Arbeiderpartiet
har rotet seg inn i en opposisjonsrolle som er dømt til å mislykkes
– etter bare noen ukers forsøk på å komme på offensiven og
opptre som ansvarlig, konstruktiv opposisjon.
Det
tok ikke mange dagene før man beskyldte Solberg-regjeringen for
løftebrudd. De mest markante programløftene til Høyre og
Fremskrittspartiet ble satt opp mot koalisjonsregjeringens plattform
og innholdet i samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Hva så? Alle
vet at når fire partier skal ha en hånd med på rattet, da kan ikke
hvert enkelt parti forlange å få alle sine standpunkter gjennomført
umiddelbart.
Kompromiss er demokrati
Kompromiss,
gi og ta ligger i samarbeidets natur. Se bare på Tyskland i disse
dager. Da Arbeiderpartiet startet samarbeidet med de andre rødgrønne
for åtte år siden, måtte man gi opp konsekvensutredningen for
Lofoten, Ofoten og Senja. SV måtte gi opp kampen mot norsk NATO- og
EØS-medlemskap og en drøss andre kuriøse standpunkter.
Senterpartiet måtte gi seg på en kraftig økning i subsidiene til
norsk landbruk. I løpet av de åtte årene med rødgrønt styre har
tallet på gårdsbruk og bønder gått dramatisk ned.
Egentlig
burde Stoltenberg og Støre være glad for kompromissene blant de
fire borgerlige partiene. Jo mindre markant blåblå politikk, desto
mer ligner den på de rødgrønnes egne standpunkter, altså mindre
farlig, mindre landsskadelig.
Mye på kort tid
I
bunn og grunn har den nye regjeringen fått til utrolig mye på kort
tid. Kursen er lagt om, Norgesskuta seiler i en annen retning. De
første skatte- og avgiftslettelsene er annonsert, de første ekstra
milliardene er satt inn i samferdselsutbygging. De første tiltakene
for å redusere helsekøene og ventelistene ved sykehusene er
vedtatt. En mer positiv EU-politikk er lansert. Mer penger til
innovasjon i næringslivet er varslet. Signalet om kommunereform har
allerede ført til at flere hundre kommuner nå er begynt å snakke
sammen om frivillig sammenslåing. Det er tatt konkrete skritt for å
få soningskøer ned og raskere utsending av grunnløse asylsøkere.
Eksport av norske velferdsgoder er besluttet stanset.
Svennestykke neste år
Om
ett år vil den nye regjeringen har gjort mer grunnleggende endringer
i statsbudsjettets profil. Det er da det virkelige svennestykket
legges frem. Noe av det viktigste er at Ap-løgnen om at «de blåblå
vil rasere velferdsstaten» er gjort til latter alt denne høsten.
Det er interessant å lese den gamle AKP (m-l)-avisen Klassekampen om
dagen. Den polemiserer åpenlyst mot Arbeiderpartipropagandaen om
påståtte brutte valgløfter.
Jeg
registrerer også at den tidligere populære utenriksministeren Støre
har skapt seg om til en liten, sur og gretten gammel gubbe. Han
makter overhodet ikke å glemme tapet av svarte limousiner, bruk av
privatfly og hektisk globetrotting i fint selskap. Stoltenbergs
etterfølger? Glem det.
Verre for dem
For
et «statsbærende» parti som Arbeiderpartiet er det mye verre å
tape regjeringsmakten enn for andre partier. Partimedlemmenes
selvbilde har hvilt på myten om det naturlige lederskap for egne
ideer og egen politikk. Et stort antall tidligere statsråder,
statssekretærer og rådgivere er på jobbjakt. Det skaper økonomiske
problemer, usikkerhet for fremtiden og mye frustrasjon.
Etter
hvert som den nye regjeringen oppnår resultater, vil
propagandasentralen på Youngstorvet stå overfor store utfordringer.
Folk flest, velgerne, vil være hverken skremt eller skuffet. De får
i løpet av de fire første årene personlig egeninteresse i å la de
borgerlige styre videre. For hvem vil ønske seg skatteskjerpelser,
mer detaljstyring, et lavere tempo i utbygging av veier og jernbane
og ny vekst i asylsøkere som i realiteten er velferdsflyktninger og
økonomiske eventyrere? Hvem vil ønske seg tilbake til en mislykket
boligbygging og samfunnsutbygging hemmet av 23 former for
innsigelser? Hvem vil ha økte forskjeller på boligmarkedet, i
skolen eller flere fattige?
Det
er i de borgerliges interesse at den sure, usaklige og til dels
ondskapsfulle kritikken fortsetter. Det er alltid de som evner å
beskrive virkeligheten best som vinner.