Når blir det rimelige urimelig?

Når vil borgerlige velgere komme til den konklusjon at «nok er nok»? Hvor lenge vil de rolig sitte ned og se på at vippepartiene Venstre og KrF, som begge oppnådde historisk lav velgeroppslutning ved stortingsvalget, driver noe som minner om ren utpressingspolitikk i forhold til Høyre- og Frp-regjeringens primære standpunkter? 43 prosent av folket ønsket reelle forandringer og en annen retning i landets politikk. KrF og Venstre fikk 10-11 prosent oppslutning til sammen, men utnytter nå sin vippeposisjon til å presse landets regjering langt mer enn det ihvertfall undertegnede synes er moralsk holdbart.

Det muliges kunst

Nå kan man si at alle partier som kommer i vippeposisjon antagelig ville gjøre det samme. Politikk er det muliges kunst, og i et demokrati med flerpartisystem må det ofte dannes koalisjoner og inngås kompromisser. Det har så menn Solberg-regjeringen allerede gjort både gjennom samarbeidsplattformen og tiltredelseserklæringen.

   Når småpartier opptrer som støttespillere for en regjeringsdannelse, er det heller ikke mer enn rimelig at de får «betalt» for det gjennom en politikk som tar hensyn til deres hjertesaker. Men det er langt derfra til det som nå fremstår som urimelig press. Utenom samarbeidsplattformen presset KrF og Venstre ytterligere på gjennom komitebehandlingen av budsjettet i Stortinget. Der tiltok de seg en vetorett som nok får Høyre- og Frp-velgere til å steile.

Kontantstøtten

Ett eksempel: Bare 21 prosent av de spurte i en meningsmåling er enig i at kontantstøtten bør utvides til å gjelde toåringer. Svært mange vil beholde dagens ordning med støtte opp til to år, mens 28 prosent vil vrake hele kontantstøtten. Ordningen er noe av det mest integreringsfiendlige man kan tenke seg. Den oppfordrer nærmest innvandrerkvinner til å være hjemme med barn fremfor å ta seg arbeid. Det forventes nå at færre barn blir sendt i barnehage. Det store flertall av dem er sikkert innvandrerbarn – de som mest av alle trenger barnehagen som integreringsarena.

Ultimatum om uhjelp

Kristelig Folkeparti – det minst borgerlige av de fire – har satt fram et ultimatum om bistandsbudsjetter på minst én prosent av bruttonasjonalinntekten. Partiet er mindre interessert i bistandspolitikkens resultater – som er heller tynne etter mange år med ufattelige beløp overført til mer eller mindre korrupte regimer verden over.

   Utpressingspolitikken får flere følger for den politiske debatten. De rødgrønne partier kan med en viss rett hevde at se, de blå-blå klarer ikke å gjennomføre valgløftene sine. Man viser til det Høyre og Frp sa i valgkampen. Det er ikke så enkelt å forklare at «vippepartiene» har skylda».

Tre uker og fire år

Nå har aldri noe parti i nyvalgt posisjon klart å virkeliggjøre sine programløfter gjennom en tilleggsproposisjon utabeidet i løpet av tre uker - i forhold til en avgående regjerings budsjettforslag. Erna Solberg-regjeringens stortingsvalgprogrammer har en tidshorisont på fire år. Først ved utløpet av stortingsperioden kan resultatene settes opp mot løftene. Men etter hvert som KrF og Venstre endrer regjeringens primærstandpunkter i sosialdemokratisk retning, blir det enda mer utfordrende å komme i mål med løftene.

   Regjeringen blir altså trengt opp i et hjørne gjennom krav og press fra partier som utgjør en tiendedel av befolkningen. Demokratisk? Ikke hvis man med demokrati mener at hver stemme skal ha noenlunde samme vekt. Jeg synes ærlig talt de to partiene bør besinne seg en smule og dempe seg noe i den risikosporten som bedrives. De utfordrer både velgere og tillitsmannsapparat i de partiene som fikk størst borgerlig oppslutning og tillit – og svekker sjansen for at de blir sluppet inn i regjering om to eller fire år.