Isen er kanskje brutt?

I disse dager kommer nyheter som kanskje gjør at vi må nyansere litt på kraftfulle posisjoner når det gjelder klimautviklingen. Ikke slik å forstå at klimaet ikke forandrer seg, for det har det gjort kontinuerlig i millioner av år, inklusive de siste par hundre. Men etter hvert som flere målbare vitenskapelige fakta kommer på bordet – behørig fagfellevurdert – justerer selv FNs klimapanel sine verste dommedagsprofetier. Panelet (IPCC) demper i sin siste «Summary for Policymakers» tidligere skråsikre spådommer. Det dreier seg faktisk om et aldri så lite tilbaketog.

   FNs klimapanel har gått tilbake på 11 påstander. Den viktigste er kanskje at den globale temperaturstigningen stoppet for 15 år siden på tross av økende nivå av karbondioksid (CO2). Det er jo denne gassen som IPCC i 25 år har hevdet ligger bak de menneskeskapte klimaendringene.

Det var varmere før

Så har panelet innsett at det faktisk var varmere i mange områder på kloden for 1000 år siden, i den såkalte middelaldervarmeperioden – av helt naturlige årsaker som ikke har noe med CO2 å gjøre.

   Neste innrømmelse: Havisen rundt Antarktis (Sydpolen) vokser, den minker ikke. Dermed kan det heller ikke bli så mye smeltevann som får havnivået til å stige. Et dagsaktuelt slående (men ikke vitenskapelig) tegn kan være skjebnen til forskningsskipet «Akademik Shokalskiy» med 74 forskere, mediefolk og turister ombord, som i skrivende stund sitter aldeles fast i den overraskende tykke drivisen. En kinesisk isbryter måtte gi opp å lage råk, nå venter man på en australsk variant med sterkere skrog og motor. Dette er imidlertid en digresjon.

   IPCC skriver, i sitt velkjente stammespråk: Det er meget sannsynlig at den årlige middelverdien for utbredelsen av havis i Antarktis økte... (med) 1,2 - 1,8 prosent pr. tiår mellom 1979 og 2012». Men da kan ikke forklaringen være «drivhusgasser» (CO2) i lufta globalt, som har økt - for det er jo økning i menneskeskapt kulldioksid som er gitt som forklaring når man hevder at havisen vil smelte rundt polene – til en flere meter høyere havstand ifølge de mest dystre klimaprofetene som har hengt seg på IPCC og gitt tallene en ekstra dytt.

Rekordmye is

Det var Antarktis (Sydpolen). Så var det Arktis (Nordpolen). BBC News har de siste dagene meldt om rekordmye is også i nordlige farvann. Havisen har lagt på seg til 9.000 kubikk-km i 2013, noe som er 50 prosent mer enn i 2012. Det forteller Europe`s Cryosat Spacecraft (European Space Agency´s overvåkningsplattform for polare strøk). Årsaken er kalde somre som har gitt mer flerårig is. Riktignok har mengden havis vært mye større tidligere, hele 20.000 kubikk-km i de tidlige 80-årene. Men likevel: Det går ikke bare én vei («på grunn av CO2»), der er naturlige variasjoner som ikke kan forklares med menneskelige aktiviteter. Og hva hvis havisen fortsetter å bygge seg opp de nærmeste årene, både i tykkelse og i utbredelse?

   IPCC innrømmer videre at «modellene» deres ikke «reproduserer» den observerte reduksjon i oppvarmingstrend for bakketemperaturen i de siste 10-15 år. Det er altså kartet til IPCC (regnemaskinmodellene, projiseringene ut fra gitte data) som har sviktet her, ikke terrenget, som har «oppført seg» helt annerledes enn antatt. Denne innrømmelsen finnes vel å merke i førsteutkastet til SPM (Policy for Policy Makers) utarbeidet i juni 2013. I den siste godkjente versjonen offentliggjort 27. september er retretten utelatt. Her står mye prestisje på spill!

Solen er avgjørende

I et annet punkt i SPM fra klimapanelet innrømmes det nå at solen kan spille en avgjørende rolle i de kortvarige klimavariasjonene. Man kommer da flere kritiske forskere i møte som lenge har hevdet at solen har langt større innflytelse på klimaet enn CO2. Og enda viktigere: Prognosene fra IPCC om global temperaturstigning er blitt senket markert, og man er ikke så skråsikre lenger når det gjelder «klimafølsomheten for CO2». Siden 2007 er det offentliggjort flere omfattende forskningsrapporter som går i motsatt retning av hva klimapanelet har hevdet.

   IPCC demper ned sitt svartsyn på hva CO2 vil kunne føre til overfor de store havstrømmene (The Atlantic Meridional Overturning Circulation AMOC). Her har man vært relativt forsiktig også tidligere. Men det har ikke stoppet miljølobbyen fra å hevde hardnakket at menneskapt CO2 vil føre til at for eksempel Golfstrømmen kan ta en ny kurs i det 21. århundre. IPCC selv benekter altså dette.

Havnivået

Hva så med den ofte siterte påstanden fra IPCC (i 2007) om at havnivået vil ha økt med 1,4 meter i år 2100? Nå er prognosene kraftig redusert. Man snakker om (i den laveste modellkjøringen) at det kan bli snakk om 26 til 55 cm – og selv dette tallet er blitt imøtegått av uavhengige vitenskapsmenn og -kvinner utenfor IPCC. Fortsatt er ikke modellberegningene i samsvar med observerte målinger fra de senere år.

   Endelig innrømmer nå IPCC, angående tidligere påstander om tørkekatastrofer som følge av menneskeskapte CO2-utslipp, at det er «lav sannsynlighet» for at ødeleggelsene øker ved tørkeperioder eller ved tropiske sykloner. Som kjent er det i disse dager offentliggjort værrapporter fra internasjonale meteorologiinstitutter som sier at tallet på sykloner, orkaner og stormer er gått markant ned i 2013 sammenlignet med tidligere år. Til tross for at der er mer utslipp av CO2 i luftlagene som omgir oss.

Ingen grunn til å rushe

"Nå må regjeringen innføre rushtidsavgift, for det er jo et virkemiddel vi  v e t  virker". Miljøaktivistene i Aftenposten har vunnet en slags seier etter at standpunktet lørdag 14. desember ble løftet opp på lederplass. Flaggingen kom passende tid etter at Jan Arild Snoen i Civita ut fra en liberalistisk og markedsøkonomisk tankegang hadde forsvart samme forslag. Når en Civita-kommentator kan støtte innføring av rushtidsavgift, da kan vel vi i Aftenposten også gjøre det, ikke sant?
   Det er egentlig såre enkelt: Dersom samfunnet har et problem, i dette tilfellet køproblemer på innfartsveier inn mot de store byene, så innskrenker vi det gode det er å komme tidsnok på jobben. Eller vi sørger for, det vil si tvinger, noen til å endre planleggingen av dagen sin.
   På den måten kan også "samfunnet" spare store beløp på veiutbygging, og det blir, visstnok, mindre CO2-utslipp (det vil si, utslippene fordeler seg mer ut over dagen).

Rammer usosialt
Problemet med rushtidsavgift er at den rammer befolkningen vilkårlig usosialt, ved at man ikke vet hvem som "tåler" ekstrautgiften økonomisk. Høyst sannsynlig er det vanlige lønnsmottagere som er pålagt å være på jobb på et tidlig tidspunkt (for det meste kl. 08.00) som får ekstrabelastningen. Det er mer enn sannsynlig at det dreier seg om dem med lavest gjennomsnittsinntekt.
   Det er også svært sannsynlig at småbarnsfamilier der begge foreldre jobber, og som skal levere barn i barnehage på et avtalt tidspunkt, som får en ekstraregning.
   Så må man tenke videre: Hvor i landet er det køer eller tilløp til bilkøer? Jo, det er i urbane strøk, rundt de større byene. Det er nøyaktig de samme bystrøkene der boligutgiftene er markert høyere enn andre steder. Der parkeringsutgiftene er høyere på offentlige p-plasser og i p-hus. De som bor i slike strøk får en ekstra byrde gjennom rushtidsavgift.

Bedre kollektivtilbud
Hvordan få ned køene og dermed øke livskvaliteten og bedriftenes transportøkonomi? Svaret er selvfølgelig flere og bedre kollektivtilbud. Et tilbud forrige regjering ikke leverte tilstrekkelig raskt og i tilstrekkelig omfang. Nå blir det en ny giv på dette feltet.
   Miljøproblemer med utslipp fra biltrafikk? Ja, med dagens bilpark og drivstoffteknologi. Men nå øker elbilparken i rekordtempo, så kraftig økning at noen mumler om at elbilene ikke lenger bør få kjøre i kollektivfelt, eller slippe bomavgift. Pr. nå er vi langt fra en tilstand der disse k-filene er overbelastet.
   Det er bare et tidsspøsmål når de to linjene krysser utviklingsaksen for køproblematikk: kollektivtilbudet og flere elbiler i kollektivfelt (som da forlater køfilene og gir plass til andre). Hverdagen kommer til å bli bedre enn andre.

Gulrot, ikke pisk
En del medier og noen politiske partier er begynt å sutre over at statens belønningsordning for de mest urbaniserte kommunene her i landet nå skal gjennomføres ved hjelp av positive virkemidler som belønner satsing på kollektivtilbud og tilrettelegging for myke trafikanter - og ikke lenger under forutsetning av at kommunene samtidig setter sperrer for bruk av privatbil. Altså bruk av gulrot, ikke pisk. Det er en god nyorientering. Straffemetodrer overfor mennesker som er avhengig av bil for å få endene til å møtes i hverdagen hører ikke hjemme i et rettferdig samfunn.

Med påholden penn og innskrenket tanke?

Det høyt profilerte tankesmie-initiativet Agenda har fått advokat Geir Lippestad som styreleder, og det jaktes på en daglig leder «med dyp samfunnskunnskap og analytiske evner». Forventningene er skyhøye: Agenda skal drive tankene og ideene fra Civita tilbake, tenketanken skal bidra til å snu trenden på Vestlandet der befolkningen i stadig større grad er gått til høyre i valg og hvor Ap har tapt fotfeste. Derfor må ikke Agenda bli for Oslo-sentrert, heter det.

Bredt ut

Agenda skal «gå bredt ut» og omfavne både venstresidens tankegods samtidig som man skal lokke sentrum i norsk politikk, spesielt KrF, til å tenke i Agendas tankebaner. Noe bedre eksempel på spagat-strategi kan knapt tenkes. Men det er lov å prøve.

   Det som er mer bekymringsfylt for hele initiativet, er at LO-lederen skal inn i styret og påvirke retningen og vel også konklusjonene på de forslagene og utredningene som skal utarbeides. 12 millioner kroner er alt bevilget av LO, og i tillegg er Fagforbundet (de offentlige ansattes forbund) på vei inn i styrende organer. Når LO og enkeltforbund på denne måten spytter i kassa, vil de selvsagt ha noe igjen for pengene. Hvor fritt står da egenlig Agenda-utrederne i sitt tankearbeid? Vil de kunne lansere ideer som betegner et oppbrudd og et farvel med hevdvunne standpunkter innen arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet?

Kontrast

Temaer som Agenda skal sysle med, er i følge Dagsavisen utvikling av velferdsmodellen, arbeidsliv, klima, folkevandringer, integrering, skole, helse, justis og forholdet til Europa og verden. Ikke småtteri.

   Kontrasten til Civita er slående. Fra det miljøet har vi ikke bare fått velutviklede og oppdaterte forslag fra «borgerlig» tradisjon, men friske og dristige nye tanker som nok har fått tantene i Uranienborg menighet til å steile. Det har vært ungdommelig nyskaping og kreativt entreprenørskap i utredninger, artikler, blogger og dialog mellom yrkes- og samfunnsgrupper.

Med nye og friske øyne

Noe av det aller viktigste Civita har gjort, er å se med nye og friske øyne på selve den moderne historien og samfunnsutviklingen i Norge gjennom de to siste hundreårene. Faghistorikere har gått tidligere generasjoners premisser og konklusjoner nøye etter i sømmene og funnet både faktafeil og mer enn usikre verdidommer. De som stort sett har sittet i arbeiderbevegelsens arkiver og lett etter «sannhetene» om velferdsstatens utvikling har møtt motbør og motargumenter. Flere og nye fakta er blitt lagt på bordet.

   Dermed er det rokket ved oppleste og vedtatte meninger, noe som har fått dyptgripende virkninger for blant annet velgernes partipreferanser. Det intellektuelle miljøet er blitt mer nyansert. Det kunne riktignok først skje etter at de dominerende 68-erne med deres ideer var i ferd med å pensjonere seg eller avgå ved døden. Hvil i fred.

Ideenes betydning

Det er stor fare for at rammene for Agendas arbeid blir for trange for intellektuelt frontarbeid. Bare vissheten om hvem som er oppdragsgivere og premissleverandører vil kunne virke hemmende på den frie tanke.

   Men bevares, det er lov både å ta feil – og håpe. Alle tankesmier har behov for konkurranse og motkrefter. Det er i takt med de aller beste liberale tradisjoner å ønske Agenda velkommen.

   Intet er så mektig som en idé hvis tid er kommet.

Av sine egne skal man ha det II

Arne Strand i Dagsavisen er alltid interessant å lese. Det er synd at han snart går av som sjefredaktør. Strand har ikke bare en god penn og store kunnskaper, han er uredd og uavhengig i sine politiske kommentarer.

   I en «politisk ukeslutt» lørdag 7. desember legger han bårekrans på den rødgrønne regjeringens Europa-politikk de siste åtte årene. Hør bare:

   «Aps ønske om en aktiv Europa-politikk ble torpedert av de to dominerende nei-partiene de siste 42 årene, regjeringskollegene Sp og SV. De sto på barrikadene for å vinne folkeavstemningene om EU i 1972 og 1994. Sp og SV var også imot EØS som Norge ble medlem av i 1995. Det er ikke mulig for en regjering å føre en aktiv Europa-politikk med slike partier om bord.»

Egen Europa-minister

Stort bedre og mer presist kan det ikke sies. At Arne Strand ikke er særlig imponert over den blå-blå regjeringens opptakt til en ny europapolitisk kurs, får vi ta for hva det er: Helt vanlig opposisjonssnakk. Det er resultatene som teller, og man kan ikke forvente noen håndgripelige gjennomslag for Norge i Brussel etter bare noen uker i regjering.

   Han er kritisk til utnevnelsen av egen Europa-minister (statsråd Vidar Helgesen ved Statsministerens kontor) og mener dette er noe UD og Børge Brende kunne ha beholdt i sin portefølje. «Jo flere kokker, desto mere søl». Forholdet er nok det motsatte. Ved å utnevne en egen statsråd, vil Erna Solberg markere større kraft, større ressurser, større konsentrasjon. Europa-ministeren er et godt grep for å styrke norske interesser vis-a-vis EU. Samtidig markerer statsministeren avstand til Sps og SVs landsskadelige holdning og politikk på dette området.

PISA som kom og gikk

Det har skjedd en del den siste uken. PISA-undersøkelsens resultater for norsk skole har stått i sentrum for debatten, og det er interessant å lese reaksjonene: De rødgrønne forsvarer seg delvis med å bagatellisere «dommen» i undersøkelsen, dels snakke om noe annet (for mange tester og prøver, for mange tidstyver, for mye byråkrati – alt sammen innført av de rødgrønne selv). Blant annet hvor godt elevene trives og hvor flinke de er i demokrati og samfunnskunnskap.

   Man kommer likevel ikke bort fra at Norge har skaffet seg et realfagsproblem gjennom et langt skoleregime der realfag, matematikk og naturfag har vært nedprioritert til fordel for språk og «humanistisk» lærdom. Den dypeste årsaken ligger nok likevel i manglende krav til skoleledelse, tydelige lærere og forventninger til elevene selv. Opptakskravene ved lærerhøyskolene har vært for lave, lønnsbetingelsene ikke konkurransedyktige, og vi opplever fortsatt med etterdønningene etter 90-tallets aller største pedagogiske fiasko, «ansvar for egen læring».

Litt bortskjemte?

Vi skal heller ikke se bort fra at det velstående og nesten problemfrie (i forhold til andre nasjoner) norske samfunnet har skapt enkelte slappe holdninger hos en bortskjemt ny generasjon skoleelever. «Det viktigste er at du trives, ikke at du lærer», har de fått høre. Men det er nettopp hva elevene kan som arbeidsgivere spør etter. Hvordan en elev eller lærling trivdes eller ikke, er arbeidsgiveren uvedkommende. Ikke rart mange uteksaminerte møter sjokkartede opplevelser ved inntreden i den voksne arbeidslivet.

   Kanskje vi også bør se på effekten av signaler fra en del foreldre – de som tror det er lærernes oppgave å åpne topplokket hos barn og unge og så sørge for at kunnskaper dyttes ned i hjernemassen. Som ikke forstår at det først og sist er arbeidsinnsats som teller, at det er egeninnsatsen det kommer an på. At matematiske formler og fremmedspråklige gloser og regler ikke kan lekes inn i hode og hukommelse, de krever rett og slett god gammeldags pugg. Og ikke bare i skoletiden, men som repetisjon, dobbeltlæring, i form av lekser etter en hvileperiode. Kunnskap skal sitte, ikke gå inn og så ut igjen.

Du kan bedre enn dette

De aller fleste opplevde deler av sin skoletid som et til tider ubehagelig press, med strenge lærere som stilte krav: «Du kan bedre enn dette!» Men som samtidig opplevde lærings- og mestringsglede når resultatene viste seg, oppnådde større selvtillit og følelse av egenverdi. Noe av denne pedagogikken er blitt borte på veien inn i velstanden og velferden.

   Når foreldre tar barn ut av skolen for å kunne reise på et litt billigere ferieopphold i Syden enn i de ordinære skoleferiene, eller de synes det er viktigere med en Bieber-konsert enn timer i klasserommet, gir det et signal til barna om at skole og undervisning ikke er så viktig. Slikt skaper holdninger.

   Akkurat dette kunne jo være et sted å begynne.

Av sine egne skal man ha det

Over hele landet protesterer bondelagene og andre landbruksinteresser høylytt mot at dyrkbar jord benyttes til andre samfunnsformål. Det er ikke måte på hvor viktig det er å tviholde på hver en kvadratmeter. Hele arsenalet av vikarierende argumenter tas i bruk: Etisk ansvar, større matproduksjon her hjemme for at vi ikke skal kjøpe maten «fra andre som trenger den selv», samfunssikkerhet og beredskap. Man skulle tro at bondenæringen forbereder oss på en blokadesituasjon a la Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet.

   Men bøndene selv tenker annerledes, altså medlemmene. Rundt omkring i landet lages det i disse dager kommuneplaner og såkalte «regionale planer for bærekraftig arealpolitikk». Til disse planprosessene kommer et utall innspill og forslag, også fra grunneiere. Det viser seg da at brorparten av forslagene om å la skrinne, inneklemte eller tungt drevne jordstykker gå til andre formål – vei, sykkelsti, skole, næringstomter eller boligbygging – kommer svært ofte fra bøndene selv. Det gjelder først og fremst de som har sine bruk plassert i byenes randsoner, der befolkningsøkning og behov for bedre veier og flere boliger er akutt.

Der forholdene ligger til rette for det

Dersom man først skal tenke globalt, på verdens fattige, på dem som sulter eller har behov for å selge landbruksvarer for å få valuta til egen utvikling, burde vi egentlig tenke motsatt: Vi bør bidra til økt matvareproduksjon i de steder av verden som har bedre forutsetninger enn det kalde nord. Vi burde konsentrere innsatsen om de deler av verden som kan dyrke fram avlinger to, tre eller fire ganger i året, ikke tviholde på alle de dyrkede eller dyrkbare områder tett oppunder iskalotten.

   Utviklingsland med stor landbruksproduksjon og overskudd på korn, mais, ris, kjøttprodukter og meieriprodukter nærmest bønnfaller «den rike verden» om å ta imot

produktene deres. Selvsagt finnes det fattige og sultende mennesker i noen av de samme landene. Problemet er ikke at maten blir tatt fra dem ved at den blir eksportert til andre land, men at de ikke har levestandard og inntektsnivå høye nok til selv å betale for maten. Levestandardsutvikling og kjøpekraft avhenger imidlertid av inntekter, blant annet fra den samme mateksport. For produsentene, bøndene i u-land, må ha en viss inntekt for å kunne drive jorda, og utvide det dyrkbare arealet.

Høyere priser, høyere inntekter

For noen år siden steg de internasjonale prisene på visse matvarer. Det ble ropt ulv fra norske landbruksorganisasjoner og bondelag. Verden ville bli fattigere, flere ville sulte. Men det som faktisk skjedde, var at flere bønder der ute fikk større inntekter og dermed råd til å investere mer i moderne landbruksmaskiner og nødvendig kunstgjødsel. I neste omgang førte det til lavere matvarepriser fordi større arealer ble dyrket opp med mer effektiv og mindre kostbar drift.

   Vi vil få en bedre balanse mellom konkurrerende samfunnsformål når noen av de bynære arealene som nå er avsatt til landbruksdrift, blir benyttet til vekstfremmende og samfunnsbyggende formål. Omtrent hver dag går eller biler vi forbi åkerlapper og jorder som ligger brakk av ulike årsaker. Samtidig ser vi skogsområder med god bonitet et stykke fra bysentra som kan nydyrkes. Når utbygging overtar for matproduksjon, kan matjorda først skrapes ned til leira eller grusen og transporteres til nydyrkingområder eller til steder der jordsmonnet er skrint og mindre egnet for dyrking. Det gjelder å tenke nytt, tenke kreativt, finne balansen.

Alle skal ha et sted å være

De siste årene har det oppstått ubalanse mellom ulike hensyn. Noen har trodd at samfunnet kan bygges og utvikles uten at en kvadratmeter jord går tapt. Det går bare ikke. Norge har i dag fem millioner innbyggere, om relativt få år er vi seks millioner. Alle skal leve, bo, arbeide, pendle til og fra jobb og skole. De må ha et sted å være. Vi kan ikke bygge skyskrapere og boligblokker for alle midt i eksisterende sentra. Fortettingen har sine naturlige grenser.

   Derfor er det å håpe at innsigelsesinstituttet blir noe svekket, at lovverket og retningslinjene blir myket opp. At bondeorganisasjonene får mindre vetorett og mindre innflytelse. «Skit i Norge, leve Toten» er et seiglivet slagord og uttrykk for en holdning som ikke er spesielt imponerende i et samfunn der vi alle er avhengig av hverandre og av andre leveveier enn primærnæringene.

Putin-imperialismen rakner

Det som i disse dager foregår i Ukraina, Armenia, Georgia og Moldova kan komme til å bli historiske vendepunkter i regionens utvikling. Til tross for et brutalt russisk press valgte Moldova og Georgia å undertegne to sentrale avtaler med EU, mens Ukraina og Armenia ikke klarte å motstå truslene fra Putins Russland, og takket nei. EU-avtalene dreier seg om en politisk assosiasjonsavtale og en omfattende frihandelsavtale.

   Putin raser over at Georgia og Moldova valgte en vestlig tilnærming fremfor å binde seg opp mot Moskva. Den russiske visestatsministeren Dmitrij Rogozin og hans sjefer i Kreml har truet med å stenge de russiske gassleveransene i vinter (hvilket betyr at folk i landet kommer til å fryse), og det er innført russisk importforbud mot Moldovas viktige vinindustri.

To ja, to nei

Også Georgia sto imot presset og undertegnet. Situasjonen i Ukraina er uavklart, men president Viktor Janukovitsj` beslutning om ikke å undertegne EU-avtalen likevel, har som kjent vakt raseri i landet og ført til massedemonstrasjoner som man må tilbake til     «Oransje-revolusjonen» for å finne maken til.

   Situasjonen for fire av de i alt seks partnerskapslandene i øst kommer høyst sannsynlig til å bli skoleeksempler på hva som «lønner seg» for befolkningen både i forhold til økonomnisk levestandardsutvikling og med hensyn til innbyggernes frihetsgrad. For når ja-statene i øst, Moldova og Georgia, får tilgang for sine varer og tjenester på det enorme EU-markedet og samtidig må oppfylle unionens krav til rettsstatsprinsipper, kamp mot korrupsjon og respekt for menneskerettigheter, kan vi vente en helt annen og positiv utvikling her enn i de statene som har sett seg tvunget til å inngå en frihandelsavtale med det autoritære Russland.

Kontrastene vil vise seg

Kontrasten mellom Ukraina og Armenia på den ene siden og Moldova og Georgia på den annen blir et talende bevis på Vestens ideologiske styrke og modernitet, i motsetning til den gammeldagse og frihetsinnskrenkende «russiske måten». La oss tenke oss status om fire til seks år fra nå. Undertegnede er ikke det minste i tvil om at Moldova og Georgia vil ha tatt lange skritt på veien mot friere og rikere samfunn, mens Ukraina og Armenia vil sakke akterut.

   Det er selvfølgelig dette Putin frykter, at de EU-assosierte vil komme lenger enn de Moskva-allierte landene, økonomisk, politisk og sosialt. Hans nikkedukker i Kreml-kretsen, ikke minst gammelkommunisten Vladimir Voronin, «forklarer» Moldovas EU-tilnærming med at det dreier seg om «en brikke i EUs spill, en forhandlingsbrikke i EUs spill mot Russland» og han skylder på en «gruppe kjeltringer i Moldova som grep makten i landet ved et kupp 27. april 2009». Kjensgjerningene var at et parlamentsvalg fratok de kommunistvennlige makten.

Propagandaen virker ikke

Propagandaen virker ikke særlig troverdig nettopp i Moldova fordi halvparten av landets arbeidsstyrke allerede befinner seg utenfor landets grenser i vest, der de ved selvsyn og personlige erfaringer kan måle de to systemene opp mot hverandre. Penger som sendes hjem av arbeidsutvandrere utgjør allerede en fjerdel av Moldovas brutto nasjonalprodukt.

   Det er særlig de unge i land innenfor den russiske interessesfæren som nå krever frihet og adgang til å studere og arbeide i EU-området. Mye av frihetstrangen minner om opprøret i tilsvarende aldersgruppe i den arabiske verden.

Russisk imperialisme

Den som har lest litt russisk og europeisk historie, vet at den russiske ekspansjonen østover og sørover (etter 1945 til ca 1990 også vestover) gjennom de siste århundrer er eklatante eksempler på imperialistiske erobringer. De vestlige kolonimaktene har fått hard og berettiget kritikk for sin oversjøiske kolonialisering i Afrika, Asia og Amerika. Russland har av en eller annen merkelig grunn sluppet billig unna fordi russernes erobringer har foregått i forlengelsen av deres opprinnelige kjerneområde vest for Ural. Men kolonialisme og imperialisme var og er det like fullt.

   Fattige russere støtter til dels Putin fordi han fremstår som den sterke mann og minner vanlige menn og kvinner om at Russland (Sovjet-Unionen) en gang var stort, mektig og respektert. Det er en trøst for alle de bønder, arbeidere og akademikere som sliter seg gjennom hverdagen og som ikke har fått del i det oljesmurte, nyrike middelklassesamfunnet.

Dømt til å mislykkes

Arbeiderpartiet har rotet seg inn i en opposisjonsrolle som er dømt til å mislykkes – etter bare noen ukers forsøk på å komme på offensiven og opptre som ansvarlig, konstruktiv opposisjon.

   Det tok ikke mange dagene før man beskyldte Solberg-regjeringen for løftebrudd. De mest markante programløftene til Høyre og Fremskrittspartiet ble satt opp mot koalisjonsregjeringens plattform og innholdet i samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Hva så? Alle vet at når fire partier skal ha en hånd med på rattet, da kan ikke hvert enkelt parti forlange å få alle sine standpunkter gjennomført umiddelbart.

Kompromiss er demokrati

Kompromiss, gi og ta ligger i samarbeidets natur. Se bare på Tyskland i disse dager. Da Arbeiderpartiet startet samarbeidet med de andre rødgrønne for åtte år siden, måtte man gi opp konsekvensutredningen for Lofoten, Ofoten og Senja. SV måtte gi opp kampen mot norsk NATO- og EØS-medlemskap og en drøss andre kuriøse standpunkter. Senterpartiet måtte gi seg på en kraftig økning i subsidiene til norsk landbruk. I løpet av de åtte årene med rødgrønt styre har tallet på gårdsbruk og bønder gått dramatisk ned.

   Egentlig burde Stoltenberg og Støre være glad for kompromissene blant de fire borgerlige partiene. Jo mindre markant blåblå politikk, desto mer ligner den på de rødgrønnes egne standpunkter, altså mindre farlig, mindre landsskadelig.

Mye på kort tid

I bunn og grunn har den nye regjeringen fått til utrolig mye på kort tid. Kursen er lagt om, Norgesskuta seiler i en annen retning. De første skatte- og avgiftslettelsene er annonsert, de første ekstra milliardene er satt inn i samferdselsutbygging. De første tiltakene for å redusere helsekøene og ventelistene ved sykehusene er vedtatt. En mer positiv EU-politikk er lansert. Mer penger til innovasjon i næringslivet er varslet. Signalet om kommunereform har allerede ført til at flere hundre kommuner nå er begynt å snakke sammen om frivillig sammenslåing. Det er tatt konkrete skritt for å få soningskøer ned og raskere utsending av grunnløse asylsøkere. Eksport av norske velferdsgoder er besluttet stanset.

Svennestykke neste år

Om ett år vil den nye regjeringen har gjort mer grunnleggende endringer i statsbudsjettets profil. Det er da det virkelige svennestykket legges frem. Noe av det viktigste er at Ap-løgnen om at «de blåblå vil rasere velferdsstaten» er gjort til latter alt denne høsten. Det er interessant å lese den gamle AKP (m-l)-avisen Klassekampen om dagen. Den polemiserer åpenlyst mot Arbeiderpartipropagandaen om påståtte brutte valgløfter.

   Jeg registrerer også at den tidligere populære utenriksministeren Støre har skapt seg om til en liten, sur og gretten gammel gubbe. Han makter overhodet ikke å glemme tapet av svarte limousiner, bruk av privatfly og hektisk globetrotting i fint selskap. Stoltenbergs etterfølger? Glem det.

Verre for dem

For et «statsbærende» parti som Arbeiderpartiet er det mye verre å tape regjeringsmakten enn for andre partier. Partimedlemmenes selvbilde har hvilt på myten om det naturlige lederskap for egne ideer og egen politikk. Et stort antall tidligere statsråder, statssekretærer og rådgivere er på jobbjakt. Det skaper økonomiske problemer, usikkerhet for fremtiden og mye frustrasjon.

   Etter hvert som den nye regjeringen oppnår resultater, vil propagandasentralen på Youngstorvet stå overfor store utfordringer. Folk flest, velgerne, vil være hverken skremt eller skuffet. De får i løpet av de fire første årene personlig egeninteresse i å la de borgerlige styre videre. For hvem vil ønske seg skatteskjerpelser, mer detaljstyring, et lavere tempo i utbygging av veier og jernbane og ny vekst i asylsøkere som i realiteten er velferdsflyktninger og økonomiske eventyrere? Hvem vil ønske seg tilbake til en mislykket boligbygging og samfunnsutbygging hemmet av 23 former for innsigelser? Hvem vil ha økte forskjeller på boligmarkedet, i skolen eller flere fattige?

   Det er i de borgerliges interesse at den sure, usaklige og til dels ondskapsfulle kritikken fortsetter. Det er alltid de som evner å beskrive virkeligheten best som vinner.

Noen spredte tanker

De som står bak Civita og tidsskriftet Minerva må føle seg godt tilfreds om dagen. De ser at politiske motstandere til stadighet henviser til Kristin Clemets tankesmie som en betydelig kraft og aktør i norsk politikk, ja, en «fare» for både sentrum og venstresiden. En blanding av panikk og febrilsk iver tyter ut av oppslag og uttalelser. «Nå skal Agenda bli motvekt mot høyresidens sterke dominans». LO spytter i 12 millioner, og er sikkert villig til å bevilge mer av medlemmenes kontingentinnbetalinger om nødvendig.

Agenda, Civita og sentrum

Hvordan stiller så «sentrum» seg til Civita og Agenda, som høyst sannsynlig blir de store og sentrale tankesmiene i årene fremover? Venstre, spesielt de unge i partiet, er for lengst influert av Civitas liberale budskap. Det er helt logisk, helt naturlig. Venstres liberale holdninger har et godt ankerfeste i «Civita-ideologien».

   Kristelig Folkeparti er jeg mer usikker på. Partiet er ikke borgerlig, bare litt ikkesosialistisk og kan godt finne seg til rette i en venstre-sentrum-koalisjon en gang i fremtiden. Partiet går dit de får størst uttelling for budskapet og programpostene fra i går.

   Senterpartiet er i tenkeboksen, men snuser på Agenda-medlemskap. Det er helt greit, og undertegnede håper virkelig partiet søker samarbeid med den kommende sosialdemokratiske tenketanken. Spesielt fløyen som støtter Per Olaf Lundteigen, hvis synspunkter stort sett befinner seg til venstre for SV, vil ha et helt naturlig ståsted i Agenda. Innflytelsen fra Agenda vil sørge for at nåværende og kommende generasjoner av unge talenter i partiet holder dem på god avstand fra både sentrum og samarbeidspartiene til høyre. Det er til stor fordel for Høyre og Fremskrittspartiet at Senterpartiet forblir rødgrønt.

Kjernen ved tankesmier

Dette er nemlig kjernen ved tankesmier av forskjellig kulør: Ungdomspolitikere hvis forestillinger ennå ikke er helsmidd til en bestemt isme eller fløy, som fremdeles er søkende mennesker, blir påvirket av de gode, liberale tankene til Civita. Det er de tankene som nå er i pakt med tiden – mangfold, valgfrihet, albuerom for enkeltmennesket hjemme og ute. Det er håpet om menneskerettigheter og Vestens liberale tankegods som ligger bak «den arabiske våren» (nå i vinteropplag). Over hele verden vil unge mennesker ha fri tilgang til internett, Facebook, de vil twitre og utveksle tanker og meninger uten sensur og myndighetskontroll. De gjør opprør mot de kvelende foreldretradisjonene, de ultrakonservative holdningene, den autoritære religiøse oppdragelsen. De vender seg kort og godt bort fra det kollektive og søker individuell frihet.

Bekreftelse og våpenarsenal

For voksne velgere og politikere, hvis grunnholdninger alt er etablert, virker Civita-liberalismen mer som bekreftelse, sementering av standpunkter og gir samtidig et arsenal av argumenter i den kontinuerlige politiske debatten. Det samme gjelder de andre ismenes tankesmier.

   Agenda kommer til å få store problemer med å finne et eget ståsted blant mangfoldet av konkurrende tankeretninger. LO, som betaler regninga, vil sørge for at Agendas publikasjoner er i samsvar med det som passer LO-toppene og de ikke-borgerlige medlemmene. Jeg ser for meg en del hissige diskusjoner i fellesutvalget mellom Ap og LO, der Arbeiderpartiet vil gå for en slags løsrivelse og frihet til å tenke nytt, men der LO-pampene setter foten ned.
   Der finnes knapt noen sterkere konservativ kraft i dagens Norge enn Landsorganisasjonen. Man kjemper for medlemmenes faglige og økonomiske rettigheter, noe som er både legitimt og demokratisk. Men vi ser at LO ikke er i stand til å møte samfunnsutviklingen med adekvate virkemidler og standpunkter. Et godt eksempel er arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven.

Reformvegring

Et annet eksempel er kampen mot reformer i det offentlige byråkratiet, der de fleste medlemmene befinner seg. Her har det ikke skjedd noe grunnleggende nytt de siste åtte årene. Et tredje er motstanden mot endringer i kommunestrukturen. Listen kan forlenges.

   Hvordan i all verden skal Agenda finne sin vei i alle de motstridende interessene på venstresiden? Med mer liberalt tankegods sender man influerte velgere videre til Solbergregjeringen. Med en mer tradisjonell venstreorientering vil man drøvtygge på gårsdagens politikk uten appell.

   I beste, eller verste, fall blir Agenda en propagandafabrikk for sosialdemokratiet, hvordan man nå vil definere det. I så fall støter man bort både Sp-folk og KrFere, altså «sentrum». Det er godt mulig at man vil lande på en ideologi rundt likhets- og trygghetsbehovet i en urolig verden, med front mot skattelettelser og private løsninger.

Problemet er bare at hverken skattelettelser eller et friere samfunn for enkeltmennesket, kommunereform eller politireform, helsereformer eller en ny innovasjonsplattform for næringslivet vil bli reversert av en eventuell fremtidig Ap-regjering. Garantert.

Agenda på dagsorden

Noen av oss husker fortsatt den svenske professoren Herbert Tingsten som på 60-tallet utropte ideene som en utdøende kraft bak samfunnsutviklingen. Satsen «ideerna är döda» ble flittig benyttet av dem som ville riste av seg ismenes og ideologienes tvangstrøye og i stedet konsentrere seg om gjenreisningen etter verdenskrigens ødeleggelsen ut fra mer pragmatiske og vitenskapelige prinsipper. Bakgrunnen var de enorme skadevirkningene fascismen, nasjonalsosialismen og kommunismen hadde gitt – først i tankelivet, deretter i menneskefiendtlige ugjerninger. Det var samfunnsingeniørenes tid, de som ville skape en lykkelig tilværelse for alle gjennom store samfunnsreformer, likhetsideal og velferdsstat.

Levde videre

Men ryktet om ideenes død var prematurt. Det gikk ikke slik Tingsten hadde spådd. Vi fikk blomstrende varianter av maoisme og utopisme over store deler av den vestlige verden, her i landet delvis forkledd som studentopprør, SUF-ideologi og den helt outrerte AKP (m-l)-bevegelsen (Arbeidernes Kommunistparti med front mot Sovjet og med China og Albania som forbilder). Sistnevnte forsøkte uten hell å bli en massebevegelse gjennom etteraks av typen Rød Valgallianse og Rødt.

   Der var imidlertid et par beslektede ismer som overlevde alle stormløp: Først og fremst den gode, gamle borgerlige og anstendige liberalismen og konservatismen, den som hadde utviklet seg gjennom et par hundre år og overlevd både revolusjoner og verdenskriger. De to nære slektningene levde videre i beste velgående, helt til denne dag.

Ullen definisjon

Så hadde vi – på 60-tallet og litt til - noe tilsvarende for sosialdemokratiet – vel og merke i dens ekte og opprinnelige definisjon: En sosialdemokrat er en som vil gjennomføre sosialismen med demokratiske virkemidler (folkets aksept i valg). I praksis ble definisjonen her i landet utformet omtrent slik: Sosialisme er det Arbeiderpartiets landsmøter til enhver tid kaller sin politikk. Den var iallfall fleksibel, den begrepsbruken. I de senere årene har man strevd vettet av seg for å innføre et nytt innhold: En sosialdemokrat er en sosial demokrat. Det har ikke lykkes særlig godt.

   Det var liberale og konservative akademikere og politikere som først forsto ideenes betydning som byggesteiner for praktisk politikk. Den liberale tankesmien Civita med Kristen Clemet som ledende frontfigur, og tidsskriftet Minerva, oppnådde i løpet av et par tiår nøyaktig hva som var ideen og planen: Bygge et felles idemessig fundament for en samling på borgerlig side. Det var de gode, gamle studiesirklene igjen i en litt annen utforming og i mer moderne språkdrakt.

Libertas ga impulser

På 50-tallet spilte Libertas en lignende rolle. Den næringspolitiske opplysningsforeningen ga impulser til borgerlig samling under Lyng, Borten og Willoch og ga et sterkt bidrag til at den sosialistiske kommandoøkonomien effektivt ble lagt død på den hjemlige arenaen.

   Arbeiderpartiet innså for sent hvilken betydning Civita hadde for resultatet av de to siste valgene. Særlig utredningen om velferdsssamfunnets historie i Norge ble et banebrytende gjennombrudd. Flere og flere innså at velferden vår, trygdesystemet og det sosiale sikkerhetsnettet, slett ikke var identisk med Aps stortingsvalgprogrammer. En hel vegg i Norges Hus falt ut.

Febrilske øvelser

Det er artig å observere de litt febrilske øvelsene som nå gjøres rundt Agenda, en ny tankesmie som skal matche Civita og liksom ta til motmæle mot denne tankesmiens innflytelse på norsk politikk. LO blar opp 12 millioner kroner og er på leting etter en kraftfull daglig leder med de rette egenskapene – og riktig partitilhørighet. Initiativet er en kraftig ørefik til Fagbevegelsens eget forskningsinstitutt FaFo og det ultraradikale Manifest Analyse. Sistnevnte er blitt et patetisk bevis på et liv etter marxismens død. SV`s Audun Lysbakken sørget taktisk for å avsverge den samme ismen i passende tid før valget i 2009 og forut for ledervalget i partiet.

   Manifest blir støttet økonomisk av venstrefløyen i fagbevegelsen, blant annet av en rekke lokale fagforeninger, ikke minst i Utdanningsforbundet. Mon tro alle medlemmer er klar over at kontingentpengene deres går til «tankesmier» med utgangspunkt i Forlaget Oktober og tidligere AKP(m-l)?

Festlig å lese

Redaktøren i Manifest Tidsskrift, Mimir Kristjánsson, har en festlig meningsytring i Aftenposten 20. november. Han posisjonerer seg muligens for å skifte arbeidsgiver, men innholdet er en eklatant innrømmelse av at venstresidens ideologi ligger på sotteseng og trenger nye medisiner.

   Det er helt logisk at særlig Fellesforbundets leder, Arve Bakke, ivrer for Agenda. Av hans medlemmer stemmer 40 prosent allerede på borgerlige partier. Før han vet ordet av det, bikker prosenten over 50 prosent. Så her er det ingen tid å miste.

   Agenda skal få store problemer med å oppnå samme posisjon som Civita. Til det er tankerotet og forvirringen altfor utbredt i fag- og «arbeiderbevegelsen». Ikke vil man ha marxisme, ikke ekte sosialisme, ikke markedsliberalisme, ikke konservatisme eller kjedelige, borgerlige verdier og livssyn. Heller ikke sosialdemokrati har så sterk gjenklang i folkedypet lenger. Hva står igjen da?

   Agenda kan gjerne ønskes velkommen.

Datatyven, spionen og landsforræderen Snowden

Det har vakt oppsikt at fremsatte beskyldninger mot norsk etterretningstjeneste fra Dagbladet og den tidligere «stjernejournalisten» i The Guardian, Glenn Greenwald, viste seg å være en fundamental og pinlig misforståelse. Greenwald har ikke bare misforstått og fortegnet overvåkning av spansk og fransk datatrafikk, han har stort sett bare vært en lydig disippel og etterplaprer av datatyven Edgar Snowden, som heller ikke har skjønt alle databilder og -kilder han kopierte.

   Hvorfor er noen overrasket? Påstandene om at amerikanske NSA detaljovervåker vanlige menneskers og statslederes mobilsamtaler har vært gjendrevet ved flere anledninger. Det er en krevende pedagogisk øvelse når for det første medier ønsker å tro på alt det negative som blir sagt og for det andre når etterretningstjenestene ikke kan gå for dypt i forklaringene. Da avslører de egne metoder.

Antiterror

Overvåkning av datatrafikk har bakgrunn i nødvendig internasjonal antiterrorvirksomhet. Høyst sannsynlig har NSA og andre NATO-lands tilsvarende tjenester klart å oppdage og deretter stanse et ukjent antall terrorplaner. Amerikanerne kan mest og har best teknologi – og det har ført til misunnelige reaksjoner fra andre stormakter.

   Det er heller ikke sånn at disse overvåkningstjenestene er interessert i dine og mine telefonsamtaler, epostmeldinger eller SMSer. Alle må forstå at det er en umulig oppgave. Vi lever ikke i en tid hvor metodene er lik de første James Bond-filmenes spennende Q-finesser eller DDR-statens lyttevirksomhet. Det som skjer er at datatrafikken skummes inntil visse trefford, kodeord, sammenkoblinger av personer og visse geografiske områder fører til en «match». Det er da man går ned i overvåkning av enkeltpersoner og grupper. I USA skjer det etter rettslig godkjennelse, og bevisbyrden eller indikasjonene må være ganske klare og tunge.

Ingen helt

Edgar Snowden er ingen helt. Han gikk systematisk til verks som spion mot eget land. Han stjal passord fra kolleger og hadde én hensikt: Å skade USA og selv bli en internasjonal figur a la Wikileaks-lederen med høy sigarføring. Det mest skadelige Snowden har gjort, er å avsløre landets kapasitet for overvåkning. Pluss litt til.

   USA har store, men ikke uendelige ressurser. Det å følge opp samtaler og meldinger krever først og fremst analyseverktøy som må utføres av personell. Landet har mer enn nok problemer med sin statsgjeld og sine underskuddsbudsjetter til å bruke tid og penger på din og min bruk av internett. Og er det virkelig noen som tror at Angela Merkel og andre statsledere snakker konfidensielt med andre mennesker på «åpne linjer»? Det gjørt de selvfølgelig ikke, alt er kryptert og effektivt skjult for andre.

   Det mest interessante ved de siste dagers avsløringer er ikke Dagbladets tabbe, men påvisningen av at Snowden har misforstått helt det som norsk militær etterretning har gjort og gjør i Afghanistan. Når han har misforstått så til de grader i dette tilfellet, hva har han da ikke også gjort tilsvarende ved tidligere «avsløringer»?

   Selv synes jeg det er greit å bli overvåket, selv om det bare er en forsvinnende liten sjanse for at det skjer.

Når blir det rimelige urimelig?

Når vil borgerlige velgere komme til den konklusjon at «nok er nok»? Hvor lenge vil de rolig sitte ned og se på at vippepartiene Venstre og KrF, som begge oppnådde historisk lav velgeroppslutning ved stortingsvalget, driver noe som minner om ren utpressingspolitikk i forhold til Høyre- og Frp-regjeringens primære standpunkter? 43 prosent av folket ønsket reelle forandringer og en annen retning i landets politikk. KrF og Venstre fikk 10-11 prosent oppslutning til sammen, men utnytter nå sin vippeposisjon til å presse landets regjering langt mer enn det ihvertfall undertegnede synes er moralsk holdbart.

Det muliges kunst

Nå kan man si at alle partier som kommer i vippeposisjon antagelig ville gjøre det samme. Politikk er det muliges kunst, og i et demokrati med flerpartisystem må det ofte dannes koalisjoner og inngås kompromisser. Det har så menn Solberg-regjeringen allerede gjort både gjennom samarbeidsplattformen og tiltredelseserklæringen.

   Når småpartier opptrer som støttespillere for en regjeringsdannelse, er det heller ikke mer enn rimelig at de får «betalt» for det gjennom en politikk som tar hensyn til deres hjertesaker. Men det er langt derfra til det som nå fremstår som urimelig press. Utenom samarbeidsplattformen presset KrF og Venstre ytterligere på gjennom komitebehandlingen av budsjettet i Stortinget. Der tiltok de seg en vetorett som nok får Høyre- og Frp-velgere til å steile.

Kontantstøtten

Ett eksempel: Bare 21 prosent av de spurte i en meningsmåling er enig i at kontantstøtten bør utvides til å gjelde toåringer. Svært mange vil beholde dagens ordning med støtte opp til to år, mens 28 prosent vil vrake hele kontantstøtten. Ordningen er noe av det mest integreringsfiendlige man kan tenke seg. Den oppfordrer nærmest innvandrerkvinner til å være hjemme med barn fremfor å ta seg arbeid. Det forventes nå at færre barn blir sendt i barnehage. Det store flertall av dem er sikkert innvandrerbarn – de som mest av alle trenger barnehagen som integreringsarena.

Ultimatum om uhjelp

Kristelig Folkeparti – det minst borgerlige av de fire – har satt fram et ultimatum om bistandsbudsjetter på minst én prosent av bruttonasjonalinntekten. Partiet er mindre interessert i bistandspolitikkens resultater – som er heller tynne etter mange år med ufattelige beløp overført til mer eller mindre korrupte regimer verden over.

   Utpressingspolitikken får flere følger for den politiske debatten. De rødgrønne partier kan med en viss rett hevde at se, de blå-blå klarer ikke å gjennomføre valgløftene sine. Man viser til det Høyre og Frp sa i valgkampen. Det er ikke så enkelt å forklare at «vippepartiene» har skylda».

Tre uker og fire år

Nå har aldri noe parti i nyvalgt posisjon klart å virkeliggjøre sine programløfter gjennom en tilleggsproposisjon utabeidet i løpet av tre uker - i forhold til en avgående regjerings budsjettforslag. Erna Solberg-regjeringens stortingsvalgprogrammer har en tidshorisont på fire år. Først ved utløpet av stortingsperioden kan resultatene settes opp mot løftene. Men etter hvert som KrF og Venstre endrer regjeringens primærstandpunkter i sosialdemokratisk retning, blir det enda mer utfordrende å komme i mål med løftene.

   Regjeringen blir altså trengt opp i et hjørne gjennom krav og press fra partier som utgjør en tiendedel av befolkningen. Demokratisk? Ikke hvis man med demokrati mener at hver stemme skal ha noenlunde samme vekt. Jeg synes ærlig talt de to partiene bør besinne seg en smule og dempe seg noe i den risikosporten som bedrives. De utfordrer både velgere og tillitsmannsapparat i de partiene som fikk størst borgerlig oppslutning og tillit – og svekker sjansen for at de blir sluppet inn i regjering om to eller fire år.

Stol ikke på sjeføkonomene

Noen, kanskje mange, tror at bankenes sjeføkonomer er uavhengige eksperter som fra sitt grunnsolide fagøkonomiske ståsted kan veilede oss på en nøytral og balansert måte i en komplisert samfunnsøkonomi. Det er selvsagt ikke tilfelle. Sjeføkonomene er ansatt i en bank, de er arbeidstagere, de rapporterer til konsernledelsen. De er ansatt for å tjene bankens interesser.
   Ta eksemplet med boligomsetning. En sjeføkonom skaper sjokkbølger med en uttalelse om at boligprisene vil falle dramtisk. Han antyder 20 prosent nedgang i løpet av de neste to årene. Senere er uttalelsen blitt litt moderert.
   Samtidig vet vi at bankene står overfor krav fra myndighetene om at egenkapitalen må styrkes, i takt med utlånsvolumet til boligkunder. Det er dyrt å skaffe seg slik ekstra egenkapital som buffer i dårlige tider (tap på utlån). Derfor ønsker bankene at folk skal låne ikke fullt så mye. Da unngår man å måtte følge myndighetenes marsjordre. Samtidig øker finansinstitusjonene utlånsrenten med henvisning til nye kredittrestriksjoner. Begge deler øker bunnlinjen i årsregnskapet. Alle i banken er fornøyd.
   Jeg ser at mediene helt feilaktig følger opp med skrekkscenarier for boligselgere og blant annet sammenligner priser og omsetning med måneden før. Prisene flatet ut eller gikk ned fra september til oktober, for eksempel. Dette er helt feil. Boligomsetningene går ned hver måned utover høsten. Det er sammenligningen med samme måned året før som er interessant.
   Så til hovedsaken: Det er balansen mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet som er hovedkomponenten i prisdannelsen. Lånerestriksjoner og rentenivå spiller selvsagt også inn. Men folk må ha et sted å bo, helst så nær arbeidsplassen som mulig. Boligprisene stiger når mange boligkjøpere jakter på et begrenset antall boligenheter, slik vi har sett det i Oslo-området og i andre større byområder. Det bygges ikke nok i forhold til etterspørselen.
   Så lenge denne situasjonen vedvarer, vil prisene holde seg på et høyt nivå, man kan gjerne si på et unormalt eller illevarslende nivå. Svaret på problemet er å bygge mer der folk ønsker å etablere seg, eller sørge for raskere kollektivtransport inn mot de store byene, slik at boligpresset spres over et større geografisk område. For eksempel ved å forsere Intercity-utbyggingen på Østlandet.
   Å bygge mer krever andre virkemidler. Vi bør endre plan- og bygningsloven og de rikspolitiske retningslinjene fra den rødgrønne regjeringens tid som har innsnevret handlingsrommet for kommunal og privat boligutbygging. Det må være mulig å endre vektingen av vekst kontra vern på en annen og mer fremtidsrettet måte.
   Vi har muligens nådd et prisnivå på boligomsetningen som kan virke unormal, og at vi er på vei inn i en mer normal fase. Men det behøver ikke bety et dramatisk fall, en kollaps, en virkelig nedtur. Kanskje en utflating, en litt lavere vekst enn før, et pust i bakken. Dersom boligproduksjonen øker, vil vi høyst sannsynlig se et reelt prisfall. Det er bra for alle, ikke minst førstegangsetablerere.
   I mellomtiden er det på sin plass å lytte med en porsjon skepsis til bankenes sjeføkonomer. De er ansatt for å tjene sine bankers interesser. Alltid.

Hemmelig meg her og hemmelig meg der

Helt som forventet jakter nå deler av mediene på «skumle» forbindelser mellom de nye statsrådene og lysskye bindinger fra en nær eller fjern fortid. Kravet om at landbruksminister Sylvi Listhaug skal offentliggjøre navnet på sine oppdragsgivere i PR-selskapet First House er særlig høylytt i Dagsavisen, de rødgrønnes tidligere regjeringsorgan og nå et furtent talerør for den tilsvarende opposisjonen.

   Kravet er selvsagt helt urimelig og ulogisk. Ikke bare i PR-bransjen, men i store deler av arbeids- og næringslivet har arbeidstagerne underskrevet på taushetsplikt om kunder, interne økonomiske tall og planer samt porteføljer. Hva skal advokatene si, som har nøyaktig den samme sekretessen å forholde seg til? Eller bankfolk der beskyttelse av kundeforhold er et enda mer delikat tema? Skal advokater og bankfolk utelukkes fra statsrådsposter i dette landet?

Psyke dem ned

Motivet bak det harde skytset har ingen ting med det prinsipielle å gjøre, det dreier seg ganske enkelt om å svekke de nye statsrådenes omdømme og «slite dem ned» psykisk alt i starten. De vil ikke lykkes, men i mangel av noe bedre, prøver de så godt de kan.

Landbruksministerens habilitet er godt ivaretatt ved at hun har levert kundelisten til departementsråden. Om hun ikke selv erklærer seg inhabil i saker der hun møter seg selv i døra, vil det statlige byråkratiet minne henne på regelverket og varsle statsministeren. Habiliteten er godt ivaretatt.

   Selv håper jeg at landbruksministeren har hatt en eller flere av de store matvarekjedene som oppdragsgivere de siste årene. Det har i så fall gitt dyp innsikt i bransjen, slik at hun lettere vil kunne håndtere spørsmål som har med prisfastsettelse, maktforhold og personlige relasjoner i landbrukssamvirket å gjøre. For at slike forbindelser finnes, er det ingen tvil om. Egentlig burde noen i mediene nå gå nøye gjennom samtlige samvirkeorganisasjoners styrende organer og finne forbindelsene til Bondelagets og Småbrukarlagets ledere både sentralt og lokalt. Vi kan hekte på Senterpartiet også i den forbindelse. Alt er jo åpen informasjon, ikke sant?

Hadde helt rett

Mens vi er inne på det: Høyres finanspolitiske talsmann, Svein Flåtten, hadde helt rett da han i valgkampen ikke uten videre ville varsle full reversering av ostetollen som den rødgrønne regjeringen innførte over natta. Med et slikt skyhøyt importvern, til fortrengsel for varer fra EU-land som sliter og fra fattige utviklingsland, trenger vel ikke bøndene ha fullt så store landbrukssubsidier i form av cash gjennom landbruksavtalen, vel? Alt henger sammen med alt.

Dagligvarekjeder som Rema 1000 opererer i flere land enn Norge, og får råvarer og halvfabrikata fra blant andre Danmark og Sverige. Dermed kan kjeden sammenligne innkjøpspriser med de norske bøndenes og næringsmiddelbedriftenes prisforlangende. Svaret er av stor betydning for norske forbrukere, som betaler alt for mye for den maten som har norske bønder som kilde.

Ikke noe eksempel

Apropos de avisene som skriker mest høylytt om åpenhet. Hvor stor er egentlig åpenheten i for eksempel Amedia? Medarbeiderne der undertegner taushetsløfte om «bedriftshemmeligheter» helt på linje med næringslivet forøvrig. Norsk presse går ikke foran med noe godt eksempel.

   I siste nummer av journalistenes eget organ, «Journalisten», pirker redaktør Helge Øgrim bort i denne tingenes tilstand og advarer mot å være for kjepphøye i mediehusene. Han skriver blant annet i forbindelse med en storstilt PR-kampanje mediebedriftene skal sette i gang neste år for å bedre pressens omdømme: «Mediefolk overdriver ofte sin egen verdi for samfunnet og tegner et selvbilde som kolliderer med det inntrykk andre har av innholdet. Samtidig er mediene mer lukket enn mange av institusjonene vi retter søkelys mot.»

Skjeletter ut av skapet

Hva skjuler seg i skuffer og skap etter den rødgrønne regjeringen? Det vil bli avslørt når de nye statsrådene har sittet tilstrekkelig lenge i stolene sine og begynner å få oversikt over den fasktiske situasjonen fedrelandet befinner seg i. Noe vil helt sikkert dukke opp.

   Ett skjelett som ramlet ut allerede før valget, men som nå vokser i størrelse og tyngde, er den manglende satsingen på jernbanen, spesielt hva forebyggende vedlikehold angår. Som følge av et gigantisk etterslep på det siste, slites nå veiene våre – nye såvel som gamle – ned raskere enn noen gang før. Årsak: Jernbanen klarer ikke å ta unna godsmengden som transportørene egentlig ønsker skal gå på bane, ikke vei.

For lave bevilgninger

Ikke bare på grunn av ras, flom og naturlige hindringer, men også takket være lave bevilgninger og en utilstrekkelig satsing på det forebyggende, må både Bergensbanen og Dovrebanen stenges i lange perioder. Tidligere gikk opp mot halvparten av alt gods fra Oslo til Trondheim og Bergen med jernbane. Det er en godsmengde som tilsvarer enorme mengder vogntog på veiene. Men nå går utviklingen gal «vei». Godstogene taper stadig i konkurransen med bilene, 2013 har vært det rene katastrofeåret, melder Aftenposten.

   Direktøren for det som tidligere het NSB Gods (nå CargoNet) sier det er synd at tiltak som skulle styrke statsselskapets godsservice – planen var å gjennomføre tiltakene i 2007 – av Stoltenbergregjeringen ble skjøvet ut til etter 2020. Ikke rart at de rødgrønne hadde «råd til» å gi Nasjonal Transportplan et tilsynelatende løft når man utsetter slike nødvendige tiltak. Vedlikehold fører ikke til snorklipping og glansreportasjer i mediene. «Takk for veistumpen, statsråd» - «takk for dobbeltsporet, minister». Det er gjevere.

Lav status

Norge får nå en svært lav status på det nordiske logistikkbarometeret, som gjelder tilliten vareeierne har til jernbanefrakt. Bare Danmark ligger lavere – men det landet har ingen varetransport på jernbane overhodet! Tidligere har det vært kjent at NSB ikke har klart å skaffe seg nok kapasitet i form av containervogner på grunn av for lave bevilgninger. Nå veltes problemet bokstavelig talt over på veinettet – som heller ikke er mye å skryte av etter åtte år med de rødgrønne.

   Merkostnaden for godsbransjen på grunn av alle stengningene og manglende regularitet ellers beløper seg til over 300 millioner kroner. Ikke rart at de som er avhengig av forutsigbarhet og god regularitet mister tilliten til NSB og Jernbaneverket, og ikke tør gjøre annet enn å satse på veitransport.

Oslotunnel og Fornebu

Som om dette ikke er nok, har de rødgrønne somlet utillatelig med å sette igang planlegging av en ny og nødvendig tunnel under Oslo for å sikre flere tog- og tunnelbanevolumer fri bane. Med andre ord kollektivsatsing. Det helt nødvendige avlastningssporet i form av forbindelsen Fornebu-Oslo var uavklart da Stoltenberg fikk reisepass av velgerne. Nå er heldigvis nye koster satt i sving.

   Forholdet vei-bane er bare ett skjellett som har ramlet ut. Det kommer sikkert flere.

Gjennom stormen med rak rygg

Det er ikke uvanlig i norsk tradisjon og i vår norske medieverden at en ny regjering og dets statsråder av politiske motstandere får en viss fredningstid etter tiltredelsen inntil det nye mannskapet får vist hva det duger til. Vi snakker om «de hundre dagene» da en ny regjering satser mye på å markere seg, samtidig som opposisjonen er litt tilbakeholden med de store frontalangrepene i og utenfor Stortinget.

   Det er helt klart en legitim oppgave for mediene å gå de nye statsrådene etter i sømmene, sjekke bakgrunnen deres og se om for eksempel tidligere bindinger eller uttalelser er i samsvar med det en forventer av medlemmer av Kongens råd. Resultatet av «habilitetssjekken» og andre sider bør imidlertid fremstå som rimelig og relevant i forhold til gamle synder, spissformuleringer og uttalelser gitt under opposisjonstilværelsen, og i forhold til det statsrådene skal jobbe med på grunnlag av en felles regjeringsplattform.

Ulveflokkinstinktet

Mye av det som er trukket frem denne gang, bryter imidlertid litt med tradisjon og vanlig folkeskikk – også i mediene. Det journalistiske, blodtørstige ulveflokkinstinktet er vekket til live. Det er et kjennetegn ved norske – og vel også utenlandske journalister – at når først et offer er pekt ut av noen toneangivende, kaster resten av flokken seg begjærlig over det man oppfatter som fritt vilt. Det har noe med manglende selvsikkerhet og selvstendighet blant journalister å gjøre. Det tryggeste er å ule med flokken og grafse til seg sin del av byttet.

   Samtidig er det på sin plass å minne om at det store flertall av norske journalister stemmer Arbeiderpartiet, SV, Rødt og Miljøpartiet. Når en blå-bå regjering har overtatt etter egne politiske favoritter, har de fått tildelt et slags faglig oppdrag i form av bakgrunnssjekk.

Rått parti

De siste dagene er det særlig Frp-statsrådene Sylvi Listhaug, Anders Anundsen og Solveig Horne som har fått føle den ulike kampen, noen vil kalle det «rått parti». Alle tre har klart seg gjennom med glans. Særlig Sylvi Listhaug banket ettertrykkelig sine ideologiske motstandere i bondelagene, den rødgrønne opposisjonen og andre kritikere under debatten i Litteraturhuset. De fikk rett og slett ikke has på henne. Hun svarte rolig, smilende og fornuftig og fulgte den opplagt beste medisestrategien jeg har sett på lenge.

   Anders Anundsen har også klart seg godt gjennom stormen om avisbrenning og utblåsing mot Tønsbergs Blad. Intermezzoer av denne karakter blir fort glemt når hverdagen begynner og den nye justisministeren tar fatt på sine oppgaver. Pressefolk klarer ikke å holde fokus på ett fenomen eller saksområde lenge av gangen.

Gjenklang i folkedypet

Likestillingsminister Solveig Horne vil kanskje føle gufset fra det politisk korrekte Norge og den feministiske lobbyen noe lenger. Men hun skal vite at hennes uttalelser om at også jentene i mange tilfelle har et medansvar for overgrep, har gjenklang i folkedypet – ingen tvil om det. Dersom jenter kler seg ekstremt utfordrende, drikker seg pære fulle, blir med ukjente menn hjem til fest i en fremmed leilighet – ja, da er sjansene store for at noe uønsket skal skje.

   Det betyr ikke at gutten eller mannen er fratatt noe hovedansvar for en voldtekt. En overfallsvoldtekt mot et vilkårlig offer er noe av det mest grusomme som kan ramme et menneske. Et nei er et nei. Alt dette har Solveig Horne gjentatt og gjentatt de siste dagene. Man kan si at hun har presisert og moderert seg til et akseptabelt utfall av denne «krigen» reist av flinke kommentatorer og politiske motstandere.

En tabloid verden

Mange av uttalelsene fra de tre byttedyrene har falt for flere år siden (gjelder dog ikke Anundsen), ofte i spesielle sammenhenger, kanskje også revet ut av en helhet som det saklig sett er riktig å ta med. Men dette siste er i ferd med å forsvinne fra det norske mediebildet – nyansene, presiseringene, forbeholdene er ukjente begreper i «moderne» tabloidjournalistikk.

   Siden undertegnede har vært med i dette gamet i 45 år, mener jeg å ha et visst grunnlag for å kunne uttale nettopp det.

Festen er over

Med gråtkvalt dryppende penn omtaler Dagsavisen torsdag 17. oktober den rødgrønne regjeringens valgnederlag og avgang. I lederkommentaren utropes Jens Stoltenberg til en av de største statsministrene i norsk historie. Han sammenlignes med Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch og til og med Einar Gerhardsen. Mon det? Vi er blitt «vant til» Jens i åtte år, men ser vi de store statsmannsevnene? Etter hvert som memoirlitteraturen dukker opp og hans nærmeste medarbeidere føler seg mer fri til å snakke åpent, vil vi helt sikkert få fram andre sider og sannheter. At han er konfliktsky, nølende og usikker i mange situasjoner, er nevnt av flere. Han kom svært godt ut av de første dagene etter 22. juli. Men hadde han regien personlig, eller var det apparatet bak som trådte til?

   Gjørv-kommisjonen var nådeløs om den manglende beredskapen før Utøya-tragedien. Det vi husker best, var uttalelsen fra hovedpersonen selv: Jeg har ansvaret – og så ble han sittende.

Ingen store reformer

Det er knapt noen stor reform etter de rødgrønnes regime mellom 2005 og 2013 som vil bli husket, ihvertfall ingen udiskutabelt vellykkede. Tvert imot har problemene bare tårnet seg opp: I helsepolitikken (ventelistene, «kreftgarantien»), på omsorgsfeltet («12.00 nye sykehjemsplasser innen 2015»), flyktninge- og asylpolitikken (uløst dilemma rundt asylbarna, flere ureturnerbare asylsøkere fake og flyktninger uten identitet), en kolossal økning i oljepengebruk til statens drift, mindre til investeringer, store hull i samferdselsutbyggingen, manglende modernisering og innovasjon, sterk vekst i byråkrati og kontrollorganer, nær kollaps i boligbyggingen i og rundt de store byene, rekordtempo i nedlagte gårdsbruk, en haltende og halvhjertet skole- og utdanningspolitikk som bare ble reddet ved at Kristin Clemets kunnskapsløft ikke ble skrapet helt. Listen kan forlenges i det uendelige.

   Norge har gått fremover i velstand og velferd, men ikke for alle. Der er flere fattige enn før. Oljepengene er blitt dyttet inn i økonomien på et bredt felt uten tydelig prioritering. Budsjettene har vokst, men de rødgrønne har ikke våget å kutte eller omprioritere noe sted. Man har seget fremover på autopilot.

Statsmannsevner

Statsmannsevner kjennetegnes og gjenkjennes først og fremst ved personer som evner å forstå og tolke borgernes innerste følelser og behov og som makter å formulere med ord det mange ubevisst tenker hver for seg. Statsmenn er de som peker ut kursen og retningen, om enn motstanden i starten er stor fra dem som er vanetenkere og bremseklosser. Typiske eksempler i nyere tid er de Gaulle, Konrad Adenauer, Ronald Reagan og Margareth Thatcher, i våre dager også Angela Merkell. De satte og setter sitt stempel på utviklingen nasjonalt og globalt. De innfører varige reformer.

   I norsk politikk bør vi minne hverandre om følgende faktum: Frontene, partiskillene og koalisasjonenes innbyrdes forhold har vært usedvanlig stabile etter annen verdenskrig, og spesielt fra 60-årene av. Det eneste avgjørende skjellsettende som har hendt, er at Senterpartiet (Bondepartiet) har valgt å gå over midstreken og funnet sin plass på venstresiden. Den eneste grunnen til at Stoltenbergregjeringen ikke ble en episode mellom 2005 og 2009, var at Venstre takket være Lars Sponheims Frp-hat bikket under sperregrensen i 2009 og fikk partigruppen redusert til to. En nærmest historisk tilfeldighet.

Kvantitet og kvalitet

Man blir ikke statsmann eller en stor statsminister kun ved å ha regjert lenge. Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten og de varige sporene som teller. Er denne utlegningen for hard og for urettferdig? Inntil det motsatte er bevist, tror jeg ikke det. Det som først og fremst har lammet Arbeiderpartiet og som har lagt Jens Stoltenberg i tvangstrøye, er nakketaket LO har på partiet, både økonomisk og ideologisk. LO representerer noen av det mest konservative i dagens norske samfunn. Man kjemper for det som oppfattes som medlemmenes interesser. Men medlemmene er de som er i arbeid, man har mindre forståelse eller viser lite ansvar for dem som står utenfor arbeidslivet. Eller som tilhører andre sosiale grupper enn industriarbeidere, ansatte i visse tjenesteytende næringer og offentlig ansatte.

   LO er på felt etter felt reformvegrende, fra arbeidstidsbestemmelser til kommunereform, fra antibyråkratiarbeid til reell modernisering av statlig og kommunal forvaltning. Makter ikke det norske sosialdemokratiet å frigjøre seg fra disse gammeldagse holdningene, kan Erna Solberg trygt se fremover mot neste stortingsvalg. Norske borgere i dag krever frigjøring fra byråkratiets lange arm, de krever personlig frihet, valgfrihet, mangfold, ikke det sosialdemokratiske vassaue.

   De kollektive løsningene er bra å ha i bunnen av et solidarisk velferdssamfunn. Men utenom dette felles prosjektet er den rødgrønne ideologien steindød og i ferd med å råtne på rot. Iallfall bør den det.

Om å "brenne meninger"

Frp-politiker og nå justisminister Anders Anundsen har min fulle sympati etter at han valgnatten sendte ut et bilde på Facebook der han symbolsk brente noen eksemplarer av Tønsbergs Blad. Både som lokalpolitiker og journalist har jeg fulgt nøye med i mediebildet i Vestfold gjennom lesning på papir, nett og Opoint Nyhetsvarsel. Spesielt gjennom de to siste valgkampene. Det er ingen tvil om at Tønsbergs Blad under ansvarlig redaktør Håkon Borud har latt redaksjonen drive kampanjejournalistikk mot ikke bare Fremskrittspartiet, men også Vestfold Høyre. Det har vært et konstant samtaletema i partiene gjennom lengre tid. Den tidligere borgerlige høyreavisen har slått totalt kontra. Og spesielt ille ble det etter oppkjøpet av A-pressen (kosmetisk kalt Amedia).

Et menneskelig trekk

Jeg har stor forståelse for at det brast for Anundsen valgnatten. Da hadde frustrasjon og sinne bygget seg opp over lang tid. At en så sindig fyr som stortingsrepresentanten lot oppsamlet vrede gi seg slike uttrykk, er ikke mer enn man kunne vente, det er et menneskelig trekk. Vi er alle mennesker med følelser i tillegg til nøktern fornuft. Det er bra det kommer slike utblåsninger av og til. Alt bør ikke gjøres politisk klokt og taktisk.

   Fremskrittspartiet i Tønsberg-området og i Vestfold har vært dels oversett, dels overøst med krenkende leserbrev og «vinklede» reportasjer. Lederkommentarene har vært giftige og klart anti-Frp. Det siste er redaktørens privilegium og helt legitimt, selvfølgelig. Men da må også redaksjonelle ledere tåle svar på tiltale, både i spaltene (hvis den type innlegg kommer inn) eller i de nye mediene som Facebook, Twitter og i blogger.

Strammer grepet

Det blir det neppe slutt på Tønsbergs Blads redaksjonelle linje når A-pressen sentralt gradvis strammer grepet fram mot kommunevalget i 2015 og stortingsvalget 2017. De som skal gjøre karriere i denne avisgruppen, vet hva som forventes av dem. Det skal vanskelig gjøres for «borgerlige» journalister eller redaktøremner å få jobb i Amedias 78 aviser etter hvert. Undertegnede er temmelig sikker på hvordan utviklingen vil gå. I A-pressen finnes det ingen tradisjon for å ansette folk med en helt annen ideologisk forankring, slik som da Aftenposten og Schibstedt kunne ansette en tidligere outrert marxist som sjefredaktør..

   Helt som forventet har presseforbundets generalsekretær forsvart Tønsbergs Blad. Avisen er en kollega og et medlem. Man refser ikke et medlem offentlig. Redaksjonssjefen for nyheter i TB vil gjerne «skvære opp». Da bør hun starte med å beklage den måten avisen har behandlet Anders Anundsen og Fremskrittspartiet på.

Evaluere dekningen

Kanskje bør avisen også evaluere valgkampdekningen og se med skråblikk på sin egen rolle og linje i utøvelsen av pressens makt. Da kan de jo starte med å telle opp hvor mange ganger det var bilde og positiv omtale av Inga Marte Thorkildsen det siste året, og spørre seg selv om hver eneste sak var nyhetsmessig og profesjonelt begrunnet. Akkurat dette gjelder forøvrig også de andre A-presseavisene i fylket. Bare som ett eksempel.

   Anders Anundsen gjorde Facebook-utspillet sitt som gjenvalgt stortingsrepresentant for et suksessrikt parti valgnatten. Han gjorde det ikke som justisminister. Nå har han en annen rolle, og står som de andre statsrådene forpliktet på den felles samarbeidsplattformen, regjeringserklæringen og kommende tiltredelsestale. Så enkelt er det.

Når man ikke liker avisen

Anundsen «brant» forøvrig ikke meninger. Debattinnleggene og de redaksjonelle kommentarene er det mulig å svare på. Verre er det med en form for boikott fra avisen selv, og uprofesjonell vinkling i reportasjer og nyhetsdekning.

   Både Tønsbergs Blad og de andre A-presseorganene i Vestfold løper en stor risiko når noen først kommer på tanken om at det faktisk går an å si opp abonnementet til en avis man ikke liker, og at nye, frie medier samt radio og fjernsyn kan være en brukbar erstatning.

   Vestfoldpressen svømmer i et hav av borgerlige velgere, men har valgt den kritiske opposisjonsrollen. Helt greit, det. Men da må redaktørene ikke bli overrasket dersom de leder mediehusene mot en kommersiell katastrofe.

Den historiske sjansen som glapp

Kristelig Folkeparti og Venstre hadde en historisk sjanse innen rekkevidde, men grep den ikke. De kunne om 14 dager ha sittet ved Kongens bord og satt sitt proporsjonale avtrykk på Norge i fire år fremover, og kanskje enda lenger. De kunne ha bidratt til politikk og viktige beslutninger i regjeringens daglige arbeid, men tok ikke ansvar. I stedet trakk de seg tilbake i en makelig utpresserposisjon og utnyttet sine vippemandater langt bortenfor rimelighetens grenser. De takket nei til samarbeid og et spennende fremtidsrettet regjeringsprosjekt med utsikt til store gevinster.
   Hva vil velgerne deres si, tro, ved neste korsvei - lokalvalgene i 2015? Mange må føle seg sveket og sviktet. Riktignok har de to av taktiske grunner tatt forbehold om regjeringsdeltagelse hele veien, men likevel gitt inntrykk av at det var innenfor mulighetenes grenser. Spilt på to hester samtidig, helgardert seg.
   Det er og blir et demokratisk problem at de to sperregrensepartiene nå i starten på stortingsperioden har tilranet seg langt større makt enn hva velgerne i stort har forutsatt. Deres relativt få stemmer får større makt og innflytelse enn hva det store flertall ønsker. Verst er konsekvensene for befolkningen i deler av Nord-Norge som nå må se langt etter arbeidsplasser, velferd og en trygg fremtid. Men også andre skadevirkninger vil kunne spores når virkningene har satt seg. Det skulle ikke forundre undertegnede dersom vi om relativt kort tid vil se en økning i antall passive arbeidsledige,  uføretrygdede og større NAV- utbetalinger i vår nordlige landsdel der forholdene ellers ligger til rette for baser i tilknytnong til oljeleting, oljeboring eller ilandføring, forsyningstjenester o.l.

Kaos i Stortinget?
Venstre og KrF, to typiske nisje- og særinteressepartier, skal i tillegg skaffe seg maksimal innflytelse i Stortinget gjennom de mekanismene som er fastsatt i samarbeidsavtalen mellom de fire partiene. I praksis kan det bety en form for udemokratisk vetorett når de ikke synes noe om utspill og forslag fra Solbergs regjering. Mange vil synes dette er en feig måte å forholde seg til valgresultatet på.
   I tillegg til denne negative styringsformen har de to "sentrumspartiene" sagt fra seg statsrådsposter
som opplagt ville ha gitt verdifull erfaring og større tyngde for gjennomføring av egne programmer.
   De politiske talentene i egne rekker får ikke de statssekretærpostene og de utallige rådgiverstillingene som følger med en regjeringsdannelse. Unge mennesker i disse to partiene blir stengt ute fra en mulig karrierevei. Det vil ikke forundre meg om noen av dem nå vil se seg om etter alternative partihjem. Jeg synes særlig synd på de talentfulle og dyktige personene i Unge Venstre som nå vil være henvist til en ørkeslløs vandring i stortingskorridorene og maktens korridorer ellers de neste fire årene.

Banke på senere?
   Hva vil kunne skje i løpet av perioden? Det er ikke umulig å tenke seg at den blå-blå regjeringen vil bli så populær at Venstre og KrF vil ønske seg inn i varmen og glansen ved å banke på regjeringsdøren rundt kommune- og fylkestingsvalget om to år. Da har de spilt safe en stund og sett at, vel, Frp gjør det ikke så verst likevel. De er faktisk ikke fordomsfulle øksemordere av sinn og skinn. Da er det kanskje opportunt å melde seg inn i klubben?

Ettertankens kranke blekhet

Selvransakelsens tid har innhentet de rødgrønne. Etter det katastrofale valgnederlaget er Dagsavisen, Klassekampen og Morgenbladet fulle av innsiktsfulle kommentarer og analyser rundt temaet: Hva gjorde vi galt? Hva kunne vi ha gjort annerledes?

   Det som nå uttales er egentlig identisk med hva de borgerlige regjeringspartiene sa i valgkampen når de tilbakeviste skremselspropagandaen fra Youngstorvet og andre partihovedkvarterer.

   Hør bare hva Dagsavisens egen samfunnsredaktør Irene Halvorsen skrev bare to dager etter valget:

   «Skremmeagitasjonen til Ap har åpenbart ikke virket. Velgerne tror rett og slett ikke at Høyre vil sette økonomien fullstendig over styr.» Så skriver hun videre: «Ap feilvurderte folk, tror jeg. Byprofiler som Jens Johan Hjort i Tromsø, Petter Steen jr. i Haugesund, Trude Drevland i Bergen og Fabian Stang i Oslo drev Høyres resultat ved kommunevalget i 2011 til 28 prosent på landsbasis. 55 prosent av det norske folk bor nå i en Høyrestyrt kommune. De er ikke redde for Høyre – de stemmer på dem. Skal Arbeiderpartiet vinne disse velgerne, må de lokke med en bedre Ap-politikk enn den høyrepolitikken de kjenner.»

Administrasjonsstyre

Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand skrev 18. september dette: «Regjeringen mistet kraften etter valget (i 2009), og kom aldri kraftig tilbake. Den framsto stadig mer som et administrasjonsstyre. Statsrådene oppførte seg som forsvarsadvokater for feil og svakheter ved systemet.»

   Lørdag 21. september skriver han noe alle vi andre har visst lenge: «Økonomien var i orden da Bondevik-regjeringen tapte valget i 2005. Stoltenberg-regjeringen kom for åtte år siden til dekket bord.» Så legger han til: «Regjeringen overlater selv et dekket bord til Erna Solbergs regjering». Det siste gjenstår å få bekreftet når Erna Solbergs statsråder får anledning til å låse opp skrivebordsskuffene i regjeringskontorene.

   På valgvakene til alle de tre rødgrønne partiene lot den trofaste skaren av valgkampmedarbeidere som om de hadde vunnet. Men det var for TV-skjermene og indre oppbyggelse jubelen gjaldt. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste valg siden 1924, Senterpartiet opplevde sitt dårligste resultat siden stiftelsen av partiet i 1920. Lenge før lysene ble slukket valgnatten gikk ungdomslederen Sandra Borch frustrert og slukøret hjem. Noen få dager etter varsler den uredde «urokråka» at hun ikke tar gjenvalg i Senterungdommen. Andre har fulgt henne ut av politikken.

Fundamentale innrømmelser

I en overraskende saklig og ærlig kronikk i Dagsavisen 20. september skriver tidligere RV-leder (Rødt), Aslak Sira Myhre, at Norge ikke lenger har en venstreside. «Den avgikk ved døden den 9. september 2013, og den døde for egen hånd».

   Han skriver: «Regjeringen tapte ikke bare valget, men blei nærmest feid ut i valget, og det ramma SV særlig hardt. Det var 1.800 stemmer fra å havne under sperregrensen på 4 prosent». Valgresultatet er det dårligste siden SV ble etablert i 1973.

Viktigere er imidlertid denne innrømmelsen, vi borgerlige vil si bekreftelsen: «Vi har fått en stadig mer oljeavhengig økonomi, og ikke minst så har forskjellene mellom de rikeste og de fattige vokst år for år. Svømmebassengene som de rødgrønne lovet å fylle med vann i 2005 står like tørre. Norge oppleves altså omtrent som før, sjøl om SV og venstresiden har sittet i regjeringskontorene i åtte år.»

   Og han skriver, som et ekko av Arne Strand: «SV viste i regjering at de var som alle de andre, idéløse administratorer av et økonomisk og politisk system hvor de store linjene i politikken er lagt av EU, IMF, Verdensbanken og USA. Dermed forsvant også oppslutningen».

   Med andre ord: Det som etterspørres er nye ideer og bedre løsninger.

Stoltenbergs snubletråder

Det er kutyme i norsk statsskikk at en avgående regjering opptrer som et forretningsministerium og unnlater å vedta store endringer som man vet den påtroppende regjering er dypt uenig i og vil reversere uansett. Et regime som har tapt et valg skal ikke utøve makt «på overtid» fra valgnederlaget er et faktum til den regjeringen overtar som har fått flertallet av folket i ryggen.

Bondevik-regjeringen 2001-2005 er blitt beskyldt for å gjennomføre reformer og endringer som de rødgrønne nullstilte senere. Men det er viktig å påpeke at disse vedtakene (nye godkjente privatskoler i henhold til den vedtatte friskoleloven, og endringer i arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser) ble satt ut i livet før stortingsvalget, ikke i overgangstiden mellom ny og gammel regjering. I slike tilfelle kan man ikke vise til meningsmålinger eller sannsynligheten for et regjeringsskifte.

Tusen nye krigsflyktninger

Hvordan stiller det seg så med det rødgrønne forretningsministeriets ja til å ta imot 1.000 flere flyktninger fra Syria som FN har bedt om? Dette er en åpenbar snubletråd. FN`s høykommissær kunne utmerket godt vente på et svar i tre uker. Snubletråden er spent ut lavt mot bakken for å skape trøbbel i de borgerlige partienes regjeringsforhandlinger. Et taktisk, ikke først og fremst et humant grep.

   Dette er ikke bra. Har Stoltenberg flere ufine utspill på lager de nærmeste ukene? Han vil selvfølgelig gjøre de siste endringer i statsbudsjettet med samme hensikt: Gjøre det maksimalt vanskelig for den kommende regjeringen å gjennomføre egne prioriteringer på kort sikt, altså for 2014. Faktisk kan det gjøres på to innbyrdes motstridende måter: Enten ved å utnytte handlingsregelen fullt ut slik at Solberg-regjeringen får minimalt handlingsrom for egne prioriteringer, eller faktisk det motsatte: Bruke så lite av oljeinntektene at enhver budsjettøkning fra de borgerlige kan bli fremstilt som uansvarlig økonomisk politikk.

Bedre med hjelp der de er

Konkret til saken om kvoteflyktningene: Det er ingen tvil om at Siv Jensen har rett når hun sier at norske kroner til syriske flyktninger vil få mye større positiv effekt hvis de brukes til å bedre forholdene i flyktningeleirene i Tyrkia, Libanon og Jordan, enn å invitere 1.000 flyktninger til høykostlandet Norge og et samfunn som klimatisk og på mange andre måter står fjernt fra livet i Midt-Østen.

   Norge tok imot et stort antall krigsflyktninger fra Balkan i den perioden på 90-tallet da serberne herjet som verst i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Den gang var det større utsikter til at flyktningene kunne returneres etter relativt kort tid. Bakgrunnen for løsrivelseskrigene på Balkan var en helt annen enn den vi nå opplever i Syria. Få tror at forholdene i landet vil bli bedret innen rimelig tid slik at flyktningene kan vende tilbake til sine sønderskutte hjem.
    De tusen nye flyktningene gir nær en fordobling av antall kvoteflyktninger. De vil koste den norske stat 770 millioner kroner. Penger som de borgerlige partiene i utgangspunktet ønsker å prioritere annerledes.  

Kunne ha ventet

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) kunne selvsagt ha overlatt til en ny regjering å drøfte spørsmålet om de syriske krigsflyktningene i dagene etter 14. oktober. Men Stoltenberg kunne ikke vente – og han har neppe drøftet saken i fortrolighet med Erna Solberg før de rødgrønne sa ja til FN.

   Dermed har han stilt den nye borgerlige regjeringen overfor et dystert scenarie: 1.000 flere flyktninger i tillegg til et stigende antall asylsøkere, der en ukjent del er kriminelle, økonomiske eventyrere eller velferdsflyktninger. Tallet på «ikke returnerbare» har økt, rundt om i de større norske byene lever nå et ukjent antall identitetsløse og ulovlige innvandrere som enten nekter å forlate Norge etter avslag om asyl, eller som har stukket av fra asylmottakene.

Dette er ingen god oppførsel fra de rødgrønne taperne.