Del av den norske modellen

Bedriftsdemokratiet i Norge, som ble innført på 1970-tallet, er en av de største og viktigste reformene i arbeidslivet noen gang. De ansattes inntog i styrer og bedriftsforsamlinger ga innsyn i bedriftenes regnskaper og økonomiske forhold som har hatt stor betydning for samarbeidsklimaet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere – men fikk også virkninger som nok var utilsiktet fra Arbeiderpartiets side.

   Undertegnede fikk anledning til å følge forarbeidene, debatten og gjennomføringen av reformen som radioreporter i NRK. Sammen med leder i AOF, Alf Frotjold, ble det produsert en radioserie som brettet ut og forklarte bakgrunn og hensikt. Serien ble hørt av mange, og livlig kommentert i pressen. Daværende radiosjef, Halfdan Hegtun, fikk et harmdirrende brev fra Arbeidsgiverforeningens direktør, Kaare N. Selvig, som mente serien var ubalansert, og at Hoelseth var for venstreradikal for en slik oppgave.

På radiosjefens kontor

Jeg ble kalt opp til Hegtuns kontor der vi gjennomgikk brevet sammen, og sammenlignet så påstandene i det med radioseriens faktiske innhold. Hegtun tittet på meg over brilleinnfatningen og sa: «Serien om bedriftsdemokratiet er utmerkede programmer med god folkeopplysning. Jeg legger brevet fra NAF her». Og så la han det i skrivebordsskuffen.

   Men så var det de utilsiktede virkningene for opphavspersonene i Arbeiderpartiet og LO: Før de ansatte i norsk arbeidsliv fikk adgang til styrerommene og saksdokumentene, kunne sosialistene i Ap, SF og NKP fritt beskylde «kapitalistene» og bedriftseiere for å lure til seg stor fortjeneste (alltid kalt «profitt») på lønnsmottakernes bekostning. Det var ikke måte på hvor mye eierne tok ut i form av utbytte og på den måten satte arbeidsplassens eksistens og fremtid i fare. Ved alle lønnsoppgjør ble de voldsomste anklager rettet mot sjefene og eierne i næringslivet.

Solidaritet med bedriften

Med bedriftsdemokratiet skulle alt bli annerledes, nå skulle de underbetalte lønnsmottakerne få et skikkelig løft. Men hva skjedde? De ansattes representanter kom inn i styre og bedriftsforsamling og fikk all den informasjonen som eierrepresentantene fikk. De var kurset i regnskapsføring og -analyse på Sørmarka, der undertegnede også har vært. Etter kort tid stilnet kravene om råflotte tariffoppgjør. De ansatte innså at bedriftens stilling virkelig v a r slik eierne hadde sagt. Der var ikke så mye å hente. Hvis de ansatte krevde for mye i sentrale og lokale oppgjør, kunne arbeidsplassene komme i faresonen for innskrenkninger eller nedleggelse.

Verdiskapning

De ansattes representanter så også gjennom regnskapene hvordan skattesystemet hindret vekst og utvikling, og hvordan statlig byråkrati la en klam og uforutsigbar hånd over utviklingen av et fritt og privat næringsliv, og de fikk se hvordan verdiskapningen faktisk skjedde. Etter kort tid ble klimaet i styrerommene et helt annet. I svært mange sammenhenger stilte de ansattes tillitsvalgte seg solidarisk med ledelsen – mot de partiene og de regjeringene som liksom skulle tale deres sak. Kanskje bedriftsdemokratiet var noe av forklaringen på Høyres og Kåre Willochs dundrende valgseier i 1981?

   Uansett: Bedriftsdemokratiet er blitt en iboende del av trekantsamarbeidet mellom den til enhver tid sittende regjering, LO og NHO. En del av den norske modellen. En modell ingen vil røre ved etter valget til høsten. Aller minst Høyre.