tirsdag 23. april 2019

Nettopp derfor, Dagsavisen

Arbeiderpartiets hofforgan (og SVs og Rødts), Dagsavisen, er bekymret for grasrotopprøret mot bompenger og rushtidsavgifter, og mener at "de seriøse partiene må slå ring rundt bompengene". Sjelden har jeg støtt på et mer eklatant eksempel på elitearroganse og manglende kontakt med livene til folk flest. Avisens lederskribent synes å være aller mest urolig over at partilistene som er dukket opp i en rekke kommuner og fylker, skal true utsiktene til rød seier ved kommunevalget i de større byene våre.
   Mest illevarslende er utsiktene i Oslo. "FNB stiller også liste i Oslo og byrådspartiene er bekymret. Oslo får nye bomstasjoner i juni som ledd i finansieringen av Oslopakke 3. Timingen kunne ikke vært dårligere med tanke på valgkampen."

Langt fra hverdagslivet
Nemlig! Så kommer en blanding av trøstens ord og forklaring som får meg til å innse hvor langt fra folks hverdagsliv avisen befinner seg: "Oslos velgere er blitt vant til å betale bompenger. De vet at pengene går til å finansiere kollektivtilbud, gang- og sykkelveier og helt nødvendige veiprosjekter".
   Der kom lederskribenten i skade for å treffe spikeren på hodet uten helt å skjønne det: Det er nettopp derfor bilister reagerer - når bompengene går til å finansiere andre formål enn veien de kjører på. Hvorfor skal en bilist betale for et kollektivtilbud som vedkommende kanskje sjelden eller aldri benytter? Hvorfor skal vedkommende betale for en gang- og sykkelsti parallelt med veien når han eller hun ikke sykler eller går der?

Brukeren betaler
Det logiske burde jo være at den som går eller sykler på denne stien, betaler for sin bruk av den - ikke bilisten som kjører parallelt noen meter unna ("brukeren betaler", akkurat som "forurenser betaler"). Den som kjører kollektivt, får finne seg i litt økt billettpris på bussen eller T-banen for å oppnå enda bedre tilbud. I stedet har noen "smarte" politikere funnet ut et system for kryssubsidiering som hverken er logisk eller moralsk akseptabelt.
   Det er nettopp tendensen til at formålet med bompenger eser ut og blandes sammen med andre offentlige utbygginger motstanderne reagerer mot. De kan la seg overtale til å betale bompenger på en vei som øker standarden, reduserer tidsbruken og gir færre trafikkuhell og ulykker. Der er det en direkte sammenheng. Spesielt gjelder det hvis det samtidig finnes alternative veier der man bruker lengre tid, men slipper bompenger. Da har man et valg. Men å bidra til å finansiere helt andre ting? Nei!

Bommen fjernes etter en tid
Bomveibrukeren vet også at perioden for betaling en gang løper ut. "Bommen" fjernes når veistykket er nedbetalt. Man kjører da videre på den samme veien - gratis. Dette har skjedd mange steder rundt om i Norges land. Her på Østlandet er Lierbommen et godt eksempel.
   Av samme grunn er undertegnede dypt uenig i å erstatte bompengefinansiering med en form for veiprising: Den blir et fast, permanent "luresystem" som aldri blir opphevet, en snikinnføring av skatt og avgift som blir beholdt til evig tid. Forbindelsen mellom bruk og betaling blir diffus. Veiprising blir en fiskalinntekt.

Offentlig oppgave
Utbygging av samferdsel og infrastruktur er og blir en offentlig oppgave. Det er det vi betaler skatt for, i tillegg til alle de andre gode fellesoppgavene som skatt på inntekt, formue og moms skal dekke. Bompenger og veiprising må ikke bli en snikinnføring av et høyere skattenivå.
   Slipp Offentlig Privat Samarbeid (OPS) til i mye større utstrekning, både på veiene våre og på andre offentlige saksområder. Da blir ressursene brukt effektivt, og nødvendige prosjekter kommer raskere.

torsdag 18. april 2019

Gode tider for dobbeltkommunikasjon

For relativt kort tid siden var det stort sett bare Fremskrittpartiet som ble beskyldt for å drive med "dobbeltkommunikasjon". Til tross for at partiet har vært et trofast og stabilt medlem av Solbergregjeringen helt siden 2013, har partiet Frp - og i noen tilfelle deler av stortingsgruppen, av og til fremmet synspunkter og kringkastet standpunkter som står i strid med både regjeringsplattformer og aktuell politikk. Det har skjedd midt oppe i hissige offentlige debatter og der partiet synes dets regjeringsmedlemmer har gitt for mye etter i interne diskusjoner rundt Kongens bord.
   Det har skapt litt usikkerhet i noen saker. Siv Jensen har som regel holdt kjeft og latt andre i partiapparatet eller i Stortinget slått til lyd for partiets primærstandpunkter. Eller fylkeslag og lokalpolitikere har tonet et annet flagg enn det som vaier på regjeringsskuta.
   Beskyldningen om dobbeltkommunikasjon - tale med ulike tunger i ulike retninger - har vært et yndet angrepspunkt fra opposisjonen. "Hva mener egentlig..."

Brukes også av andre
Men denne PR-taktikken er selvsagt dypt forankret og benyttet i andre partier også, og kommer til uttrykk når "folket" setter seg på bakbeina. Se bare på det lokale bompengeopprøret i Arbeiderpartiet. Offisielt, og i landsmøtevedtatte programmer, er man for at "brukerne" av veiene våre skal betale både bompenger og rushtidsavgift. Oslo-partiet er verste eleven i klassen. Men så oppstår det aksjoner og "nok-er-nok"-protester her og der i et valgår, og plutselig er partiets ordførere mot det man offisielt er for - ja, har inngått avtaler om. Sentrale politikere som Hadia Tajik er taktisk på glid. Det oppstår en form for dobbeltkommunikasjon.

Uenighet i regjeringen?
I en aktuell kontroversiell sak står nå flere KrF-politikere frem i godhetspositur og krever IS-barna hjem. Regjeringens politikk som kollegium er nøkternt avventende. Saken er ikke enkel som snørr-og-tåre-politikere hevder. Andre stater kan ikke bare dure inn i interneringsleirene i Syria eller Irak og plukke ut egne statsborgere. En del IS-kvinner har opplagt vært aktivt medvirkende til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. I en del tilfelle bør rettergang og dom foregå lokalt i landene der overgrepene har funnet sted, eller i FN-opprettede tribunaler. "Norske" IS-kvinner bør ikke være fristikkere når det røyner på for dem.
   Barna? Opplagt et humanitært og moralsk problem som vår utenriksminister og regjeringen som kollektiv jobber hardt for å løse. Mens det skjer, lar de millioner av bistandskroner strømme inn i de aktuelle leirene for å lette den humanitære situasjonen. Det er en riktig og ansvarlig politikk.

Barnevernet bør overta
At IS-barna i utgangspunktet må fjernes fra sine mødre og overtas av barnevernet ved hjemkomst, mener jeg er riktig, iallfall i en overgangsperiode mens mødrene blir "screenet" og forhørt om deres rolle i terrorkrigen de aktivt har deltatt i - til dels med høyrøstet applaus. For hva slags gift vil de sprøyte inn i barnas hoder etter hjemkomst til Norge? Det var ille da Aftenposten rapporterte om kvinner i sorte burkaer som oppfordret sine barn til å steine andre kvinner som hadde kastet burkaen eller niqaben - i en interneringsleir. Fanatismen og ekstremismen var tydeligvis ikke på retur.

Ingen god sammenligning
De historieløse og kunnskapsfattige blant oss sammenligner situasjonen for IS-mødrene og deres småbarn med "tyskerbarna" og deres mødre etter annen verdenskrig i Norge. Sammenligningen er bortiveggene. Tyskertøsene, med eller uten barn, dro ikke ut i aktiv krigstjeneste sammen med fienden. De dro ikke begeistret til Østfronten. De utførte stort sett ikke landsforræderske oppgaver annet enn å "ligge med fienden". Noen ble dypt og inderlig forelsket i en tysk soldat eller offiser. Der er det vanskelig å dømme. Og selvsagt skulle ikke barna i etterkrigstiden lide for mødrenes feiltrinn, de har så absolutt et krav på beklagelse og unnskyldning - som de har fått.

Bot og bedring?
De aller fleste nordmenn er modne og overbærende nok til å ta imot eventuelle IS-barn og gi dem en god oppvekst og verdig behandling, når den tid måtte komme. IS-kvinner som i praksis viser anger og innordner seg norske samfunnsverdier og etiske holdninger, må finne nåde for rett. Men så var det problemet med å få fastslått dette. Hvem skal "overvåke" dem i en overgangstid?
   Uansett kan det være i IS-kvinennes interesse - faktisk - å bli værende (under verdige og humanitært akseptable forhold) - i Midt-Østen i en tid fremover. Oppslagene om de blodige ugjerningene begått av IS-krigerne med støtte fra deres kvinner vil langsomt, men sikkert forlate førstesidene. Våre daglige påminnelser om hva de var med på, vil svekkes etter hvert som tiden går. Vi så det godt under rettsoppgjøret etter 1945: De som fikk sine saker opp for retten de første årene, fikk mye strengere straffer enn de som ble rettslig gransket mot slutten av 1940-årene og tidlig på 50-tallet. Da var offentligheten ikke så interessert lenger. Norge og Europa gikk inn i gjenreisningstiden.

søndag 14. april 2019

Ytringsfriheten trues fra venstre

Steve Bannon heter en amerikansk høyreideolog, Tea Party-tilhenger, medieleder, filmskaper og i 2016 sjefstrateg i Donald Trumps valgkampledelse. I en kort periode var han til og med medlem av USAs nasjonale sikkerhetsråd. Bannon er i tillegg kjent for å være stemmen til "alternativ-høyre", en sterk kritiker av etablerte medier og dessuten innvandringsskeptiker og en høyrøstet motstander av oppholdstillatelse for borgere fra visse muslimske land. Med andre ord en farlig, motbydelig og frastøtende person i mange menneskers hode. Etter den suksessrike valgkampen for Trump har han lagt ut på turné i Europa der han skal gi råd til høyrepopulistiske partier både generelt og i forbindelse med valget til Europaparlamentet i EU spesielt.

En viktig person
Med andre ord en innflytelseserik og viktig person. Nå er Steve Bannon invitert til de årlige Nordiske Mediedager i Bergen 8-10. mai. Han skal intervjues på åpen scene den ene dagen, og dagen etter skal han delta i en paneldebatt kalt Aarebrot-samtalen. Her vil han få anledning til å forsvare sine synspunkter - og bli motsagt av andre paneldeltagere.
   Så langt et greit opplegg, kjent fra frie mediers og demokratiske arenaers lange og robuste tradisjoner i hele den vestlige verden. Men for den årlige konferansen i Bergen er det oppstått et problem i den forstand at noen inviterte paneldeltagere har takket nei til debatten - fordi Steve Bannon skal være med. De vil ikke "legitimere" Bannons meninger ved å møte ham ansikt til ansikt. De boikotter hele greia. De mener Bannon aldri skulle vært invitert, han burde ikke bli gitt en "plattform" der hans giftige og ufyselige ideer og synspunkter kan spres fra mikrofonstativene i Grieghallen.

Fra venstresiden
Hvem er så disse som vil nekte en meningsmotstander ytringsfriheten i lille Norge? De som boikotter kommer, så vidt jeg kan se, fra venstresiden, fra de radikale intellektuelles kretser. De som villig vekk blir invitert av både medier, litteraturhus, politiske partier og andre samfunnsaktører til en åpen, fri og frisk debatt. Der de blir støttet og motsagt, hyldet og hudflettet.
   Jeg er egentlig ikke overrasket over at lederen i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, ikke vil delta fordi Bannon er der. Begrunnelsen er at han ikke vil dele plattform med denne vemmelige ytrehøyrepersonligheten. Han synes det er meningsløst og uklokt å invitere Bannon. (Jeg blir her minnet om at undertegnede i flere tiår var medlem av SOS Rasisme for å vise en symbolsk personlig  holdning mot alle former for rasisme, men det er en annen historie).
Steen er neppe noen Høyre- eller Frp-velger (kan jeg gjette på Rødt?)

På "Radikal Portal"
En annen radikaler som nekter å delta i Bergen er en som kaller seg scenekunstner, dramatiker og forfatter - Camara Lundestad Joof. Hun publiserte sin boikott på nettstedet "Radikal Portal". Joof vil ikke opptre på samme plattform som høyreekstremister med makt. Hun nekter å akseptere at det dreier seg om "to sider i debatten": "Steve Bannon vil rekruttere ytre høyre og populister til en bevegelse som ikke vil at jeg, og mennesker som meg, skal eksistere i vesten", sier hun. Med andre ord et personlig eksistensielt problem. Men kanskje hun, ved å delta, ville ha høstet sympati og applaus nettopp ut fra denne vinkelen? Jeg ville ha klappet.
   Så er det en Morgenbladet-kommentator og debattant, Mohamed Abdi, som også sier nei til å "legitimere Bannon"og nekter derfor å være med. Morgenbladet er i dag som kjent det stikk motsatte av hva navnet en gang i sto for - et liberaltkonservativt nyhetsorgan. Nå er bladet så langt ute på den radikale fløyen at det nærmest skvulper over av marxist-leninistisk tankegods.

Enig med LIM
Jeg er enig med en innsender i Vårt Land, Mahmoud Fahramand, som er medlem av LIM (Likestilling - Integrering - Samhold): "Det å være liberal og intellektuell har en annen betydning i dag enn det hadde før i tiden". Han synes det er trist for den frie meningsutvekslingen at venstre-intelligensiaen boikotter Nordiske Mediedager. Kjernen i hans argumentasjon er denne: "Det er en artig tanke - forestillingen om at det å ikke snakke med Steve Bannon medfører at hans tanker fordufter, blir borte eller ikke vil bekjentgjøres på annet vis."
   Ved å delta i NMD i Bergen ville boikottmakerne kunne gitt Bannon reell meningsmotstand, slaktet ham retorisk og intellektuelt, påvist brist i logikk og moral. Jeg undres: Hvorfor kaller "no platform"-aktivistene seg i andre sammenhenger liberale? Hvorfor kaller de seg i det hele tatt for samfunnsdebattanter når de vil innsnevre rommet for nettopp samfunnsdebatten?
   En videre undersøkelse og analyse av de konkrete personene som nå boikotter, viser at de gladelig setter seg ned med andre ytterliggående krefter for å "forstå" dem.

Intellektuelt konkursbo
I virkeligheten dreier det seg om personer på venstresiden som i denne saken avslører et intellektuelt konkursbo. De viser frykt for å stå opp mot meningsmotstandere, og innrømmer på sett og vis at egne argumenter kanskje ikke holder vann i alle sammenhenger?
   Jeg ser for meg at en viss gruppe venstreaktivister ikke vil bruke ordet og intellektet som våpen mot Bannon når han ankommer Bergen, men arrangere høyrøstede og kanskje voldelige demonstrasjoner utenfor Grieghallen eller hotellet der han bor. Det vil være helt i tråd med tradisjonene fra den siden. De vet dessuten at å demonstrere er det samme som å bestille mediedekning i main stream media. Da vil de oppnå å få oppmerksomheten bort fra Aarebrot-samtalen og hva panelet faktisk sier til og om Bannon.
   Temaet for årets mediedager er nettopp ytringsfriheten. Det er da et paradoks at noen ikke vil stille opp for å forsvare den.

Hva er NMD?
Nordiske Mediedager er Nordens største årlige mediefaglige konferanse og samler hvert år rundt 1.800 deltagere. Over 100 anerkjente foredragsholdere fra inn- og utland medvirker i rundt 40 fagseksjoner. Det blir også arrangert en NMD Ung som er rettet spesielt mot elever fra videregående skole.
   Mediedagene er en ikke-kommersiell stiftelse etablert av NRK, TV2, Bergens Tidende, Dagens Næringsliv, Bergensavisen, Bergen kommune og Universitetet i Bergen.

søndag 7. april 2019

Et dypt splittet Arbeiderparti

Å være delegat på landsmøter i politiske partier gir som regel en god følelse, ja, en "landsmøterus" som stimulerer deltagerne til valgkampinnsats der ute. Det kan umulig være tilfellet etter Det norske Arbeiderpartis lite oppbyggelige samling i 2019. Delegatene går fra hverandre etter opprivende debatter og avstemninger, harde ord mellom fløyer, uklare kompromisser og en ledelse som i store og viktige saker ble nedstemt av det som gjerne kalles "grasrota", og som i dette partiet består av sprikende virkelighetsoppfatninger og prioriteringer, by mot land, Vestland mot Nord-Norge, gassbluss mot nordlys.

Showeffekter til tross
Da hjelper det ikke at regien var profesjonell, lys- og lydeffektene overveldende og folk pliktskyldigst sang gamle arbeidersanger som ikke inspirerer lenger. Det gamle slagordet "Takt, takt, pass på takten - det er mer enn halve makten" er forlengst forduftet. Selvsagt kom man til konklusjoner, vedtak og programtekster som fra nå av for en stakket stund er partiets offisielle standpunkter. Men alle som følger med, vet at bak fasaden og under overflaten vil det foregå rivninger og interne slagsmål i rom tid fremover. Og da har jeg ikke nevnt Giske-dramaet spesielt.
   En nødløsning Jonas Gahr Støre og hans taleskrivere skjønte var nødvendig, var å kritisere, raljere over og brennmerke Solbergregjeringen. Her er kontrasten til Høyres landsmøte talende: I sitt åpningsinnlegg hugg Støre løs på Høyre 17 ganger, i Erna Solbergs landsmøtetale nevnte hun ikke opposisjonen og Arbeiderpartiet en eneste gang, men snakket om egen politikk, hva regjeringen har oppnådd og hva den ville gjøre med gjenstående problemer og utfordringer.
   Man mistenker Ap-lederen for å ha følgende tekst i margen på sitt innøvde manus: "Svakt argument her - hev stemmen!"

Tatt med buksa nede
På landsmøtets åpningsdag ble Jonas Gahr Støre intervjuet i NRKs "politiske kvarter" i radio. Han ble så til de grader grillet av en dyktig og pågående journalist at det bare ble kullrester igjen. Spesielt ble hans heftige påstander og grove usannheter i spørsmål om midlertidige ansettelser og formuesskattens utjevningseffekt avslørt for all verden:
   Under den rødgrønne regjeringen var andelen av midlertidige ansettelser 8,8 prosent, under dagens Solbergregjering 8,3 prosent (Fakta.no). Det sier litt om sannhetsgehalten i Arbeiderpartiets propaganda. Støre kunne ikke benekte tallene, men hadde, som reven, to utganger. Han la til at han også tok med "innleid arbeidskraft" i regnestykket. Men alle vet at i den gode konjunkturperioden 2005-2013 var innleid arbeidskraft på et like høyt nivå, for både olje- og byggeindustri hadde bonanza tider med oljepris opp imot 120 dollar fatet. I mange bedrifter er innleie i topperioder normalt og fornuftig.

Påstander, ikke fakta
Støre påsto at det var mindre bruk av midlertidige stillinger i Ap-styrte kommuner enn i borgerlige kommuner. Det har han ingen sikker kunnskap om, for det foreligger ikke undersøkelser om det spørsmålet, påpekte programleder Bjørn Myklebust. "Hakkespetten" Støre hevdet likevel med sin kjappe verbalintelligens at så var tilfellet. Lytterne forsto tegninga: Et knusende nederlag i diskusjonen.
   Støre gikk på et enda mer smertefullt magaplask da Politisk kvarter tok opp selskapsskattens og formuesskattens utjevnende virkninger. Støre og Arbeiderpartiet hevder hårdnakket at de rike "rykker fra" fordi de borgerlige har gitt "skattelettelser til de rike". Her vil Arbeiderpartiet reversere 8 milliarder kroner (de totale lettelsene i formuesskatten har vært langt høyere, men de vil "arbeidernes parti" altså beholde). Så sier SSB-forsker Åberget at selskapsskatten har en enda større utjevnende betydning enn formuesskatten. Så hvorfor ikke heve den? Men her har Arbeiderpartiet stemt sammen med den borgerlige regjeringen og sørget for at skatten er senket fra 28 til 23 prosent! Altså har man "gitt fra seg" muligheten til å gjøre noe som virkelig betyr noe for å redusere ulikhetene. Støre ble svar skyldig.

Flere heltidsstillinger
Han nevnte forøvrig også at der er for mange deltidsstillinger særlig i omsorgssektoren. Da kan han ikke ha lest sitt eget hofforgan de siste ukene: Dagsavisen meldte nylig at trenden nå er at det blir flere heltidsstillinger og at deltidsstillingene "vokser" i prosent. Solbergregjeringens politikk virker.
   I Politisk kvarter ble Støre svar skyldig da han forsvarte det skjøre kompromisset om vern og konsekvensutredning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja: Det viser seg (Oljedirektoratets vurdering) at der Ap sist åpnet for konsekvensutredning, der er utsiktene for oljefunn minimal. Det pipler ikke opp olje og gass der uansett. Likevel har voteringen stor symbolsk betydning.
   AUF fikk nemlig flertall for å vedta vern mot oljeaktivitet til sterk motstand fra LO og Fellesforbundet som organiserer oljearbeiderne. Allerede samme dag vedtaket ble gjort, kom de første utmeldingen av partiet, melder TV2 Nyhetene. Etter denne avstemningen er partiet betydelig svekket som industriarbeiderparti og partiet som "bygger landet". Avgjørelsen vil bli notert langs hele Vestlandskysten og andre fylker der leting, utbygging og produksjon betyr mye for sysselsettingen. Det gjelder blant annet engineeringmiljøene i Vestfold. Dessuten bryter vedtaket med programmet som i prinsippet skulle vare til 2021.

Rådyre reformer
Med knapt flertall vedtok landsmøtet at tannhelsetjenesten skal sidestilles med andre helsetjenester, en rådyr reform som partiledelsen var imot. Kanskje fordi man samtidig ønsker en skolereform som blir svært kostbar - opptil 14 milliarder kroner. Det er rett og slett ikke penger nok til både å la staten ta mesteparten av tannpleieregningen og innføre lekser i skoletiden pluss måltider. Støre vil "ta fra de rikeste" åtte milliarder kroner i formuesskatten, men dette beløpet kan ikke brukes flere ganger. Arbeiderpartiet har i virkeligheten ikke flere penger enn den borgerlige regjeringen, det viser seg i partiets alternative statsbudsjetter.

KrF er nok lykkelig nå
Dyp var splittelsen også i abortsaken, der et sterkt mindretall ønsket forlenget abortperiode fra 12 til 18 uker. Jeg tipper Kristelig Folkeparti blir mer og mer lykkelig over at partiet valgte Erna og ikke Hareides kristensosialisme, for aborttilhengerne i Ap vil helt sikkert forsøke å få flere stemmer på landsmøtet i 2021.
   AUF og andre forsvarskritikere fikk heller ikke flertall for å forlange ensidig atomnerdrustning gjennom å slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen. Ensidig fordi alle vet at Russland og China aldri går med på å skrote sitt atomvåpenarsenal. Balansert og gjensidig nedrustning er eneste farbare vei. Det forstår partiets unge brushoder åpenbart ikke.

Et splittet parti
En analyse av fløyer, radikale standpunkter og fraksjoner i disse og andre saker på landsmøtet gir i sum et dypt splittet parti. Store deler av landsmøtedelegatene er sannsynligvis medlemmer i feil bevegelse. De hører "egentlig" hjemme i Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Det tunge og trygge sosialdemokratiet står foran svekkelse og tilbakegang, slik lignende partier opplever over hele Europa. Det har flere årsaker. I Norge heter en av dem Jonas Gahr Støre, som ikke makter å løfte oppslutningen og tenne gnisten, til tross for frekke retoriske grep og en hard, splittende og polarisende ordbruk.
 

tirsdag 2. april 2019

Har Støre endelig landet?

Etter flere års vingling og dobbeltkommunikasjon kan det se ut til at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre (og ledelsen forøvrig i parti og fagbevegelse) har bestemt seg for å backe opp en av landets aller viktigste næringer og verdiskapere, olje- og gassbransjen.
   I en kronikk i Dagsavisen 21. mars gir Støre en "framsnakkingsgaranti" for olje- og gassindustrien og de som jobber der. Han gir et historisk tilbakeblikk på de viktigste næringene som har utviklet seg i moderne tid: "De som vil ha en sluttdato for olje og gass og diskuterer hva vi skal leve av etter oljen, glemmer én viktig ting: Vi stoppet ikke med vannkraft da vi fant olje. Vi stoppet ikke med olje da vi fant gass. På samme måte er det galt å sette en strek for olje- og gassindustrien i overgangen til fornybare teknologier". Han viser til dreiningen vi ser i oljeselskapenes investeringer i fornybare energiformer.

Forsvarer kompromisset
I andre intervjuer i dagene før landsmøtet har han forsvart kompromisset fra forrige landsmøte angående vern og konsekvensutredninger i området utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.
   Dette er noe helt annet enn tidligere utsagn overfor AUF på Utøya - at "to tredjedeler av oljen må bli igjen på havbunnen" av hensyn til klima og miljø. Året etter denne garantien uttalte han at han var for en høy og stabil norsk oljeproduksjon. Etter å ha fått kjeft av Fellesforbundet.
   Det sikreste tegnet på at Ap-lederen virkelig har slått inn på en ny kurs, er at han nå blir angrepet av diverse aktivistgrupper som "Besteforeldre for klima".

Tre av fire
Kanskje har nyorienteringen sammenheng med en rykende fersk meningsmåling som viser at tre av fire nordmenn mener det ikke hjelper klimaet om Norge legger ned olje- og gassproduksjonen. Undersøkelsen som er distribuert av NTB er utført av Kantar TNS. Ikke uventet er innbyggerne i oljefylket Rogaland mest skeptisk til at nedlegging av norsk oljeindustri vil gavne klimaet. Her sier 85 prosent seg uenig i påstanden. Bare 13 prosent mener et slikt drastisk tiltak vil hjelpe. I det urbane og MDG-influerte Oslo er troen på nedleggelse av produksjonen og industrien klart størst, men også her er det et flertall på 58 prosent som mener at en nedleggelse ikke hjelper. 33 prosent er for nedleggelse.

Debatt på landsmøtet
Det blir sikkert debatt om disse spørsmålene på Arbeiderpartiets landsmøte denne helgen, der vi kan regne med at de radikale brushodene i AUF og støttespillere i Fagforbundet (offentlig ansatte langt fra det virkelige økonomiske liv) går til frontalangrep mot Støres standpunkt. AUF vil forøvrig at Norge skal gå inn for ensidig forbud mot atomvåpen uansett hva Russland og China gjør (de vil aldri gi slipp på sine kjernefysiske våpen). Partiets forsvarspolitiske talskvinne Anniken Huitfeldt avviser fullstendig en slik politikk, virkelighetsfjern som den er.

Taktisk eller reelt?
Jeg vet ikke om Støres forsvar av fortsatt norsk olje- og gassindustri er midlertidig og taktisk eller reell. Den virkelige lakmustesten får vi når nye letekonsesjoner skal deles ut, og eventuelle konsekvensutredninger blir foreslått. Men det er iallfall en aldri så liten politisk avklaring. Kritikken fra rødgrønne aktivistmiljøer tyder på at standpunktet representerer en kursdreining.
   I så fall er det en gladmelding til aktører og arbeidstagere i olje- og gassindustrien og de som skal snekre et statsbudsjett, og den kan hjelpe Arbeiderpartiet i deler av landet der partiet er i ferd med å miste fotfeste.
   Forøvrig gjelder LoVeSe-kompromisset til Arbeiderpartiet i hele stortingsperioden frem til 2021. Det er da det store slaget vil stå.