Stol ikke på sjeføkonomene

Noen, kanskje mange, tror at bankenes sjeføkonomer er uavhengige eksperter som fra sitt grunnsolide fagøkonomiske ståsted kan veilede oss på en nøytral og balansert måte i en komplisert samfunnsøkonomi. Det er selvsagt ikke tilfelle. Sjeføkonomene er ansatt i en bank, de er arbeidstagere, de rapporterer til konsernledelsen. De er ansatt for å tjene bankens interesser.
   Ta eksemplet med boligomsetning. En sjeføkonom skaper sjokkbølger med en uttalelse om at boligprisene vil falle dramtisk. Han antyder 20 prosent nedgang i løpet av de neste to årene. Senere er uttalelsen blitt litt moderert.
   Samtidig vet vi at bankene står overfor krav fra myndighetene om at egenkapitalen må styrkes, i takt med utlånsvolumet til boligkunder. Det er dyrt å skaffe seg slik ekstra egenkapital som buffer i dårlige tider (tap på utlån). Derfor ønsker bankene at folk skal låne ikke fullt så mye. Da unngår man å måtte følge myndighetenes marsjordre. Samtidig øker finansinstitusjonene utlånsrenten med henvisning til nye kredittrestriksjoner. Begge deler øker bunnlinjen i årsregnskapet. Alle i banken er fornøyd.
   Jeg ser at mediene helt feilaktig følger opp med skrekkscenarier for boligselgere og blant annet sammenligner priser og omsetning med måneden før. Prisene flatet ut eller gikk ned fra september til oktober, for eksempel. Dette er helt feil. Boligomsetningene går ned hver måned utover høsten. Det er sammenligningen med samme måned året før som er interessant.
   Så til hovedsaken: Det er balansen mellom tilbud og etterspørsel på boligmarkedet som er hovedkomponenten i prisdannelsen. Lånerestriksjoner og rentenivå spiller selvsagt også inn. Men folk må ha et sted å bo, helst så nær arbeidsplassen som mulig. Boligprisene stiger når mange boligkjøpere jakter på et begrenset antall boligenheter, slik vi har sett det i Oslo-området og i andre større byområder. Det bygges ikke nok i forhold til etterspørselen.
   Så lenge denne situasjonen vedvarer, vil prisene holde seg på et høyt nivå, man kan gjerne si på et unormalt eller illevarslende nivå. Svaret på problemet er å bygge mer der folk ønsker å etablere seg, eller sørge for raskere kollektivtransport inn mot de store byene, slik at boligpresset spres over et større geografisk område. For eksempel ved å forsere Intercity-utbyggingen på Østlandet.
   Å bygge mer krever andre virkemidler. Vi bør endre plan- og bygningsloven og de rikspolitiske retningslinjene fra den rødgrønne regjeringens tid som har innsnevret handlingsrommet for kommunal og privat boligutbygging. Det må være mulig å endre vektingen av vekst kontra vern på en annen og mer fremtidsrettet måte.
   Vi har muligens nådd et prisnivå på boligomsetningen som kan virke unormal, og at vi er på vei inn i en mer normal fase. Men det behøver ikke bety et dramatisk fall, en kollaps, en virkelig nedtur. Kanskje en utflating, en litt lavere vekst enn før, et pust i bakken. Dersom boligproduksjonen øker, vil vi høyst sannsynlig se et reelt prisfall. Det er bra for alle, ikke minst førstegangsetablerere.
   I mellomtiden er det på sin plass å lytte med en porsjon skepsis til bankenes sjeføkonomer. De er ansatt for å tjene sine bankers interesser. Alltid.