De
rødgrønne gjør nå paniske forsøk på å blåse opp
programforskjellene på borgerlig side 65 dager før valget. De vet
inderlig godt at de fire ikke-sosialistiske partiene vil
skaffe landet en ny regjering, det spørsmålet er for lengst
avklart. Det er også på det rene at Erna Solberg blir
statsminister. Høyst sannsynlig vil flertallet av statsråder i den
nye regjeringen komme fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det skulle
bare mangle: Venstre og KrF vil maksimum få åtte-ni prosent av
velgernes stemmer, om de i det hele tatt karrer seg over
sperregrensen. Klarer de ikke det, vil de neppe gå inn i regjeringen
overhodet, bare støtte dannelsen av den.
Som i 2005
Hvorfor
gjøre et stort nummer av at «vi vet ikke hva slags politikk den nye
regjeringen vil føre»? Det var ikke annerledes i 2005 da
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk til
valg sammen. Da var det store sprik! Velgerne visste at det
venstreradikale SV var et populistisk høyskatteparti, som lovet ja,
takk, begge deler på område etter område. Senterpartiet var bare
Senterpartiet og ville bøndenes og bygdenes beste – med
milliardsubsidier, høye matvarepriser og kostbar distriktsutbygging,
blant annet flere flytteveier i grisgrendte strøk fremfor jernbane.
SV var imot NATO, mot EU, mot EØS-avtalen, mot monarkiet og for
republikken, mot karakterer i skolen men veldig for skolemat og høy
trivselsfaktor. Mot oljeboring og høy oljeproduksjon. For krig mot
privatbilismen. I det hele tatt mot det meste. Sprikene mellom de tre
kan forlenges i det uendelige.
Ble
enige til slutt
På
sett og vis ble det enige til slutt. Men først 13. oktober 2005,
lenge etter valget, visste velgerne hva slags politikk de rødgrønne
ville føre. Den dagen ble Soria Moria 1-avtalen undertegnet og
offentliggjort. Ved neste korsvei, etter valget i 2009, ble avtalen
og erklæringen gjort mindre forpliktende og mer diffus. Årsak:
Brageløftene fra fire år tilbake lot seg ikke gjennomføre.
Stoltenberg
gjorde én lur øvelse: Han lot Kristin Halvorden (SV) bli
finansminister. I den rollen dunket hun raskt hodet i
Finansdepartementets embetsverk og ble tvunget til å føre en mer
eller mindre sosialdemokratisk linje, hele regjeringens økonomiske
politikk. Nå var det ikke snakk om snillisme overfor alt og alle, SV
ble nødt til å si ja takk til bare en av delene.
Det samme vil skje
Nøyaktig
det samme vil skje med en borgerlig regjering. Uansett hvilket parti
finansministeren kommer fra, vil vedkommende måtte føre
regjeringens politikk. Ikke Høyres primære politikk, slett
ikke Fremskrittspartiets politikk, ikke Venstres politikk og ei
heller Kristelig Folkepartis politikk. De to sistnevnte vil få en og
annen hjertesak symbolsk på plass, men hverken utgiftspartiet KrF og
det svært så rause Venstre vil få gjennomslag som er identisk med
programmene deres. Frustrerende for dem, men helt ut demokratisk ut
fra velgernes dom. Ellers vet vi at Erna har forberedt overgangen
til borgerlig styre i lengre tid. Det aller meste vil være på plass
dagen etter stortingsvalget. Velgeroppslutningen om det enkelte
parti, «kjøttvekta», kan føre til justeringer, ikke mer.
Lokke og lure
Hvordan
vil de to minste borgerlige partiene lokke til seg eller støte fra
seg velgere i valgkampinnspurten? Venstre kan ta stemmer fra SV fordi
partiet i like stor grad vil åpne slusene for innvandrere og
asylsøkere, la asylbarn være rambukker for foreldre som lyver om
identiteten og forfalsker sine dokumenter, og i det hele tatt skrape
den innvandringsregulerende politikken som det store flertall i
folket ønsker. Kristelig Folkeparti er så gavmild på
skattebetalernes vegne og vil gi så mye økonomisk støtte til
barnefamiliene at selv partiets ungdomspolitikere og andre har advart
sterkt mot den samme politikken. Jeg ser egentlig ingen mulighet for
store gjennomslag. Også Høyre er et verdiorientert parti, som uten
store vanskeligheter vil kunne ta med seg KrF`s ideer og prinsipper
inn i regjeringens program i et visst omfang.
«Fiende» av LO
Om
Venstres liberalistiske næringspolitikk skal det dessuten sies at LO
har blinket ut partiet som hovedmotstander av fagbevegelsen. Å sette
en Venstrestatsråd inn som arbeidsminister vil være den rene
krigserklæringen. Igjen står Høyre som det mest sentrale,
moderate, ansvarlige og styringsdyktige partialternativet for norske
velgere. Med nye ideer og bedre løsninger. Det er åpnet adgang for
forhåndsstemmegivning fra 1. juli. Bare så det er nevnt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar