjeft av Fellesforbundets leder og dempet seg (taktisk) i etterkant. Men utydeligheten består.

   For fire år siden hadde 40 prosent av alle Arbeiderpartiets stortingskandidater bakgrunn fra offentlige stillinger. Den andelen er nok heller økt enn minket denne gang. Partiet glir i retning av «budsjett-tenkningen», ikke skaper- og grûnderholdningen. Vi ser det på mistenkeliggjøringen og forbudstenkningen (Kolberg vil kriminalisere) når det gjelder private skoler, private barnehager, private sykehjem. Verst er det i Oslo, men tilstandene der kan lett bli en mal for resten av landet.

Falt som en stein

Det er heller ikke rart at Arbeiderpartiet har falt med nesten 10 prosent i oppslutning det siste året. Partileder Støre, som i partiets hofforgan Dagsavisen er blitt kalt «kaviar-sosialisten» må ta mye av skylden. Han startet sin partilederkarriere som tåkefyrste (utnevnt av kommunikasjonsbransjens eksperter, ikke politiske motstandere) og har endt opp som en gretten grinepetter – aggressiv, frekk og arrogant. Ved kontinuerlig å avbryte og jabbe utenom tur i partilederdebatten i Arendal fikk han mange egne partifeller til å steile: Er dette en verdig statsministerkandidat? Skal han virkelig representere oss alle, hele Norge?

   Jeg har hørt få Høyrefolk kritisere Erna Solberg, men de siste ukene har jeg oppfattet ganske mange kritiske bemerkninger om Støre fra erklærte Arbeiderpartivelgere, også tillitsvalgte.

Hva må Ap gi?

Egentlig står ikke valget mellom det Arbeiderpartiet vi stort sett kjenner og det blå-blå-grønne alternativet. Hovedspørsmålet er: Hvor mange og hvor store konsesjoner vil Arbeiderpartiet måtte gi til Rødt og MDG dersom de rødgrønne vinner flertall? Resultatet blir ikke sosialdemokrati. Både det reformfiendtlige tilbakeskrittspartiet, også kalt Senterpartiet, SV, Rødt og MDG vil selge seg dyrt. Det blir ikke snakk om hyggelige kompromisser, men konsesjoner. Hvilken fremtid, hvilke arbeidsbetingelser vil eksportrettet og konkurranseutsatt industri og næringsliv forøvrig få under et EØS-kritisk og EU-fiendtlig regjeringsprogram? Hva vil det kunne bety for velferden og den jevne velstanden? Vil vi være robuste nok til å ta imot eldrebølgen og lykkes i integrasjonsutfordringene?

Det opplagte førstevalget

Erna Solberg er folkets opplagte førstevalg som statsminister etter de siste målingene. Men det betyr ikke nødvendigvis at velgerne stemmer på et parti som ønsker henne som statsminister. Både KrF og Venstre har spilt sine kort usedvanlig klønete i denne valgkampen. Ved å skjelle og smelle og demonisere Fremskrittspartiet har man ikke oppnådd noen økt oppslutning, snarere tvert imot. Fremskrittspartiet er i siget oppover. Det samme er Høyre. På enkelte målinger er det flertall for en ny Solberg-regjering selv med Venstre under sperregrensen.

   Det Venstre og KrF burde ha gjort, er for meg opplagt: Si klart ifra at et borgerlig flertall skal føre til en borgerlig regjering. Og punkt to: Være villige til å gå inn i en firepartiregjering der man faktisk svekker Fremskrittspartiets innflytelse ved å skaffe seg flere statsråder som Frp da må avgi. Fremskrittspartiet er heller ikke noe høyreekstremt ytterfløyparti. Det har tre ganger så høy oppslutning som hvert av «sentrumspartiene». Frp tok ansvar og gikk inn i regjering for fire år siden. Venstre og KrF tok ikke ansvar. Det vet velgerne svært godt.

Ute av tia

KrF er forøvrig et parti «ute av tia». Når dets eldre kristenkonservative velgere går over i evigheten om få år, vil partiet bli en helt uvesentlig kraft og størrelse i norsk politikk. Tiden renner ut for Hareide. Det er nå eller aldri.

Bevæpning av norsk politi?

Inntrykkene fra Barcelona blir enda sterkere etter hvert som enkeltskjebner blir presentert i mediene. Tidlig ble det kjent at blant de 14 drepte var en treåring som satt i barnevogn. Et annet tilfelle er historien om den 35-årige italienske familefaren som ble meid ned av den hvite varebilen rett framfor sin kone og to små barn på henholdsvis fem år og syv måneder. Vesle Alessandro på fem skal akkurat begynne på skolen, men han skjønner at familiens liv aldri blir det samme. Babyen Aria vil aldri lære sin far å kjenne.

   Det er slike historier som få en til å tenke på omfanget av tragedien. De bekrefter hvilken bestialsk tankegang som huserer i hodene på radikaliserte islamister. De er ikke mennesker i vanlig betydning, men monstere i menneskehylster. Det religiøst motiverte, fanatiske og hjernevaskede morderinstinktet slår en i møte. Slike feige drapsmenn lar seg neppe «omskolere» til vesteuropeiske holdninger, for dem hjelper ikke integreringstiltak og naive «forebyggende tiltak», selv om vi selvsagt må forsøke alt som kan forhindre fremveksten og utviklingen av besettelsen. Når terrorister først har bestemt seg for å drepe, må de stanses der og da, på sekunders varsel.

Debatten om bevæpning

Det er derfor naturlig og forståelig at debatten om politibevæpning dukker opp igjen akkurat nå. Et talende tilfelle er sammenstøtet mellom politi og terrorister i den spanske byen Cambrils. Da bilen med de fem jihadistene som ville meie ned nye ofre på et fortau veltet, sprang fire av dem ut av bilvraket med økser og kniver for å finne nye ofre. En bevæpnet politimann klarte – fordi han hadde pistolen klar – å skyte alle fire. Hadde han ikke vært bevæpnet, kunne vi fått nye og flere drapsofre.

   I den finske byen Åbo (Turku) kunne væpnet politi skyte den marokkanske terroristen i beina og uskadeliggjøre ham etter drapet på to kvinner. Det sto om sekunder også der. Hva betyr et væpnet politi i forhold til det å redde uskyldiges liv?

Fagforeningen krever

Jeg noterer at politiets fagforening igjen krever almen bevæpning, i utgangspunktet midlertidig. Og jeg legger merke til at det er politisjefene høyt oppe, i direktoratet, som argumenterer imot. Unnskyld uttrykket, men det er «kontorrottene» som går imot bevæpning. De som ikke risikerer å stå ansikt til ansikt med en væpnet islamistisk terrorist i ferd med å begå drap. Norske politifolk må løpe til bilene sine for å hente våpen. Da kan det være for sent. Og underveis kan de selv bli angrepet og drept.

   Undertegnede har vært blant dem som lenge har strittet imot tanken på å se pistol i beltet på vanlig patruljerende norske polititjenestemenn. Jeg lar meg ikke hisse opp av enkeltepisoder eller oppslag i tabloidpressen. Men det er noe med trusselbildet og «føre var» som får meg til å tenke annerledes. Drapene i Finnland foregikk i et nordisk land vi har felles grense med. Det er ingen tvil om at dette også kan skje her. De som nå fortsatt sier nei til bevæpning, påtar seg et enormt personlig ansvar i forhold til uskyldige sivile ofre og politisjefenes egne underordnede i førstelinjetjenesten.

Myten om bobbyen

Fortsatt lanseres myten om det britiske politiets manglende bevæpning, den populære «bobbyen». De uniformerte politifolkene vi ser for eksempel i Londons gater, er imidlertid gallionsfigurer, motiver for hyggelige turistfotos. Rett rundt hjørnet, aldri mer enn et kvartal unna, finnes politioffiserer med skarpladde våpen. Det tok ikke mange sekundene etter terrorangrepet på Westminster Bridge før terroristen var skutt og drept. La oss slippe påstandene om «det ubevæpnede britiske politiet». Please.

   Jeg reagerer på «kloke», ettertenksomme ord fra pressens selvhøytidelige kommentatorer og lederskribenter om at terrorangrep i Europa kanskje er noe vi må leve med. De kan ikke avverges, så vi må finne oss i terrordrap som en slags demokratiets og det åpne samfunnets pris. Nonsens! La gå med all verdens fysiske mottiltak som terrorister ganske snart vil lære seg å unngå. Og for all del: Internasjonalt politisamarbeid og intensiv overvåkning er av det gode. Men når situasjonen først oppstår, er det kontante svaret: Uskadeliggjør udyrene.

Uklokt av Kristelig Folkeparti

Ledelsen i Kristelig Folkeparti har gjort to fatale bommerter de siste dagene. For det første har partiet markert med trommer og basuner at partileder Knut Arild Hareide ikke vil opptre sammen med de tre andre lederne på borgerlig side i valgkampen, ikke delta i felles utspill, ikke vise en felles front. Dette ble visstnok besluttet allerede i mai og hadde ingen sammenheng med den famøse Dagsnytt 18-debatten nylig om ryggsleiking av imamer. Det gjør saken enda mer forunderlig. Spesielt fordi borgerlige velgere vil kreve en borgerlig regjering ved borgerlig valgseier. Da vil de straffe partier som trer ut av rekkene og ikke viser solidaritet med det løftet KrF gikk til valg på for fire år siden. Ekstra forbausende er egenmarkeringen fordi KrF gang på gang peker på Erna Solberg som den beste, ja, eneste statsministerkandidat for høyre-sentrum.

   Den andre bommerten begikk Hareide da han uttalte at Norge må "ta en reformpause". Han har stilt seg bak Solbergregjeringens helt nødvendige reformforslag som er under implementering: Kommunereform, nærpolitireform, helsereform (fritt behandlingsvalg), jernbanereform, høyskolereform, veireform og mange andre store grep. KrF har stemt for samtlige. Reformene er blitt nødvendige for omstillingen i Norge ikke minst fordi den rødgrønne regjeringen 2005-13 innførte åtte års reformpause. Behovene hadde hopet seg opp. Derfor er noen av reformene oppfattet som hesblesende av mange som ikke liker forandringer.

   Det er litt feigt av KrF å uttale seg slik i valgkampens sluttfase. Hvorfor ble ikke dette standpunktet forfektet for tre måneder side, seks måneder siden? Svaret er selvfølgelig at partiet konkurrerer med Senterpartiet om de samme velgerne i "distriktene". Der ute har en del velgere reagert mot utslagene av enkelte reformer. De blir oppfattet som "sentralisering". Senterpartiet har tjent på det. For å hanke inn tapte velgere, kommer altså Hareide med denne taktiske uttalelsen. Det er ikke spesielt imponerende. Han virker vinglete og populistisk.

   Når det gjelder valgkampinnspurten, burde all fornuft og klok politisk taktikk tilsi at Kristelig Folkeparti gjorde det stikk motsatte av hva partilederen nå legger opp til. Partiet burde stå fram som et lojalt medlem av den ikke-sosialistiske, borgerlige siden. Og ganske særlig i disse dager. For nå vil Solbergregjeringen sørge for lekkasjer fra forslaget til statsbudsjett 2018. Det er selvsagt godbitene, de populære økningene på mange budsjetter KrF er særlig interessert i, som vil bli offentliggjort. Ved å opptre sammen med dem som kommer med statsbudsjettforslagene, smitter noe av godviljen de blir møtt med, over på både KrF, og Venstre for den saks skyld. Felles opptreden motvirker inntrykket av "borgerlig kaos" som opposisjonen prøver å spre.

   Igjen er det viktig å understreke: Borgerlige velgere vil ha en borgerlig regjering. De vil straffe dem som bryter taktisk ut og prøver seg med en alenegang - halvveis med, halvveis mot.

   

En verdig statsministerkandidat?

I norsk politisk dialog der ute i det offentlige rom diskuterer vi saker, programmer og gjennomføring av politikk. Vi har som ideal ikke å "ta mannen, men ballen". Litt annerledes når partilederne møtes til debatt i valgkamper. Da er både medier, valganalytikere og politikerne selv ivrige etter å karakterisere og gi terningkast.

   Gårsdagens partilederprogram fra Arendal ble en svært spesiell seanse, og mange røster sier nå at denne type valgprogrammer har overlevd seg selv. Jeg er ikke enig i det, men forstår godt hvorfor noen helst vil slippe å se toppolitikere i nær fri dressur.

   Det spesielle ved denne debatten, og som den vil bli husket for, er nok Jonas Gahr Støres forvandling fra en relativt moderat og edruelig diskusjonspartner til et aggressiv, febrilsk showmenneske som gang på gang avbrøt både meddebattanter og programledere, fortsatte å snakke når det ikke var "hans tur". Han jabbet og kommenterte, karakteriserte og kastet inn bemerkninger i tide og utide. Til tider minnet han om en guttunge som ennå ikke har lært å rekke opp handa. 

   De som støtter Arbeiderpartiet, har helt sikkert en annen oppfatning. De ønsket å se en tydelig og kontant debattdeltager som sto fram sikker i egen sak og med evne til å raljere over og spidde politiske meningsmotstandere. Det er klart det kommer an på øynene som ser, og jeg innrømmer gjerne at jeg er forutinntatt. Men siden jeg har vært en aktiv deltager i samfunnsdebatten i nær 60 år og samtidig har bakgrunn fra medier i 45 av dem, må det være tillatt å kommentere Støres opptreden på denne måten:

   Vi så en statsministerkandidat som rett og slett oppførte seg arrogant, ubehagelig og uhøflig. Det siste uttrykket deles av valganalytiker Svein Tore Marthinsen. Støre var åpenbart ikke interessert i den politiske samtalen, men var instruert til å opptre nøyaktig som han gjorde, med en kaskade av tilsynelatende fakta, en hakkespettlignende stil og noe i retning av forakt for andres meninger og standpunkter.

   Jeg legger liten vekt på "vinnerstemplet" fra tabloidblekka VG og lignende terningkast fra selvoppnevnte eksperter. Det er og blir personlig synsing. Vi så at Erna Solberg fikk høyest score i NRKs egen uoffisielle kåring. Det kommer nok av at hun opptrådte solid og stødig, rolig og saklig selv under "hakkespettens" heftige ordgyteri.

   Det som imidlertid opptar meg mest, er hovedinntrykket av en statsministerkandidat. Etter min mening opptrådte Støre uverdig. Det var ingen statsministeropptreden v i så. Jeg tenker med gru på hvordan denne personen vil representere Norge i internasjonale fora, i FN, NATO, Nordisk råd, EØS-sammenheng  dersom han blir statsminister. Han var en god og populær utenriksminister og en middelmådig helseminister. Som partileder og statsministerkandidat hadde jeg ventet noe annet. Er han den rette til å samle Norge etter en valgkamp? Landet vårt er utsatt for press både innenfra og særlig utenfra. Da må en statsminister samle kreftene og bygge bro over motsetninger.

   Gårsdagens partilederopptreden inngir lite tillit, bare bange anelser.