Undertegnede
har fulgt godt med på samtlige valgkamper siden 1957, men sjelden
eller aldri har jeg sett så mange svermeriske og virkelighetsfjerne
programmer og standpunkter, ei heller så mange grove tabber i
valgstrategi, kommunikasjon og taktiske valg som i 2017. Noe har
åpenbart årsak i manglende kontakt med grasrot, «folk flest» i
Norge, nærhet til medborgeres hverdag og vanlige nordmenns
dagligliv. Over hele landet.
Jeg
har selvfølgelig høyrebrillene på, men fra ytterste venstre til
langt inn i «sentrum» har dårlige, til dels uforståelige,
fenomener dukket opp.
Jeg
avfeier det kommunistiske Rødt, arvtageren etter AKP (m-l) som har
dempet det marxistiske trosgrunnlaget såpass i retorikken at partiet
kan appellere til en mindre gruppe yngre mennesker, mest studerende
ungdom uten voksenansvar, foreldrestatus eller opptatt av
distrikts-Norges utfordringer. Rødt-velgeren bor på Østlandet,
jobber (selvfølgelig) i offentlig sektor, har høyere inntekt og
høyere utdannelse enn gjennomsnittsvelgeren, uten at det har ført
til politisk modenhet.
Analysen
er selvsagt forankret i lett tilgjengelig valgforskning.
Privatofob
Den
alvorligste kritikken er at partiet Rødt, i likhet med SV, MDG og
Arbeiderpartiet (til en viss grad) lider av privatofobi. Herfra kan
de som jobber i privat sektor ikke vente noe godt. Bare høyere
skatter, mistenkeliggjøring av private som velferdsgrûndere, samt
EU- og EØS-motstand. Å stemme Rødt for folk i oljebransjen eller
eksportrettet næring er det rene selvmord.
SV
ligner veldig på Rødt: Velgerne er yngre mennesker, særlig blant
de under 30. De har høyere utdannelse enn snittet og jobber, som
Rødt-velgerne, i offentlig sektor. Velgerne til SV er
overrepresentert i gruppen med over én million kroner i
husstandsinntekt. De bor gjerne i kommuner med over 50.000
innbyggere. Samtidig er de godt etablert på Oslos vestkant,
høyereliggende strøk. Valgprogrammet er finjustert for å kunne
tiltale menneskene der de selv bor. SV-velgeren tilhører den
beryktede «eliten» langt fra distrikts-Norge. Når man jobber i det
offentlige, blir kampen for maksimalt høye budsjetter i stat,
kommune og fylkeskommune svært viktig. Noen omtanke for ansatte i
industrien og de private tjenesteytende bransjene? Njet.
Romantisk-reaksjonært
MDG:
Noe av det samme som Rødt og SV, men her kommer det inn et element
av sekulær tro i bildet. Man både tror og mener at det må
fundamentale og smertefulle endringer til for å redde oss fra jordas
undergang om ganske få tiår (som skyves ut etter hvert som
spådommene ikke slår til). Man har oppkastet seg til dommer over
alle andre som ikke mener nøyaktig det samme som MDG og Rasmus
Hansson. Partiet er ikke bare fanatisk og ekstremt i flere
sammenhenger, budskapet virker romantisk-reaksjonært, det hviler noe
svermerisk og kvasireligiøst over de selvsikre standpunktene
(evangeliet). Faktasjekk biter ikke på MDG-velgeren, som egentlig
ikke tror på at demokratiet i nåværende form kan redde verden. Den
svært unge MDG-velgeren har på papiret høy utdannelse, er selvsagt
overrepresentert i offentlig sektor og ditto overrepresentert i
kommuner med mer enn 50.000 innbyggere – på Østlandet. Egentlig
en elitebevegelse. Viltforskernes studentikose syn på ulven som et
interessant studieobjekt er viktigere enn bøndenes utmarksnæring,
husdyrtragedier og folks følelse av utrygghet med ulv på tunet
eller skoleveien.
Ap - sosialdemokratisk?
Hva
med Arbeiderpartiet, da? Det trygge sosialdemokratiske
styringspartiet som absolutt har bidratt til å «forme Norge» i
etterkrigstiden? Det som slår meg denne gang, er at partiet taktisk
er på glid i flere retninger. Man har den inngrodde troen på at en
svær offentlig sektor kan vokse og vokse uten at privat næringsliv
får de rammebetingelsene som skal til for å brødfø nettopp det
offentlige Norge med alle de ansatte der. Solidariteten med
oljenæringen er kraftig svekket. For et par år siden sa Jonas Garhr
Støre til AUF at «to tredjedel av oljeressursene bør legges i
bakken for godt». Han fikk kjeft av Fellesforbundets leder og dempet
seg (taktisk) i etterkant. Men utydeligheten består.
For
fire år siden hadde 40 prosent av alle Arbeiderpartiets
stortingskandidater bakgrunn fra offentlige stillinger. Den andelen
er nok heller økt enn minket denne gang. Partiet glir i retning av
«budsjett-tenkningen», ikke skaper- og grûnderholdningen. Vi ser
det på mistenkeliggjøringen og forbudstenkningen (Kolberg vil
kriminalisere) når det gjelder private skoler, private barnehager,
private sykehjem. Verst er det i Oslo, men tilstandene der kan lett
bli en mal for resten av landet.
Falt som en stein
Det
er heller ikke rart at Arbeiderpartiet har falt med nesten 10 prosent
i oppslutning det siste året. Partileder Støre, som i partiets
hofforgan Dagsavisen er blitt kalt «kaviar-sosialisten» må ta mye
av skylden. Han startet sin partilederkarriere som tåkefyrste
(utnevnt av kommunikasjonsbransjens eksperter, ikke politiske
motstandere) og har endt opp som en gretten grinepetter –
aggressiv, frekk og arrogant. Ved kontinuerlig å avbryte og jabbe
utenom tur i partilederdebatten i Arendal fikk han mange egne
partifeller til å steile: Er dette en verdig statsministerkandidat?
Skal han virkelig representere oss alle, hele Norge?
Jeg
har hørt få Høyrefolk kritisere Erna Solberg, men de siste ukene
har jeg oppfattet ganske mange kritiske bemerkninger om Støre fra
erklærte Arbeiderpartivelgere, også tillitsvalgte.
Hva må Ap gi?
Egentlig
står ikke valget mellom det Arbeiderpartiet vi stort sett kjenner og
det blå-blå-grønne alternativet. Hovedspørsmålet er: Hvor mange
og hvor store konsesjoner vil Arbeiderpartiet måtte gi til Rødt og
MDG dersom de rødgrønne vinner flertall? Resultatet blir ikke
sosialdemokrati. Både det reformfiendtlige tilbakeskrittspartiet,
også kalt Senterpartiet, SV, Rødt og MDG vil selge seg dyrt. Det
blir ikke snakk om hyggelige kompromisser, men konsesjoner. Hvilken
fremtid, hvilke arbeidsbetingelser vil eksportrettet og
konkurranseutsatt industri og næringsliv forøvrig få under et
EØS-kritisk og EU-fiendtlig regjeringsprogram? Hva vil det kunne
bety for velferden og den jevne velstanden? Vil vi være robuste nok
til å ta imot eldrebølgen og lykkes i integrasjonsutfordringene?
Det opplagte førstevalget
Erna
Solberg er folkets opplagte førstevalg som statsminister etter de
siste målingene. Men det betyr ikke nødvendigvis at velgerne
stemmer på et parti som ønsker henne som statsminister. Både KrF
og Venstre har spilt sine kort usedvanlig klønete i denne
valgkampen. Ved å skjelle og smelle og demonisere Fremskrittspartiet
har man ikke oppnådd noen økt oppslutning, snarere tvert imot.
Fremskrittspartiet er i siget oppover. Det samme er Høyre. På
enkelte målinger er det flertall for en ny Solberg-regjering selv
med Venstre under sperregrensen.
Det
Venstre og KrF burde ha gjort, er for meg opplagt: Si klart ifra at
et borgerlig flertall skal føre til en borgerlig regjering. Og punkt
to: Være villige til å gå inn i en firepartiregjering der man
faktisk svekker Fremskrittspartiets innflytelse ved å skaffe seg
flere statsråder som Frp da må avgi. Fremskrittspartiet er heller
ikke noe høyreekstremt ytterfløyparti. Det har tre ganger så høy
oppslutning som hvert av «sentrumspartiene». Frp tok ansvar og gikk
inn i regjering for fire år siden. Venstre og KrF tok ikke ansvar.
Det vet velgerne svært godt.
Ute av tia
KrF
er forøvrig et parti «ute av tia». Når dets eldre
kristenkonservative velgere går over i evigheten om få år, vil
partiet bli en helt uvesentlig kraft og størrelse i norsk politikk.
Tiden renner ut for Hareide. Det er nå eller aldri.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar