I sluttet uorden, men på bred front

De rødgrønne gjør nå paniske forsøk på å blåse opp programforskjellene på borgerlig side 65 dager før valget. De vet inderlig godt at de fire ikke-sosialistiske partiene vil skaffe landet en ny regjering, det spørsmålet er for lengst avklart. Det er også på det rene at Erna Solberg blir statsminister. Høyst sannsynlig vil flertallet av statsråder i den nye regjeringen komme fra Høyre og Fremskrittspartiet. Det skulle bare mangle: Venstre og KrF vil maksimum få åtte-ni prosent av velgernes stemmer, om de i det hele tatt karrer seg over sperregrensen. Klarer de ikke det, vil de neppe gå inn i regjeringen overhodet, bare støtte dannelsen av den.

Som i 2005

Hvorfor gjøre et stort nummer av at «vi vet ikke hva slags politikk den nye regjeringen vil føre»? Det var ikke annerledes i 2005 da Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet gikk til valg sammen. Da var det store sprik! Velgerne visste at det venstreradikale SV var et populistisk høyskatteparti, som lovet ja, takk, begge deler på område etter område. Senterpartiet var bare Senterpartiet og ville bøndenes og bygdenes beste – med milliardsubsidier, høye matvarepriser og kostbar distriktsutbygging, blant annet flere flytteveier i grisgrendte strøk fremfor jernbane. SV var imot NATO, mot EU, mot EØS-avtalen, mot monarkiet og for republikken, mot karakterer i skolen men veldig for skolemat og høy trivselsfaktor. Mot oljeboring og høy oljeproduksjon. For krig mot privatbilismen. I det hele tatt mot det meste. Sprikene mellom de tre kan forlenges i det uendelige.

Ble enige til slutt

På sett og vis ble det enige til slutt. Men først 13. oktober 2005, lenge etter valget, visste velgerne hva slags politikk de rødgrønne ville føre. Den dagen ble Soria Moria 1-avtalen undertegnet og offentliggjort. Ved neste korsvei, etter valget i 2009, ble avtalen og erklæringen gjort mindre forpliktende og mer diffus. Årsak: Brageløftene fra fire år tilbake lot seg ikke gjennomføre.

Stoltenberg gjorde én lur øvelse: Han lot Kristin Halvorden (SV) bli finansminister. I den rollen dunket hun raskt hodet i Finansdepartementets embetsverk og ble tvunget til å føre en mer eller mindre sosialdemokratisk linje, hele regjeringens økonomiske politikk. Nå var det ikke snakk om snillisme overfor alt og alle, SV ble nødt til å si ja takk til bare en av delene.

Det samme vil skje

Nøyaktig det samme vil skje med en borgerlig regjering. Uansett hvilket parti finansministeren kommer fra, vil vedkommende måtte føre regjeringens politikk. Ikke Høyres primære politikk, slett ikke Fremskrittspartiets politikk, ikke Venstres politikk og ei heller Kristelig Folkepartis politikk. De to sistnevnte vil få en og annen hjertesak symbolsk på plass, men hverken utgiftspartiet KrF og det svært så rause Venstre vil få gjennomslag som er identisk med programmene deres. Frustrerende for dem, men helt ut demokratisk ut fra velgernes dom. Ellers vet vi at Erna har forberedt overgangen til borgerlig styre i lengre tid. Det aller meste vil være på plass dagen etter stortingsvalget. Velgeroppslutningen om det enkelte parti, «kjøttvekta», kan føre til justeringer, ikke mer.

Lokke og lure

Hvordan vil de to minste borgerlige partiene lokke til seg eller støte fra seg velgere i valgkampinnspurten? Venstre kan ta stemmer fra SV fordi partiet i like stor grad vil åpne slusene for innvandrere og asylsøkere, la asylbarn være rambukker for foreldre som lyver om identiteten og forfalsker sine dokumenter, og i det hele tatt skrape den innvandringsregulerende politikken som det store flertall i folket ønsker. Kristelig Folkeparti er så gavmild på skattebetalernes vegne og vil gi så mye økonomisk støtte til barnefamiliene at selv partiets ungdomspolitikere og andre har advart sterkt mot den samme politikken. Jeg ser egentlig ingen mulighet for store gjennomslag. Også Høyre er et verdiorientert parti, som uten store vanskeligheter vil kunne ta med seg KrF`s ideer og prinsipper inn i regjeringens program i et visst omfang.

«Fiende» av LO

Om Venstres liberalistiske næringspolitikk skal det dessuten sies at LO har blinket ut partiet som hovedmotstander av fagbevegelsen. Å sette en Venstrestatsråd inn som arbeidsminister vil være den rene krigserklæringen. Igjen står Høyre som det mest sentrale, moderate, ansvarlige og styringsdyktige partialternativet for norske velgere. Med nye ideer og bedre løsninger. Det er åpnet adgang for forhåndsstemmegivning fra 1. juli. Bare så det er nevnt.