Arne
Strand i Dagsavisen er alltid interessant å lese. Det er synd at han
snart går av som sjefredaktør. Strand har ikke bare en god penn og
store kunnskaper, han er uredd og uavhengig i sine politiske
kommentarer.
I
en «politisk ukeslutt» lørdag 7. desember legger han bårekrans på
den rødgrønne regjeringens Europa-politikk de siste åtte årene.
Hør bare:
«Aps
ønske om en aktiv Europa-politikk ble torpedert av de to dominerende
nei-partiene de siste 42 årene, regjeringskollegene Sp og SV. De sto
på barrikadene for å vinne folkeavstemningene om EU i 1972 og 1994.
Sp og SV var også imot EØS som Norge ble medlem av i 1995. Det er
ikke mulig for en regjering å føre en aktiv Europa-politikk med
slike partier om bord.»
Egen Europa-minister
Stort
bedre og mer presist kan det ikke sies. At Arne Strand ikke er særlig
imponert over den blå-blå regjeringens opptakt til en ny
europapolitisk kurs, får vi ta for hva det er: Helt vanlig
opposisjonssnakk. Det er resultatene som teller, og man kan ikke
forvente noen håndgripelige gjennomslag for Norge i Brussel etter
bare noen uker i regjering.
Han
er kritisk til utnevnelsen av egen Europa-minister (statsråd Vidar
Helgesen ved Statsministerens kontor) og mener dette er noe UD og
Børge Brende kunne ha beholdt i sin portefølje. «Jo flere kokker,
desto mere søl». Forholdet er nok det motsatte. Ved å utnevne en
egen statsråd, vil Erna Solberg markere større kraft, større
ressurser, større konsentrasjon. Europa-ministeren er et godt grep
for å styrke norske interesser vis-a-vis EU. Samtidig markerer
statsministeren avstand til Sps og SVs landsskadelige holdning og
politikk på dette området.
PISA som kom og gikk
Det
har skjedd en del den siste uken. PISA-undersøkelsens resultater for
norsk skole har stått i sentrum for debatten, og det er interessant
å lese reaksjonene: De rødgrønne forsvarer seg delvis med å
bagatellisere «dommen» i undersøkelsen, dels snakke om noe annet
(for mange tester og prøver, for mange tidstyver, for mye byråkrati
– alt sammen innført av de rødgrønne selv). Blant annet hvor
godt elevene trives og hvor flinke de er i demokrati og
samfunnskunnskap.
Man
kommer likevel ikke bort fra at Norge har skaffet seg et
realfagsproblem gjennom et langt skoleregime der realfag, matematikk
og naturfag har vært nedprioritert til fordel for språk og
«humanistisk» lærdom. Den dypeste årsaken ligger nok likevel i
manglende krav til skoleledelse, tydelige lærere og forventninger
til elevene selv. Opptakskravene ved lærerhøyskolene har vært for
lave, lønnsbetingelsene ikke konkurransedyktige, og vi opplever
fortsatt med etterdønningene etter 90-tallets aller største
pedagogiske fiasko, «ansvar for egen læring».
Litt bortskjemte?
Vi
skal heller ikke se bort fra at det velstående og nesten problemfrie
(i forhold til andre nasjoner) norske samfunnet har skapt enkelte
slappe holdninger hos en bortskjemt ny generasjon skoleelever. «Det
viktigste er at du trives, ikke at du lærer», har de fått høre.
Men det er nettopp hva elevene kan som arbeidsgivere spør
etter. Hvordan en elev eller lærling trivdes eller ikke, er
arbeidsgiveren uvedkommende. Ikke rart mange uteksaminerte møter
sjokkartede opplevelser ved inntreden i den voksne arbeidslivet.
Kanskje
vi også bør se på effekten av signaler fra en del foreldre – de
som tror det er lærernes oppgave å åpne topplokket hos barn og
unge og så sørge for at kunnskaper dyttes ned i hjernemassen. Som
ikke forstår at det først og sist er arbeidsinnsats som
teller, at det er egeninnsatsen det kommer an på. At
matematiske formler og fremmedspråklige gloser og regler ikke kan
lekes inn i hode og hukommelse, de krever rett og slett god
gammeldags pugg. Og ikke bare i skoletiden, men som
repetisjon, dobbeltlæring, i form av lekser etter en hvileperiode.
Kunnskap skal sitte, ikke gå inn og så ut igjen.
Du kan bedre enn dette
De
aller fleste opplevde deler av sin skoletid som et til tider
ubehagelig press, med strenge lærere som stilte krav: «Du kan bedre
enn dette!» Men som samtidig opplevde lærings- og mestringsglede
når resultatene viste seg, oppnådde større selvtillit og følelse
av egenverdi. Noe av denne pedagogikken er blitt borte på veien inn
i velstanden og velferden.
Når
foreldre tar barn ut av skolen for å kunne reise på et litt
billigere ferieopphold i Syden enn i de ordinære skoleferiene, eller
de synes det er viktigere med en Bieber-konsert enn timer i
klasserommet, gir det et signal til barna om at skole og undervisning
ikke er så viktig. Slikt skaper holdninger.
Akkurat
dette kunne jo være et sted å begynne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar