Bevæpning av norsk politi?

Inntrykkene fra Barcelona blir enda sterkere etter hvert som enkeltskjebner blir presentert i mediene. Tidlig ble det kjent at blant de 14 drepte var en treåring som satt i barnevogn. Et annet tilfelle er historien om den 35-årige italienske familefaren som ble meid ned av den hvite varebilen rett framfor sin kone og to små barn på henholdsvis fem år og syv måneder. Vesle Alessandro på fem skal akkurat begynne på skolen, men han skjønner at familiens liv aldri blir det samme. Babyen Aria vil aldri lære sin far å kjenne.

   Det er slike historier som få en til å tenke på omfanget av tragedien. De bekrefter hvilken bestialsk tankegang som huserer i hodene på radikaliserte islamister. De er ikke mennesker i vanlig betydning, men monstere i menneskehylster. Det religiøst motiverte, fanatiske og hjernevaskede morderinstinktet slår en i møte. Slike feige drapsmenn lar seg neppe «omskolere» til vesteuropeiske holdninger, for dem hjelper ikke integreringstiltak og naive «forebyggende tiltak», selv om vi selvsagt må forsøke alt som kan forhindre fremveksten og utviklingen av besettelsen. Når terrorister først har bestemt seg for å drepe, må de stanses der og da, på sekunders varsel.

Debatten om bevæpning

Det er derfor naturlig og forståelig at debatten om politibevæpning dukker opp igjen akkurat nå. Et talende tilfelle er sammenstøtet mellom politi og terrorister i den spanske byen Cambrils. Da bilen med de fem jihadistene som ville meie ned nye ofre på et fortau veltet, sprang fire av dem ut av bilvraket med økser og kniver for å finne nye ofre. En bevæpnet politimann klarte – fordi han hadde pistolen klar – å skyte alle fire. Hadde han ikke vært bevæpnet, kunne vi fått nye og flere drapsofre.

   I den finske byen Åbo (Turku) kunne væpnet politi skyte den marokkanske terroristen i beina og uskadeliggjøre ham etter drapet på to kvinner. Det sto om sekunder også der. Hva betyr et væpnet politi i forhold til det å redde uskyldiges liv?

Fagforeningen krever

Jeg noterer at politiets fagforening igjen krever almen bevæpning, i utgangspunktet midlertidig. Og jeg legger merke til at det er politisjefene høyt oppe, i direktoratet, som argumenterer imot. Unnskyld uttrykket, men det er «kontorrottene» som går imot bevæpning. De som ikke risikerer å stå ansikt til ansikt med en væpnet islamistisk terrorist i ferd med å begå drap. Norske politifolk må løpe til bilene sine for å hente våpen. Da kan det være for sent. Og underveis kan de selv bli angrepet og drept.

   Undertegnede har vært blant dem som lenge har strittet imot tanken på å se pistol i beltet på vanlig patruljerende norske polititjenestemenn. Jeg lar meg ikke hisse opp av enkeltepisoder eller oppslag i tabloidpressen. Men det er noe med trusselbildet og «føre var» som får meg til å tenke annerledes. Drapene i Finnland foregikk i et nordisk land vi har felles grense med. Det er ingen tvil om at dette også kan skje her. De som nå fortsatt sier nei til bevæpning, påtar seg et enormt personlig ansvar i forhold til uskyldige sivile ofre og politisjefenes egne underordnede i førstelinjetjenesten.

Myten om bobbyen

Fortsatt lanseres myten om det britiske politiets manglende bevæpning, den populære «bobbyen». De uniformerte politifolkene vi ser for eksempel i Londons gater, er imidlertid gallionsfigurer, motiver for hyggelige turistfotos. Rett rundt hjørnet, aldri mer enn et kvartal unna, finnes politioffiserer med skarpladde våpen. Det tok ikke mange sekundene etter terrorangrepet på Westminster Bridge før terroristen var skutt og drept. La oss slippe påstandene om «det ubevæpnede britiske politiet». Please.

   Jeg reagerer på «kloke», ettertenksomme ord fra pressens selvhøytidelige kommentatorer og lederskribenter om at terrorangrep i Europa kanskje er noe vi må leve med. De kan ikke avverges, så vi må finne oss i terrordrap som en slags demokratiets og det åpne samfunnets pris. Nonsens! La gå med all verdens fysiske mottiltak som terrorister ganske snart vil lære seg å unngå. Og for all del: Internasjonalt politisamarbeid og intensiv overvåkning er av det gode. Men når situasjonen først oppstår, er det kontante svaret: Uskadeliggjør udyrene.