Så opplever vi nok en gang raketter, bomber og blod i Midt-Østen, og igjen er det konflikten mellom Israel og arabere bosatt i Gaza, på Vestbredden og innenfor Israels egne grenser som er årsaken. Jeg bruker i det lengste ikke ordet "palestiner", for det er et lurebegrep innført av dem som vil propagandere mot Israel og jødestaten. Siden begrepet er akseptert og i almen bruk, må jeg gjøre det likevel.
I nyere tid er navnet Palestina og palestinere en betegnelse for alle som bodde i det britiske mandatområdet (dagens Gaza, Israel og Jordan inklusive Vestbredden) etter at tyrkerveldet - det osmanske rike - brøt sammen under første verdenskrig. Storbritannia og Frankrike delte det vi kan kalle Midt-Østen, eller Levanten, mellom seg ifølge et folkerettslig mandat fra Folkeforbundet, forgjengeren til FN. Sånn sett kunne også de relativt få jødene i "Palestina" kalle seg palestinere i mellomkrigstiden og inntil FN delte området etter annen verdenskrig. Frankrike overtok som kjent Libanon og Syria som mandatområde etter San Remo-avtalen i 1920.
Jordan var "Palestina"
Araberne finnes over alt, det har vært tilfellet helt siden Muhammeds erobringskriger på 600-tallet og senere. Da Jordan ble opprettet som uavhengig kongedømme i 1946 og skiftet navn fra Transjordan, hadde landet kontroll over hele Vestbredden, og erobret også Øst-Jerusalem i krigen som fulgte etter opprettelsen av staten Israel. Men det var fra deres side aldri snakk om å gi "palestinerne" eller arabiske flyktninger et eget land. Egentlig burde mye av kritikken mot Israel vende seg mot Jordan i minst like stor grad. Jordan unnlot å følge FN-vedtaket om deling av området i en jødisk og en palestinsk-arabisk stat. Landet anerkjente ikke delingsvedtaket, men ønsket at araberne skulle ha all makt i området, og deltok i flere kriger mot staten Israel.
Israel klarte mot alle odds å holde på eget FN-tildelt territorium under disse krigene på 1950-tallet og etter seksdagerskrigen i 1967, men benyttet også anledningen til å ta over Øst-Jerusalem, Golan, Gaza og Sinai i 1967-krigen. De to siste områdene har Israel gitt fra seg. Mye av hensikten var å skaffe seg grenser som var lettere å forsvare ved senere konflikter. Med andre ord: Øst-Jerusalem gikk over fra å være kontrollert av Jordan til å bli kontrollert av Israel.
Men etter fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994, ble situasjonen ganske annerledes. Hele Jerusalem ble israelsk territorium. Israel forpliktet seg imidlertid til å respektere Tempelhøydens spesielle historiske og religiøse status. Tilhengerne av de tre verdensreligionene Islam, Jødedommen og Kristendommen skulle ha rett til fri religionsutøvelse knyttet til Al Aqsa-moskeen, Vestmuren med sin synagoge og kristne kirkebygg i nærheten.
Avtalen har skapt ro i de lange fredsperiodene mellom palestineres opprør og krigserklæringer mot Israel. For å forhindre uro og voldsutøvelse på Tempelhøyden innførte Israel ved et tidspunkt kontroll med metalldetektor på veien opp til høyden, men da protesterte palestinerne høylytt. De anerkjenner ikke Israels rett til kontroll og vakthold, selv om den er et ledd i en fredsavtale.
Samtidig som grensen mellom de to landene ble endelig fastsatt, fikk jødiske bønder rett til å fortsette å dyrke noen tusen mål jord i et grenseområde mellom de to landene, al-Baqoura og al-Ghumar. Her hadde jødiske bønder tradisjonelt holdt til i flere generasjoner. Avtalen skulle vare i 25 år, og Jordan har hele tiden respektert den, men valgte i 2019 å ikke fornye avtalen. Det er slik man regulerer forbindelsene mellom to siviliserte land. Hverken FN eller "palestinere" har noe med slike avtaler å gjøre.
Det blir flere arabere
Det er slett ikke bare "israelsk ekspansjon" i form av bosetninger som har preget utviklingen i Øst-Jerusalem og videre inn på Vestbredden. Tallet på arabere ("palestinere") har økt sterkt siden 1967 - og mye mer enn økningen i tallet på jøder. Det har noe med fødselstall og demografisk utvikling å gjøre. Nå prøver noen å innbille oss at Israel "kaster ut" arabere fra Øst-Jerusalem slik at det skal bo færre av dem der. Sannheten er nær det motsatte. Det bor en stor og økende minoritet arabere i Israel. De er israelske statsborgere og har de samme statsborgerlige rettighetene som jødene har. Israelske arabere har til og med egne partier og egne seter i parlamentet, Knesset.
Den eiendomskonflikten som var påskuddet for utbrudd av uroligheter nå, dreide seg om eierskap langt tilbake, da en jødisk stiftelse kjøpte de omdiskuterte tomtene i Øst-Jerusalem. Arabere har imidlertid bodd der i generasjoner og "føler" at eiendommene er deres, naturlig nok. Privatrettslig er det ikke så sikkert. Israel har vunnet tvisten i lavere rettsinstanser, men eiendomskonflikten var på vei opp til israelsk høyesterett og skulle vært avgjort i disse dager. Utfallet var slett ikke gitt. Det kan trekkes en parallell til tilbakeføring av eiendom til vest-tyske flyktninger fra det tidligere DDR, selv om sammenligningen halter litt. Tvisten ble brukt av Hamas i Gaza til å sende nær 4.000 raketter mot sivilbefolkningen i Israel. Selvsagt bare et påskudd.
En rettsstat
La det ikke være noen tvil: Israel er en rettsstat i motsetning til alle de arabiske nabostatene. Landet er et demokrati, og rettssystemet behandler til og med korrupsjonsanklager mot statsminister Netanyahu. Han risikerer å bli fratatt stillingen som statsminister. I hvilket arabisk naboland kan man tenke seg noe slikt?
Eiendomstvisten ble et påskudd for demonstrasjoner, uro og voldelige opptøyer. Men den utløsende årsaken til den blodige konflikten vi ser utfolde seg nå, var også to andre fenomener: Den "palestinske" presidenten Mahmoud Abbas på Vestbredden utlyste tidligere i år valg både der og i Gaza, - for første gang på 15 år - og valgdagen skulle være 22. mai. Få eller ingen trodde han virkelig ville gjennomføre valget fordi den 85-årige presidenten og hans geriatriske støttespillere for øvrig var redd for å tape.
Hamas - et politisk parti, en terrororganisasjon og et totalitært religiøst regime i Gaza - hadde best sjanser til å vinne. Det gjorde de ved valget for 15 år siden også. Den gangen brøt det ut full borgerkrig mellom de to fraksjonene og 600 ble drept i det interne oppgjøret. Den endte med at Hamas beholdt kontrollen i Gaza, mens Fatah fortsatte å styre på Vestbredden (Selvstyremyndigheten). Abbas måtte "finne på noe" for å forhindre at valget denne våren skulle føre til hans egen avsettelse.
Stemmene i Øst-Jerusalem
Abbas (og her hadde han Hamas med seg) gjorde et nummer av at araberne i Øst-Jerusalem skulle kunne stemme ved det forestående palestinske parlamentsvalget, og satte en tidsfrist for Israel til å bekrefte dette. Utspillet var genialt: Hvis israelerne "tillot" stemmegivningen, ville det være en innrømmelse av at denne delen av Jerusalem var palestinsk territorium. Da Israel somlet med reaksjonen, ble det manglende svaret innen "fristen" gjort til påskudd for å la raketter fra Gaza regne over Israel med mål å ramme Jerusalem, Tel Aviv og en rekke andre byer.
Et annet påskudd for rakettangrep mot Israel var den jødiske marsjen mot Tempelhøyden. Ekstreme, høyreorienterte jøder ville markere sitt historiske eierforhold til høyden over "klagemuren" der Al-Aqsa-moskeen ligger. Det brøt ut uroligheter, naturlig nok, og israelsk politi og sikkerhetsstyrker måtte gripe inn. Marsjen kan sammenlignes med protestantenes provoserende marsj gjennom katolske bydeler i Belfast. Over hele Israel i byer og landsbyer der befolkningen er blandet, har det vært uroligheter den siste uken. Jødemobb har banket opp arabere, arabere har tydd til vold mot jøder.
Over 2.000 raketter
Sist mandag begynte altså Hamas å sende raketter mot israelske byer, for å vise "handlekraft" og markere at det er de som fører an i kampen mot Israel og jødene. Over 2.000 raketter er avfyrt til nå, og det blir nok flere. Israel har svart på krigshandlingen. Det samme har skjedd ved flere anledninger de siste 20 årene: Hamas "begynner" fiendtlighetene, Israel svarer med tung militærmakt. De fleste anerkjenner landets rett til selvforsvar.
Det dreier seg ikke om noe avgrenset eller målrettet rakettangrep fra Hamas` side. Man pøser ut mer eller mindre primitive raketter med sin dødelige last. En god del av dem lander innenfor Gaza selv og dreper og skader egen befolkning. Flere av dem har også truffet arabiske boligkvarterer inne i Israel. Det bryr Hamas seg ikke noe om.
Uproporsjonal reaksjon
Ofte er Israel blitt beskyldt for uforholdsmessig harde mottiltak ved krigshandlinger initiert av palestinerne. Men her er det opplagt at den samme kritikken må ramme Hamas. Full rakettkrig står ikke i forhold til det israelerne hadde gjort seg "skyldig i" denne gang.
Verden utenfor Midt-Østen har denne gang ikke monomant kritisert Israel for de militære mottiltakene. Hverken USA, EU eller andre har plassert skylden for urolighetene på Israel, bare bedt partene besinne seg. Dette er noe nytt.
Vi registrerer at resten av den arabiske verden protesterer og fordømmer og kan komme til å vedta noen symbolske reaksjoner, men gjør ellers intet. De er møkka lei hele den fastlåste situasjonen og har det siste året søkt samarbeid og inngått diplomatiske forbindelser med "dødsfienden" Israel. De palestinske "frigjøringsorganisasjonene" er for lengst kastet ut av alle arabiske naboland. Arabisk solidaritet er ikke-eksisterende.
Hamas blir svekket
Hva oppnår Hamas og selvstyremyndigheten på Vestbredden i den pågående krigen? Ingen verdens ting. De blir svekket militært og politisk, økonomisk og sosialt. Israels rakett- og bombeangrep har med kirurgisk nøyaktighet tatt livet av Hamas` militære ledelse, ødelagt alle de Hamas-kontrollerte politistasjonene og ellers andre samfunnskritiske installasjoner kontrollert av Hamas. Mye av det underjordiske tunnelsystemet til terrororganisasjonen er ødelagt. Sivilbefolkningen blør og må igjen ta tapene. Men for første gang opplyser nå regionale og internasjonale medier at Det israelske forsvaret faktisk ringer opp beboere og eiere av boligblokker nær Hamas-installasjoner på forhånd for å advare dem og gi tid til å rømme unna. Hvilke andre stater i konflikt gjør dette?
Israelske kampfly har ødelagt flere høyhus i Gaza som rommet legitime mål, dvs at de har inneholdt kontorer og hovedkvarterer for Hamas, eller militære installasjoner under bakkenivå. Vanlige beboere er blitt varslet før angrepene. Likevel er de sivile tapene mye høyere på palestinsk side enn blant jøder i Israel. Årsaken er først og fremst mangelen på tilfluktsrom.
Sprengte medietårnet
Det har vakt stor oppmerksomhet og sterke protester da det israelske luftvåpenet sprengte ned et høyhus som inneholdt kontorer for internasjonale pressebyråer. Få eller ingen nevner at tårnbygget også inneholdt ressurser for etterretningstjenesten til Hamas. Det var dette som var det egentlige målet. Sett fra Hamas` side var plassering av etterretningsinstallasjoner her perfekt. Bombingen er blitt lagt ut som anslag mot presse- og ytringsfriheten. Da er det litt merkelig at alle pressefolkene i bygget fikk en times varsel til å komme seg i sikkerhet, og rakk å ta med seg en god del av det utstyret de trengte for å fortsette mediedekningen. Nyhetsbyråene er allerede i virksomhet igjen, selv om nyhetsstudioene ble smadret og de må finne midlertidige løsninger.
Et stadig gjentatt argument er at Gaza er så til de grader tett befolket at israelske mottiltak er nødt til å ramme sivile. Det er ikke sant, det israelske flyforsvaret driver ikke med teppebombing som de krigførende partene gjorde under annen verdenskrig. Det er i og for seg riktig at befolkningen bor tett, men man glemmer at Hamas plasserer sine militære ressurser mest mulig sentralt i boligområdene og nær sykehus og skoler. Når disse blir rammet, kan man med dirrende pekefinger fordømme Israel. Alle som har Google maps kan selv se at der finnes ikke bare sammenhengende boligområder på Gazastripen, men også åpne områder for utskytningsramper - dersom Hamas ville benytte dem.
Bomberom for sivile
Israel har en helt annen innstilling til tap av sivile liv. Alle israelske boliger skal i prinsippet ha bomberom, og det er lagt ned et stort arbeid for å gi befolkningen ly for angrep fra luften. Slikt sørger de palestinske myndighetene ikke for. Har de ikke ressurser? Jo, da. Noen av de militære ressursene som i dag brukes til å produsere offensive raketter, kunne gått til å beskytte uskyldig sivile, for eksempel gjennom dekningsrom. Hamas har også et stort budsjett for å belønne alle som har begått terrordrap på jøder og som sitter fengslet etter lov og dom i Israel. Deres familier får belønning i form av månedlig pengestøtte. Midlene finnes, viljen ikke. Og Hamas får store bidrag fra land i den arabiske verden - og fra Iran. For ikke å snakke om giverlandene gjennom FN.
Ønsker ikke å bli glemt
Hamas lar gjerne sine egne dø for å oppnå internasjonal fordømmelse av Israel og for å få offer- og martyrstemplet selv. Det er det mye spillet dreier seg om. Man ønsker ikke å bli "glemt" av verden. Så får vi inderlig håpe at diplomatiet gjennom FN s sikkerhetsråd og andre kanaler kan føre til våpenstillstand og avtaler som gjør livet lettere på begge sider.
Det er lite som tyder på at vi vil se en lysning i nær fremtid. Den fastlåste konflikten vil ganske sikkert fortsette - så lenge Hamas velger krig utad og undertrykkelse innad som virkemidler. Styresettet i Gaza er fjernt fra demokrati, flerpartisystem og konstitusjonell parlamentarisme. De religiøse og militære ledernes ord er lov. Frie valg er en vits. Befolkningen er underkuet, selv om de er blitt opplært til jødehat gjennom generasjoner og støtter Hamas i mye av terroren som er rettet mot jødene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar