torsdag 2. september 2021

Litt mer ulikhet, takk

Nei, det handler ikke om økonomisk ulikhet i samfunnet, ei heller om mulighetene alle skal ha for sosial mobilitet. Det handler om håndteringen av rest-coronakrisen. I Norge, der myndighetene har håndtert pandemien rimelig bra i et tett samarbeid mellom helseeksperter og politisk ansvarlige, byr smittetall og sykehusinnleggelser fortsatt på problemer. Økningen i smitte den siste tiden har fått statistikkeksperter til å ta i bruk prosentregning. Det er et slett beslutningsgrunnlag og dårlig folkeopplysning.

Selv om prosentøkningen ser lite hyggelig ut, bør man alltid spørre: Fra hvilket nivå? Hva slags absolutte tall? Medier og profesjonsgrupper vet at frykt og usikkerhet skaper interesse og følelser. Folk tar til seg budskap de ellers ikke ville reagere på. Derfor stigningskurver i prosent. De virker alltid dramatisk.

Avventer trinn fire

Økningen skyldes - i denne omgang - at regjeringen har åpnet opp samfunnet og gått igjennom trinn en, to og tre i retning full åpning. Det har vært nødvendig og forsvarlig. Et moderne land med utstrakte internasjonale forbindelser og et nasjonalt økonomisk fellesskap basert på fri utveksling av varer, tjenester og mennesker, kan ikke i lengden opprettholde sosiale isolatordninger.

Det er ikke nødvendig heller, med tanke på de millioner av nordmenn som nå har fått dose en og to. Vaksinene tilbys til stadig yngre årsklasser. De gamle og skrøpelige og personer med svak helse uansett alder er for lengst vaksinert og beskyttet. Men noe gjenstår. Mye tyder på at coronapass bør brukes mer aktivt.

Hvor kommer ulikheten inn? Jeg viser til land som Frankrike, der fordeler for vaksinerte har ført til at vaksinemotstandere og -skeptikere har flokket seg rundt vaksinasjonshallene for å få tilgang til goder de har savnet under nedstengningen. President Macrons omstridte corona-pass har fått skikkelig fart på vaksineringen. Vi husker mediebildene av rasende franskmenn som tok til gatene da passet ble innført. Nå er Frankrike blant landene på vaksinetoppen i Europa. Norge ligger på omtrent samme nivå, 70 prosent av befolkningen over 18 år er fullvaksinert, 89 prosent har fått dose én.

Den norske mentaliteten

Regjeringen og helseminister Høie har riktignok - så langt - klart det med litt drahjelp fra den norske mentaliteten: Tillit til myndighetene gjør at vi følger råd og regler. Med litt for mange unntak.  Uregjerlige franskmenn måtte kanskje ha et ekstra puff i ryggen. Det er verdt å merke seg at en måling i 2019 - før pandemien - viste at bare 33 prosent av befolkningen i Frankrike mente vaksiner generelt var trygge å bruke.

Det franske vaksinepasset ble tatt i bruk i juli, og det måtte man ha for å komme inn på blant annet kinoer, teatre og museer. I august ble ordningen utvidet til å gjelde restauranter og kafeer - og Intercity-tog. Skruen ble strammet til. Det virket. Skeptikere ga seg. Tusenvis av franske liv ble spart. Vaksineskeptiske helsearbeidere er tvunget til å vaksinere seg for i det hele tatt å få gå på jobb.

Urovekkende økning

Vi i Norge opplever i disse dager en sterk økning i smitte parallelt med at skoler og universiteter har åpnet på grønt nivå. Vaksine tilbys aldersgrupper helt ned til 12 år. 

Så er spørsmålet: Skal vi godta fortsatt vaksineskepsis eller -nekt? Vi får neppe et helt coronafritt samfunn i den aller nærmeste fremtid, men jo færre vaksinemotstandere som får viljen sin, desto lengre tid tar det å vende tilbake til den fulle normaltilstanden.

Coronapass bør etter min mening benyttes til å sette motstanderne under et sterkere press. Det er kanskje "ulikt" i det likhetsdyrkende Norge, men la gå: Skal vi klare å luke ut de siste lommer av potensielle smittebærere, er rettighets-ulikhet et siste og avgjørende virkemiddel. Det gjelder særlig offentlig ansatte som jobber i front mot befolkningen. Munnbind er ikke nok i lengden.

Der finnes imidlertid en del fanatiske holdninger der ute, basert på for eksempel religion eller konspirasjonsfantasier. De får finne seg i å få færre rettigheter i omgang med andre.

Altså: Gi vaksinerte flere rettigheter enn de som fortsatt vegrer seg selv om de har fått tilbudet.

søndag 15. august 2021

Tilbake til middelalderen

Verden blir slik den blir fordi noen vil det. Initiativ, viljestyrke og tålmodighet gir resultater. Det er uvesentlig om hensikten er god eller ond. De som baserer seg på en fanatisk ideologi, religiøs eller sekulær, har en fordel fremfor dem som ikke vil engasjere seg, som bøyer nakken og tilpasser sitt liv og sin tilværelse. Hvis maktutøvelse og kontroll i tillegg skjer med pistolen mot tinningen, ved bruk av terror og umenneskelige straffemetoder, vil antagelig de fleste mennesker underkaste seg.

Det opplevde russerne under den bolsjevikiske revolusjonen fra 1917 og i årene som fulgte, det opplevde tyskerne i 1930- og 1940-årene, og den erfaringen gjorde vietnameserne da det kommunistiske Nord-Vietnam erobret Sør-Vietnam på 1960- og 1970-tallet. Jeg behøver knapt nevne det blodige Mao-regimet i China de siste 75 årene.

Ikke uventet

Utviklingen i Afghanistan er det siste, dagsaktuelle eksemplet. Etter Talibans erobringstokt det siste året var "seieren" hverken uventet eller ulogisk. En krigstrett befolkning aksepterer en form for undertrykkende fred og stabilitet fremfor seiglivet motstand med livet som innsats. At de godt utstyrte og mer tallrike regjeringsstyrkene overga seg uten nevneverdig motstand, var heller ikke uventet. Det er menneskematerialet det kommer an på. Forsvarsviljen kan være minst like viktig enn forsvarsevnen.

Så kommer i tillegg den kulturelle bakgrunnen, folks tenkemåte og innstilling. Afghanistan er ingen enhetlig, språklig ensartet, etnisk og samlet nasjon. Lojaliteten går mot storfamilie og slekt, landsbyen, stammen, de lokale autoritetene, de religiøse lederne. Afghanistan som overordnet fellesskap eksisterer ikke hvis vi sammenligner med Norge.

Et tilbakeskritt

Talibans maktovertagelse blir et uhyggelig tilbakeskritt i sivilisasjon og menneskerettigheter. Jeg minner om første artikkel i nettopp erklæringen om menneskerettighetene: "Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd". Andre artikkel: "Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold." Et siste sitat fra artikkel 3: "Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet".

Innbiller noen seg at dette kommer til å bli respektert av Taliban? Snarere får vi de lange knivers natt, med hevn, gjengjeldelse og straff. Deretter ensretting og diktatur. Det største og verste tilbakeslaget vil afghanske kvinner garantert oppleve under det kommende muslimske emiratet, der sharia skal gjelde uavkortet. Glem en tilsynelatende fredelig og mindre voldelig overgangsperiode der de nye makthaverne vil forsøke å blidgjøre FN og enkeltland for å få økonomisk og humanitær støtte. Det blir verre siden.

Et islamistisk diktatur

Vi får enda et islamistisk diktatur i verden, et bandittregime som ganske sikkert vil tillate terrororganisasjoner som IS og Al Qaida å etablere seg og lede angrep mot de vantro vestlige land. En annen konsekvens blir høyst sannsynlig en voldsom økt produksjon av narkotika med sikte på eksport til utlandet. Det nye regimet vil trenge valutainntekter.

"Vestens" inntog i Afghanistan var en reaksjon ut fra artikkel 5 i Atlanterhavspakten: Ethvert angrep mot ett av medlemslandene i NATO er å betrakte som et angrep på hele alliansen. Invasjonen etter terrorangrepet i New York i 2001 fant sted under FN-mandat. I de neste 20 årene forsøkte NATO-medlemmer og andre å sikre stabilitet, en fredelig og stabil utvikling, økonomisk vekst, utbygging av skole- og helsevesen, store infrastrukturtiltak og modernisering av et fattig middelaldersamfunn. De lyktes ikke.

Verden blir slik den er fordi noen vil det.

søndag 1. august 2021

De mektige mediekonsernene

Direktøren i stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, har skapt debatt og en viss irritasjon med en kronikk i Aftenposten nylig. Budskapet var klart: Mediekonsernene blir stadig mektigere. Stadig flere aviser blir kjøpt opp av de tre store, Amedia, Schibstedt og Polaris. I 2016 var rundt 60 prosent eid av de tre kjedene, i 2020 var andelen steget til ca 70 prosent (målt i størrelsen på avisopplaget). Bare 90 aviser er nå selvstendige, og mange av dem er svært små.

Åmås problematiserer utviklingen, men er slett ikke imot at aviser er konserneid som sådan. Kjededannelser og felles eierskap styrker det økonomiske grunnlaget for driften og eksistensen til varierte, lokalt forankrede og meningsbærende aviser. Inntil de aller siste årene har konsernene fra sentralt hold kunnet bidra med ressurser og kompetanse til de store digitaliseringsprosjektene, felles tekniske løsninger, trykkerisentralisering, annonsesamarbeid og distribusjon (av papirutgavene).

Inntektene stupte

Det så stygt ut i noen år: Annonseinntektene stupte fordi annonsørene valgte nettannonsering i andre kanaler. Google og Facebook stakk av med halvparten av annonseinntektene. Driftskostnadene måtte skjæres ned drastisk, og rundt tusen journalister mistet jobben. Denne krisen har man nå ristet av seg, overskuddene i enkeltaviser og på konsernnivå når stadig nye høyder. Det er nok å lese årsberetningene for 2020. Alt ligger til rette for å ansette flere medarbeidere igjen - riktignok i kombinasjonsstillinger der det forventes at journalistene behersker den digitale publiseringsteknikken like mye som å drive god journalistikk.

På ett punkt hever imidlertid Fritt Ord-direktøren en advarende pekefinger: Konsernene, og i særdeleshet Amedia ("Arbeiderpressens Oslokontor") er begynt å strømlinjeforme og påtvinge avisene et felles innholdskonsept som slett ikke bidrar til mangfold og redaksjonell frihet. Amedia ansetter redaksjonelle utviklere som skal "skape" nytt innhold på vegne av de 70-80 avisene. Det skjer på basis av målinger ("klikk") som viser hva publikum der ute stanser opp ved av oppslag og type innhold, for deretter å lage enda mer av det samme.

Anonymt sannhetsvitne

Åmås siterer her en anonym tidligere Amedia-redaktør i Klassekampen i sommer: "Konsernledelsen ga tydelig beskjed via avisens styre og disse innholdsutviklerne om hva som var forventet av meg som redaktør. Og det man ønsket, var mest mulig "tomme kalorier", det vil si lettleste saker som kunne få lesertallene til å ese ut. Interessen for kritisk, undersøkende journalistikk og for pressens samfunnsoppdrag opplevde jeg derimot som fraværende."

Selvsagt har dagens Amedia-direktør været fare (avsløring) og protestert heftig i et senere innlegg i Aftenposten. Han står ikke til troende, for alle som leser Amedia-aviser, på papir og digitalt, kjenner igjen den utviklingen som ble beskrevet i Klassekampen. Noen redaktører har muligens ryggrad til å stå imot innholdsutviklernes regime, andre har gummistrikk og føyer seg.

Lettbent journalistikk

Det dreier seg om påtvungen vulgærjournalistikk, det journalister og redaktører i tidligere tider kalte "ukebladstoff". Saker som fokuserer på personlige opplevelser av ymse slag, raseri- eller gledesutbrudd, søppel på avveie, hundeskitt - rett og slett irrelevante gjesp fra hverdagen. "Se hvem som var på byen i går". "Disse koste seg på badestranda". Lav terskel for noen lesere, selvsagt, og det gir "klikk". I neste omgang samler man på antall "klikk" og benytter dem som argument overfor annonsørene. Enkelte annonsørgrupper peker seg ut, med tilsvarende underdanig produksjon av ditto stoff som interesserer de lesergruppene annonsørene henvender seg til. Sosialporno og "snørr-og-tåre-stoff" florerer, det gir også "klikk".

Innholdsmessig blir lokalavisene stadig mindre interessante, eggene blir stadig mer lettkokte mens avisen leses. Som en følge av presset fra sentrale innholdsutviklere. I de digitale utgavene syndes det i økende grad mot journalistikkens grunnregler: Titler og ingress skal fortelle det vesentlige om innholdet i en artikkel. Nå lages det titler som er rene gjettekonkurranser for innholdet - leserne skal lures til å bli nysgjerrige på hva i all verden dette dreier seg om. Da går sekundene i klikk-registreringen, og avisen blir tilsynelatende enda mer interessante for annonser som er lagt innimellom teksten.

Kommersiell prioritet

Det dreier seg om kynisk kommersialisme (eller kommersiell kynisme) og ikke i nærheten av ekte leserpleie. Det samme uinteressante stoffet blir spredt gjennom flere aviser, gjerne regionalt, og innholdet blir mer og mer av generell art og ikke knyttet til det lokalsamfunnet som lokalavisen er ment å dekke og betjene. Det dukker opp journalistnavn som selvsagt ikke er knyttet til lokalavisens redaksjon reelt og fysisk. Egentlig burde det stått "skrevet for....."

Et annet trekk som særlig er knyttet til Amedia-aviser, er den politiske og ideologiske dreiningen særlig de siste 10 årene: I Arbeiderpressen (Amedia) sitter det fortsatt mange venstreorienterte tradisjoner og sosialdemokratisk ideologi i veggene. I en mellomperiode brukte man ANB som ansvarlig forfatterskap (på linje med NTB). Det er slutt på det. Nå er det i stedet anonyme innholdsutviklere sentralt i konsernet som bestemmer innhold og redaksjonell linje.

I og for seg legitimt

Den ideologiske vinklingen av innhold er legitim og egentlig ikke noe problem dersom Amedia hadde omfattet kun den gamle A-pressen. Men konsernet har kjøpt opp de aller fleste "borgerlige" avisene i Norge og sørget for at de borgerlige eller ikke-sosialistiske stemmene stort sett har forstummet på lederplass og i redaksjonelle kommentarer. Jeg antar at konsernet heller ikke har ansatt så mange redaktører med ikke-sosialistiske holdninger det siste tiåret, og det er redaktørene igjen som plukker ut kandidater til journaliststillinger.

Det er ikke alltid tilstrekkelig at avisgrupper formelt eies av stiftelser som selvsagt ikke blander seg inn i den daglige drift og bestemmer prioritering av stoff og vinklinger. For ikke så mange årene siden var Amedia deleid av LO, Telenor og Fritt Ord. Senere kjøpte Sparebankstiftelsen DnB opp konsernet og opprettet Amediastiftelsen som formell eier - for å holde tilstrekkelig avstand til den redaksjonelle virksomheten. Vel og bra. Men internt fulgte nissene med på lasset (de toneangivende ansatte) - og de kjenner avisgruppens historie helt tilbake til 1948.

Høytidelige erklæringer

Fra mitt ståsted har det ikke hjulpet at A-Pressen, da konsernet kjøpte Edda Media fra britiske Mecom i 2012, "garanterte" fortsatt ideologisk og lokalt mangfold i konsernets medier. Høytidelige utgivererklæringer i det nye publisistiske rammeverket har heller ikke sørget for mangfold basert på lokale tradisjoner.

Noe av det aller første Amedia sentralt sørget for under kriseårene 2016-17 og årene som fulgte, var å oppmuntre redaktørene til å kutte og nedgradere stoff som tok for seg lokalhistoriske temaer, artikler som kunne opplyse innflyttere om de lange linjene i lokalsamfunnets utvikling og dermed være et "lim" for innbyggerne. Vi har i stedet fått et ganske glanset og overfladisk ytre ferniss over den kommersielle driften - de "tomme kaloriene". Situasjonen kan i prinsippet forbedres nå da økonomien er blitt mye sterkere, men lite tyder på at det vil skje. I stedet er det viktigere at avisene kan opptre som godhjertede sponsorer og la kroner drysse over aktører lokalt. Det gir bedre PR - som man jo skriver selv.

Resultatet sier seg selv.

Det blir interessant å observere oppslag og tendens i den valgkampen som offisielt starter i dag, men som egentlig har vart ganske lenge.

mandag 28. juni 2021

Putin forstår bare ett språk

I det siste har statsledere, og faktisk også redaktører og kommentatorer i den frie demokratiske pressen, begynt å forstå cyberkrigens konsekvenser for et moderne, digitalisert samfunn. Bakgrunnen denne gang er de alvorlige angrepene på samfunnskritisk infrastruktur i flere vestlige land, spesielt USA. Vi kan la Russlands ondsinnede påvirkningsforsøk under den amerikanske valgkampen i 2016 ligge i denne omgang. Sporene for fem år siden pekte ganske entydig mot russiske trollfabrikker under Putins kontroll.

Nå har hackere imidlertid ved et par anledninger tatt kontroll over annen sentral infrastruktur i USA og på den måten virkelig provosert president Biden: En viktig oljeledning ble lammet, og USAs største kjøttprodusent fikk alvorlige logistikkproblemer etter at dens datasystem ble infiltrert. Den amerikanske presidenten forsøker å komme til enighet med Putin om at de begge skal la være å angripe kritisk digital infrastruktur som gjelder vann, mat, kommunikasjon og energi.

Så vidt vites har amerikanerne ikke utført lignende angrep mot tilsvarende russisk kjernevirksomhet. Nå  er signalene fra den amerikanske presidenten ikke til å misforstå: Enten sørger russiske myndigheter for å stanse cyberangrepene, eller så vil russerne få smake samme medisin.

Problemet Biden står overfor, er at russerne helt sikkert ikke vil stanse angrepene før de får smake den samme medisinen. Russerne tenker helt annerledes rundt begreper som makt, angrep og forsvar. De innser først alvoret når noe svært kritisk rammer dem selv.

NATO-land og andre vi regner som "vestlige" har alt for lenge satset på dialog, forhandlinger, oppfordringer og godsnakk. Putin vil ikke stanse hackerne før han og de andre oligarkene i Kreml får en sjokkopplevelse som går direkte på deres samfunnskontroll, posisjoner og rikdom.

Spesielt effektivt ville et amerikansk samordnet hackerangrep mot sentrale samfunnsfunksjoner være midt i en pandemi som russerne ikke klarer å håndtere - delvis fordi innbyggerne ikke har tillit til myndighetene og nekter å ta vaksinen, dels fordi deres egen vaksine kanskje ikke holder hva den lover. En macho- og vodkakultur sperrer for sunn fornuft og gode løsninger.

Som ledende statsmann i vår del av verden bør Biden gi ordre om å sette inn amerikanske ressurser og virkemidler i et cyberangrep som gir en støkk i Putin. Ikke en "tilpasset respons", men noe som går enda lenger enn hva amerikanske forbrukere fikk smaken på for få uker siden.

Dert er synd at verden er blitt slik. I det lengste vil vi tro vel om våre medmennesker, finne passende unnskyldninger for regelbrudd og i det lengste unngå skarpe reaksjoner. Dessverre er vi kommet dit hen at den myke linjen bare oppmuntrer til å gå videre, tøye grensene.

For snart fem år siden, i oktober 2016, deltok jeg på en lagssamling og konferanse i Bergen i regi av Europabevegelsen. Forsvarseksperter, spesielt på europeisk sikkerhetspolitikk, innledet til debatt. En av dem var pensjonert oberstløytnant og konsulent i PRIO, Robert Mood. Blant temaene han poengterte, var at "Cyberkrig foregår hver dag". Jeg spurte fra salen: Er det ikke på tide at NATO og EU gjør mottiltak og faktisk gjennomfører tilsvarende cyberangrep - med det mål for øye at det oppstår en "cyberkrigens terrorbalanse" - dvs at partene innser at hacking mot kritiske infrastrukturer hos hverandre ikke er til noens fordel? Jeg sammenlignet faktisk situasjonen med atomtrusselen: Atomvåpen eksisterer, men ingen tør bruke dem.

Svaret var nokså uklart og ullent, noe om at "det der får amerikanerne og CIA ta seg av". Altså at det ikke var noen oppgave for NATO som forsvarsorganisasjon eller et EU med egne forsvarsressurser.

Ja, vel, og hvor er vi nå, fem år etter? Angrepene blir stadig farligere, Putin (og chineserne for den del) tøyer strikken stadig lenger.

Det er selvfølgelig ikke slik at Putin gir personlig ordre om cyberangrep i absolutt alle tilfelle, og han kontrollerer ikke alle som hacker. Noen av de onde kreftene er rent kriminelle bander som forlanger løsepenger for å la være å angripe datasentrene. Men en del av angrepene kan helt klart føres tilbake til hans egne hemmelige tjenester, og han lar trollfabrikkene på egen jord leve uforstyrret så lenge angrepene ikke rammer Russland selv. Putin må aktiviseres i felles kamp mot uvesenet. Han kan hvis han vil. Etter en vestlig inspirert cyberaksjon som rammer mål i Russland.

Det som holder amerikanerne fra å ty til gjengjeldelse, er selvfølgelig at de i det lengste unngår å vise kortene, vise hvilken kapasitet de har. Men tiden er overmoden for reaksjoner - samme mynt.


fredag 4. juni 2021

Noen som husker "Komiske Ali"?

En talsmann for den antisemittiske terrormilitsen Hamas: "Vi har gitt Israel en lærepenge".  Basem Naim, for sikkerhets skyld med et "Dr." som prefiks til navnet, er blitt intervjuet av NRKs korrespondent Yama Wolasmal. Sistnevnte er født i Kabul og har blant annet jobbet for den kommuniststyrte TV-kanalen CCTV med hovedkvarter i Fastlands-China. Et i og for seg godt valg av NRK som Midt-Østen-korrespondent med Wolasmals bakgrunn fra den muslimske verden. Han er språkmektig og snakker et godt norsk riksmål, noe som har gitt ham en pris for nettopp det.

Men var intervjuet et "scoop"? Det var vel heller Hamas som med tilfredshet så en sjanse til å formidle budskapet om seier og nederlag til et norsk publikum som fra før er påvirket og "mørnet" av Israelkritikk og jødehat. Det passet sikkert Basem Naim perfekt å få adgang til norske seere, uten så mange motforestillinger fra korrespondenten. Wolasmal stilte et par profesjonelle motspørsmål, selvsagt, men hovedbudskapet fra Hamas kom greit igjennom. I Norge står Palestinakomiteen sterkt i det offentlige ordskiftet, og Norge spiller en sentral rolle blant giverlandene når det gjelder generøse bidrag til Gazastripen og de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden. Det vites ikke om norsk UD eller bistandsmyndigheter noen gang har forsøkt å moderere Hamas gjennom økonomisk press. I så fall har forsøkene ikke hatt noen virkning.

"Kom seirende ut"

I intervjuet, som selvfølgelig fikk topp-oppslag i Dagsrevyen og vel så det ("eksklusivt", må vite), får altså Hamas-toppen seg til å si at Gazas folk kom seirende ut av den siste konflikten med Israel. Etter at 249 palestinere ble drept, 2.000 bygninger bombet av israelerne og den militære infrastrukturen til Hamas så ødelagt at det vil ta år å bygge den opp igjen. Militære Hamas-ledere er drept, og deres bosteder og dekkleiligheter i vanlige boligstrøk lagt i ruiner. Vær oppmerksom på at av tallet 249 "sivile" drepte var det en god slump Hamas-krigere, altså legitime mål i et militært oppgjør.

Hvor kommer "Komiske Ali" inn i denne kommentaren? La meg minne om hvem han var: Muhammed Said al-Sahhaf var Saddam Husseins informasjonsminister under den amerikanske invasjonen av Irak i 2003. Han førte et usedvanlig farverikt språk i mediene, brukte tirader av skjellsord mot de alliertes invasjonsstyrker og deres militære og politiske ledere, og han løy åpenlyst om krigens gang og endelige resultat. Mest berømt ble han under et direkteintervju hvor Ali sa: "De (amerikanerne) er syke i hodet. De sier de har kjørt 65 stridsvogner inn i sentrum av byen (Bagdad). Jeg sier dere at dette er løgn. Dette er en del av deres syke sinn", sa informasjonsministeren, mens amerikanske stridsvogner nærmest passerte bak ryggen hans, fullt synlig for seerne. "Der finnes ingen amerikanske kolonner i Bagdad i det hele tatt. Vi har beleiret dem og drept de fleste av dem.... Gud griller deres mager i helvete." og så videre, i den duren. Et komplett fravær av sannhet og realitetssans.

Raketter opp fra skolestrøk

Dr. Basem Naim benekter på samme måten realiteter som alle andre ser. Da han ble vist bilder av at Hamas skyter ut raketter fra sivile områder i Gaza kloss ved skolebygg, var svaret: "Sønnen min på seks år kan forfalske bilder mye bedre enn dette." 

Selvsagt "vant" ikke Naims terrororganisasjon denne gangen heller. I stedet utsatte dens blodtørstige ledere sin egen befolkning for nye lidelser. Alle vi andre vet at de 4.300 rakettene Hamas sendte mot  Israel i den 11 dager lange konflikten, gjorde liten skade hos fienden totalt sett. Angrepet var foranlediget av et påskudd, et påfunn: Mot slutten av fastemåneden Ramadan begynte palestinske demonstranter å samle stein på Tempelhøyden og kastet dem ned mot jøder ved Tempelmuren. Israelske sikkerhetsstyrker måtte ta seg inn på høyden for å få slutt på steinkastingen. Samtidig var en eiendomstvist i Øst-Jerusalem under behandling i israelsk høyesterett. Under det hele lurte spørsmålet om bydelens palestinske velgere skulle kunne stemme ved det utlyste valget på Vestbredden og i Gaza (et valg knapt noen observatører trodde ville bli gjennomført uansett).

Startet rakettkrigen

Alle som observerte den siste "krigen" utenfra, ser at det å starte en krig med raketter på denne bakgrunnen, er en uproporsjonal respons. Den står ikke i forhold til episodene som utløste den. Igjen: Det dreide seg om et rent påskudd. Hamas-lederne visste dessuten inderlig vel hvordan Israel ville svare på angrepet. Kynismen i hodene deres kalkulerte med tap av menneskeliv og materielle ødeleggelser. Det viktigste var ikke å vinne, men vise verden hvor forferdelige israelerne var når sivile og uskyldige barn ble drept og såret. De kunne ofres av hensyn til det store bildet de ønsket å skape: Israel som skurken, Hamas som helten.

Denne gangen gikk det imidlertid ikke helt som planlagt: Verden er begynt å gå grundig lei av de evinnelige palestinske provokasjonene. Den arabiske verdens reaksjoner var heller ikke særlig solidarisk. Der finnes ikke lenger (om det noen gang har eksistert) noe oppegående arabisk brorskap, bortsett fra den tiden de trodde egen militær overlegenhet ville knuse jødestaten. Israel og araberland er tvert imot i gang med en storstilt normalisering og forsoningsprosess. At araberstater for syns skyld sender ut noen verbale protester, gir bare skuldertrekk i diplomatiske kretser og hovedsteder. Jeg smilte litt da den marrokanske statsministeren sendte en gratulasjon til Hamas i anledning "seieren".

Forhåndsvarsler til sivile

Så er det noe annet som var annerledes denne gang: Det ble dokumentert gang på gang under konflikten hvordan israelske militære sendte ut forhåndsvarsler til dem som bodde i bygninger som skulle bombes i grus, slik at sivile kunne komme seg i sikkerhet. I tillegg fulgte gjerne en ufarlig varselsrakett rett forut for selve hovedangrepet.

Dermed kunne omverdenen konstatere at Israel fulgte krigens rettsregler om å minimalisere sivile tap  hos fienden, samtidig som landet utførte retten til selvforsvar. På den andre siden var rakettene mot Israel et eklatant brudd på krigens lover: Man skal angripe militære mål hos motstanderen, ikke sivilbefolkningen generelt. Men de forholdsvis primitive angrepsrakettene til Hamas kunne lande hvor som helst i israelske byer, det visste Hamas inderlig vel. Noen av dem kom ikke så langt en gang - de landet innenfor Gazastripen på vei mot Israel og drepte og ødela på eget territorium.

Hvor går veien nå?

Hvor går veien for partene i Midt-Østen-konflikten fra nå av? Har Hamas og Hellig krig-bandene fått en lærepenge? Vil de sette seg ved forhandlingsbordet med sikte på en tostatsløsning og en palestinsk stat? Neppe. Arvefiendskapet og jødehatet er for sterkt, ønsket om å utslette Israel fra verdens overflate alt for brent fast i sjela. Hele den palestinske befolkningen er gjennom generasjoner blitt lært opp til å hate staten Israel. Israel eksisterer ikke på skolekartene deres annet enn som okkupasjonssoner. En gang på 1990-tallet foreslo israelske ledere å gå igjennom begges lærebøker for å luke ut formuleringer og faktabeskrivelser som egget til fiendskap og på den måten dempe konfliktnivået. Palestinerne nektet. For dem eksisterer bare én sannhet - deres egen.

Påtrykk utenfra? Neppe gjennom FN-systemet, der er Israel-fiendene i flertall. Verdensorganisasjonen er hverken nøytral eller ute etter en rettferdig og balansert løsning. Det er stormakter som USA, Russland, EU og de tidligere mandatutøverne Storbritannia og Frankrike som kan spille en nøkkelrolle. Norge står egentlig på sidelinjen - om da ikke partene ønsker en "kanal" for å komme nærmere en forhandlingsløsning.

Gaza ikke okkupert

Gaza er ikke okkupert, men blokkert - for å forhindre at Hamas bygger opp militære kapasiteter som igjen kan utløse et rakettregn mot israelske byer. Også Egypt er med på blokaden. Hvorfor rettes ikke kritikken mot egypterne, som kunne heve sin blokade på dagen - om de ville?

Blokaden er imidlertid ikke verre enn at Israel daglig gir leveranser av vann, gass og elektrisitet uten avbrudd, flere hundre vogntog med bygningsmaterialer, livsnødvendigheter og medisiner slipper igjennom hver eneste dag. Selv under den siste krigen gikk det forsendelser med medisinsk utstyr fra Israel inn i Gaza - med noen avbrudd fordi Hamas og Hellig Krig skjøt mot israelske grensevakter slik at grensen måtte stenges i perioder. Israel slåss ikke mot den vanlige palestiner, men mot deres tyranniske ledere.

Hundrevis av palestinere slipper inn i Israel hver eneste dag for å få medisinsk behandling på Tel Avivs sykehus. Hvilken "okkupasjonsmakt" gjør det? Israelerne trakk seg ut av Gaza og tok med seg sine bosettere i 2005. Takken de fikk, var nye krigerske handlinger, bomber og knivdrap inne i Israel.

Alt Hamas trenger å gjøre for å heve blokaden, er å avslutte angrepene som bare tjener til å stramme inn blokaden - som den franske forfatteren og filosofen Bernard-Henri Levy skrev for noen dager siden.

Hamas-diktaturet

For man skal ikke la seg lure: Hamas har de facto innført et diktatur i Gaza, et militært og religiøst tyranni som ikke har noen av de kjennetegn som karakteriserer et demokratisk samfunn. Skulle palestinerne få et eget land, som de har rett til, taler alle tegn i tiden på at de vil få en diktatorisk, ensrettet "regjering" og "nasjonalforsamling" over seg. Er det virkelig noen som tror at en palestinsk stat under Hamas-styre vil bli en ekte demokratisk statsdannelse med frie valg, flerpartisystem, flere  valgkandidater og en rettsstat som respekterer  menneskerettighetene?

Resultatet blir sannsynligvis at den vanlige palestiner blir underlagt et regime med fundamentalistisk terrordyrkelse som rettesnor, et Iran i miniatyr, med prestestyre og revolusjonsgarder som holder folk på plass.

Ulike prioriteringer

Stadig flere begynner å sette spørsmålstegn ved prioriteringene til Hamas: Mens Israel har brukt store ressurser på å bygge tilflukts- og bomberom for så godt som hele sin sivile befolkning, bruker Hamas alle tilgjengelige ressurser til å grave et sinnrikt system av tunneler og underjordiske haller i Gaza, dels som fabrikklokaler for rakettproduksjon, dels som angrepstunneler under grensen mot Israel, og dels for å beskytte egne liv og lemmer. Sivilbefolkningen, den vanlige palestiner, er det ikke så nøye med.

Hva med bosetningene på Vestbredden - det landområdet som ble overlatt til Israel gjennom fredsavtalen med Jordan i 1994? Man får inntrykk av at Vestbredden er oversådd med bosetninger - sannheten er at de dekker ca fem prosent av det omstridte landområdet. Minst fem ganger har Israel tilbudt forhandlinger om en tostatsløsning. Palestinerne er ikke interessert. De setter betingelser som alle vet er umulig å innfri.

Nå når Israel muligens får ny regjering som ikke har gammel prestisje og tidligere standpunkter i bagasjen, er det faktisk en mulighet for at en forhandlingsløsning kan være i sikte - mer enn 70 år etter at FN opprettet staten Israel. Det er på tide.



torsdag 27. mai 2021

Færre flyktninger og innvandrere - heldigvis?

 SSB melder at det i fjor kom 14.000 færre "ikke-nordiske" statsborgere til Norge, og mener årsaken er coronapandemien. Det var også svakere vekst i personer med flyktningbakgrunn. Ved inngangen til 2021 bodde det 240.200 personer med flyktningbakgrunn her i landet, og det var "bare" 1.900 flere enn året før. Også det representerer en svakere vekst enn i de foregående årene. Personer med flyktningbakgrunn utgjorde 30 prosent av alle bosatte innvandrere ved inngangen til 2021 - omtrent status quo.

Tallene viser videre at det kom 3.800 personer som flyktninger til Norge i løpet av fjoråret. Av disse kom 1.200 fra Syria, ca 500 fra Eritrea. Sammen med dem som er kommet i tidligere år utgjør nå syriske flyktninger 31.400 personer. Den nest største gruppen er somaliere - 27.200.

Færre med asylbakgrunn

Det som er verdt å merke seg, er at det ikke var noen økning i antall personer med asylbakgrunn sammenlignet med samme tidspunkt året før. 1.100 personer med asylbakgrunn ble bosatt i 2020, ifølge NTB.

Jeg stusser litt over kategorien som er brukt i denne statistikken, "ikke-nordiske" innvandrere, dvs  borgere som ikke kommer fra Sverige, Danmark, Finland og Island. Det må dreie seg om en svært stor og uensartet gruppe. Kan vi anta at de fleste kommer fra Storbritannia og EU/EØS? Eller er det arbeidsinnvandrere fra fjernere strøk?

Etter det jeg forstår, er ikke sesongarbeidere fra for eksempel Vietnam med i oversikten - de er vel strengt tatt ikke "bosatt"? De har midlertidig opphold for å jobbe - stort sett for bønder, noen også på skipsverft, i annen mekanisk industri, i byggenæringen og i fiskeindustrien.

Arbeidsinnvandrere

Arbeidsinnvandring er egentlig uproblematisk. Arbeidsinnvandrere er ønsket velkommen fordi det ikke er nordmenn nok som vil ha jobbene, eller de ikke er kvalifisert for dem. Slik pakistanere ble møtt med åpne armer fra 1970-årene av. Av politiske årsaker har det vært mye fokus på denne type innvandrere det siste året på grunn av faren for, eller påstanden om, "importsmitte". Noen politikere vil gjerne ha oppmerksomheten vendt bort fra etablerte innvandrergrupper, spesielt i hovedstaden. For de siste har stemmerett.

Akkurat nå er det pandemi, og da er det en annen problemstilling som trenger seg på: Der er en viss vaksinemotstand, eller skepsis, blant noen av arbeidsinnvandrerne. Polske statsborgere skal være blant dem. Det bør være en selvfølge at ingen arbeidstagere fra Sentral- og Øst-Europa som er tilbudt vaksine i hjemlandet men har takket nei, ikke bør få adgang til arbeidsplasser i Norge.

To årsaker

At det ikke kommer så mange flere av kategorien flyktninger til Norge, kan tyde på to ting: Enten at pandemien har gjort det vanskeligere å krysse landegrenser, eller at forholdene i hjemlandet er blitt noe mer stabile og trygge. Antagelig dreier det seg om en kombinasjon. Men pandemien må være hovedårsaken.

Jeg har få eller ingen motforestillinger mot at Norge tar imot krigsflyktninger, de som virkelig har grunn til å frykte for liv og helse. Forutsetningen er at de kun får midlertidig opphold og sendes i retur når forholdene hjemme er trygge. De må selvsagt kunne ta arbeid og starte skolegang, og i den forbindelse vil elementær norskopplæring være en fordel. Noen vil representere verdifull tilvekst til kompetanse norsk næringsliv trenger, og de kan bli.

Ansvar for asylsøkere

Asylsøkere som har grunn til å frykte myndighetene i hjemlandet, bør også Norge åpne for. Vel og merke etter søknad før de når norskegrensen, klarert av norske konsulater. Asylsøkere som passerer flere grenser, hopper bukk over land etter land der de ellers kunne føle seg trygge, for å komme nettopp til Skandinavia, tyder på tilleggsmotiver. Etter en tid kan det tenkes at styresettet og undertrykkelsen forsvinner der de kom fra, og da er det på tide å  dra hjem igjen - med god norsk skolegang eller arbeidserfaring i ryggsekken.

Jeg har selv sans for å ta imot "kvoteflyktninger", som FN har på sine lister, som sitter i overfylte leire og har gjort det i lang tid.

Men i det store og hele vil det være en fordel for forfulgte og krigsflyktninger å bli hjulpet nærmest mulig opprinnelseslandet. Ikke nødvendigvis bosatt i flyktningleire. For eksempel i Syrias naboland bor et stort antall krigsflyktninger midt blant lokalbefolkningen ellers. De fleste vil "hjem igjen". Begrunnelsen er enkel: Den høye norske kroneverdien gjør at hjelpen når langt flere når  millionene brukes i land der kjøpekraften pr. krone er sterkere.

Nei til båtflyktninger

Det som ikke kan aksepteres, er den type båtflyktninger som åpenbart ikke har noe annet motiv enn å skaffe seg velferdsøkning i et rikere land. Når vi ser scenene på Spanias strender og enklaven i Afrika, er det ingen som helst tvil om at det i 99 prosent av tilfellene dreier seg om unge, friske menn og gutter - sendt ut i det ukjente av fattige familier, som oftest med oppsparte midler eller ved opptak av lån som gir enorm fortjeneste for menneskesmuglere. Får disse guttene først fotfeste og opphold, er de forpliktet til å sende penger hjem, uansett hvordan de er tjent, og i beste fall kan de oppnå familieforening.

Der er alt for mange fattige i alt for mange land på flere kontinenter til at lille Norge kan ta imot flere enn nå - og andre EU-land, som det utsatte Spania, har nok med andre problemer å stri med. Det må være et minimum av kontroll med vandring over landegrenser.

Ikke bærekraftig

Begrunnelsen er enkel: Det norske velferdssystemet er ikke bærekraftig på sikt dersom innvandrerbefolkningen øker mer enn nå, spesielt når det gjelder pensjoner. Jevnt over har en innvandrer, spesielt fra Afrika og Asia, en livsinntekt som tilsvarer 60 prosent av etnisk norske arbeidstagere og familier. De har ofte dårligere helse og krever større ressurser i helsevesenet, og det har vist seg i Coronakrisen at kultur og sosial væremåte er til hinder for forholdsregler de fleste setter inn mot smitte. Den ene FHI-rapporten etter den andre peker på akkurat dette, basert på særlig bydeler øst og sør i Oslo.

La det likevel ikke være tvil: Norge bør fortsatt være en humanitær stormakt. Innvandrere, krigsflyktninger og asylsøkere skal behandles med respekt. De skal føle seg velkommen, og alle ressurser bør settes inn for maksimal integrering og inkludering. Diskriminering og rasisme må bekjempes enda hardere. Innvandrere skal behandles som likeverdige mennesker. 90 prosent av dem jeg har møtt, har store kvaliteter som gruppe og som enkeltmennesker.

søndag 23. mai 2021

Coronapass - litt for lite og litt for sent

Nordmenn gleder seg over at Regjeringen endelig har somlet seg til å varsle innføringen av et "corona-sertifikat" som skal bidra til å normalisere tilværelsen, øke valgfriheten, åpne samfunnet ytterligere og dermed øke den økonomiske aktiviteten i utsatte bransjer og virksomheter.

Men det går dessverre tregere enn nødvendig. Danskene fikk sitt pass for to måneder siden, Storbritannia og Island har innført det. Om kort tid er EU klar med sitt "sertifikat". Nordmenn blir antagelig de siste som får nytte av sertifikatet og den korteste bruksperioden. For etter hvert som store deler av verdens befolkning er ferdigvaksinert eller har kommet seg etter smittesymptomer og sykdom, vil restriksjoner bli opphevet uansett.

Sertifikatet, "passet" i kortform, gir adgang til treningshaller og folkeansamlinger, kulturarrangementer, stevner og festivaler av mange slag, pakkereiser og cruise innenlands (ingen karantene om man er vaksinert eller har hatt corona).

Sterkere enn kjønnsdriften

I et land der misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften og "likhet" nærmest er religion, er det ikke bare bare å skjelne mellom dem som har passet og de som må vente litt til. Helst skal vi lide like mye og i like lang tid. Noe annet er "ujettferdig".

Noen går så langt i denne likhetsdyrkelsen at de synes det er diskriminerende og går på menneskerettighetene løs. Andre argumenterer med at sertifikatet innebærer et press til å få folk til å vaksinere seg (!). Det kan visst uthule prinsippet om "frivillighet", må vite. Dette siste er så dumt at jeg himler med øynene. Selvsagt er det bra at presset øker på irrasjonelle vaksinemotstandere! De utgjør en fare for resten av samfunnet.

Det er opplagt for meg at siden vaksinen er så effektiv som den er, også etter bare én dose, vil det være i strid med lovens prinsipp om forholdsmessighet å pålegge de vaksinerte restriksjoner, siden de utgjør en minimal risiko for andre.

Har man somlet bevisst?

Det mange spør seg om, er hvorvidt Regjeringen har somlet for å hindre folk med pass å reise utenlands og ikke innenlands i sommer. Kombinert med å opprettholde karantenebestemmelser ved innreise etter utenlandsopphold, vil det være et tilsynelatende effektivt middel for å "hjelpe" norske reiselivsdestinasjoner. Jeg håper det ikke er tilfelle. Selv har jeg og familie allerede bestilt Norgesferie, men i prinsippet skal man kunne velge fritt. Jeg unner alle som vil en Spania-, Balkan- eller Hellas-reise!

Dessuten er norsk reiseliv dimensjonert for et langt høyere antall gjester enn det nordmenn kan fylle opp uansett. Man er helt avhengig av at utlendinger igjen dukker opp i byhotellene, på veiene, på Hurtigruta, på Bergensbanen og i bolignaustene og hvalsafariene i nord. Det går da ikke an å ønske utlendinger velkommen hit uten også å tillate nordmenn å reise dit!

Ellers er det bra at EU- og EØS-samarbeidet enda en gang viser seg å være en fordel for Norge. Med felles europeiske regler for samferdsel og kontakt over landegrensene vil vi i løpet av høsten - forhåpentlig - vende tilbake til det normale. Vi kan riste av oss China-viruset. For denne gang.

 


søndag 16. mai 2021

Det tar visst aldri slutt

 Så opplever vi nok en gang raketter, bomber og blod i Midt-Østen, og igjen er det konflikten mellom Israel og arabere bosatt i Gaza, på Vestbredden og innenfor Israels egne grenser som er årsaken. Jeg bruker i det lengste ikke ordet "palestiner", for det er et lurebegrep innført av dem som vil propagandere mot Israel og jødestaten. Siden begrepet er akseptert og i almen bruk, må jeg gjøre det likevel. 

I nyere tid er navnet Palestina og palestinere en betegnelse for alle som bodde i det britiske mandatområdet (dagens Gaza, Israel og Jordan inklusive Vestbredden) etter at tyrkerveldet - det osmanske rike - brøt sammen under første verdenskrig. Storbritannia og Frankrike delte det vi kan kalle Midt-Østen, eller Levanten, mellom seg ifølge et folkerettslig mandat fra Folkeforbundet, forgjengeren til FN. Sånn sett kunne også de relativt få jødene i "Palestina" kalle seg palestinere i mellomkrigstiden og inntil FN delte området etter annen verdenskrig. Frankrike overtok som kjent Libanon og Syria som mandatområde etter San Remo-avtalen i 1920.

Jordan var "Palestina"

Araberne finnes over alt, det har vært tilfellet helt siden Muhammeds erobringskriger på 600-tallet og senere. Da Jordan ble opprettet som uavhengig kongedømme i 1946 og skiftet navn fra Transjordan, hadde landet kontroll over hele Vestbredden, og erobret også Øst-Jerusalem i krigen som fulgte etter  opprettelsen av staten Israel. Men det var fra deres side aldri snakk om å gi "palestinerne" eller arabiske flyktninger et eget land. Egentlig burde mye av kritikken mot Israel vende seg mot Jordan i minst like stor grad. Jordan unnlot å følge FN-vedtaket om deling av området i en jødisk og en palestinsk-arabisk stat. Landet anerkjente ikke delingsvedtaket, men ønsket at araberne skulle ha all makt i området, og deltok i flere kriger mot staten Israel.

Israel klarte mot alle odds å holde på eget FN-tildelt territorium under disse krigene på 1950-tallet og etter seksdagerskrigen i 1967, men benyttet også  anledningen til å ta over Øst-Jerusalem, Golan, Gaza og Sinai i 1967-krigen. De to siste områdene har Israel gitt fra seg. Mye av hensikten var å skaffe seg grenser som var lettere å forsvare ved senere konflikter. Med andre ord: Øst-Jerusalem gikk over fra å være kontrollert av Jordan til å bli kontrollert av Israel.

Men etter fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994, ble situasjonen ganske annerledes. Hele Jerusalem ble israelsk territorium. Israel forpliktet seg imidlertid til å respektere Tempelhøydens spesielle historiske og religiøse status. Tilhengerne av de tre verdensreligionene Islam, Jødedommen og Kristendommen skulle ha rett til fri religionsutøvelse knyttet til Al Aqsa-moskeen, Vestmuren med sin synagoge og kristne kirkebygg i nærheten.

Avtalen har skapt ro i de lange fredsperiodene mellom palestineres opprør og krigserklæringer mot Israel. For å forhindre uro og voldsutøvelse på Tempelhøyden innførte Israel ved et tidspunkt kontroll med metalldetektor på veien opp til høyden, men da protesterte palestinerne høylytt. De anerkjenner ikke Israels rett til kontroll og vakthold, selv om den er et ledd i en fredsavtale. 

Samtidig som grensen mellom de to landene ble endelig fastsatt, fikk jødiske bønder rett til å fortsette å dyrke noen tusen mål jord i et grenseområde mellom de to landene, al-Baqoura og al-Ghumar. Her hadde jødiske bønder tradisjonelt holdt til i flere generasjoner. Avtalen skulle vare i 25 år, og Jordan har hele tiden respektert den, men valgte i 2019 å ikke fornye avtalen. Det er slik man regulerer forbindelsene mellom to siviliserte land. Hverken FN eller "palestinere" har noe med slike avtaler å gjøre.

Det blir flere arabere

Det er slett ikke bare "israelsk ekspansjon" i form av bosetninger som har preget utviklingen i Øst-Jerusalem og videre inn på Vestbredden. Tallet på arabere ("palestinere") har økt sterkt siden 1967 - og mye mer enn økningen i tallet på jøder. Det har noe med fødselstall og demografisk utvikling å gjøre. Nå prøver noen å innbille oss at Israel "kaster ut" arabere fra Øst-Jerusalem slik at det skal bo færre av dem der. Sannheten er nær det motsatte. Det bor en stor og økende minoritet arabere i Israel. De er israelske statsborgere og har de samme statsborgerlige rettighetene som jødene har. Israelske arabere har til og med egne partier og egne seter i parlamentet, Knesset.

Den eiendomskonflikten som var påskuddet for utbrudd av uroligheter nå, dreide seg om eierskap langt tilbake, da en jødisk stiftelse kjøpte de omdiskuterte tomtene i Øst-Jerusalem. Arabere har imidlertid bodd der i generasjoner og "føler" at eiendommene er deres, naturlig nok. Privatrettslig er det ikke så sikkert. Israel har vunnet tvisten i lavere rettsinstanser, men eiendomskonflikten var på vei opp til israelsk høyesterett og skulle vært avgjort i disse dager. Utfallet var slett ikke gitt. Det kan trekkes en parallell til tilbakeføring av eiendom til vest-tyske flyktninger fra det tidligere DDR, selv om sammenligningen halter litt. Tvisten ble brukt av Hamas i Gaza til å sende nær 4.000 raketter mot sivilbefolkningen i Israel. Selvsagt bare et påskudd.

En rettsstat

La det ikke være noen tvil: Israel er en rettsstat i motsetning til alle de arabiske nabostatene. Landet er et demokrati, og rettssystemet behandler til og med korrupsjonsanklager mot statsminister Netanyahu. Han risikerer å bli fratatt stillingen som statsminister. I hvilket arabisk naboland kan man tenke seg noe slikt?

Eiendomstvisten ble et påskudd for demonstrasjoner, uro og voldelige opptøyer. Men den utløsende årsaken til den blodige konflikten vi ser utfolde seg nå, var også to andre fenomener: Den "palestinske" presidenten Mahmoud Abbas på Vestbredden utlyste tidligere i år valg både der og i Gaza, - for første gang på 15 år - og valgdagen skulle være 22. mai. Få eller ingen trodde han virkelig ville gjennomføre valget fordi den 85-årige presidenten og hans geriatriske støttespillere for øvrig var redd for å tape.

Hamas - et politisk parti, en terrororganisasjon og et totalitært religiøst regime i Gaza - hadde best sjanser til å vinne. Det gjorde de ved valget for 15 år siden også. Den gangen brøt det ut full borgerkrig mellom de to fraksjonene og 600 ble drept i det interne oppgjøret. Den endte med at Hamas beholdt kontrollen i Gaza, mens Fatah fortsatte å styre på Vestbredden (Selvstyremyndigheten). Abbas måtte "finne på noe" for å forhindre at valget denne våren skulle føre til hans egen avsettelse.

Stemmene i Øst-Jerusalem

Abbas (og her hadde han Hamas med seg) gjorde et nummer av at araberne i Øst-Jerusalem skulle kunne stemme ved det forestående palestinske parlamentsvalget, og satte en tidsfrist for Israel til å bekrefte dette. Utspillet var genialt: Hvis israelerne "tillot" stemmegivningen, ville det være en innrømmelse av at denne delen av Jerusalem var palestinsk territorium. Da Israel somlet med reaksjonen, ble det manglende svaret innen "fristen" gjort til påskudd for å la raketter fra Gaza regne over Israel med mål å ramme Jerusalem, Tel Aviv og en rekke andre byer.

Et annet påskudd for rakettangrep mot Israel var den jødiske marsjen mot Tempelhøyden. Ekstreme, høyreorienterte jøder ville markere sitt historiske eierforhold til høyden over "klagemuren" der Al-Aqsa-moskeen ligger. Det brøt ut uroligheter, naturlig nok, og israelsk politi og sikkerhetsstyrker måtte gripe inn. Marsjen kan sammenlignes med protestantenes provoserende marsj gjennom katolske bydeler i Belfast. Over hele Israel i byer og landsbyer der befolkningen er blandet, har det vært uroligheter den siste uken. Jødemobb har banket opp arabere, arabere har tydd til vold mot jøder.

Over 2.000 raketter

Sist mandag begynte altså Hamas å sende raketter mot israelske byer, for å vise "handlekraft" og markere at det er de som fører an i kampen mot Israel og jødene. Over 2.000 raketter er avfyrt til nå, og det blir nok flere. Israel har svart på krigshandlingen. Det samme har skjedd ved flere anledninger de siste 20 årene: Hamas "begynner" fiendtlighetene, Israel svarer med tung militærmakt. De fleste anerkjenner landets rett til selvforsvar.

Det dreier seg ikke om noe avgrenset eller målrettet rakettangrep fra Hamas` side. Man pøser ut mer eller mindre primitive raketter med sin dødelige last. En god del av dem lander innenfor Gaza selv og dreper og skader egen befolkning. Flere av dem har også truffet arabiske boligkvarterer inne i Israel. Det bryr Hamas seg ikke noe om.

Uproporsjonal reaksjon

Ofte er Israel blitt beskyldt for uforholdsmessig harde mottiltak ved krigshandlinger initiert av palestinerne. Men her er det opplagt at den samme kritikken må ramme Hamas. Full rakettkrig står ikke i forhold til det israelerne hadde gjort seg "skyldig i" denne gang.

Verden utenfor Midt-Østen har denne gang ikke monomant kritisert Israel for de militære mottiltakene. Hverken USA, EU eller andre har plassert skylden for urolighetene på Israel, bare bedt partene besinne seg. Dette er noe nytt.

Vi registrerer at resten av den arabiske verden protesterer og fordømmer og kan komme til å vedta noen symbolske reaksjoner, men gjør ellers intet. De er møkka lei hele den fastlåste situasjonen og har det siste året søkt samarbeid og inngått diplomatiske forbindelser med "dødsfienden" Israel. De palestinske "frigjøringsorganisasjonene" er for lengst kastet ut av alle arabiske naboland. Arabisk solidaritet er ikke-eksisterende.

Hamas blir svekket

Hva oppnår Hamas og selvstyremyndigheten på Vestbredden i den pågående krigen? Ingen verdens ting. De blir svekket militært og politisk, økonomisk og sosialt. Israels rakett- og bombeangrep har med kirurgisk nøyaktighet tatt livet av Hamas` militære ledelse, ødelagt alle de Hamas-kontrollerte politistasjonene og ellers andre samfunnskritiske installasjoner kontrollert av Hamas. Mye av det underjordiske tunnelsystemet til terrororganisasjonen er ødelagt. Sivilbefolkningen blør og må igjen ta tapene. Men for første gang opplyser nå regionale og internasjonale medier at Det israelske forsvaret faktisk ringer opp beboere og eiere av boligblokker nær Hamas-installasjoner på forhånd for å advare dem og gi tid til å rømme unna. Hvilke andre stater i konflikt gjør dette?

Israelske kampfly har ødelagt flere høyhus i Gaza som rommet legitime mål, dvs at de har inneholdt kontorer og hovedkvarterer for Hamas, eller militære installasjoner under bakkenivå. Vanlige beboere er blitt varslet før angrepene. Likevel er de sivile tapene mye høyere på palestinsk side enn blant jøder i Israel. Årsaken er først og fremst mangelen på tilfluktsrom.

Sprengte medietårnet

Det har vakt stor oppmerksomhet og sterke protester da det israelske luftvåpenet sprengte ned et høyhus som inneholdt kontorer for internasjonale pressebyråer. Få eller ingen nevner at tårnbygget også inneholdt ressurser for etterretningstjenesten til Hamas. Det var dette som var det egentlige målet. Sett fra Hamas` side var plassering av etterretningsinstallasjoner her perfekt. Bombingen er blitt lagt ut som anslag mot presse- og ytringsfriheten. Da er det litt merkelig at alle pressefolkene i bygget fikk en times varsel til å komme seg i sikkerhet, og rakk å ta med seg en god del av det utstyret de trengte for å fortsette mediedekningen. Nyhetsbyråene er allerede i virksomhet igjen, selv om nyhetsstudioene ble smadret og de må finne midlertidige løsninger.

Et stadig gjentatt argument er at Gaza er så til de grader tett befolket at israelske mottiltak er nødt til å ramme sivile. Det er ikke sant, det israelske flyforsvaret driver ikke med teppebombing som de krigførende partene gjorde under annen verdenskrig. Det er i og for seg riktig at befolkningen bor tett, men man glemmer at Hamas plasserer sine militære ressurser mest mulig sentralt i boligområdene og nær sykehus og skoler. Når disse blir rammet, kan man med dirrende pekefinger fordømme Israel. Alle som har Google maps kan selv se at der finnes ikke bare sammenhengende boligområder på Gazastripen, men også åpne områder for utskytningsramper - dersom Hamas ville benytte dem.

Bomberom for sivile

Israel har en helt annen innstilling til tap av sivile liv. Alle israelske boliger skal i prinsippet ha bomberom, og det er lagt ned et stort arbeid for å gi befolkningen ly for angrep fra luften. Slikt sørger de palestinske myndighetene ikke for. Har de ikke ressurser? Jo, da. Noen av de militære ressursene som i dag brukes til å produsere offensive raketter, kunne gått til å beskytte uskyldig sivile, for eksempel gjennom dekningsrom. Hamas har også et stort budsjett for å belønne alle som har begått terrordrap på jøder og som sitter fengslet etter lov og dom i Israel. Deres familier får belønning i form av månedlig pengestøtte. Midlene finnes, viljen ikke. Og Hamas får store bidrag fra land i den arabiske verden - og fra Iran. For ikke å snakke om giverlandene gjennom FN.

Ønsker ikke å bli glemt

Hamas lar gjerne sine egne dø for å oppnå internasjonal fordømmelse av Israel og for å få offer- og martyrstemplet selv. Det er det mye spillet dreier seg om. Man ønsker ikke å bli "glemt" av verden. Så får vi inderlig håpe at diplomatiet gjennom FN s sikkerhetsråd og andre kanaler kan føre til våpenstillstand og avtaler som gjør livet lettere på begge sider.

Det er lite som tyder på at vi vil se en lysning i nær fremtid. Den fastlåste konflikten vil ganske sikkert fortsette - så lenge Hamas velger krig utad og undertrykkelse innad som virkemidler. Styresettet i Gaza er fjernt fra demokrati, flerpartisystem og konstitusjonell parlamentarisme. De religiøse og militære ledernes ord er lov. Frie valg er en vits. Befolkningen er underkuet, selv om de er blitt opplært til jødehat gjennom generasjoner og støtter Hamas i mye av terroren som er rettet mot jødene.




lørdag 1. mai 2021

Mens vi venter på Corona-pass

Regjering og helseminister har antydet, nesten lovet, at corona-pass vil bli gjennomført i Norge så snart det praktisk lar seg gjøre. Innføringen kan skje sammenfallende med at EU gjør noe tilsvarende, eller at Norge utsteder egne nasjonale pass parallelt. I så fall vil EU-passet også omfatte EØS-land som Norge, Island og Lichtenstein og åpne for normalisering av for eksempel reiselivet. Danmark har gjennomført sitt nasjonale pass allerede. Så hva venter helseministeren på? Samme spørsmål blir stilt av en kommentator i Aftenposten i dagens utgave 1. mai.

Et pass gir visse  midlertidige "privilegier" som andre må vente litt lenger på (noen måneder). Men større frihet og flere valgmuligheter for et økende antall fullvaksinerte kan få avgjørende betydning for serveringssteder, reiselivsbedrifter, kulturinstitusjoner og festivalarrangører - og hardt rammede kommuner som nå har stengte treningssentre og butikker, lukkede kjøpesentra og tjenesteprodusenter. Først og fremst hovedstaden. Det er kjent og dokumentert at en rekke små og store bedrifter ser konkursspøkelset i hvitøyet om ikke hverdagen snart vender tilbake. Titusener på titusener av permitterte og arbeidsledige venter på å få komme tilbake til jobb. Det kan et pass bidra til, gjennom økonomisk vekst og økt forbruk.

Personlig valgfrihet

Hensynet til disse trumfer for min del ønsket om en mer personlig "normal" tilværelse. Jeg og mine nærmeste har ikke shoppe-gener, vi går ikke hyppig ut, og vi har ikke ferieleilighet i Spania. Men vi ønsker valgfriheten og vissheten om at det lar seg gjøre dersom vi bestemmer oss for det. Rett og slett personlig frihet. Norgesferien i sommer er alt bestilt.

Det er forsvinnende små praktiske og tekniske utfordringer ved å utstede et corona-pass. Vipps-teknologien er der allerede. Når jeg åpner min helsenorge-app, ligger datoene for fullvaksinering inne. Jeg og mange tusen nordmenn nå vil i prinsippet kunne vise fram denne opplysningen. Jeg antar at de som har vært corona-syke og nå friske også har denne opplysningen i sin helse-app. 

Alle skal være dønn like 

Jeg kan se problemet Høie står overfor: I dette ellers fine landet vårt finnes holdninger som byr imot "forskjeller". Alle skal være like - og lide sammen og samtidig under pandemien. Misunnelsen er hos noen sterkere enn kjønnsdriften, som det spøkes med. Man vil ikke ha noe A- og B-lag, slik sosialister med Arbeiderpartiet i spissen messer om. Arbeiderpartiet og de andre på venstresiden vil helt sikkert stemme imot pass i Stortinget dersom saken skal vedtas der. Men det skal den ikke. Regjeringen har de fullmaktene den trenger gjennom dagens helselovgivning. Corona-passet blir uansett midlertidig.

Det jeg ikke vil akseptere, er om Høie & Co forsinker og utsetter, sleper beina etter seg for å "tvinge" nordmenn til å velge Norgesferie - av hensyn til reiseliv og distrikter, i et stortingsvalgår. Slik at man for eksempel ikke får anledning til en Danmarks- eller Sverige-ferie, eller Europa-opphold for den saks skyld (jeg regner med at karantenebestemmelsene ved innreise vil være opphevet ved et pass).

Men hva har man av pressmiddel overfor myndigheter som somler med innføring av corona-pass?

Tja, hva med å ikke bruke stemmeretten ved valget til høsten i protest? Selv om man har 63 års medlemskap i det ledende regjeringspartiet? 

lørdag 24. april 2021

Så var det ikke trangboddhet likevel

Ganske tidlig under Covid-19-pandemien fikk helsepersonell som rapporterte til Folkehelseinstituttet mistanke om at innvandrerbefolkningen her i landet var overrepresentert blant de smittede, de som ble aller mest syke og de som døde ved sykehusinnleggelse og intensivbehandling. For hver måned som er gått, er mistanken bekreftet. I uke 15 i år forteller FHI åpent at smitten er ni ganger høyere blant pakistanere enn blant etniske nordmenn. Det er også en markant overhyppighet blant dem som er kommet fra Somalia, Eritrea, Tyrkia, Irak og Afghanistan. Den gjelder også norskfødte og deres barn.

I hele pandemiforløpet har problemstillinger og spørsmål rundt de faktiske tallene blitt besvart med "trangboddhet". "Innvandrerbefolkningen" for å bruke dette sekkebegrepet, bor på færre kvadratmeter pr. person i familien, de har deltidsarbeid, utsatte yrker, manglende alternativer til kollektivtransport, dårligere fysisk helse, dårlig kulturell kompetanse i forhold til storsamfunnet og tilsvarende blant leger som behandler corona-pasienter. I tillegg har man forklart situasjonen med at innvandrerne har så liten tillit til "myndigheter" (basert på erfaringer fra hjemlandet) og til - mediene som formidler råd og forskrifter og anbefalinger.

Sosioøkonomisk tankegods

Alt dette dreier seg om greie sosioøkonomiske forklaringer som nordmenn har uhyre lett for å tro på og oppfatte som "sannheter". Vi er jo etter hvert blitt oppdratt til å mene at "samfunnet har skylda" for alle problemer og utfordringer, ikke individuelle valg, livsstil og personlig ansvar for seg og andre.

Etter så lang tid under pandemien er imidlertid forskerne begynt å tvile. Kan det faktisk også være en bevisst levestil, "kyss-og-klem-kultur" og den tette kontakten til hjemland med skyhøy smitte som kan være medvirkende årsaker, ja, endatil hovedforklaringer?

FHI mener nå at de sosioøkonomiske årsakene nevnt ovenfor forklarer svært lite. Hverken trangboddhet, serviceyrker, helsetilstand, utdannelse eller inntektsnivå kan forklare alt om den høye smitten blant innvandrere. Korrigert for disse faktorene i tillegg til alder, kjønn og bostedskommune, viser statistikk og forskning nå at de forklarer rundt 12 prosent av smitten og 3 prosent av innleggelsene på sykehus.

Også annengenerasjonen

Også annen generasjon innvandrere er dessuten skyhøyt overrepresentert. FHI skriver en av de siste dagene at "mens drøyt to prosent er positive (smittet) blant de norskfødte foreldre som er testet, er dette tallet hele 11 prosent for norskfødte med utenlandske foreldre og 7 prosent for utenlandsfødte".

Tilbake til trangboddheten: Som en kommentator i Aftenposten skriver, så er "storfamilie" ikke det samme som trangboddhet. FHI har ingen klare svar på hvorfor smitten rammer så skjevt. Å bo under samme tak er ikke det samme som regelmessig å samles under samme tak. Nå mener FHI at smitten er og sprer seg innad i familier. Spesielt i Oslo øst der storparten av innvandrerbefolkningen har klumpet seg sammen, bor barn av førstegenerasjonsforeldre ofte i samme vei eller oppgang: mor og far, søster, bror, fetter eller kusine og deres respektive barn bor bak hver sine inngangsdører, men har likevel tett samkvem. Innad i miljøet er det nemlig et ganske stort press for å samles selv om familiene ikke tilhører samme "kohort". Nordmenn ellers har andre vaner og "kultur" for kontakt med familien - foreldre og svigerforeldre høyst en gang i uken eller sjeldnere, om de da bor i samme kommune.

Tett kontakt med hjemlandet

Smittetrykket blant innvandrerne kommer også av - det vet forskerne nå - av den tette kontakten med hjemlandet der altså pandemien nå raser enda mer enn i Norge. Før pandemien var det vanlig å reise til opprinnelseslandet og ha lengre opphold der. Minst en av fire innvandrere eier en bolig i utlandet, dvs opprinnelseslandet. De kan på statistikken ha lav inntekt i Norge, men norsk lavinntekt har skyhøy kjøpekraft i "hjemlandet".

Det ble ikke spesielt vektlagt i mediene - av åpenbare årsaker - at en solid porsjon flypassasjerer som hadde bestilt flybilletter til utlandet sist påske, tilhørte innvandrerbefolkningen. Det er ikke kjent hvor mange som faktisk reiste etter advarsler fra FHI og regjeringen, men det er åpenbart at het står vi overfor et problem i pandemitider: Lysten, ja, plikten, til å besøke opprinnelseslandet ved brylluper, åremålsdager, syke slektninger, begravelser og religiøse høytider trumfer det meste.

Vil beskytte sine velgere

En del politikere på venstresiden stritter mot å "flagge" disse siste forskningsresultatene og konklusjonene som følger av dem. Når byrådslederen i Oslo og representanter for SV og Rødt i hovedstaden ved enkelte anledninger har rast mot importsmitten, så mener de aldeles ikke denne importsmitten. De mener at arbeidspendlere fra for eksempel Polen og de baltiske landene "må ta skylda", og gjør alt for å beskytte innvandrerbefolkningen mot kritikk og trakassering. Forklaringen er enkel: Svært mange av innvandrerne, både første og annengenerasjons, har stemmerett både ved stortings- og kommunevalg. Dem gjelder det å kapre. Fremmedarbeiderne fra Sverige eller Polen er det ikke så farlig med. De kan kritiseres og henges ut i den offentlige debatten.

Så er det dem - samfunnsdebattanter og "forskere" som hevder at enhver kritikk av for eksempel innvandrere må unngås fordi det så lett vil stigmatisere, "krenke" noen, ja, kanskje gi ammunisjon til konspirasjonsteorier og rasistiske holdninger. Det er å skyve problemene under teppet, stikke hodet i sanden der det som kjent er mye kunnskapsmørke men ideelt som gjemmested for egen tilkortkommenhet.

Med kunnskap skal pandemien slås tilbake

Faktum er at vi må vite, erkjenne og være forberedt, både nå og ved senere pandemier - de kan komme. Kunnskapsbaserte virkemidler må settes i verk. Det skylder vi alle samfunnslag og etniske grupper - storsamfunnet der alle er og bør være med.

Selv tror jeg ikke så mye på "informasjon", brosjyrer på innvandrerspråk og en moralsk høyt hevet pekefinger. Selv ikke Nakstad og Erna og Høie blir lyttet til når mor og far, tanta, fetteren eller svigermor vil samle storfamilien midt under en livsfarlig pandemi. Holdningsendringer og samfunnsansvar må komme innenfra. Bare lederskikkelser innad i innvandrermiljøet kan gjøre noe som monner. Det kan også alle dem som innvandrerbarn kommer i kontakt med utenfor familien - lærerne, idrettstrenerne, de som organiserer dugnadene og samler blokkbeboerne til enkle samlinger en sommerdag i bakgården.

Honnør til FHI

Så mitt anliggende er ikke rasisme, konspirasjon eller ønske om stigmatisering. Vi må vite før vi kan gjøre noe riktig og positivt. Derfor skal FHI ha honnør og applaus for å offentliggjøre faktisk informasjon og statistikk som ikke lyver. Vi kan altså ikke lenger trøste oss med "trangboddhet", det er bare en bitte liten del av forklaringen, viser det seg nå.

Jeg ser at enkelte peker på mulige genetiske årsaker bak overhyppighet av Covid-19 blant innvandrere, og at dette må føre til prioritering av vaksine til innvandrere. Det er neppe å anbefale. De med rasistiske holdninger vil få ytterligere ammunisjon. I disse dager kommer det dessuten høyrøstede krav på alle mulige "prioriteringer": De eldste, de på sykehjem, de med underliggende sykdommer, helsepersonell, lærere, de stakkars tenåringene og 20-åringene. Hvis alle skal prioriteres, blir det ikke noe rom igjen for en reell prioritering. Mange av kravene om prioritering er politikerpreik. Vi får ta den tiden det trenger utover våren og sommeren. Alle "får" til slutt.

torsdag 22. april 2021

Desperate menn i Kreml

 7. februar skrev jeg en blogg med overskriften "Hva finner Putin på nå?". Den tok utgangspunkt i fengslingen av opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Jeg antydet at fengslingen var funnet nødvendig fordi Putin og hans oligarkstyre er livredde for "folket", for fredelige demonstrasjoner, for reell opposisjon, for bruk av det frie ord.

Bloggen ble avsluttet slik: "En utenrikspolitisk krise vil passe perfekt inn i håndteringen av brysomme, og farlige, demonstrasjoner på egen jord".

Russland under Putin har lært av sine sovjet-kommunistiske forgjengere (dagens president var jo i hele sitt yrkesliv et underdanig og lydig redskap for sine overordnede i det gamle regimet). De pleide også å skape kriser i forhold til Vesten når det gikk dårlig på hjemmebane.

Problemer på hjemmebane

Og nå går det virkelig dårlig på hjemmebane. Russlands brutto nasjonalprodukt er - offisielt - gått ned med 3-5 prosent, sannsynligvis er tallet fikset og frisert. Coronaen herjer fortsatt, og vaksinasjonen går tregt pga skepsis og konspirasjonsvisdom i befolkningen. Den vanlige russers levestandard har sunket. Borgere med oppsparte midler bruker nå av denne reserven for å opprettholde en normal, anstendig livsførsel.

Jeg tror Putin overveide flere alternativer for å avlede oppmerksomheten (mens han samtidig gav ordre om at Navalnyj skulle oppleve et så strengt fengselsregime at hans helse ville svekkes og kanskje føre til døden). Mulig han lekte med tanken om å gjøre noe i nord i forhold til Norge og de amerikanske bombeflyenes gjestevisitt. Haken ved et slikt alternativ var at bombeflyene bare hadde base på norsk jord i noen uker.

Valgte Ukraina

Det var altså Ukraina han landet på. Ved å sende store "forsterkninger" til sine lyd-republikker i den østlige delen av landet, visste han at spenningen både regionalt og mellom stor- og supermakter ville øke og at både Ukraina selv, USA og NATO ville måtte foreta seg noe som en markering - som igjen ville gi et påskudd til å eskalere konflikten enda mer. Ved å hevde at "Moderlandet" var i fare, visste de autoritære oligarkene i Kreml at vanlige russere ville samle seg om flaggets heder. Dessuten ville opinionen hjemme få annet å tenke på enn opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Regimetro medier ville hamre inn budskapet.

Den nyvalgte amerikanske presidenten har fulgt en klok linje i forhold til Putin-Russland. Han markerer avsky mot regimets metoder mot opposisjonelle som Navalnyj samtidig som han inviterer til toppmøte for å diskutere motsetningene ansikt til ansikt. De vil ta mål av hverandre og kanskje finne en dialogform som gavner avspenning og en mer fredelig internasjonal utvikling.

Sverige og Finland har nøkkelen

Det er likevel ikke USA som sitter med nøkkelen til en mulig løsning på den negative utviklingen i det østlige Ukraina. Det er våre naboer i øst, Sverige og Finland som gjør det. Ukraina kan tenke seg, ja, ønsker, medlemskap i NATO slik de baltiske landene oppnådde tidlig på 2000-tallet. Det er neppe aktuelt i overskuelig fremtid. De baltiske statenes medlemskap i forsvarsorganisasjonen kan Russland egentlig leve med, Putin regner innerst inne ikke med Estland, Latvia og Litauen blir noe oppmarsjområde for et gammeldags konvensjonelt angrep, det han sier er ren propaganda for et hjemmepublikum. En krig i dag vil ikke bli en kopi av Hitler-Tysklands angrepskrig i 1941.

Men dersom ett eller begge disse landene - Sverige og Finland - begynner å orientere seg mot et NATO-medlemskap, vil varsellampene lyse så rødt de bare kan i Kreml. Oppbygging av en NATO infrastruktur i Finland, for eksempel, vil totalt forrykke balansen i nord, og Russland vil måtte binde opp store militære ressurser mot Finlands grense. Det har landet ikke råd til om de skal stå rimelig sterkt også i sør og øst.

Sant og si regner jeg ikke med svenskene. De vil i det lengste først og sist tenke på seg selv.

Innenrikspolitikk

Uansett: Hver gang Putin rasler med sablene mot sine naboer, i dette tilfellet Ukraina, er det først og fremst innenrikspolitiske årsaker som ligger bak. Regimet sitter i virkeligheten på en svak grunnvoll. Putins popularitet faller, og snart er det "parlamentsvalg". Etter hvert som krigs- og etterkrigsgenerasjonene dør ut, og den friserte historien om annen verdenskrig slipper taket i sinnene, vil en yngre generasjon russere kreve å få leve i et normalt samfunn med større personlig frihet og høyere materiell levestandard. Fra før er de lut lei korrupsjonen og de søkkrike oligarkenes levestil og forakt for folk flest. 

Husk at dagens russere aldri har opplevd noen trussel i form av opprustning fra vest som har hatt erobring av moderlandet som mål. Selv ikke på slutten av 90-tallet da landet lå med brukket rygg både militært, økonomisk og moralsk, så ikke NATO sitt snitt til å utnytte svakhetene.

Det er bare å ønske Biden lykke til med et toppmøte. Jeg ser at flere land nå kappes om å være vertskap.

onsdag 7. april 2021

Det sosialdemokratiske vassauet

 Tenkte jeg det ikke: Arbeiderpartiet og Senterpartiet - og sikkert også de fleste av de politiske uteliggerne på venstresiden for øvrig - protesterer nå mot innføringen av vaksinepass som gir adgang til normale goder. Det er nemlig ujettferdig at noen får større frihet og armslag før noen andre. Da er det bedre at alle har det like ille, altså en forlenget "nedstengt" og innsnevret tilværelse inntil siste vaksine er satt. Ingen jevn og gradvis, utvidet adgang til treningssentre, kulturopplevelser, serveringssteder og reisemål etter hvert som vaksinasjonene går sin gang og stadig større grupper i befolkningen er ferdigvaksinert og immune. 

De permitterte og arbeidsløse får værsågod vente til alle kan få de samme godene. Sannheten er at jo sikrere folk på kafeer og restauranter kan være på ikke å bli syke mens de er der, desto snarere kan de samme utesteder ta inn igjen sine ansatte, etterspørre matvarer og andre tjenester og på den måten bidra til gjenåpning og normalisering.

Ikke alle er "eksperter"

Det er ikke helt sant at "eksperter" strides om hvorvidt vaksinepass bør gi oss større frihet, slik Aftenposten i dag poengterer i en tilsynelatende balansert artikkel. Noen selverklærte eksperter benytter seg ikke av faglige argumenter, men ideologiske holdninger for å forsinke og holde vaksinepass tilbake. Det er ikke diskriminerende at samfunnet vender raskest mulig tilbake til normalen. Det er ikke diskriminerende og ujettferdig at vaksinerte som ikke lenger blir syke og ikke fører smitten videre, slik en studie viser. Det vil rett og slett ikke være noe juridisk eller etisk grunnlag for å kreve de samme restriksjonene for dem som for personer i opplagte smittemiljøer. Vi vet veldig mye om hvilke miljøer det dreier seg om.

Allerede i dag er det jo slik at de som er smittet av nærkontakter og er i karantene, har mindre frihet enn de som tester negativt. Selv om funksjonshemmede ikke kan ta seg inn på et utested fordi driveren ikke har sørget for universell utforming, fører ikke det til at samtlige andre gjester skal utestenges. En annen ting er at restauranteieren muligens bør få en anmeldelse og bøter inntil det universelle er i orden. For all del!

Rammer sine egne

Arbeiderpartiet og de andre rødgrønne rammer egne velgere og sympatisører ved ikke å tillate en gradvis åpning med vaksinebevis mens vaksinasjonskampanjen fortsatt pågår. De som tilhører de eldste og de mest sårbare befolkningsgruppene stemmer på alle partier. Det samme gjelder helsepersonellet som har fått en viss personlig fordel ved å bli vaksinert før andre - i tillegg til at deres køplassering er godt helsefaglig begrunnet.

Et vaksinasjonspass som i en overgangsfase bidrar til økt økonomisk aktivitet og forbedrer levestandarden til dem som har mistet mellom 10 og 20 prosent av inntekten sin under nedstengningen, har jammen krav på å få komme tilbake til jobben når smittefrie gjester banker på kafedøren.

Andre land kutter janteloven

Mens Israel, Storbritannia og Danmark innfører vaksinepass som gir rettigheter litt før de andre, og EU intenst jobber med samme sak, vil Arbeiderpartiet og de andre følge sitt gammelmodige likhetsevangelium, holde tilbake og bremse. Da får vi heller bruke enda mer oljepenger på permisjonsordninger og dagpenger. For det er vel det som er alternativet? Alle skal lide likt. For et par tiår siden var det en svenske som sa noe om "den siste sovjetstaten i Europa". Hvem var det han mente, tro?

Som den gode kommentator i Aftenposten (en av de få), Frank Rossavik, skriver: "Hvis noen får mer frihet, får andre mindre, sies det. Som om alle har lidd likt gjennom pandemien."

Rossavik har helt rett. Han minner om at blant dem som har lidd mest, er kulturarbeidere og ansatte på serveringssteder. Ville det være urettferdig om en del frilansere nå kan få oppdrag igjen? Og om et antall ansatte i kulturinstitusjoner og utelivet kunne komme tilbake fra permisjon?

Solidaritet med reiselivet

For ikke å snakke om reiselivsbedriftene i Norge. De trenger gjester! Og vi vet at dimensjoneringen av norsk reiseliv er basert på en stor tilstrømning av utenlandske turister. Det er ikke nok nordmenn på Norgesferie til å fylle opp. Skal da utlendinger med sine nasjonale vaksinepass bli nektet adgang inntil samtlige nordmenn eventuelt har fått sine? Det er hverken logikk, sunn fornuft eller moral i slike argumenter.

Vi bør glede oss - og det bør Ap-folk og andre rødgrønne også gjøre - over at noen i den eldste, vaksinerte gruppen velger en sydentur i sommer. Det går faktisk an å glede seg over at andre velger et gode som gir mental helse og livskvalitet. Om da ikke det sosialdemokratiske vassauet får bestemme holdninger og handlinger.

Et press for vaksine

Og endelig: Vaksinepass som i noen måneder gir goder før andre, vil være et press mot de skeptiske og konspirasjonsorienterte som vegrer seg mot å ta vaksinen overhodet. Disse er alt i dag en stor smitterisiko for andre.

Igjen, for sikkerhets skyld: Jeg og min familie har ingen planer om hverken Spaniatur eller festival i sommer. Det blir innenlandsferie. Norske badestrender i nærområdet. Det skal først og fremst bli fint å invitere jevnaldrende venner, og familie.


mandag 29. mars 2021

Vaksinepass - helst i går

Selvsagt bør norske myndigheter, i likhet med andre lands, så raskt som mulig innføre vaksinepass for dem som er vaksinert eller har vært corona-syke og blitt friske igjen. Begrunnelsen er tosidig: for det første vil den personlige friheten bli vesentlig utvidet ved at man kan oppsøke treningssentre, kulturarrangementer og reise uhindret til utvalgte reisemål. Nordmenn vil kunne oppsøke sine fritidshus i Sverige. Mange vil kunne gjenoppta besøk på restaurantene, kafeene eller pubene. Utelivsbransjen skriker etter kunder og gjester! Folk vil altså lettere kunne etterspørre slike goder og tjenester, i inn- eller utland.

For det andre vil denne bevegelsesfriheten og valgfriheten - økt etterspørsel etter varer og særlig tjenester - føre til en raskere økonomisk innhenting av det som gikk tapt i nedstengningsperioden. Økt omsetning og normal økonomisk vekst er en grunnpilar i et markedsøkonomisk system som nordmenn flest, med unntak for noen få politiske og ideologiske uteliggere, fullt ut aksepterer.

Tilbake til normalen

En rask økonomisk innhenting vil gi mange jobber tilbake, flere permitterte kommer i arbeid og oppdemmet kjøpekraft vil slå positivt ut på mange arenaer. Og: Myndighetene vil kunne redusere og til slutt fase ut milliardbevilgningene som har vært nødvendig for å holde samfunnsøkonomien og sysselsettingen oppe. Pasienten kan frakobles kunstig åndedrett.

Der er imidlertid noen snublesteiner på veien mot et normalt liv og et fritt samfunn. I Norge har vi det fenomenet at misunnelsen blant litt for mange er sterkere enn kjønnsdriften. Likhetsevangeliet som går ut på at om ikke alle får, skal ingen få. Tenk hvor ujettferdig det er at noen blir vaksinert først og dermed får et vaksinepass tidligere enn andre! Det blir helt sikkert et tema i debatten som kommer.

"Etiske problemer"

Man vil selvsagt pakke det inn og kalle motstanden og skepsisen for "etiske problemstillinger". Den har vi hørt før. Likevel er det danske vaksinepasset like om hjørnet, og EU er i full gang med å forberede sin variant. Det grønne vaksinepasset i Israel har ført til en normalisering andre lands innbyggere foreløpig bare kan drømme om. Det er bare spørsmål om tid før hele befolkningen i Europa blir tilbudt vaksine. De som av forskjellige grunner nekter å ta vaksinen, får bare ta konsekvensene av sine valg.

Jeg vil i det lengste ikke tro det, men innrømmer at min personlige skepsis til myndigheters motiver og handlingsmønster er stor. Hva om norske ansvarlige myndigheter i disse dager tenker som så: Vi avventer og forhaster oss ikke. For lar vi tilstrekkelig mange nordmenn få vaksinepass, vil de kanskje reise utenlands på ferie i stedet for som i fjor - velge Norgesferie. En forsinket vaksinepassordning kan hjelpe, ja, redde, norske destinasjoner, norske hoteller, norske campingplasser og alt som er forbundet med varer og tjenester rundt disse. Flere nordmenn vil benytte ferien innenlands. Altså skynder vi oss langsomt.

Trenger uansett utenlandske turister

Glemt er den store kapasiteten norsk reiseliv har. Vårt reiseliv er bygget opp for å ta imot utlendinger i langt større volum enn det nordmenn kan fylle. Vi er rett og slett for få her i landet. Det vet alle myndigheter, men som kortsiktig gevinst og hjelpende hånd i et valgår kan de bli fristet til å pense nordmenn inn mot innenlandsferie - ved å forsinke arbeidet med vaksinepass.

I en tid da "internasjonal solidaritet" er et politisk korrekt moteord, vil man likevel være fristet til å tenke nasjonalt og ikke på de millioner arbeidstagere som er knyttet til reiseliv og turisme i Europa og andre land, også i fattige utviklingsland. Norge først!

For bare å ha nevnt det: Jeg og min familie satser på Norgesferie denne sommeren, selv om vi står langt fremme i køen for vaksine.

fredag 12. februar 2021

Meg først, meg først!

 Det er godt synlig i alle medier og kanaler for tiden at det norske folk i stort er begynt å "gå lei" av coronapandemien og alle de negative konsekvensene som følger med: Restriksjoner på uteliv og sosialt samvær, advarsel mot klemming og klapp på skulderen til en venn. Vi har bedrifter, store og små, som sliter. Det får direkte følger for arbeidsplasser. Har jeg en jobb å vende tilbake til når permitteringstiden er over og forholdene normaliseres? Er det mulig å finne en ny arbeidsgiver for meg som ble sagt opp? 200.000 arbeidstagere står utenfor jobbmarkedet.

I tillegg kommer belastninger som isolasjon, karantene, smittetesting og oppsøkende smittesporing. Pluss alle de som "sliter": Ensomme med psykiske utfordringer, eldre uten sosialt nettverk, elever som får hjemmeundervisning i stedet for tavleundervisning, studenter som kjeder vettet av seg. Barn, ungdom og voksne som ikke får delta i idrett eller andre fritidsaktiviteter og alle de som savner breddeidretten. Folk som lengter etter normale kinoforestillinger, konserter, festivaler, intimarrangementer, kunstutstillinger. Ja, det er vel de også som har shoppe-gener og som river seg i håret over ikke å kunne oppsøke kjøpesentre og motegallerier.

Da gikk det galt

Det gikk på en måte sånn noenlunde i fjor under den første nedstengningen og et stykke utpå høsten. Da hadde man et håp om at 2021 ville bli tilnærmet normalt, varslede vaksiner var på vei, og horisonten virket lysere. Så fikk vi disse nye virusvariantene som smitter raskere, midt foran en forestående jule- og nyttårshelg som kalte på familiesamvær, skole- og studentferier. Da gikk det riktig galt. 

Mange ble opptatt av "importsmitte", som om ikke smitten i utgangspunktet nettopp kom til landet utenfra. Den gang riktignok med nordmenn på ferie, men de var jo uskyldige landsmenn. Mye verre er det at utlendinger, arbeidsinnvandrere, visstnok bragte smitten inn på bred front under den tredje bølgen. Arbeidsinnvandrere har riktignok jobber nordmenn ikke vil ha, eller ikke  har kompetanse for. Dett gjelder norske bedrifter som fastlands-Norge sårt trenger, både i fortid, i nåtid og i fremtiden. De samme arbeidsplassene gir nemlig også nordmenn jobber, enten direkte i samme bedrift, eller som bivirkninger i forsyningskjedene.

Valgkampen hardner til

Det er mulig å se et mønster her, etter hvert som valgkampen foran stortingsvalget hardner til: Lite eller ingen kritikk mot vår egen innvandrerbefolkning (som har stemmerett ved valget), mye kritikk mot stødige og trofaste arbeidere/jobbpendlere som ikke har stemmerett ved det kommende valget.

Dugnaden, tilliten og den motstrebende oppslutningen om tiltakene er for det meste over, skal vi tro stemmene i den offentlige debatten. Det er ingen som helst tvil om at det er opposisjonen som tyr til de mest usaklige angrepene og de slueste argumentene. Enten er ikke regjeringen streng nok, eller den er alt for fast i klypa - påleggene og forbudene rammer jo mine velgergrupper!

Nå vil "alle" ha lettelser for sine grupper, sine kunder, sine tilhengere. Teaterfolk vil ha fulle salonger igjen, barn og ungdom må selvsagt  unntas. Breddeidretten må  igjen tillates, synes noen, selv om det er risikabelt. Andre raser mot at testing og vaksiner foregår i "deres" idrettshaller - finn andre lokaliteter! Enkelte prøver å snike i vaksinekøene - ikke fysisk, men i form av krav om "meg først"-ordninger. Helsepersonell var tidlig ute som et i og for seg logisk og betimelig unntak - de skulle jo tross alt behandle, forebygge, teste og kontrollere coronasyke. Dermed fikk de opptil 20 prosent av kommunenes knappe vaksinekvote.

Andre hiver seg inn

Men da hev også lærerorganisasjonene og faagforeningene som organiserer barnehaveansatte seg på: meg først! Vi må lenger frem i køen! Vi er desidert mest utsatt! Den ene gruppen etter den andre har meldt seg på banen og kastet seg inn i debatten.

Som om dette ikke var nok, har bysamfunn med stor smitte krevd flere vaksiner til seg selv først. Oslo med "tøff-i-trynet-Raymond" er i tet. Han som i september i fjor nektet plent å innføre en rekke nasjonale anbefalinger fordi det var en Solbergregjering som sto bak. Kort tid etterpå måtte han stenge ned enda strengere. Egentlig burde han konsentrere seg om å gjøre en bedre coronajobb nettopp i hovedstaden. Men da må han heve pekefingeren mot innvandrermiljøer i Oslo øst og sør - som utgjær en viktig del av velgergrunnlaget for ham og de rødgrønne i bystyret. Han vil ta vaksinen fra eldre og skrøpelige på sykehjem i de små kommunene med liten eller ingen smitte. Meg først! Heldigvis holder FHI, Helsedirektoratet og regjeringen fast ved den medisinske prioriteringsrekkefølgen. Her gjelder det liv eller død, ikke valgoppslutningen rundt Oslo Arbeiderparti.

"Alle" er blitt svake

Veldig mange har relativt gode argumenter og begrunnelser for å komme lenger frem i køen. Det utenforstående legger merke til, er at vi plutselig har fått så mange "svake grupper" og utsatte personer i dette landet. Det er ikke måte på hvor mange deler av befolkningen som blir forsøkt sykeliggjort og svakeliggjort. Jeg skal unnlate å ramse dem opp - leserne kan selv skumme avisspaltene og de andre mediekanalene og merke seg alle som trenger både vaksiner først, eller lettelser i restriksjoner. Helst i går. De trenger også  venner, penger og behandlende personell. Er det ingen sterke og robuste igjen i dette landet? 

Når krybben er tom, bites hestene. Mangelen på vaksiner som ikke kommer raskt nok til å tilfredsstille alles behov samtidig, øker engstelsen,  sinnet og frustrasjonen. Noen biter i alle retninger. Andre, og det er de fleste, målretter angrepene mot "myndighetene" dvs regjeringen som står i konstant skvis og gjør så godt den kan. For andre år på rad er det mange mennesker der ute som ser at sommerferien både her og der på kloden kan gå fløyten. Stakkar! Noen må ha skylda!

Skit i Norge, leve Toten

Men det som først og fremst slår meg, er de egosentriske holdningene rundt om i Norges land: Meg først. Skit i Norge, leve Toten! Moro er det ikke, men jeg er begynt å skrive ned navnene på  alle de som høylytt krever prioritering, alle som vil først i køen, som vil ha lettelser for sin næring, sitt kulturfelt, sine fagforeningsmedlemmer. Og som innbiller seg at en Jonas Gahr Støre ville ha håndtert situasjonen bedre.

Vi andre nøyer oss med å konstatere at "sånn ere det", prøver å opptre lojalt og solidarisk og vente tålmodig på vår tur. Vi som har levd en stund og som egentlig burde være blant de mest utålmodige fordi fremtiden ligger bak oss, vi klarer oss faktisk bedre enn mange andre og yngre. Men så har vi vært gjennom både vinternetter og kriser før, da. 

Det går bra til slutt.

søndag 7. februar 2021

Hva finner Putin på nå?

 

Å fengsle opposisjonspolitikeren Aleksey Navalnyj var noe av det mest ufornuftige Vladimir Putin og hans autokratiske oligarkstyre kunne gjøre i putinismens altfor lange styringsperiode. Det er helt karakteristisk  for denne type politiske regimer: Skrem folk med bruk av vold, slå brutalt ned på frie ytringer, la ikke befolkningen få samle seg til fredelig protest med kritiske plakattekster. Arrestér redaktører og journalister i "frie", ikke-regimestyrte medier, spre løgnpropaganda, skjul sannheten.

Men de små, redde menn i Kreml hadde kanskje ikke noe valg. Å la Navalnyj fortsette sine kritiske reportasjer og videosnutter i sosiale medier, ville ytterligere gnage i stykker tilliten til myndighetene. Alt for mange kjenner seg igjen i kritikken, nikker gjenkjennende til anklagene om korrupsjon og vanstyre, får bekreftelse på manipulering før og under valgene. Når alt dette kombineres med økende fattigdom og lav økonomisk vekst, stans eller nedgang i levestandardsutviklingen (som stoppet opp for ca seks år siden), står vi overfor en eksplosiv kombinasjon av manglende tillit - og det fører igjen til desperasjon. Hva kan folket, massene finne på? Kan det gå så langt at aksjonister vil storme Kreml, slik som noen trumpister gjorde i Kongressen?

Større forskjeller mellom fattig og rik

De siste årene har vi vært vitne til uro og sterke motsetninger i USA, og det meste har dreiet seg om rasisme, dårligere kår for middelklassen og strukturelle ulikheter i det amerikanske samfunnet. Men dette  er ingenting mot tilsvarende problemstillinger i Russland, der forskjellen på fattig og rik er enda mye større. Der er flere milliardærer i Moskva enn i New York, og sikkerhetsnettet for dem som er lavest på rangstigen er svakere. Opphopningen av rikdom i landets hovedstad er gigantisk. Når rikdommen over tid ikke lar seg skjule eller unnskylde (russerne er mer enn andre opptatt av å vise rubelformuen utenpå - i form av boliger, biler, smykker og utenlandsreiser), kommer knyttneven opp av de fattiges lommer.

Jeg og mange andre har et uklart bilde av politikeren Navalnyj. Der finnes sikkert svakheter og selvmotsigelser i programmet hans. Akkurat nå er ikke det så viktig. En politisk plattform kan med enkle grep forbedres senere. Det vesentlige for øyeblikket er at opposisjon, de misfornøyde og underkuede har fått en symbolsk lederskikkelse, og dessuten en martyr.

Hva gjør de med ham i fengslet?

Hva vil skje med Aleksey Navalnyj i fengselet? De hemmelige tjenestene tør antagelig ikke forgifte ham på nytt, det vil være en alt for stor skandale. Men der finnes metoder for å ødelegge helse og mental kapasitet gjennom for eksempel kosthold og langvarig isolasjon. Akkurat nå regner jeg med at herskerne i Kreml med Putin i spissen tror de har skaffet seg en ørliten pustepause mens de legger videre kriseplaner.

Putin kan forsterke den statlige propagandaen og vektlegge i enda større grad påstandene om at protestene er "styrt" fra utlandet, Russlands fiender. Den linjen har imidlertid begrenset effekt. Så lenge russere samtaler med hverandre gjennom noenlunde åpne sosiale medier, kan selvopplevde erfaringer med politiets langkøller videreformidles til mange titalls millioner. Dessuten er et nytt fenomen dukket opp: Protestene er spredt over hele det store imperiet. I minst et hundretalls urbane sentra oppsto protester og demonstrasjoner. Navalnyjs tilhengere har lært å organisere seg bedre, samkjøre demonstrasjoner og leke katt og mus med sikkerhetsstyrker om oppmøtesteder og protestmål.

Diplomater utvist

Helt som forventet gikk Putins politistyrker til aksjon mot diplomater fra vestlige land som sto diskret og rolig i ytterkanten av tumultene - for å observere og rapportere hjem. Et ganske vanlig fenomen. Alle lands ambassadefolk gjør dette under uroligheter i det landet de er utplassert i. Regjeringene hjemme skal informeres og oppdateres. Når Putin går til det skritt å utvise diplomater, er det igjen et utslag av sinne og frykt.

Dessuten får utenriksminister Lavrov og hans folk en mulighet til å snakke om noe annet, og lede oppmerksomheten mot "de utenlandske agentene".

Men vil det stoppe der? Putin kan kombinere undertrykkelse av frie ytringer med løfter om et sosialt og økonomisk løft. Han kan pøse inn oljepenger og hente inn midler fra statens opparbeidede reserver i en slags sjarmoffensiv. Det kan døyve noe av motstanden mot regimet. Oljeprisen har som kjent steget jevnt og trutt fra et lavmål på under 30 dollar fatet til mellom 55 og 60 dollar nå. Det hjelper på en vaklende økonomi - som i hele Sovjet-Unionens og Russlands historie har vaklet mellom bevilgninger til enten smør eller kanoner - mat og velstand til folket, eller opprustning av de væpnede styrkene.

Skape en utenlandsk krise

Den sikreste og mest tradisjonsrobuste metoden er imidlertid å peke på farer fra utlandet, vestlige fiender som vil angripe Moder Russland. Det tenner nasjonalismens gnist, ja, endog fedrelandskjærligheten. "Nå må vi stå sammen mot press og mulige angrep fra USA og NATO". 

Men for øyeblikket er det ingen eller få slike kriser som er troverdige nok til at russerne blir skremt og søker sammen under Putins vinger. Nasjonalismen og stoltheten over landets styrke økte da Putin erobret Krim fra Ukraina og lot egne støttespillere invadere Donetsk. Fattige russere føler seg i slike situasjoner mektige og respekterte, noe som er enormt viktig i et land der vanlige mennesker mangler personlig selvtillit uten kontroll over eget liv. Man søker en psykisk kompensasjon i det kollektive - en slags parallell til tribunebrølene under internasjonale idrettsstevner, enten man er fysisk til stede eller ser egne utøvere slå andre lands via TV-apparatet.

Underlige protester

For noen dager siden protesterte den russiske ambassaden i Oslo over at en håndfull amerikanske bombefly av typen B1 skal oppholde seg på Ørlandet i Trøndelag noen uker i februar. Tidligere har vi hatt kortvarige besøk av allierte overvåkningsfly, jagerfly, marinesoldater, ubåter og overflatefartøyer under treningsopphold og NATO-øvelser. Denne gang gjelder det altså spesialkonstruerte bombefly som blant annet skal operere sammen med våre egne F35 (som i parentes bemerket også er jagerbombere).

For Norge og Norges sikkerhet er det svært positivt at amerikanerne - den viktigste militærkraften i NATO - prioriterer slike opphold og treningstokter. Det er et signal til Russland om at vi er beredt på alt russerne måtte finne på av provokasjoner. Den norske regjeringen skal ha honnør for at bombeflyene er ønsket velkommen.

Neppe rettet mot Kola

Øvingstoktene de amerikanske flyene skal gjennomføre ut fra Ørlandet, er neppe rettet mot de svære sovjetiske basene på Kolahalvøya. Til det er avstanden for stor. Jeg tror snarere toktene er en advarsel mot russernes intensjoner om å prøve å lukke GIUK-gapet i en gitt større konflikt, altså linjen mellom Grønland, Island og Storbritannia. Av det russiske øvingsmønsteret de siste ti årene kan man tolke tankegangen slik at Russland vil forsøke å stenge NATO-lands marinefartøyer fra å gå inn i Norskehavet, Nordishavet og Barentshavet, og opprette et slags Mare Nostrum bak GIUK-linjen.

Dette er et scenario NATO må sørge for ikke blir aktuelt. Og amerikanerne vil vise at de i så fall vil bruke Norge og norsk territorium som base for en motoffensiv. Så kommer i tillegg behovet for å samøve, samordne og samarbeide om forsvaret av den skandinaviske halvøya (Sverige og Finland vil ventelig sette inn sine ressurser på NATOs side i en virkelig konflikt).

"De vanlige" protesterer

NATO-motstanderne det kommunistiske Rødt og Sosialistisk Venstreparti har helt som forventet reist protest mot det amerikanske B1-besøket nærmest på refleks. Og NRK informerer som de alltid gjør i slike tilfelle: De hanker inn uttalelser fra Tormod Heier ved Forsvarets Høgskole, og Julie Wilhelmsen ved NUPI. Heier, som er blitt professor og venstresidens gullgutt i forsvarssaker, mener "Norges sjanser for å bli en slagmark for USA og Russland øker jo mer amerikanerne benytter seg av norsk jord", og Julie Wilhelmsen, som alltid utførlig refererer russiske reaksjoner: Russerne ser på Norge som en buffer mellom øst og vest - et mer nøytralt land mellom dem og USA. "For Russland ser Norge ut som USA`s forlengede militære arm", sier hun til NRK. Som kjent innhenter NRK aldri uttalelser fra kompetent hold som går i en annen retning. Det er helt i tråd med russisk splitt og hersk - slå en kile inn mellom Norge og NATO-land.

Kan vente russisk flåteaktivitet

Det vi helt sikkert vil oppleve i ukene fremover, er russiske krigsskip som legger seg kloss opp til den internasjonale farvannsgrensen for å avlytte - og jamme - øvingsaktiviteten. Som kjent er det ikke USA og NATO som siden 2014 har ført en mer aggressiv og selvhevdende forsvars- og utenrikspolitikk. Det er Russland som i stadig større utstrekning viser muskler. 

President Trump på sin side innlot seg på en strategi som ville innebære delvis demontering av den militære infrastrukturen (tilbaketrekning fra Tyskland) og redusere amerikanske nærvær over store deler av verden. Han ville antagelig ha gjennomført dette i sin andre presidentperiode.

Vil blåse opp stasjoneringen

Jeg ser ikke bort fra at Putin vil forsøke å blåse opp det forestående besøket av B1-flyene til noe langt mer enn et vennlig og nødvendig, tidsbegrenset opphold på Ørlandet. Slike visitter er for øvrig vel så potente som helårlige turnus-opphold av amerikanske marinesoldater. De amerikanske bombeflyene er velkomne. Deres nærvær viser NATOs og USAs vilje og evne til å komme Europa og vårt land til unnsetning i krise og krig.

Putin har nok andre tanker. Og han får god hjelp av norske partier og medier til å forsvare dem. Så hva kan han finne på i ukene og månedene fremover? Det kan godt skje noe på andre fronter og overfor andre land også. En utenrikspolitisk krise vil passe perfekt inn i håndteringen av brysomme, men "farlige" demonstrasjoner på egen jord.

søndag 31. januar 2021

Er demokratiet avhengig av Main Stream Media?

Sikkert under inntrykkene fra presidentvalget i USA, den tapende kandidatens mildt sagt puerile  reaksjoner på valgutfallet, stormingen av Kongressen og fremveksten av høyreorienterte mediekanaler, har direktøren i Medietilsynet uttalt seg om demokrati og medier i et debattinnlegg i Aftenposten.

Konklusjonen er helt som forventet: "Utviklingen i USA viser hvor ille det kan gå når redaktørstyrte medier mister fotfestet som nyhetskilde". Direktøren drodler rundt amerikanernes og nordmenns medievaner og trekker ganske vidtrekkende konklusjoner. Demokratiets fortsatte eksistens er nærmest avhengig av at nyhetsbildet skapes og nyhetsstrømmen foregår i journalistiske og redaktørstyrte medier. Nordmenn er blant dem som leser mest redaktørstyrte kanaler, så for oss er det håp.

Main stream og demokrati: Årsak og virkning?

Hun argumenterer i og for seg saklig og logisk for sitt syn. Men jeg sitter igjen med noen spørsmål og en viss tvil. Det har sammenheng med nettopp utviklingen innenfor main stream-pressens egne redaksjonelle vegger. Jeg kjenner ikke til noen troverdige vitenskapelige undersøkelser om forholdet mellom nettopp de høyt oppskrytte tradisjonelle nyhetskanalene og demokratiets kår i vår del av verden. Kan vi virkelig regne med at vi står overfor årsak-virkning?  Så enkelt er det nok ikke. Heller ikke Medietilsynets direktør legger frem solide "bevis" på påstanden. Det blir med personlig synsing og bruk av tilsynets prestisjetunge navn.

Selvsagt er innlegget proppet med floskler og honnørord: "Korrekt, troverdig og kvalitetssikret informasjon". Disse er da knyttet opp mot norske toneangivende mediehus. I motsetning til..... En sentral påstand er: At så mange nordmenn oppsøker redaktørstyrte medier, er sannsynligvis den viktigste vaksinen mot "amerikanske tilstander", skriver hun. Så pekes det på forskjellene mellom yngre og eldre, at de unge i mindre grad oppsøker nyheter i redaktørstyrte medier, og at de unge har "mindre fordypende nyhetskonsum". Altså grunn til dyp bekymring.

At sosiale skiller i befolkningen påvirker måten folk følger med på nyhetene, er gammel kunnskap, og at der er kjønnsforskjeller er også kjent stoff. 

Forandring til det bedre?

Men: main stream media står ikke stille, de heller, også de forandrer seg over tid. Til det bedre? Mitt svar er nei.

Undertegnede har gang på gang påpekt at det kan være nettopp forandringer, ny praksis eller nyorienteringer innenfor main stream-sektoren som har fått mange av oss til å reagere negativt på "hva som står i bla`", og som en konsekvens har søkt, om ikke alternative, så supplerende, kilder. Ikke  alternative fakta basert på konspirasjonsteorier og direkte løgn, heller ikke åpenbare "fake news", men opplyste kildepersoner, institusjoner og tenketanker med godt begrunnede synspunkter, studier og analyser. De stemmer ikke helt overens med det toneangivende syn og det "politisk korrekte".

Her er vi kanskje ved kjernen av problemet: Det politisk korrekte. Alt for mange journalister følger - i stim - et lett gjenkjennelig mønster, i verste fall med utgangspunkt i personlig ideologisk ståsted.  Det personlige engasjementet  synes å ha direkte innflytelse over hvordan en nyhet, et tema, en påstand blir formidlet og fremstilt.

Den gode trenden brutt

Etter en god og profesjonell utvikling på 90-tallet, da pressen frigjorde seg fra partitilhørighet i en viss utstrekning, står vi igjen overfor en generasjon medieansatte som tydeligvis ønsker å forandre verden, ikke observere og fortelle om den. Mye minner faktisk sterkt om 68`ernes inntog i mediene på 70- og 80-tallet. Det ble en katastrofe.

Jeg snakker etter mer enn 45 års fartstid i NRK og lokalpresse, men dette er nok ikke tilstrekkelig i dagens debatt, sett fra redaktørene i "main stream media".

I mange år  har jeg etterlyst en mer profesjonell distansering til følelsesladede temaer og samfunnsdebatter, større kildebredde, og det at journalisten etter beste evne legger ulike synspunkter på bordet - for deretter å overlate til leseren, lytteren og seeren å trekke konklusjoner.

"Eksperter" og "spesialister"

Jeg ser godt hvilke teknikker journalister benytter for å styrke eget ståsted (eventuelt mediets redaksjonelle linje eller formålsparagraf): Man hanker for eksempel inn kilder som presenteres som "eksperter" eller "spesialister". Så godt som uten unntak støtter de journalistens vinkling. Sjelden eller aldri henter man inn eksperter som er uenige og trekker i hver sin retning. Det som åpenbart mangler, er å vise hele bredden, hele bildet. Journalisten (kanskje på ordre fra en redaktør) vil påvirke oss i en bestemt politisk korrekt retning.

Fra presseorganisasjoners egne undersøkelser vet vi at norske journalister i alle kanaler ikke er i nærheten av å være et speilbilde av for eksempel Stortingets sammensetning, altså folkets synspunkter, hva folk og velgere mener der ute. Venstresiden er dominerende blant journalister. Det er for lengst slått fast. Ikke påstå overfor meg at dette ikke påvirker måten en sak blir lagt frem på. Jeg har alt for mange erfaringer og opplevelser gjennom et langt presseliv til det.

Forskerne er også mennesker

Går vi til forskernes verden, er spriket mellom hvor de står politisk og for eksempel Stortingets sammensetning, enorm. Det gjelder selvsagt mest de ikke-naturvitenskapelige disiplinene. Men heller ikke innen økonomi og statistikk er nøytraliteten så åpenbar. Et grelt eksempel så vi nylig da SSB-ansatte plutselig endret på formuesbegrepet, et prokuratorknep som tjente venstresidens skatteskjerpelser som hånd i hanske. Journalister hiver seg over disse nyorienteringene og tar dem for god fisk. Når Frisch-senteret offentliggjør sine "funn", er det all mulig grunn til å være årvåken.

Så gjentar jeg fra tidligere blogger, at main stream media mer og mer benytter de sosiale medienes presentasjonsformer: den enkle, tabloide, lett vulgære og overfladiske, korthugne stilen som forsterker motsetninger, søker konflikter og presenterer enkle problemstillinger, gir unyanserte fremstillinger av kompliserte saksforhold. Språket er mer og mer unyansert, adjektivene færre - i det hele tatt et fattigere Cockney-norsk.

Tilløp til selvransakelse

Der er tilløp til selvransakelse. Aftenpostens nyhetsredaktør hadde søndag 31. januar en kommentar som griper fatt i selv de redaktørstyrte medienes unnfallenhet. Etter å ha referert en stunt på falske nyheter fra en aviskiosk på Manhattan, skriver hun: "I Norge er tilliten til de etablerte avisene, TV-kanalene og radio fortsatt høy blant befolkningen. Men det er ingen grunn til å hvile. Vi må daglig utfordre oss selv på hvilke saker vi rapporterer om, hvordan vi gjør det, hvorfor vi gjør det og hvilke kilder vi velger som grunnlag for journalistikken."

Nyhetsredaktøren slår fast at "i journalistikken må fakta suppleres med kontekst, ulike synspunkter, flere perspektiver, analyse og sammenhenger." Vakkert beskrevet som en programerklæring, men jeg har mine tvil om det fører til noe i praksis. På papiret har avisen en liberalkonservativ formålsparagraf som brytes omtrent hver dag. For de av oss som leser flere partipolitisk sprikende aviser daglig , fremstår avisen som  temmelig rund og god sosialdemokratisk, og MDG-styrt i alle saker som som har med klima og miljø å gjøre. Det verste er at man har så godt som stengt spaltene for enhver som ytrer seg om årsaker til et mildere klima. FNs klimapanel har parkert debatten. NRK har i sine publiseringsregler og retningslinjer slått fast at "klimaskeptikere" ikke skal behandles som en likeverdig part i diskusjonen. Jeg spør: Hva er man så livredd for?

Hvorfor så få H- og Frp-journalister?

Det er betegnende at en frittstående og liberal tenketank som Civita har tatt opp temaet om våre venstrevridde medier i en Civitassamtale på YouTube og i en podcast. Samtalen er med Kjetil Løset og Cato Fossen, i samtale med Eirik Løkke. TV-programlederen Fossen fikk i fjor høst stillingen som pressesjef i partiet Høyre. Kjetil Løset valgte å forlate TV2 og ble i stedet kommunikasjonssjef i Frp. Tema "Har høyresiden grunn til å klage over mediene?" Begge har vært "innafor" sentrale journalistmiljøer, og kan fortelle åpent om sine erfaringer.