Putin-imperialismen rakner

Det som i disse dager foregår i Ukraina, Armenia, Georgia og Moldova kan komme til å bli historiske vendepunkter i regionens utvikling. Til tross for et brutalt russisk press valgte Moldova og Georgia å undertegne to sentrale avtaler med EU, mens Ukraina og Armenia ikke klarte å motstå truslene fra Putins Russland, og takket nei. EU-avtalene dreier seg om en politisk assosiasjonsavtale og en omfattende frihandelsavtale.

   Putin raser over at Georgia og Moldova valgte en vestlig tilnærming fremfor å binde seg opp mot Moskva. Den russiske visestatsministeren Dmitrij Rogozin og hans sjefer i Kreml har truet med å stenge de russiske gassleveransene i vinter (hvilket betyr at folk i landet kommer til å fryse), og det er innført russisk importforbud mot Moldovas viktige vinindustri.

To ja, to nei

Også Georgia sto imot presset og undertegnet. Situasjonen i Ukraina er uavklart, men president Viktor Janukovitsj` beslutning om ikke å undertegne EU-avtalen likevel, har som kjent vakt raseri i landet og ført til massedemonstrasjoner som man må tilbake til     «Oransje-revolusjonen» for å finne maken til.

   Situasjonen for fire av de i alt seks partnerskapslandene i øst kommer høyst sannsynlig til å bli skoleeksempler på hva som «lønner seg» for befolkningen både i forhold til økonomnisk levestandardsutvikling og med hensyn til innbyggernes frihetsgrad. For når ja-statene i øst, Moldova og Georgia, får tilgang for sine varer og tjenester på det enorme EU-markedet og samtidig må oppfylle unionens krav til rettsstatsprinsipper, kamp mot korrupsjon og respekt for menneskerettigheter, kan vi vente en helt annen og positiv utvikling her enn i de statene som har sett seg tvunget til å inngå en frihandelsavtale med det autoritære Russland.

Kontrastene vil vise seg

Kontrasten mellom Ukraina og Armenia på den ene siden og Moldova og Georgia på den annen blir et talende bevis på Vestens ideologiske styrke og modernitet, i motsetning til den gammeldagse og frihetsinnskrenkende «russiske måten». La oss tenke oss status om fire til seks år fra nå. Undertegnede er ikke det minste i tvil om at Moldova og Georgia vil ha tatt lange skritt på veien mot friere og rikere samfunn, mens Ukraina og Armenia vil sakke akterut.

   Det er selvfølgelig dette Putin frykter, at de EU-assosierte vil komme lenger enn de Moskva-allierte landene, økonomisk, politisk og sosialt. Hans nikkedukker i Kreml-kretsen, ikke minst gammelkommunisten Vladimir Voronin, «forklarer» Moldovas EU-tilnærming med at det dreier seg om «en brikke i EUs spill, en forhandlingsbrikke i EUs spill mot Russland» og han skylder på en «gruppe kjeltringer i Moldova som grep makten i landet ved et kupp 27. april 2009». Kjensgjerningene var at et parlamentsvalg fratok de kommunistvennlige makten.

Propagandaen virker ikke

Propagandaen virker ikke særlig troverdig nettopp i Moldova fordi halvparten av landets arbeidsstyrke allerede befinner seg utenfor landets grenser i vest, der de ved selvsyn og personlige erfaringer kan måle de to systemene opp mot hverandre. Penger som sendes hjem av arbeidsutvandrere utgjør allerede en fjerdel av Moldovas brutto nasjonalprodukt.

   Det er særlig de unge i land innenfor den russiske interessesfæren som nå krever frihet og adgang til å studere og arbeide i EU-området. Mye av frihetstrangen minner om opprøret i tilsvarende aldersgruppe i den arabiske verden.

Russisk imperialisme

Den som har lest litt russisk og europeisk historie, vet at den russiske ekspansjonen østover og sørover (etter 1945 til ca 1990 også vestover) gjennom de siste århundrer er eklatante eksempler på imperialistiske erobringer. De vestlige kolonimaktene har fått hard og berettiget kritikk for sin oversjøiske kolonialisering i Afrika, Asia og Amerika. Russland har av en eller annen merkelig grunn sluppet billig unna fordi russernes erobringer har foregått i forlengelsen av deres opprinnelige kjerneområde vest for Ural. Men kolonialisme og imperialisme var og er det like fullt.

   Fattige russere støtter til dels Putin fordi han fremstår som den sterke mann og minner vanlige menn og kvinner om at Russland (Sovjet-Unionen) en gang var stort, mektig og respektert. Det er en trøst for alle de bønder, arbeidere og akademikere som sliter seg gjennom hverdagen og som ikke har fått del i det oljesmurte, nyrike middelklassesamfunnet.