Gode tider for dobbeltkommunikasjon

For relativt kort tid siden var det stort sett bare Fremskrittpartiet som ble beskyldt for å drive med "dobbeltkommunikasjon". Til tross for at partiet har vært et trofast og stabilt medlem av Solbergregjeringen helt siden 2013, har partiet Frp - og i noen tilfelle deler av stortingsgruppen, av og til fremmet synspunkter og kringkastet standpunkter som står i strid med både regjeringsplattformer og aktuell politikk. Det har skjedd midt oppe i hissige offentlige debatter og der partiet synes dets regjeringsmedlemmer har gitt for mye etter i interne diskusjoner rundt Kongens bord.
   Det har skapt litt usikkerhet i noen saker. Siv Jensen har som regel holdt kjeft og latt andre i partiapparatet eller i Stortinget slått til lyd for partiets primærstandpunkter. Eller fylkeslag og lokalpolitikere har tonet et annet flagg enn det som vaier på regjeringsskuta.
   Beskyldningen om dobbeltkommunikasjon - tale med ulike tunger i ulike retninger - har vært et yndet angrepspunkt fra opposisjonen. "Hva mener egentlig..."

Brukes også av andre
Men denne PR-taktikken er selvsagt dypt forankret og benyttet i andre partier også, og kommer til uttrykk når "folket" setter seg på bakbeina. Se bare på det lokale bompengeopprøret i Arbeiderpartiet. Offisielt, og i landsmøtevedtatte programmer, er man for at "brukerne" av veiene våre skal betale både bompenger og rushtidsavgift. Oslo-partiet er verste eleven i klassen. Men så oppstår det aksjoner og "nok-er-nok"-protester her og der i et valgår, og plutselig er partiets ordførere mot det man offisielt er for - ja, har inngått avtaler om. Sentrale politikere som Hadia Tajik er taktisk på glid. Det oppstår en form for dobbeltkommunikasjon.

Uenighet i regjeringen?
I en aktuell kontroversiell sak står nå flere KrF-politikere frem i godhetspositur og krever IS-barna hjem. Regjeringens politikk som kollegium er nøkternt avventende. Saken er ikke så enkel som snørr-og-tåre-politikere hevder. Andre stater kan ikke bare dure inn i interneringsleirene i Syria eller Irak og plukke ut egne statsborgere. En del IS-kvinner har opplagt vært aktivt medvirkende til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. I en del tilfelle bør rettergang og dom foregå lokalt i landene der overgrepene har funnet sted, eller i FN-opprettede tribunaler. "Norske" IS-kvinner bør ikke være fristikkere når det røyner på for dem.
   Barna? Opplagt et humanitært og moralsk problem som vår utenriksminister og regjeringen som kollektiv jobber hardt for å løse. Mens det skjer, lar de millioner av bistandskroner strømme inn i de aktuelle leirene for å lette den humanitære situasjonen. Det er en riktig og ansvarlig politikk.

Barnevernet bør overta
At IS-barna i utgangspunktet må fjernes fra sine mødre og overtas av barnevernet ved hjemkomst, mener jeg er riktig, iallfall i en overgangsperiode mens mødrene blir "screenet" og forhørt om deres rolle i terrorkrigen de aktivt har deltatt i - til dels med høyrøstet applaus. For hva slags gift vil de sprøyte inn i barnas hoder etter hjemkomst til Norge? Det var ille da Aftenposten rapporterte om kvinner i sorte burkaer som oppfordret sine barn til å steine andre kvinner som hadde kastet burkaen eller niqaben - i en interneringsleir. Fanatismen og ekstremismen var tydeligvis ikke på retur.

Ingen god sammenligning
De historieløse og kunnskapsfattige blant oss sammenligner situasjonen for IS-mødrene og deres småbarn med "tyskerbarna" og deres mødre etter annen verdenskrig i Norge. Sammenligningen er bortiveggene. Tyskertøsene, med eller uten barn, dro ikke ut i aktiv krigstjeneste sammen med fienden. De dro ikke begeistret til Østfronten. De utførte stort sett ikke landsforræderske oppgaver annet enn å "ligge med fienden". Noen ble dypt og inderlig forelsket i en tysk soldat eller offiser. Der er det vanskelig å dømme. Og selvsagt skulle ikke barna i etterkrigstiden lide for mødrenes feiltrinn, de har så absolutt et krav på beklagelse og unnskyldning - som de har fått.

Bot og bedring?
De aller fleste nordmenn er modne og overbærende nok til å ta imot eventuelle IS-barn og gi dem en god oppvekst og verdig behandling, når den tid måtte komme. IS-kvinner som i praksis viser anger og innordner seg norske samfunnsverdier og etiske holdninger, må finne nåde for rett. Men så var det problemet med å få fastslått dette. Hvem skal "overvåke" dem i en overgangstid?
   Uansett kan det være i IS-kvinennes interesse - faktisk - å bli værende (under verdige og humanitært akseptable forhold) - i Midt-Østen i en tid fremover. Oppslagene om de blodige ugjerningene begått av IS-krigerne med støtte fra deres kvinner vil langsomt, men sikkert forlate førstesidene. Våre daglige påminnelser om hva de var med på, vil svekkes etter hvert som tiden går. Vi så det godt under rettsoppgjøret etter 1945: De som fikk sine saker opp for retten de første årene, fikk mye strengere straffer enn de som ble rettslig gransket mot slutten av 1940-årene og tidlig på 50-tallet. Da var offentligheten ikke så interessert lenger. Norge og Europa gikk inn i gjenreisningstiden.