tirsdag 23. juli 2013

Del av den norske modellen

Bedriftsdemokratiet i Norge, som ble innført på 1970-tallet, er en av de største og viktigste reformene i arbeidslivet noen gang. De ansattes inntog i styrer og bedriftsforsamlinger ga innsyn i bedriftenes regnskaper og økonomiske forhold som har hatt stor betydning for samarbeidsklimaet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere – men fikk også virkninger som nok var utilsiktet fra Arbeiderpartiets side.
   Undertegnede fikk anledning til å følge forarbeidene, debatten og gjennomføringen av reformen som radioreporter i NRK. Sammen med leder i AOF, Alf Frotjold, ble det produsert en radioserie som brettet ut og forklarte bakgrunn og hensikt. Serien ble hørt av mange, og livlig kommentert i pressen. Daværende radiosjef, Halfdan Hegtun, fikk et harmdirrende brev fra Arbeidsgiverforeningens direktør, Kaare N. Selvig, som mente serien var ubalansert, og at Hoelseth var for venstreradikal for en slik oppgave.

På radiosjefens kontor
Jeg ble kalt opp til Hegtuns kontor der vi gjennomgikk brevet sammen, og sammenlignet så påstandene i det med radioseriens faktiske innhold. Hegtun tittet på meg over brilleinnfatningen og sa: «Serien om bedriftsdemokratiet er utmerkede programmer med god folkeopplysning. Jeg legger brevet fra NAF her». Og så la han det i skrivebordsskuffen.
   Men så var det de utilsiktede virkningene for opphavspersonene i Arbeiderpartiet og LO: Før de ansatte i norsk arbeidsliv fikk adgang til styrerommene og saksdokumentene, kunne sosialistene i Ap, SF og NKP fritt beskylde «kapitalistene» og bedriftseiere for å lure til seg stor fortjeneste (alltid kalt «profitt») på lønnsmottakernes bekostning. Det var ikke måte på hvor mye eierne tok ut i form av utbytte og på den måten satte arbeidsplassens eksistens og fremtid i fare. Ved alle lønnsoppgjør ble de voldsomste anklager rettet mot sjefene og eierne i næringslivet.

Solidaritet med bedriften
Med bedriftsdemokratiet skulle alt bli annerledes, nå skulle de underbetalte lønnsmottakerne få et skikkelig løft. Men hva skjedde? De ansattes representanter kom inn i styre og bedriftsforsamling og fikk all den informasjonen som eierrepresentantene fikk. De var kurset i regnskapsføring og -analyse på Sørmarka, der undertegnede også har vært. Etter kort tid stilnet kravene om råflotte tariffoppgjør. De ansatte innså at bedriftens stilling virkelig v a r slik eierne hadde sagt. Der var ikke så mye å hente. Hvis de ansatte krevde for mye i sentrale og lokale oppgjør, kunne arbeidsplassene komme i faresonen for innskrenkninger eller nedleggelse.

Verdiskapning
De ansattes representanter så også gjennom regnskapene hvordan skattesystemet hindret vekst og utvikling, og hvordan statlig byråkrati la en klam og uforutsigbar hånd over utviklingen av et fritt og privat næringsliv, og de fikk se hvordan verdiskapningen faktisk skjedde. Etter kort tid ble klimaet i styrerommene et helt annet. I svært mange sammenhenger stilte de ansattes tillitsvalgte seg solidarisk med ledelsen – mot de partiene og de regjeringene som liksom skulle tale deres sak. Kanskje bedriftsdemokratiet var noe av forklaringen på Høyres og Kåre Willochs dundrende valgseier i 1981?

   Uansett: Bedriftsdemokratiet er blitt en iboende del av trekantsamarbeidet mellom den til enhver tid sittende regjering, LO og NHO. En del av den norske modellen. En modell ingen vil røre ved etter valget til høsten. Aller minst Høyre.

lørdag 13. juli 2013

Her er forklaringen

Er det flere enn jeg som lenge har stusset over at de rødgrønne, og spesielt kampfellene Arbeiderpartiet/LO, i denne valgkampen har blinket ut privat næringsliv, private helsetilbud, private skoler og privat og offentlig samarbeid i veiutbygging som noe nær fanden selv?
Noe av svaret kan være å finne i en undersøkelse selveste Klassekampen har foretatt. Avisen har gjennomgått samtlige stortingskandidater i de de 13 partiene som stiller til valg i alle fylker, i alt 4.081 personer. Det viser seg at nær 42 prosent av Arbeiderpartiets kandidater enten er offentlig ansatte, eller har Forsvaret som arbeidsgiver. I befolkningen som helhet er tallet 6,1 prosent.

Prioriteringer
Når så mange Ap-kandidater er ansatt i det offentlige, påvirker det selvsagt hva de synes er viktig å prioritere i politikken: Det gjelder å fremme offentlig ansattes interesser på bekostning av private løsninger. Det er om å gjøre å utvide tallet på offentlige, «trygge» stillinger, altså øke byråkratiet. Mange som er knyttet til kommunale og fylkeskommunale skoler, er forledet til å tro at konkurransen fra private tilbud vil svekke fellesskolen (som Høyre og de andre borgerlige partiene snarere vil styrke). De som er ansatt i helsevesenet, ønsker ikke private tilbud der, selv om kapasiteten i det offentlige helsevesenet er for liten, og køer og ventelister har økt de siste åtte årene. «Det offentlige», pappa stat og mamma kommune, skal styre og stelle mest mulig, fordele goder, kreve inn høye skatter og avgifter for så å dele ut det som blir igjen når lønna til de offentlig ansatte er trukket fra.

Flest bondekandidater
Samme undersøkelse viser at Fremskrittspartiet har flere kandidater fra sekundærnæringene (industri og annen produksjon) – 8 prosent – mot Arbeiderpartiets 7,1 prosent. Sosialistisk Venstreparti har høyest andel lærere, og Senterpartiet størst andel bønder (surprise, surprise!).
Kristelig Folkeparti har forresten den høyeste andelen kandidater med høyere utdanning, Venstre følger like bak, og deretter kommer Høyre.
Et annet «funn» i kandidatgjennomgangen, er at Arbeiderpartiet har de høyest lønnede kandidatene (!). Nær 73 prosent tjener over 500.000 kroner. I Høyre er det 66,5 prosent som passerer denne terskelen. I Norge er gjennomsnittslønnen 470.900 kroner i året. To av tre Frp-kandidater ved valget i høst er menn som tjener godt.

Myter for fall
Andre myter står for fall. Nær halvparten av medlemmene i LO`s nest største forbund, Fellesforbundet, sier de vil stemme borgerlig ved det kommende valget (Ipsos MMI, laget på oppdrag for forbundet). Dette er vel og merke medlemmer som er ansatt i privat sektor. Går vi til Fagforbundet (offentlig ansatte medlemmer) er nok oppslutningen om den rødgrønne regjeringen større. Og det er dette forbundet som altså rekrutterer de fleste stortingskandidatene for Arbeiderpartiet. Men det er grunn til å spørre: Vil de arbeide for landets interesser, eller de offentlige ansattes interesser? Selvsagt vil de svare at motsetningen ikke eksisterer. Det som er i det offentliges interesse, er også best for landet - noe vi andre setter et stort spørsmålstegn ved.

Ap kraftig tilbake


Arbeiderpartiet går tilbake hele 15 prosent i oppslutning blant Fellesforbundets medlemmer sammenlignet med valget i 2009. Høyre er den store vinneren. Stadig færre LO-organiserte i privat sektor tror på skremselspropagandaen om at Høyre i regjering vil brutalisere arbeidslivet eller fjerne rettigheter for arbeidstakerne. Medlemmene i forbundet skjelner mellom det å organisere seg for å oppnå bedre lønns- og arbeidsvilkår, og det å kaste seg ut i partipolitikken gjennom millionbevilgninger til Arbeiderpartiets valgkamp fra medlemskontingenten også de borgerlige medlemmene betaler.

torsdag 4. juli 2013

I sluttet uorden, men på bred front

De rødgrønne gjør nå paniske forsøk på å blåse opp programforskjellene på borgerlig side 65 dager før valget. De vet inderlig godt at de fire ikke-sosialistiske partiene vil skaffe landet en ny regjering, det spørsmålet er for lengst avklart. Det er også på det rene at Erna Solberg blir statsminister. Høyst sannsynlig vil flertallet av statsråder i den nye regjeringen komme fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det skulle bare mangle: Venstre og KrF vil maksimum få åtte-ni prosent av velgernes stemmer, om de i det hele tatt karrer seg over sperregrensen. Klarer de ikke det, vil de neppe gå inn i regjeringen overhodet, bare støtte dannelsen av den.

Som i 2005
Hvorfor gjøre et stort nummer av at «vi vet ikke hva slags politikk den nye regjeringen vil føre»? Det var ikke annerledes i 2005 da Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk til valg sammen. Da var det store sprik! Velgerne visste at det venstreradikale SV var et populistisk høyskatteparti, som lovet ja, takk, begge deler på område etter område. Senterpartiet var bare Senterpartiet og ville bøndenes og bygdenes beste – med milliardsubsidier, høye matvarepriser og kostbar distriktsutbygging, blant annet flere flytteveier i grisgrendte strøk fremfor jernbane. SV var imot NATO, mot EU, mot EØS-avtalen, mot monarkiet og for republikken, mot karakterer i skolen men veldig for skolemat og høy trivselsfaktor. Mot oljeboring og høy oljeproduksjon. For krig mot privatbilismen. I det hele tatt mot det meste. Sprikene mellom de tre kan forlenges i det uendelige.

Ble enige til slutt
På sett og vis ble det enige til slutt. Men først 13. oktober 2005, lenge etter valget, visste velgerne hva slags politikk de rødgrønne ville føre. Den dagen ble Soria Moria 1-avtalen undertegnet og offentliggjort. Ved neste korsvei, etter valget i 2009, ble avtalen og erklæringen gjort mindre forpliktende og mer diffus. Årsak: Brageløftene fra fire år tilbake lot seg ikke gjennomføre.
Stoltenberg gjorde én lur øvelse: Han lot Kristin Halvorden (SV) bli finansminister. I den rollen dunket hun raskt hodet i Finansdepartementets embetsverk og ble tvunget til å føre en mer eller mindre sosialdemokratisk linje, hele regjeringens økonomiske politikk. Nå var det ikke snakk om snillisme overfor alt og alle, SV ble nødt til å si ja takk til bare en av delene.

Det samme vil skje
Nøyaktig det samme vil skje med en borgerlig regjering. Uansett hvilket parti finansministeren kommer fra, vil vedkommende måtte føre regjeringens politikk. Ikke Høyres primære politikk, slett ikke Fremskrittspartiets politikk, ikke Venstres politikk og ei heller Kristelig Folkepartis politikk. De to sistnevnte vil få en og annen hjertesak symbolsk på plass, men hverken utgiftspartiet KrF og det svært så rause Venstre vil få gjennomslag som er identisk med programmene deres. Frustrerende for dem, men helt ut demokratisk ut fra velgernes dom. Ellers vet vi at Erna har forberedt overgangen til borgerlig styre i lengre tid. Det aller meste vil være på plass dagen etter stortingsvalget. Velgeroppslutningen om det enkelte parti, «kjøttvekta», kan føre til justeringer, ikke mer.

Lokke og lure
Hvordan vil de to minste borgerlige partiene lokke til seg eller støte fra seg velgere i valgkampinnspurten? Venstre kan ta stemmer fra SV fordi partiet i like stor grad vil åpne slusene for innvandrere og asylsøkere, la asylbarn være rambukker for foreldre som lyver om identiteten og forfalsker sine dokumenter, og i det hele tatt skrape den innvandringsregulerende politikken som det store flertall i folket ønsker. Kristelig Folkeparti er så gavmild på skattebetalernes vegne og vil gi så mye økonomisk støtte til barnefamiliene at selv partiets ungdomspolitikere og andre har advart sterkt mot den samme politikken. Jeg ser egentlig ingen mulighet for store gjennomslag. Også Høyre er et verdiorientert parti, som uten store vanskeligheter vil kunne ta med seg KrF`s ideer og prinsipper inn i regjeringens program i et visst omfang.

«Fiende» av LO

Om Venstres liberalistiske næringspolitikk skal det dessuten sies at LO har blinket ut partiet som hovedmotstander av fagbevegelsen. Å sette en Venstrestatsråd inn som arbeidsminister vil være den rene krigserklæringen. Igjen står Høyre som det mest sentrale, moderate, ansvarlige og styringsdyktige partialternativet for norske velgere. Med nye ideer og bedre løsninger. Det er åpnet adgang for forhåndsstemmegivning fra 1. juli. Bare så det er nevnt.

onsdag 3. juli 2013

Hemmelige tjenester I

Dette er et spørsmål først og fremst for historikere, ikke politikere: Hvorfor er ikke den rødgrønne regjeringen opptatt av å få klarlagt om der fantes nordmenn som svek eller sviktet sitt land under den kalde krigen? Som motarbeidet vårt demokrati og samarbeidet med diktaturet? Eller for å si det mer konkret og direkte: Var det noen blant oss som hadde intim kontakt med det hemmelige politiet i Øst-Tyskland, Stasi, i etterkrigstiden frem til 1989? Kanskje uten å vite det selv?

Svaret finnes
Svaret ligger gjemt i de 11 hyllekilometerne med arkiver som tilhørte Stasi og som er sikret for ettertiden. Men dette svaret synes nåværende regjering ikke interessert i.
Høyres stortingsrepresentant Anders Wærp har vært opptatt av saken i flere år. I en interpellasjon i Stortinget til justisministeren spurte han om regjeringen vil be om å få alle opplysninger som angår Norge og norske borgere ut av det såkalte Rosenholz- (Stasi-)arkivet. I de kaotiske dagene rundt rivingen av Berlinmuren og tiden etterpå klarte CIA å skaffe seg kontrollen over denne interessante informasjonsbasen.

Virkelige og fiktive navn
Arkivet inneholder kodenavn, virkelige navn og flere nøkkelopplysninger som gjør det mulig å finne ut om det var nordmenn som samarbeidet med Stasi. Til Høyres medlemsblad «Muligheter» uttalte Anders Wærp dette tidligere i år, som sitat fra interpellasjonsdebatten:
   - En del nordmenn ble fascinert av de kulissene som ble reist av østblokken. Så ikke disse nordmennene undertrykkelsen bak disse kulissene? Trodde man at Berlinmuren ble reist for å beskytte østtyskerne? Trodde man at de som ble skutt under fluktforsøk til Vesten var fiender av den rette tro?

Hadde sine tilhengere
Jeg er enig med Wærp i at det er viktig å dokumentere og avsløre diktaturets metoder. Det er ingen tvil om at DDR hadde sine tilhengere i Norge, til tross for at regimets brutalitet var velkjent. Den faktabaserte historiske dokumentasjonen kan bli et betydningsfullt hjelpemiddel i demokratiutvikling og bekjempelse av ekstremisme. Den representerer en forebygging mot farene ved svermeri for totalitære tanker.
   I perioden 1969-89 rapporterte mer enn 300 Stasi-agenter om norske forhold. Ikke alle disse var norske. I alt ble 1.920 rapporter sendt til det kommunistiske Øst-Tyskland, som i denne perioden måtte sees på som en fiendtlig stat. Rundt 85 prosent av rapportene gjaldt politiske forhold, opplysninger om Forsvaret og etterretningstjenestene i Norge. Men ingen av agentene er dømt, rett og slett fordi man ikke har de virkelige navnene på norske statsborgere som eventuelt var avsendere, eller som var kilder for rapportene.

"Nærmere undersøkelser"
Som svar på interpellasjonen sa justisminister Grete Faremo: «Vi har behov for å gjøre nærmere undersøkelser og vurderinger før vi konkluderer om de problemstillingene som reises i interpellasjonen». Siden har visst ingenting skjedd, iallfall ikke noe som er offentlig kjent.
   Saken og problemstillingen er delikat og kan bli pinlig for noen. Regjeringen bør derfor raskt ta stilling til spørsmålene som er reist av Wærp. Om ikke noe annet bør faghistorikere få adgang til Rosenholz-arkivet. Om det er grunnlag for et rettslig oppgjør mot enkeltpersoner, er ikke så viktig for undertegnede, selv om det er et poeng for Wærp – før foreldelesfristen er ute.


   Det som er bekymringsfullt, er regjeringens tilsynelatende passivitet i saken. Det er vanskelig å forstå dens tilbakeholdenhet, og hvorfor det er så viktig å foreta så mange «nærmere undersøkelser og vurderinger».

Hemmelige tjenester II

Mens hackeren, datatyven, ”varsleren” og spionsiktede Edward Snowden strever med å finne en frihavn for asyl eller et fredet tilholdssted der han kan fortsette korstoget mot blant annet moderne terrorbekjempelse via the World Wide Web, river myndigheter og antiterrortjenester seg i håret i forsøk å reparere de betydelige skadene Snowden har påført dem. At kampen mot terror er blitt svekket for en stakket stund, er det ingen tvil om. Men det er en forbigående tilstand, selv om reparasjonskostnadene er store, og belastes skattebetalerne.

Konsekvens av 9.11
Det er vel kjent at flere lands myndigheter, og spesielt USA, i kjølvannet av den uhyggelige terrordagen 11. september 2001, har hatt tilgang til telefon- og internettovervåkning i større grad enn tidligere. De amerikanske folkevalgte har gitt lovgrunnlaget, og domstoler påser at kommunikasjonskontrollen ikke misbrukes. 55 prosent av amerikanerne var fullt klar over overvåkningen, ikke bare at den fant sted, men også omfanget. De fleste har akseptert at overvåkningen er nødvendig, og synes ikke deres eget privatliv lider noen uakseptabel overlast. Det er først og fremst terrormistenkte utlendinger som kommuniserer med amerikanere som er i søkelyset. Vanlige menneskers chatterom er uinteressant.

Data blir saumfart
Uendelige mengder data knyttet til individer som benytter internett, eller e-mail, facebook og twitter, blir fortløpende saumfart eller lagret av offentlige instanser, kommersielle aktører – eller kriminelle kretser som ved hacking leter etter en mulighet for å svindle deg. I de fleste tilfellene (bortsett fra når det gjelder hackende datasvindlere) har hver og en gitt sin tillatelse til at opplysninger lagres av myndigheter og banker – i tillit til at opplysningene blir beskyttet og ikke misbrukt.

Brøt taushetsløftet
I Snowdens tilfelle hadde han avgitt taushetsløfte, men brøt løftet fordi han mente en høyere kallelse og egen oppfatning av moralske verdier var viktigere enn det store fellesskapets behov for å beskytte et demokratisk samfunn. Han har bekreftet det illegale i handlingen, men ser freidig og frimodig inn i kameraet og forteller at selvsagt er han ingen forbryter, det er det myndighetene som er. Så stikker han av fra rettsforfølgelse, først til Hongkong, deretter Moskva.

Mønstre som gir "treff"
Alle som tenker som Snowden, jubler. Det gjør også de faste, nærmest profesjonelle USA-kritikerne hjemme og ute, og de som mener å ville forsvare ytringsfrihet og andre rettigheter vi tar som en selvfølge. Så lenge det ikke kan informeres offentlig med konkrete eksempler på at antiterrorovervåkning er nødvendig og nettopp avhengig av datainnsamling som avslører mønstre og gir ”treff”, har protestantene alle fordeler i mediekampen. Alle medier er selvsagt på Snowdens side. Det skulle bare mangle, de lever jo av fri flyt av informasjon inn til redaksjonene, gjerne gratis Unntatt er de tilfellene der de selv tar betaling for å bringe videre den samme informasjonen i bearbeidet form.

Hackende internettgenerasjon
Det er nettopp dette siste Assange, Manning, Snowden og andre i den hackende internettgenerasjonen ikke aksepterer. All informasjon skal være fri, uhemmet og gratis. Å dele åndsverk som musikk og litteratur med hele verden uten betaling er blant annet idealet. Derfor er kampen mot alle som i deres egne øyne tar ublu priser for transaksjoner eller salg, et høyverdig hackermål. Den voksende hacker-mentaliteten er selvsagt antiautoritær, omfavner den nevnte ”frie data”-ideologien og har bygget opp en egen moralkodeks som forsvar for datatyverier og påfølgende offentliggjøring. I amerikansk sammenheng kan de betraktes som ekstreme liberalister, ”libertarianere”. Det er ikke uten grunn at Snowden ga bidrag til Ron Pauls presidentkampanje sist høst. Han tilhører ikke noen skummel venstreradikal krets, men på sett og vis det ekstreme høyre.

Heltestatus
Han får heltestatus i hacker-miljøene verden rundt, og vil bli omfavnet av Amnesty, PEN-klubber og all verdens menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig blir USA angrepet av skinnhellige europeiske tidligere stormakter, som driver med akkurat den samme overvåkningen men med mindre ressurser og mindre evne. Alle reaksjoner og kommentarer er forståelige logiske og naturlige.
   Ett står fast for undertegnede: Snowden er først og fremst en kriminell datatyv og hacker som påfører kampen mot terror stor skade. Han bør utleveres og få en fair rettergang.