lørdag 30. november 2013

Dømt til å mislykkes

Arbeiderpartiet har rotet seg inn i en opposisjonsrolle som er dømt til å mislykkes – etter bare noen ukers forsøk på å komme på offensiven og opptre som ansvarlig, konstruktiv opposisjon.
   Det tok ikke mange dagene før man beskyldte Solberg-regjeringen for løftebrudd. De mest markante programløftene til Høyre og Fremskrittspartiet ble satt opp mot koalisjonsregjeringens plattform og innholdet i samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Hva så? Alle vet at når fire partier skal ha en hånd med på rattet, da kan ikke hvert enkelt parti forlange å få alle sine standpunkter gjennomført umiddelbart.

Kompromiss er demokrati
Kompromiss, gi og ta ligger i samarbeidets natur. Se bare på Tyskland i disse dager. Da Arbeiderpartiet startet samarbeidet med de andre rødgrønne for åtte år siden, måtte man gi opp konsekvensutredningen for Lofoten, Ofoten og Senja. SV måtte gi opp kampen mot norsk NATO- og EØS-medlemskap og en drøss andre kuriøse standpunkter. Senterpartiet måtte gi seg på en kraftig økning i subsidiene til norsk landbruk. I løpet av de åtte årene med rødgrønt styre har tallet på gårdsbruk og bønder gått dramatisk ned.
   Egentlig burde Stoltenberg og Støre være glad for kompromissene blant de fire borgerlige partiene. Jo mindre markant blåblå politikk, desto mer ligner den på de rødgrønnes egne standpunkter, altså mindre farlig, mindre landsskadelig.

Mye på kort tid
I bunn og grunn har den nye regjeringen fått til utrolig mye på kort tid. Kursen er lagt om, Norgesskuta seiler i en annen retning. De første skatte- og avgiftslettelsene er annonsert, de første ekstra milliardene er satt inn i samferdselsutbygging. De første tiltakene for å redusere helsekøene og ventelistene ved sykehusene er vedtatt. En mer positiv EU-politikk er lansert. Mer penger til innovasjon i næringslivet er varslet. Signalet om kommunereform har allerede ført til at flere hundre kommuner nå er begynt å snakke sammen om frivillig sammenslåing. Det er tatt konkrete skritt for å få soningskøer ned og raskere utsending av grunnløse asylsøkere. Eksport av norske velferdsgoder er besluttet stanset.

Svennestykke neste år
Om ett år vil den nye regjeringen har gjort mer grunnleggende endringer i statsbudsjettets profil. Det er da det virkelige svennestykket legges frem. Noe av det viktigste er at Ap-løgnen om at «de blåblå vil rasere velferdsstaten» er gjort til latter alt denne høsten. Det er interessant å lese den gamle AKP (m-l)-avisen Klassekampen om dagen. Den polemiserer åpenlyst mot Arbeiderpartipropagandaen om påståtte brutte valgløfter.
   Jeg registrerer også at den tidligere populære utenriksministeren Støre har skapt seg om til en liten, sur og gretten gammel gubbe. Han makter overhodet ikke å glemme tapet av svarte limousiner, bruk av privatfly og hektisk globetrotting i fint selskap. Stoltenbergs etterfølger? Glem det.

Verre for dem
For et «statsbærende» parti som Arbeiderpartiet er det mye verre å tape regjeringsmakten enn for andre partier. Partimedlemmenes selvbilde har hvilt på myten om det naturlige lederskap for egne ideer og egen politikk. Et stort antall tidligere statsråder, statssekretærer og rådgivere er på jobbjakt. Det skaper økonomiske problemer, usikkerhet for fremtiden og mye frustrasjon.
   Etter hvert som den nye regjeringen oppnår resultater, vil propagandasentralen på Youngstorvet stå overfor store utfordringer. Folk flest, velgerne, vil være hverken skremt eller skuffet. De får i løpet av de fire første årene personlig egeninteresse i å la de borgerlige styre videre. For hvem vil ønske seg skatteskjerpelser, mer detaljstyring, et lavere tempo i utbygging av veier og jernbane og ny vekst i asylsøkere som i realiteten er velferdsflyktninger og økonomiske eventyrere? Hvem vil ønske seg tilbake til en mislykket boligbygging og samfunnsutbygging hemmet av 23 former for innsigelser? Hvem vil ha økte forskjeller på boligmarkedet, i skolen eller flere fattige?

   Det er i de borgerliges interesse at den sure, usaklige og til dels ondskapsfulle kritikken fortsetter. Det er alltid de som evner å beskrive virkeligheten best som vinner.

lørdag 23. november 2013

Noen spredte tanker

De som står bak Civita og tidsskriftet Minerva må føle seg godt tilfreds om dagen. De ser at politiske motstandere til stadighet henviser til Kristin Clemets tankesmie som en betydelig kraft og aktør i norsk politikk, ja, en «fare» for både sentrum og venstresiden. En blanding av panikk og febrilsk iver tyter ut av oppslag og uttalelser. «Nå skal Agenda bli motvekt mot høyresidens sterke dominans». LO spytter i 12 millioner, og er sikkert villig til å bevilge mer av medlemmenes kontingentinnbetalinger om nødvendig.

Agenda, Civita og sentrum
Hvordan stiller så «sentrum» seg til Civita og Agenda, som høyst sannsynlig blir de store og sentrale tankesmiene i årene fremover? Venstre, spesielt de unge i partiet, er for lengst influert av Civitas liberale budskap. Det er helt logisk, helt naturlig. Venstres liberale holdninger har et godt ankerfeste i «Civita-ideologien».
   Kristelig Folkeparti er jeg mer usikker på. Partiet er ikke borgerlig, bare litt ikkesosialistisk og kan godt finne seg til rette i en venstre-sentrum-koalisjon en gang i fremtiden. Partiet går dit de får størst uttelling for budskapet og programpostene fra i går.
   Senterpartiet er i tenkeboksen, men snuser på Agenda-medlemskap. Det er helt greit, og undertegnede håper virkelig partiet søker samarbeid med den kommende sosialdemokratiske tenketanken. Spesielt fløyen som støtter Per Olaf Lundteigen, hvis synspunkter stort sett befinner seg til venstre for SV, vil ha et helt naturlig ståsted i Agenda. Innflytelsen fra Agenda vil sørge for at nåværende og kommende generasjoner av unge talenter i partiet holder dem på god avstand fra både sentrum og samarbeidspartiene til høyre. Det er til stor fordel for Høyre og Fremskrittspartiet at Senterpartiet forblir rødgrønt.

Kjernen ved tankesmier
Dette er nemlig kjernen ved tankesmier av forskjellig kulør: Ungdomspolitikere hvis forestillinger ennå ikke er helsmidd til en bestemt isme eller fløy, som fremdeles er søkende mennesker, blir påvirket av de gode, liberale tankene til Civita. Det er de tankene som nå er i pakt med tiden – mangfold, valgfrihet, albuerom for enkeltmennesket hjemme og ute. Det er håpet om menneskerettigheter og Vestens liberale tankegods som ligger bak «den arabiske våren» (nå i vinteropplag). Over hele verden vil unge mennesker ha fri tilgang til internett, Facebook, de vil twitre og utveksle tanker og meninger uten sensur og myndighetskontroll. De gjør opprør mot de kvelende foreldretradisjonene, de ultrakonservative holdningene, den autoritære religiøse oppdragelsen. De vender seg kort og godt bort fra det kollektive og søker individuell frihet.

Bekreftelse og våpenarsenal
For voksne velgere og politikere, hvis grunnholdninger alt er etablert, virker Civita-liberalismen mer som bekreftelse, sementering av standpunkter og gir samtidig et arsenal av argumenter i den kontinuerlige politiske debatten. Det samme gjelder de andre ismenes tankesmier.
   Agenda kommer til å få store problemer med å finne et eget ståsted blant mangfoldet av konkurrende tankeretninger. LO, som betaler regninga, vil sørge for at Agendas publikasjoner er i samsvar med det som passer LO-toppene og de ikke-borgerlige medlemmene. Jeg ser for meg en del hissige diskusjoner i fellesutvalget mellom Ap og LO, der Arbeiderpartiet vil gå for en slags løsrivelse og frihet til å tenke nytt, men der LO-pampene setter foten ned.
   Der finnes knapt noen sterkere konservativ kraft i dagens Norge enn Landsorganisasjonen. Man kjemper for medlemmenes faglige og økonomiske rettigheter, noe som er både legitimt og demokratisk. Men vi ser at LO ikke er i stand til å møte samfunnsutviklingen med adekvate virkemidler og standpunkter. Et godt eksempel er arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven.

Reformvegring
Et annet eksempel er kampen mot reformer i det offentlige byråkratiet, der de fleste medlemmene befinner seg. Her har det ikke skjedd noe grunnleggende nytt de siste åtte årene. Et tredje er motstanden mot endringer i kommunestrukturen. Listen kan forlenges.
   Hvordan i all verden skal Agenda finne sin vei i alle de motstridende interessene på venstresiden? Med mer liberalt tankegods sender man influerte velgere videre til Solbergregjeringen. Med en mer tradisjonell venstreorientering vil man drøvtygge på gårsdagens politikk uten appell.
   I beste, eller verste, fall blir Agenda en propagandafabrikk for sosialdemokratiet, hvordan man nå vil definere det. I så fall støter man bort både Sp-folk og KrFere, altså «sentrum». Det er godt mulig at man vil lande på en ideologi rundt likhets- og trygghetsbehovet i en urolig verden, med front mot skattelettelser og private løsninger.

Problemet er bare at hverken skattelettelser eller et friere samfunn for enkeltmennesket, kommunereform eller politireform, helsereformer eller en ny innovasjonsplattform for næringslivet vil bli reversert av en eventuell fremtidig Ap-regjering. Garantert.

onsdag 20. november 2013

Agenda på dagsorden

Noen av oss husker fortsatt den svenske professoren Herbert Tingsten som på 60-tallet utropte ideene som en utdøende kraft bak samfunnsutviklingen. Satsen «ideerna är döda» ble flittig benyttet av dem som ville riste av seg ismenes og ideologienes tvangstrøye og i stedet konsentrere seg om gjenreisningen etter verdenskrigens ødeleggelsen ut fra mer pragmatiske og vitenskapelige prinsipper. Bakgrunnen var de enorme skadevirkningene fascismen, nasjonalsosialismen og kommunismen hadde gitt – først i tankelivet, deretter i menneskefiendtlige ugjerninger. Det var samfunnsingeniørenes tid, de som ville skape en lykkelig tilværelse for alle gjennom store samfunnsreformer, likhetsideal og velferdsstat.

Levde videre
Men ryktet om ideenes død var prematurt. Det gikk ikke slik Tingsten hadde spådd. Vi fikk blomstrende varianter av maoisme og utopisme over store deler av den vestlige verden, her i landet delvis forkledd som studentopprør, SUF-ideologi og den helt outrerte AKP (m-l)-bevegelsen (Arbeidernes Kommunistparti med front mot Sovjet og med China og Albania som forbilder). Sistnevnte forsøkte uten hell å bli en massebevegelse gjennom etteraks av typen Rød Valgallianse og Rødt.
   Der var imidlertid et par beslektede ismer som overlevde alle stormløp: Først og fremst den gode, gamle borgerlige og anstendige liberalismen og konservatismen, den som hadde utviklet seg gjennom et par hundre år og overlevd både revolusjoner og verdenskriger. De to nære slektningene levde videre i beste velgående, helt til denne dag.

Ullen definisjon
Så hadde vi – på 60-tallet og litt til - noe tilsvarende for sosialdemokratiet – vel og merke i dens ekte og opprinnelige definisjon: En sosialdemokrat er en som vil gjennomføre sosialismen med demokratiske virkemidler (folkets aksept i valg). I praksis ble definisjonen her i landet utformet omtrent slik: Sosialisme er det Arbeiderpartiets landsmøter til enhver tid kaller sin politikk. Den var iallfall fleksibel, den begrepsbruken. I de senere årene har man strevd vettet av seg for å innføre et nytt innhold: En sosialdemokrat er en sosial demokrat. Det har ikke lykkes særlig godt.
   Det var liberale og konservative akademikere og politikere som først forsto ideenes betydning som byggesteiner for praktisk politikk. Den liberale tankesmien Civita med Kristen Clemet som ledende frontfigur, og tidsskriftet Minerva, oppnådde i løpet av et par tiår nøyaktig hva som var ideen og planen: Bygge et felles idemessig fundament for en samling på borgerlig side. Det var de gode, gamle studiesirklene igjen i en litt annen utforming og i mer moderne språkdrakt.

Libertas ga impulser
På 50-tallet spilte Libertas en lignende rolle. Den næringspolitiske opplysningsforeningen ga impulser til borgerlig samling under Lyng, Borten og Willoch og ga et sterkt bidrag til at den sosialistiske kommandoøkonomien effektivt ble lagt død på den hjemlige arenaen.
   Arbeiderpartiet innså for sent hvilken betydning Civita hadde for resultatet av de to siste valgene. Særlig utredningen om velferdsssamfunnets historie i Norge ble et banebrytende gjennombrudd. Flere og flere innså at velferden vår, trygdesystemet og det sosiale sikkerhetsnettet, slett ikke var identisk med Aps stortingsvalgprogrammer. En hel vegg i Norges Hus falt ut.

Febrilske øvelser
Det er artig å observere de litt febrilske øvelsene som nå gjøres rundt Agenda, en ny tankesmie som skal matche Civita og liksom ta til motmæle mot denne tankesmiens innflytelse på norsk politikk. LO blar opp 12 millioner kroner og er på leting etter en kraftfull daglig leder med de rette egenskapene – og riktig partitilhørighet. Initiativet er en kraftig ørefik til Fagbevegelsens eget forskningsinstitutt FaFo og det ultraradikale Manifest Analyse. Sistnevnte er blitt et patetisk bevis på et liv etter marxismens død. SV`s Audun Lysbakken sørget taktisk for å avsverge den samme ismen i passende tid før valget i 2009 og forut for ledervalget i partiet.
   Manifest blir støttet økonomisk av venstrefløyen i fagbevegelsen, blant annet av en rekke lokale fagforeninger, ikke minst i Utdanningsforbundet. Mon tro alle medlemmer er klar over at kontingentpengene deres går til «tankesmier» med utgangspunkt i Forlaget Oktober og tidligere AKP(m-l)?

Festlig å lese
Redaktøren i Manifest Tidsskrift, Mimir Kristjánsson, har en festlig meningsytring i Aftenposten 20. november. Han posisjonerer seg muligens for å skifte arbeidsgiver, men innholdet er en eklatant innrømmelse av at venstresidens ideologi ligger på sotteseng og trenger nye medisiner.
   Det er helt logisk at særlig Fellesforbundets leder, Arve Bakke, ivrer for Agenda. Av hans medlemmer stemmer 40 prosent allerede på borgerlige partier. Før han vet ordet av det, bikker prosenten over 50 prosent. Så her er det ingen tid å miste.
   Agenda skal få store problemer med å oppnå samme posisjon som Civita. Til det er tankerotet og forvirringen altfor utbredt i fag- og «arbeiderbevegelsen». Ikke vil man ha marxisme, ikke ekte sosialisme, ikke markedsliberalisme, ikke konservatisme eller kjedelige, borgerlige verdier og livssyn. Heller ikke sosialdemokrati har så sterk gjenklang i folkedypet lenger. Hva står igjen da?

   Agenda kan gjerne ønskes velkommen.

Datatyven, spionen og landsforræderen Snowden

Det har vakt oppsikt at fremsatte beskyldninger mot norsk etterretningstjeneste fra Dagbladet og den tidligere «stjernejournalisten» i The Guardian, Glenn Greenwald, viste seg å være en fundamental og pinlig misforståelse. Greenwald har ikke bare misforstått og fortegnet overvåkning av spansk og fransk datatrafikk, han har stort sett bare vært en lydig disippel og etterplaprer av datatyven Edgar Snowden, som heller ikke har skjønt alle databilder og -kilder han kopierte.
   Hvorfor er noen overrasket? Påstandene om at amerikanske NSA detaljovervåker vanlige menneskers og statslederes mobilsamtaler har vært gjendrevet ved flere anledninger. Det er en krevende pedagogisk øvelse når for det første medier ønsker å tro på alt det negative som blir sagt og for det andre når etterretningstjenestene ikke kan gå for dypt i forklaringene. Da avslører de egne metoder.

Antiterror
Overvåkning av datatrafikk har bakgrunn i nødvendig internasjonal antiterrorvirksomhet. Høyst sannsynlig har NSA og andre NATO-lands tilsvarende tjenester klart å oppdage og deretter stanse et ukjent antall terrorplaner. Amerikanerne kan mest og har best teknologi – og det har ført til misunnelige reaksjoner fra andre stormakter.
   Det er heller ikke sånn at disse overvåkningstjenestene er interessert i dine og mine telefonsamtaler, epostmeldinger eller SMSer. Alle må forstå at det er en umulig oppgave. Vi lever ikke i en tid hvor metodene er lik de første James Bond-filmenes spennende Q-finesser eller DDR-statens lyttevirksomhet. Det som skjer er at datatrafikken skummes inntil visse trefford, kodeord, sammenkoblinger av personer og visse geografiske områder fører til en «match». Det er da man går ned i overvåkning av enkeltpersoner og grupper. I USA skjer det etter rettslig godkjennelse, og bevisbyrden eller indikasjonene må være ganske klare og tunge.

Ingen helt
Edgar Snowden er ingen helt. Han gikk systematisk til verks som spion mot eget land. Han stjal passord fra kolleger og hadde én hensikt: Å skade USA og selv bli en internasjonal figur a la Wikileaks-lederen med høy sigarføring. Det mest skadelige Snowden har gjort, er å avsløre landets kapasitet for overvåkning. Pluss litt til.
   USA har store, men ikke uendelige ressurser. Det å følge opp samtaler og meldinger krever først og fremst analyseverktøy som må utføres av personell. Landet har mer enn nok problemer med sin statsgjeld og sine underskuddsbudsjetter til å bruke tid og penger på din og min bruk av internett. Og er det virkelig noen som tror at Angela Merkel og andre statsledere snakker konfidensielt med andre mennesker på «åpne linjer»? Det gjørt de selvfølgelig ikke, alt er kryptert og effektivt skjult for andre.
   Det mest interessante ved de siste dagers avsløringer er ikke Dagbladets tabbe, men påvisningen av at Snowden har misforstått helt det som norsk militær etterretning har gjort og gjør i Afghanistan. Når han har misforstått så til de grader i dette tilfellet, hva har han da ikke også gjort tilsvarende ved tidligere «avsløringer»?

   Selv synes jeg det er greit å bli overvåket, selv om det bare er en forsvinnende liten sjanse for at det skjer.

tirsdag 19. november 2013

Når blir det rimelige urimelig?

Når vil borgerlige velgere komme til den konklusjon at «nok er nok»? Hvor lenge vil de rolig sitte ned og se på at vippepartiene Venstre og KrF, som begge oppnådde historisk lav velgeroppslutning ved stortingsvalget, driver noe som minner om ren utpressingspolitikk i forhold til Høyre- og Frp-regjeringens primære standpunkter? 43 prosent av folket ønsket reelle forandringer og en annen retning i landets politikk. KrF og Venstre fikk 10-11 prosent oppslutning til sammen, men utnytter nå sin vippeposisjon til å presse landets regjering langt mer enn det ihvertfall undertegnede synes er moralsk holdbart.

Det muliges kunst
Nå kan man si at alle partier som kommer i vippeposisjon antagelig ville gjøre det samme. Politikk er det muliges kunst, og i et demokrati med flerpartisystem må det ofte dannes koalisjoner og inngås kompromisser. Det har så menn Solberg-regjeringen allerede gjort både gjennom samarbeidsplattformen og tiltredelseserklæringen.
   Når småpartier opptrer som støttespillere for en regjeringsdannelse, er det heller ikke mer enn rimelig at de får «betalt» for det gjennom en politikk som tar hensyn til deres hjertesaker. Men det er langt derfra til det som nå fremstår som urimelig press. Utenom samarbeidsplattformen presset KrF og Venstre ytterligere på gjennom komitebehandlingen av budsjettet i Stortinget. Der tiltok de seg en vetorett som nok får Høyre- og Frp-velgere til å steile.

Kontantstøtten
Ett eksempel: Bare 21 prosent av de spurte i en meningsmåling er enig i at kontantstøtten bør utvides til å gjelde toåringer. Svært mange vil beholde dagens ordning med støtte opp til to år, mens 28 prosent vil vrake hele kontantstøtten. Ordningen er noe av det mest integreringsfiendlige man kan tenke seg. Den oppfordrer nærmest innvandrerkvinner til å være hjemme med barn fremfor å ta seg arbeid. Det forventes nå at færre barn blir sendt i barnehage. Det store flertall av dem er sikkert innvandrerbarn – de som mest av alle trenger barnehagen som integreringsarena.

Ultimatum om uhjelp
Kristelig Folkeparti – det minst borgerlige av de fire – har satt fram et ultimatum om bistandsbudsjetter på minst én prosent av bruttonasjonalinntekten. Partiet er mindre interessert i bistandspolitikkens resultater – som er heller tynne etter mange år med ufattelige beløp overført til mer eller mindre korrupte regimer verden over.
   Utpressingspolitikken får flere følger for den politiske debatten. De rødgrønne partier kan med en viss rett hevde at se, de blå-blå klarer ikke å gjennomføre valgløftene sine. Man viser til det Høyre og Frp sa i valgkampen. Det er ikke så enkelt å forklare at «vippepartiene» har skylda».

Tre uker og fire år
Nå har aldri noe parti i nyvalgt posisjon klart å virkeliggjøre sine programløfter gjennom en tilleggsproposisjon utabeidet i løpet av tre uker - i forhold til en avgående regjerings budsjettforslag. Erna Solberg-regjeringens stortingsvalgprogrammer har en tidshorisont på fire år. Først ved utløpet av stortingsperioden kan resultatene settes opp mot løftene. Men etter hvert som KrF og Venstre endrer regjeringens primærstandpunkter i sosialdemokratisk retning, blir det enda mer utfordrende å komme i mål med løftene.

   Regjeringen blir altså trengt opp i et hjørne gjennom krav og press fra partier som utgjør en tiendedel av befolkningen. Demokratisk? Ikke hvis man med demokrati mener at hver stemme skal ha noenlunde samme vekt. Jeg synes ærlig talt de to partiene bør besinne seg en smule og dempe seg noe i den risikosporten som bedrives. De utfordrer både velgere og tillitsmannsapparat i de partiene som fikk størst borgerlig oppslutning og tillit – og svekker sjansen for at de blir sluppet inn i regjering om to eller fire år.

søndag 17. november 2013

Stol ikke på sjeføkonomene

Noen, kanskje mange, tror at bankenes sjeføkonomer er uavhengige eksperter som fra sitt grunnsolide fagøkonomiske ståsted kan veilede oss på en nøytral og balansert måte i en komplisert samfunnsøkonomi. Det er selvsagt ikke tilfelle. Sjeføkonomene er ansatt i en bank, de er arbeidstagere, de rapporterer til konsernledelsen. De er ansatt for å tjene bankens interesser.
   Ta eksemplet med boligomsetning. En sjeføkonom skaper sjokkbølger med en uttalelse om at boligprisene vil falle dramtisk. Han antyder 20 prosent nedgang i løpet av de neste to årene. Senere er uttalelsen blitt litt moderert.
   Samtidig vet vi at bankene står overfor krav fra myndighetene om at egenkapitalen må styrkes, i takt med utlånsvolumet til boligkunder. Det er dyrt å skaffe seg slik ekstra egenkapital som buffer i dårlige tider (tap på utlån). Derfor ønsker bankene at folk skal låne ikke fullt så mye. Da unngår man å måtte følge myndighetenes marsjordre. Samtidig øker finansinstitusjonene utlånsrenten med henvisning til nye kredittrestriksjoner. Begge deler øker bunnlinjen i årsregnskapet. Alle i banken er fornøyd.
   Jeg ser at mediene helt feilaktig følger opp med skrekkscenarier for boligselgere og blant annet sammenligner priser og omsetning med måneden før. Prisene flatet ut eller gikk ned fra september til oktober, for eksempel. Dette er helt feil. Boligomsetningene går ned hver måned utover høsten. Det er sammenligningen med samme måned året før som er interessant.
   Så til hovedsaken: Det er balansen mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet som er hovedkomponenten i prisdannelsen. Lånerestriksjoner og rentenivå spiller selvsagt også inn. Men folk må ha et sted å bo, helst så nær arbeidsplassen som mulig. Boligprisene stiger når mange boligkjøpere jakter på et begrenset antall boligenheter, slik vi har sett det i Oslo-området og i andre større byområder. Det bygges ikke nok i forhold til etterspørselen.
   Så lenge denne situasjonen vedvarer, vil prisene holde seg på et høyt nivå, man kan gjerne si på et unormalt eller illevarslende nivå. Svaret på problemet er å bygge mer der folk ønsker å etablere seg, eller sørge for raskere kollektivtransport inn mot de store byene, slik at boligpresset spres over et større geografisk område. For eksempel ved å forsere Intercity-utbyggingen på Østlandet.
   Å bygge mer krever andre virkemidler. Vi bør endre plan- og bygningsloven og de rikspolitiske retningslinjene fra den rødgrønne regjeringens tid som har innsnevret handlingsrommet for kommunal og privat boligutbygging. Det må være mulig å endre vektingen av vekst kontra vern på en annen og mer fremtidsrettet måte.
   Vi har muligens nådd et prisnivå på boligomsetningen som kan virke unormal, og at vi er på vei inn i en mer normal fase. Men det behøver ikke bety et dramatisk fall, en kollaps, en virkelig nedtur. Kanskje en utflating, en litt lavere vekst enn før, et pust i bakken. Dersom boligproduksjonen øker, vil vi høyst sannsynlig se et reelt prisfall. Det er bra for alle, ikke minst førstegangsetablerere.
   I mellomtiden er det på sin plass å lytte med en porsjon skepsis til bankenes sjeføkonomer. De er ansatt for å tjene sine bankers interesser. Alltid.