Årets valgoppgjør

Undertegnede har fulgt godt med på samtlige valgkamper siden 1957, men sjelden eller aldri har jeg sett så mange svermeriske og virkelighetsfjerne programmer og standpunkter, ei heller så mange grove tabber i valgstrategi, kommunikasjon og taktiske valg som i 2017. Noe har åpenbart årsak i manglende kontakt med grasrot, «folk flest» i Norge, nærhet til medborgeres hverdag og vanlige nordmenns dagligliv. Over hele landet.

Jeg har selvfølgelig høyrebrillene på, men fra ytterste venstre til langt inn i «sentrum» har dårlige, til dels uforståelige, fenomener dukket opp.

   Jeg avfeier det kommunistiske Rødt, arvtageren etter AKP (m-l) som har dempet det marxistiske trosgrunnlaget såpass i retorikken at partiet kan appellere til en mindre gruppe yngre mennesker, mest studerende ungdom uten voksenansvar, foreldrestatus eller opptatt av distrikts-Norges utfordringer. Rødt-velgeren bor på Østlandet, jobber (selvfølgelig) i offentlig sektor, har høyere inntekt og høyere utdannelse enn gjennomsnittsvelgeren, uten at det har ført til politisk modenhet.

   Analysen er selvsagt forankret i lett tilgjengelig valgforskning.

Privatofob

Den alvorligste kritikken er at partiet Rødt, i likhet med SV, MDG og Arbeiderpartiet (til en viss grad) lider av privatofobi. Herfra kan de som jobber i privat sektor ikke vente noe godt. Bare høyere skatter, mistenkeliggjøring av private som velferdsgrûndere, samt EU- og EØS-motstand. Å stemme Rødt for folk i oljebransjen eller eksportrettet næring er det rene selvmord.

   SV ligner veldig på Rødt: Velgerne er yngre mennesker, særlig blant de under 30. De har høyere utdannelse enn snittet og jobber, som Rødt-velgerne, i offentlig sektor.   Velgerne til SV er overrepresentert i gruppen med over én million kroner i husstandsinntekt. De bor gjerne i kommuner med over 50.000 innbyggere. Samtidig er de godt etablert på Oslos vestkant, høyereliggende strøk. Valgprogrammet er finjustert for å kunne tiltale menneskene der de selv bor. SV-velgeren tilhører den beryktede «eliten» langt fra distrikts-Norge. Når man jobber i det offentlige, blir kampen for maksimalt høye budsjetter i stat, kommune og fylkeskommune svært viktig. Noen omtanke for ansatte i industrien og de private tjenesteytende bransjene? Njet.

Romantisk-reaksjonært

MDG: Noe av det samme som Rødt og SV, men her kommer det inn et element av sekulær tro i bildet. Man både tror og mener at det må fundamentale og smertefulle endringer til for å redde oss fra jordas undergang om ganske få tiår (som skyves ut etter hvert som spådommene ikke slår til). Man har oppkastet seg til dommer over alle andre som ikke mener nøyaktig det samme som MDG og Rasmus Hansson. Partiet er ikke bare fanatisk og ekstremt i flere sammenhenger, budskapet virker romantisk-reaksjonært, det hviler noe svermerisk og kvasireligiøst over de selvsikre standpunktene (evangeliet). Faktasjekk biter ikke på MDG-velgeren, som egentlig ikke tror på at demokratiet i nåværende form kan redde verden. Den svært unge MDG-velgeren har på papiret høy utdannelse, er selvsagt overrepresentert i offentlig sektor og ditto overrepresentert i kommuner med mer enn 50.000 innbyggere – på Østlandet. Egentlig en elitebevegelse. Viltforskernes studentikose syn på ulven som et interessant studieobjekt er viktigere enn bøndenes utmarksnæring, husdyrtragedier og folks følelse av utrygghet med ulv på tunet eller skoleveien.

Ap - sosialdemokratisk?

Hva med Arbeiderpartiet, da? Det trygge sosialdemokratiske styringspartiet som absolutt har bidratt til å «forme Norge» i etterkrigstiden? Det som slår meg denne gang, er at partiet taktisk er på glid i flere retninger. Man har den inngrodde troen på at en svær offentlig sektor kan vokse og vokse uten at privat næringsliv får de rammebetingelsene som skal til for å brødfø nettopp det offentlige Norge med alle de ansatte der. Solidariteten med oljenæringen er kraftig svekket. For et par år siden sa Jonas Garhr Støre til AUF at «to tredjedel av oljeressursene bør legges i bakken for godt». Han fikk kjeft av Fellesforbundets leder og dempet seg (taktisk) i etterkant. Men utydeligheten består.

   For fire år siden hadde 40 prosent av alle Arbeiderpartiets stortingskandidater bakgrunn fra offentlige stillinger. Den andelen er nok heller økt enn minket denne gang. Partiet glir i retning av «budsjett-tenkningen», ikke skaper- og grûnderholdningen. Vi ser det på mistenkeliggjøringen og forbudstenkningen (Kolberg vil kriminalisere) når det gjelder private skoler, private barnehager, private sykehjem. Verst er det i Oslo, men tilstandene der kan lett bli en mal for resten av landet.

Falt som en stein

Det er heller ikke rart at Arbeiderpartiet har falt med nesten 10 prosent i oppslutning det siste året. Partileder Støre, som i partiets hofforgan Dagsavisen er blitt kalt «kaviar-sosialisten» må ta mye av skylden. Han startet sin partilederkarriere som tåkefyrste (utnevnt av kommunikasjonsbransjens eksperter, ikke politiske motstandere) og har endt opp som en gretten grinepetter – aggressiv, frekk og arrogant. Ved kontinuerlig å avbryte og jabbe utenom tur i partilederdebatten i Arendal fikk han mange egne partifeller til å steile: Er dette en verdig statsministerkandidat? Skal han virkelig representere oss alle, hele Norge?

   Jeg har hørt få Høyrefolk kritisere Erna Solberg, men de siste ukene har jeg oppfattet ganske mange kritiske bemerkninger om Støre fra erklærte Arbeiderpartivelgere, også tillitsvalgte.

Hva må Ap gi?

Egentlig står ikke valget mellom det Arbeiderpartiet vi stort sett kjenner og det blå-blå-grønne alternativet. Hovedspørsmålet er: Hvor mange og hvor store konsesjoner vil Arbeiderpartiet måtte gi til Rødt og MDG dersom de rødgrønne vinner flertall? Resultatet blir ikke sosialdemokrati. Både det reformfiendtlige tilbakeskrittspartiet, også kalt Senterpartiet, SV, Rødt og MDG vil selge seg dyrt. Det blir ikke snakk om hyggelige kompromisser, men konsesjoner. Hvilken fremtid, hvilke arbeidsbetingelser vil eksportrettet og konkurranseutsatt industri og næringsliv forøvrig få under et EØS-kritisk og EU-fiendtlig regjeringsprogram? Hva vil det kunne bety for velferden og den jevne velstanden? Vil vi være robuste nok til å ta imot eldrebølgen og lykkes i integrasjonsutfordringene?

Det opplagte førstevalget

Erna Solberg er folkets opplagte førstevalg som statsminister etter de siste målingene. Men det betyr ikke nødvendigvis at velgerne stemmer på et parti som ønsker henne som statsminister. Både KrF og Venstre har spilt sine kort usedvanlig klønete i denne valgkampen. Ved å skjelle og smelle og demonisere Fremskrittspartiet har man ikke oppnådd noen økt oppslutning, snarere tvert imot. Fremskrittspartiet er i siget oppover. Det samme er Høyre. På enkelte målinger er det flertall for en ny Solberg-regjering selv med Venstre under sperregrensen.

   Det Venstre og KrF burde ha gjort, er for meg opplagt: Si klart ifra at et borgerlig flertall skal føre til en borgerlig regjering. Og punkt to: Være villige til å gå inn i en firepartiregjering der man faktisk svekker Fremskrittspartiets innflytelse ved å skaffe seg flere statsråder som Frp da må avgi. Fremskrittspartiet er heller ikke noe høyreekstremt ytterfløyparti. Det har tre ganger så høy oppslutning som hvert av «sentrumspartiene». Frp tok ansvar og gikk inn i regjering for fire år siden. Venstre og KrF tok ikke ansvar. Det vet velgerne svært godt.

Ute av tia

KrF er forøvrig et parti «ute av tia». Når dets eldre kristenkonservative velgere går over i evigheten om få år, vil partiet bli en helt uvesentlig kraft og størrelse i norsk politikk. Tiden renner ut for Hareide. Det er nå eller aldri.