Agenda på dagsorden

Noen av oss husker fortsatt den svenske professoren Herbert Tingsten som på 60-tallet utropte ideene som en utdøende kraft bak samfunnsutviklingen. Satsen «ideerna är döda» ble flittig benyttet av dem som ville riste av seg ismenes og ideologienes tvangstrøye og i stedet konsentrere seg om gjenreisningen etter verdenskrigens ødeleggelsen ut fra mer pragmatiske og vitenskapelige prinsipper. Bakgrunnen var de enorme skadevirkningene fascismen, nasjonalsosialismen og kommunismen hadde gitt – først i tankelivet, deretter i menneskefiendtlige ugjerninger. Det var samfunnsingeniørenes tid, de som ville skape en lykkelig tilværelse for alle gjennom store samfunnsreformer, likhetsideal og velferdsstat.

Levde videre

Men ryktet om ideenes død var prematurt. Det gikk ikke slik Tingsten hadde spådd. Vi fikk blomstrende varianter av maoisme og utopisme over store deler av den vestlige verden, her i landet delvis forkledd som studentopprør, SUF-ideologi og den helt outrerte AKP (m-l)-bevegelsen (Arbeidernes Kommunistparti med front mot Sovjet og med China og Albania som forbilder). Sistnevnte forsøkte uten hell å bli en massebevegelse gjennom etteraks av typen Rød Valgallianse og Rødt.

   Der var imidlertid et par beslektede ismer som overlevde alle stormløp: Først og fremst den gode, gamle borgerlige og anstendige liberalismen og konservatismen, den som hadde utviklet seg gjennom et par hundre år og overlevd både revolusjoner og verdenskriger. De to nære slektningene levde videre i beste velgående, helt til denne dag.

Ullen definisjon

Så hadde vi – på 60-tallet og litt til - noe tilsvarende for sosialdemokratiet – vel og merke i dens ekte og opprinnelige definisjon: En sosialdemokrat er en som vil gjennomføre sosialismen med demokratiske virkemidler (folkets aksept i valg). I praksis ble definisjonen her i landet utformet omtrent slik: Sosialisme er det Arbeiderpartiets landsmøter til enhver tid kaller sin politikk. Den var iallfall fleksibel, den begrepsbruken. I de senere årene har man strevd vettet av seg for å innføre et nytt innhold: En sosialdemokrat er en sosial demokrat. Det har ikke lykkes særlig godt.

   Det var liberale og konservative akademikere og politikere som først forsto ideenes betydning som byggesteiner for praktisk politikk. Den liberale tankesmien Civita med Kristen Clemet som ledende frontfigur, og tidsskriftet Minerva, oppnådde i løpet av et par tiår nøyaktig hva som var ideen og planen: Bygge et felles idemessig fundament for en samling på borgerlig side. Det var de gode, gamle studiesirklene igjen i en litt annen utforming og i mer moderne språkdrakt.

Libertas ga impulser

På 50-tallet spilte Libertas en lignende rolle. Den næringspolitiske opplysningsforeningen ga impulser til borgerlig samling under Lyng, Borten og Willoch og ga et sterkt bidrag til at den sosialistiske kommandoøkonomien effektivt ble lagt død på den hjemlige arenaen.

   Arbeiderpartiet innså for sent hvilken betydning Civita hadde for resultatet av de to siste valgene. Særlig utredningen om velferdsssamfunnets historie i Norge ble et banebrytende gjennombrudd. Flere og flere innså at velferden vår, trygdesystemet og det sosiale sikkerhetsnettet, slett ikke var identisk med Aps stortingsvalgprogrammer. En hel vegg i Norges Hus falt ut.

Febrilske øvelser

Det er artig å observere de litt febrilske øvelsene som nå gjøres rundt Agenda, en ny tankesmie som skal matche Civita og liksom ta til motmæle mot denne tankesmiens innflytelse på norsk politikk. LO blar opp 12 millioner kroner og er på leting etter en kraftfull daglig leder med de rette egenskapene – og riktig partitilhørighet. Initiativet er en kraftig ørefik til Fagbevegelsens eget forskningsinstitutt FaFo og det ultraradikale Manifest Analyse. Sistnevnte er blitt et patetisk bevis på et liv etter marxismens død. SV`s Audun Lysbakken sørget taktisk for å avsverge den samme ismen i passende tid før valget i 2009 og forut for ledervalget i partiet.

   Manifest blir støttet økonomisk av venstrefløyen i fagbevegelsen, blant annet av en rekke lokale fagforeninger, ikke minst i Utdanningsforbundet. Mon tro alle medlemmer er klar over at kontingentpengene deres går til «tankesmier» med utgangspunkt i Forlaget Oktober og tidligere AKP(m-l)?

Festlig å lese

Redaktøren i Manifest Tidsskrift, Mimir Kristjánsson, har en festlig meningsytring i Aftenposten 20. november. Han posisjonerer seg muligens for å skifte arbeidsgiver, men innholdet er en eklatant innrømmelse av at venstresidens ideologi ligger på sotteseng og trenger nye medisiner.

   Det er helt logisk at særlig Fellesforbundets leder, Arve Bakke, ivrer for Agenda. Av hans medlemmer stemmer 40 prosent allerede på borgerlige partier. Før han vet ordet av det, bikker prosenten over 50 prosent. Så her er det ingen tid å miste.

   Agenda skal få store problemer med å oppnå samme posisjon som Civita. Til det er tankerotet og forvirringen altfor utbredt i fag- og «arbeiderbevegelsen». Ikke vil man ha marxisme, ikke ekte sosialisme, ikke markedsliberalisme, ikke konservatisme eller kjedelige, borgerlige verdier og livssyn. Heller ikke sosialdemokrati har så sterk gjenklang i folkedypet lenger. Hva står igjen da?

   Agenda kan gjerne ønskes velkommen.