Når de brune marsjerer

Lørdag 29. juli marsjerte rundt 70 medlemmer av den såkalte nordiske motstandsbevegelsen i Kristiansands hovedgate. Demonstrasjonen var ikke varslet, nynazistene hadde ikke søkt om «løyve». De delte ut flyveblad, og marsjen løste seg opp etter kort tid. Politifolk holdt seg på på siden, foran og bak det vesle toget, men grep ikke inn fordi det ikke var tegn til motdemonstrasjoner og voldsbruk. Hadde politifolkene forsøkt å stanse marsjen og arrestere deltagerne, ville situasjonen høyst sannsynlig ha «eskalert» til masseslagsmål.

   Reaksjonen mot demonstrantene varierte fra sjokk til vantro, hoderysten og skuldertrekk. De som hadde gjennomlevd okkupasjonen 1940-45 reagerte som ventet sterkest: Sinne og frustrasjon, som delvis rettet seg mot politiets passivitet.

Spørsmål til justisministeren

En Venstre-politiker grep sjansen til å løfte seg opp i nyhetsbildet og forlangte at justisministeren skulle uttale seg og nærmest gi politiet refs fordi de ikke stanset marsjen. Stortingskandidaten burde ha besinnet seg. For det første er Venstre et såkalt liberalt parti som minst av alle burde «like» at ytringsfriheten ble satt til side. For det andre måtte han da ha akseptert at vold og blodsutgytelse var blitt resultatet. For det tredje innbiller han seg at en justisminister bør gripe inn overfor en operativ ordre fra en lokal politistasjonssjef og overprøve den.

   Det er ikke sånn det fungerer. Det lokale politiet er de som står nærmest til å ha oversikt over situasjonen og ta de fornuftige avgjørelsene der og da. I ettertid har politijurister anledning til å ta affære overfor lederne av marsjen og bøtelegge dem saftig, samt gi en advarsel om mulige senere opptrinn.

Har en bakgrunn

Marsjen i Kristiansand har en bakgrunn. Opprinnelig varslet nynazister fra flere nordiske land at de ønsket å demonstrere i Fredrikstad på olsokdagen – St. Olavs helgendag. Først fikk de tillatelse, men den ble trukket tilbake da politiet kom under vær med at det ville bli voldelige motdemonstrasjoner. Man ønsket ikke gateslagsmål i stort omfang på en lørdag i juli, midt i ferie- og turistsesongen.

   Her er vi ved et interessant punkt: Motdemonstranter fra det ekstreme venstre har makt til å kneble ytringsfriheten bare ved å true med voldelige mottiltak. En trussel er nok. Hadde marsjen i Fredrikstad blitt avholdt, ville de ganske sikkert ha gjennomført trusselen. Det er et typisk trekk ved venstresiden: Bare «våre» synspunkter skal kunne stå åpent frem i offentligheten. Vi definerer selv hva som skal tillates i det offentlige rom. Ikke myndigheter, politiet eller Stortinget. «Vi vet best, og om ikke meningsmotstandere holder kjeft, skal vi knuse dem med stein og balltrær.»

Ville reagert med avsky

Hvordan ville jeg selv ha reagert som en tilfeldig forbipasserende i Kristiansand? Jeg ville helt sikkert blitt sjokkert, sint og spontant tatt til motmæle fra sidelinjen, uten å ta imot flyveblad. Men jeg ville ikke ha kastet meg over den første og beste demonstranten og forsøkt å rive ham overende. Jeg kunne alternativt ha snudd ryggen til de marsjerende og oppfordret publikum til å gjøre det samme. Avsky og vemmelse ville vært min reaksjon. Og etter demonstrasjonen? Jeg ville ha tiet dem ihjel og ikke gjort dem interessante, slik en viss Venstre-politiker ble fristet til å gjøre.

   Demonstrasjonen i Kristansand kom så bardus på at motdemonstranter ikke rakk å samle seg. De få som rakk det, ble applaudert av publikum, noe jeg også ville ha gjort.

Jeg er gammel nok til å huske bl.a. Vietnam-demonstrasjoner i hovedstaden på 60- og 70-tallet. I regi av SUF og senere AKP (m-l), Sosialistisk Ungdom, AUF med flere. Svært mange av demonstrasjonene var voldelige, slåsskamp mot politiet ganske vanlig. USA-hatet var til å ta og føle på, og ordensmakten var bare noen kapitalistiske lakeier som det var fritt fram å provosere og slåss mot. Jeg var vitne til direkte slag, stein og brennende sigaretter mot politihestene. I bakgrunnen en kjent skikkelse med ropert som dirigerte sine «tropper».

Trusselen fra venstre

Både den gang og nå er min konklusjon: Den største trusselen mot ytringsfriheten kommer fra venstresiden (i våre dager også fra religiøse fanatikere). Det ser vi av de mange venstreorienterte «profesjonelle» demonstrantene som reiser fra land til land når det er G7- eller G20-møter, viktige statsbesøk eller samlinger i internasjonale organisasjoner. For å hindre møtene og slåss mot politiet.

   De høyre-ekstreme skal selvsagt ikke godtas som et naturlig innslag i debatten. Tyr de til vold, må samfunnet og ordensmakten gripe inn. Men ikke gjør dem mer interessante enn det de er. 

Drapene på Tempelhøyden

Palestinske terrorister smugler med seg våpen opp til Tempelhøyden i Jerusalem stikk i strid med alle avtaler og reguleringer som er innført for å bevare ro og bønnefred på en høyde som muslimer mener er et hellig sted også for dem. To israelske politimenn blir skutt og drept. Den israelske regjeringen innfører sikkerhetstiltak med metalldetektorer som skal forhindre smugling av skytevåpen opp til det palestinerne kaller Haram al-Sharif.

Ville forhindre drap

Voldelige demonstrasjoner bryter ut. Metalldetektorer, slik vi er vant til på flyplasser, i internasjonale havner og viktige offentlige bygninger ville nemlig avsløre forsøk på å smugle inn drapsvåpen. Terrorister ville få redusert mulighetene til å drepe jøder. Klart de ikke liker det. De palestinske terrororganisasjonene på Vestbredden og i Gaza konkurrerer om hvem som er «best» i kampen mot jødene, hvilken strategi som er mest egnet til å knuse den israelske statsdannelsen fra 1948. På alle palestinske kart eksisterer ikke staten Israel, bare «Palestina» (egentlig navnet på det britiske mandatområdet som Nasjonenes Forbund opprettet etter første verdenskrig).

   På grunn av volden, som har ført til enda flere dødsfall på begge sider, har den israelske regjeringen måttet gå tilbake på alle sikringstiltak og fjernet metalldetektorene. Vi er tilbake til start, der terrorister kan fortsette med å smugle inn våpen for å drepe. Er partene egentlig tjent med det? Turistene vil sky området, inntektene til palestinere og arabiske israelere vil gå ned, spenningsnivået stiger.

Heier på palestinerne

Jeg ser at norske medier heier på palestinerne og er tilfreds med at metalldetektorene er tatt bort. Spørsmålet om okkupasjon, rettferdig krig og støtte til terror lar jeg ligge i denne omgang, bare konstaterer at alt hva israelerne gjør for å fremme fredelige bønnestunder i moskeer og synagoger blir kritisert og motarbeidet. Israel er i enhver sammenheng skurken, alle midler tillatt.

   Samtaler om fred, tostatsløsning, bosettinger og Israels rett til å eksistere, slik FN la opp til i 1947-48, fremmes neppe av drap på jøder fra Tempelhøyden. Men dette er et synspunkt som drukner i hylekoret. I dag er det fredag, og man kan frykte at imamer vil oppfordre til mere vold og flere drap. Det blir svært ofte uro etter fredagsbønnen, merkelig nok. Noe lignende skjer ikke etter jøders synagogebesøk på lørdager eller etter søndagsgudstjenester i kristne kirker. 

   Noen hisser opp sine religiøse tilhengere. Ikke til forhandlinger om fredsløsninger, men en mulig ny intifada. Med nye drap som resultat. Voldsspiralen i dette betente området synes aldri å ta slutt. Noen tror og mener faktisk at «bare» Israel trekker seg ut av alle områder som ble erobret i 1967, vil den evige freden inntre. Det første skritt bør imidlertid være at Hamas og PLO fjerner visse avsnitt i sine chartere der kampen mot Israels eksistens nærmest er grunnlovfestet. En israelsk stat kan ikke leve med et krav om å fjerne egen eksistensberettigelse.

   Mens vi venter, vil nye drap finne sted på Tempelhøyden.

Får så hatten passer - av sine egne

Jonas Gahr Støre har begått nok en bommert i sitt taktiske spill rundt regjeringsalternativer og samarbeidskonstellasjoner. Arbeiderpartiets eget hofforgan, Dagsavisen, sier rett ut på lederplass at «vi tror ikke velgerne er blitt særlig klokere etter ryddingen». Også LO-leder Gabrielsen refser nærmest partilederen for hans forsøk på ryddejobb, som fant sted i VG.

Det er med andre ord oppstått en alvorlig konflikt mellom Ap-leder Støre og LO som betaler valgkampen hans. Gabrielsen hudfletter lederen fordi han fortsatt leker med tanken om at Venstre kan lokkes med i en rødgrønn regjering eller ihvertfall være støttespiller og samarbeidspartner i Stortinget. LO-lederen påpeker at Venstre er noe av det verste fagbevegelsen vet, avstanden til Venstre er uoverstigbar, og Arbeiderpartiet bør ikke tenke tanken en gang om tilnærming og samarbeid.

Forståelig reaksjon

Det er forståelig at LO reagerer slik. Venstre støttet reformene i arbeidsmiljøloven og er et næringsvennlig og liberalt parti. Men Støre lanserer altså i VG tanken om å «snakke med» Sp, SV, KrF – og Venstre – om et eventuelt regjeringssamarbeid. Til tross for at Venstre kontant har avvist tanken, og til tross for at SV har lansert et ultimatum som viser partiets sanne ansikt som ganske ytterliggående på venstresiden.

Den eneste avklaringen Gahr Støre klarte å få til, var at han ikke ville ha MDG og Rødt med i en Ap-ledet regjering. Det forstår vi godt. Rødt er et revolusjonært marxistisk parti som ikke hører hjemme i hverken skandinavisk eller europeisk demokratisk tradisjon, og MDG består av en flokk romantisk-reaksjonære svermere som helt klart vil sette Norge og norsk velferd mange tiår tilbake med sine programposter om avvikling av all oljevirksomhet og sitt krav om 40 milliarder kroner i skatteskjerpelser. MDG er «de troendes parti», de som har sett lyset, frykter klodens undergang og er villig til å ta i bruk virkemidler som ligger fjernt fra norsk politikks tross alt brede konsensuslinje.

Uavklart på borgerlig side

På borgerlig side er tingene heller ikke avklart til velgernes tilfredshet. Det eneste som er sikkert, er at alle vil ha en Høyre-ledet regjering med Erna Solberg som statsminister dersom valgresultatet gir grunnlag for det. Så fabulerer Venstre og KrF om at de skal kunne gå inn i en regjering med Høyre og fryse ut Fremskrittspartiet.

Resultatet kan bli en ren mindretallsregjering av Høyre, som det skjedde tidlig på 1980-tallet (Willoch I). Men så har vi det fenomenet at både Venstre og særlig KrF er desperate etter å komme i regjering. De kan ikke lenger ørkenvandre utenfor regjeringskontorene uten å miste velgere, tillitsvalgte og talenter. De fire partiene fikk flertall fordi de lovet en borgerlig regjering for fire år siden. Det fikk vi, men med en samarbeidsavtale som ikke har vært spesielt vellykket.

Hvorfor ikke alle fire?

Mye skyldes hatretorikken mot Frp. Det er igjen ubegripelig for undertegnede at Venstre og KrF ikke benytter sjansen til å gå inn i en firepartiregjering nettopp for å svekke Frp. Da vil jo Frp miste statsrådsposter og få mindre innflytelse. I stedet har man behandlet Fremskrittspartiet som en pariakaste og samtidig nipusset på sin egen glorie. KrF er heller ikke patent i regjeringsspørsmålet. Partiet er i strid med seg selv og kan gå over til Arbeiderpartiet. Der er de ønsket velkommen i regjering, men risikerer å miste så mange velgere at det på sikt kan bety partiets undergang. Mange av deres velgere vil gå til Sylvi Listhaugs Fremskrittsparti, andre til Høyre, noen til Arbeiderpartiet.

Som sagt, noen avklaring har vi enå ikke, og Støres ryddejobb endte i spagaten.

Latterlige Støre

Man skal vise respekt for politiske motstandere, men de valgkamputspillene Jonas Gahr Støre er kommet med i det siste, påkaller mer smilebåndet enn toleransen.
   Noe av det mest latterlige han har gjort, er å sammenligne seg med Frankrikes president Emmanuel Macron og hans liberale bevegelse, En Marche! Kanhende Støre ønsker å utnytte en populær valgseier i Frankrike og sole seg i dynamikken og alle festtalene rundt den nyvalgte presidenten. Dessuten snakker både Støre og Macron fransk!
   Men de reformene Macron vil gjennomføre i sitt hjemland, vil Støre og Arbeiderpartiet aldri finne på å foreslå i Norge. Det er heller ikke nødvendig. Macron er tvunget til å endre rammebetingelsene i arbeids- og næringslivet for å gjøre fransk økonomi mer konkurransedyktig. Tidligere presidenter og regjeringer har utsatt og utsatt nødvendige grep (som det heller ikke har vært flertall for blant de tradisjonelle partiene). Man har vært redd for konfrontasjoner med den nærmest reaksjonære fagbevegelsen, spesielt den kommunistinfluerte CGT, og forgjengerne har også fryktet landsomfattende demonstrasjoner og sosial uro.
   Macron vil gjøre det lettere for franske bedrifter å sparke og ansette arbeidstagere. Lønnsdannelsen skal foregå på lokalt nivå, ikke gjennom landsomfattende bransjeavtaler. Er det noen som innbiller seg at Støre vil foreslå noe slikt overfor LO?
   Blant antiterrortiltakene Macron foreslår, er økt bruk av overvåkning, økt bruk av husarrest og flere ransakelser av folks private hjem. Selv med 22. juli som referanse her hjemme, vil neppe Støre kopiere Macron her.
   Macron vil kutte formuesskatten både for enkeltpersoner og bedrifter. Ifølge en studie fra Sciences PO vil dette være til gavn for 10 prosent av Frankrikes rikeste. Skattelettelsene vil beløpe seg til 11 milliarder euro i 2018. I Norge vil Støre heve skattene med 15 milliarder kroner.
   Oppslutningen om Macron har siden valget falt med 10 prosent. Det gjelder særlig blant eldre og ansatte i offentlig sektor (Macron har lovet å kutte kraftig i det statlige byråkratiet). Blant de offentlig ansatte har presidentens popularitet falt med 18 prosent. En dalende stjerne?
   Macron vil kutte kraftig i boligstøtten - vel seks millioner franskmenn kan bli berørt. 800.000 av dem er studenter. Vil Støre foreslå slike kutt i Norge, tro? Selvsagt ikke.
   Hele sammenligningen koker ned til at både Støre og Macron snakker fransk. I takt med at Macrons popularitet synker, regner jeg med at Støre vil dempe sammenligningen tilsvarende. Han er og blir en kortsiktig taktikkeri-politiker som prøver å surfe på noen bølger av populære paralleller.
   Av de 15 milliarder i skatteskjerpelser Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet foreslår i neste stortingsperiode, er det regnet ut at 3,9 milliarder vil ramme sør- og vestlandet - den regionen som siden ojeprisfallet har mistet titusener av arbeidsplasser. Tror noen virkelig at økt skattetrykk er den rette medisinen her akkurat nå?
   Noen dro nok på smilebåndet da Støre under sin Vestlandsreise foreslo opprettelse av midlertidige stillinger for ungdom mellom 18 og 25 år. I det offentlige, selvsagt. Kommunene skal opprette "praksisplasser" for å skaffe unge mennesker arbeidserfaring og egen inntekt. Vel og bra. Men hvorfor går Støre imot akkurat de samme midlertidige jobbene i det private næringslivet? Her skal LO og fagforeningene igjen inn på banen etter valget for å overvåke og forhindre den generelle adgangen til midlertidig ansettelse. Oppmykningen skal reverseres. Alt skal være som før 2013.
   Arbeiderpartiregjeringer har gitt "ungdomsgarantier" før. Ingen ble oppfylt.
   Macron er tvunget til å innføre reformer i fransk arbeidsliv. Støre vil reversere reformer i Norge. Han vil reversere skolefraværsreformen, reversere reformen for kommunesammenslutninger, og er ikke patent på nærpolitireformen, særlig ikke med Sp på slep. Støres parti har fjernet den setningen i sitt program der partiet tidligere mente at medlemskap i EU vil være en fordel for Norge. Hvorfor? Sikkert for å tekkes Senterpartiet som mulig fremtidig regjeringspartner. Et parti som vil fjerne EØS-avtalen, den avtalen som sikrer norsk eksport fri adgang til et marked med 500 millioner mennesker. Et populistisk agrarparti som er landets mest nasjonalkonservative og reformfiendtlige.
   Egentlig er det ikke noe å le av. Det kan tvert imot gi frysninger. Hvor mye vil Støre måtte "gi" av konsesjoner til sine samarbeidspartnere? Hva slags Norge får vi?
 

Når A-pressen ikke trykker sant

For et par dager siden sto en notis i Dagsavisen, med NTB og Norsk Studentorganisasjon som kilde. Det er sikkert avisen som har satt overskriften, til og med i form av sitat: «85 prosent uten bolig». Saken dreier seg om studentboliger. Legg merke til at redaksjonen ikke presiserer dette i tittelen. Leserne får inntrykk av at 85 prosent av studentene nærmest står i fare for å bo på gata eller i telt. De er jo «uten bolig».

Dette tøvet er selvsagt en av de mange små og store fordreininger i valgkampen, de lure halvsannhetene: De aller fleste studenter i Norge benytter seg av det private utleiemarkedet, både i hovedstaden og på de andre studiestedene landet rundt. En undersøkelse blant studentene skal visstnok vise at en av fire – 25 prosent - ønsker å bo i en studentbolig (statlig finansiert og fordelt av studiestedene), mens 75 prosent synes at en privat hybel er greit. Altså er det et sprik mellom 15 prosent og 25 prosent. Det er dette gapet Solbergregjeringen jobber systematisk med å innskrenke.

For å fylle ut hele bildet, kunne NTB og Dagsavisen ha minnet om at Solbergregjeringen har gitt bygging av studentboliger et historisk løft. I 2016 ble det for eksempel gitt finansielt tilsagn om tilskudd til 2.200 hybelenheter over hele landet. Det samme tallet ble Solbergregjeringen og samarbeidspartiene enig om for 2015. Dette er et nivå som er dobbelt så høyt som under den rødgrønne regjeringen 2005-2013. Da ble det i snitt bevilget midler til i underkant av 1.000 studentboliger i året.

For 2017 er tilsagn til nye studentboliger økt ytterligere – til 2.500. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen uttaler: - Tilgang på et sted å bo er viktig for å kunne studere. I et presset leiemarked med høye priser og få utleieleiligheter i forhold til behovet, er studentboliger særlig viktig. Jeg er glad for at regjeringen og samarbeidspartiene fortsetter satsningen på studentboliger.

   Vi kommer til å oppleve flere slike "lure" titler og oppslag i mediene i valgkampen. Da er det viktig å balansere det inntrykket de samme medier (i særklasse Amedia-avisene) forsøker å påvirke oss med. Ved å søke de borgerlige partienes egne hjemmesider, slå opp www.regjeringen.no og ellers søke sosiale medier og google frem til andre kilder.

   Vi kan ikke stole på dem vi tidligere kunne stole på.

Flyktninger og fornuft: ja, takk, begge deler

At Norge ikke kaster seg over afrikanske båtflyktninger til Italia med åpen invitasjon til Norge, er ikke noe «moralsk sammenbrudd», men sunn fornuft. En sunn fornuft som vil føre til at flere liv reddes og at flere mennesker kan få humanitær hjelp ikke bare i nærområdet, men aller helst i hjemlandet. Norske bistandsmidler går til fattige afrikanske land med siktemål å hjelpe dem som har det verst ut av en elendig tilværelse. Det senker behovet for å forlate hjemlandet. FN`s tusenårsmål har vært en suksess i den retningen. Norge hjelper ikke bare via FN-systemet, men også direkte. De frivillige bistandsorganisasjonene mottar milliardbeløp for sin innsats. Den norske stat bruker milliarder på milliarder av bistandsbudsjettet (som er kommet opp i hele 37 milliarder kroner) til bilaterale eller multilaterale hjelpetiltak, både kortsiktig humanitært og til langsiktig utvikling.

Unge sterke menn

Men studér bildene av dagens båtlyktninger i det de blir tatt opp av italienske eller andre lands redningsfartøyer: Godt over 90 prosent er unge, sterke, arbeidsføre menn, eller unggutter. Også FNs høykommissær bruker nå uttrykket økonomiske flyktninger om de fleste av dem som er kommet de siste årene, og de 85.000 som hittil i år har klart å karre seg i land på italienske anløpssteder. Minst 2.000 er druknet på veien fra Libya til Europa. En brøkdel er reelle krigsflyktninger eller reiser på grunn av personlig forfølgelse fra myndighetene i hjemlandet. Det store flertallet har ikke behov for asyl etter asylinstituttet. Det er flukt fra fattigdom, drømmen om høyere levestandard som driver dem. En helt naturlig og menneskelig motivasjon når man ikke ser noen annen mulighet til å brødfø en familie på anstendig vis, eller skaffe seg et bedre utkomme.

Store beløp til menneskesmuglere

Samtidig får vi opplyst hva slags beløp lykkejegerne betaler til menneskesmuglere. Det er kapital som må ha høy verdi og kjøpekraft i hjemlandet, og som kunne vært en god gründerkapital i byen eller bygda. Men de unge, sterke tenåringene vil altså ikke bygge opp landet sitt. De søker lykken i Vest-Europa, med sitt tross alt varierte arbeidsmarked, sine gode velferdsordninger og de humanitære tradisjonene og holdningene i befolkningen.

Det er hevet over tvil at familiene med vitende og vilje sender sine sønner rett i armene på brutale og grådige menneskesmuglere. Veien gjennom Nord-Afrika mot Libyas strender er farlig og byr på en slavelignende tilværelse underveis med svindel, utpressing, prostitusjon, matmangel og uverdig behandling på grensen til det dyriske.

Hva kan vi gjøre?

Hva kan vi gjøre, og hva bør gjøres? Hverken befolkningen eller myndighetene i Europa ønsker de økonomiske migrantene velkommen. Det er forståelig: Innvandrere av denne typen konkurrerer om arbeidsplasser og presser lønninger til sosial dumping-nivå. Migrantene har stort sett ikke den jobbkompetansen de europeiske landene etterspør. Et stort og kostbart mottakssystem er nå bygget opp for å håndtere de hundretusener som presser på ved verdensdelens yttergrenser. Forholdene i flyktning- og interneringsleirene er helt uakseptable.

Situasjonen er i ferd med å bli prekær og delvis ute av kontroll. Blant migrantene er det for lengst avslørt terrorister og kriminelle. Mange av lykkejegerne lyver om sitt opprinnelsesland og samarbeider ikke om identifisering med tanke på retur. De har ikke krav på opphold og et nytt liv i Europa etter alle internasjonale konvensjoner.

Behandle hver enkelt søknad

Men vi er forpliktet til å ta hvert enkelt tilfelle på alvor, avdekke bakgrunn og motiver, sjekke identitet og ta stilling til behovet for asyl. Det er klart at dette tar tid. Og i mellomtiden øker trengselen i leirene. Italia har påtatt seg en stor byrde siden migrantene først kommer til landet som sluseåpning inn i EU. Ikke rart at landet roper ut at kapasitetsgrensen er nådd og ber resten av de vesteuroperiske landene om hjelp til avlastning. Også i Hellas er situasjonen prekær. I Øst-Europa er holdningen til migrantene svært negativ, og Russland gjør ingenting.

Løsninger? Det finnes ingen andre enn at mennesker fra Afrika som søker lykken i Europa må returneres. Det er lettere sagt enn gjort. Dysfunksjonelle nordafrikanske stater der sentralmyndighetene ikke har kontroll over eget territorium er et alvorlig problem, selv om den anerkjente regjeringen i Tripoli mottar store beløp fra Italia og EU for å forhindre at flyktningene tar seg over Midfdelhavet.

Harde og myke virkemidler

Antagelig må det skarpere lut til: Patruljering av skip fra EU-land tettere opptil kysten i Libya, Tunis og Algerie. Tvangsretur for alle som blir oppbragt. Ødeleggelse av båtene de benytter og alle farkoster for slik bruk på strendene (smuglerbåter) inntil smuglerne blir tvunget til å oppgi sin avskyelige virksomhet. Opprettelse av flyktningleire og -asylsentra i Afrika under FNs beskyttelse der asylsøkerne får gjennomgått sine søknader om opphold i Europa. Beskyttede ruter tilbake til hjemlandet for dem som ikke har krav på asyl (antagelig noe sånt som 90-95 prosent). En forsterket innsats med humanitær hjelp og utviklingshjelp fra verdenssamfunnet i nærområdet i Midt-Østen og i landene lenger sør i Afrika.

Norge gjør sitt

Hva med dem som alt er innenfor EUs Schengen-grense? Norge har allerede oppfylt sin (frivillige) forpliktelse til å fordele asylsøkerne som har fått rett til opphold i EU: 1.400 er kommet til Norge hvor de skal integreres og inkluderes.

Jeg er for at Norge skal oppfylle sin visjon om å opptre som humanitær stormakt. Vi skal ønske mange reelle flyktninger velkommen. Men ikke økonomiske migranter, lykkejegerne. Det har vi ikke kapasitet til. Som kong Harald sa: «Norge kan ikke ta imot hele Afrika». De unge, sterke mannfolkene som setter kursen over det farlige Middelhavet må tilbake til sine hjemland for å bidra til å bygge dem opp.

Slik generasjonene før oss gjorde her i landet. At norske utvandrere dro til Amerika er ingen sammenligning. De dro til et kontinent som ønsket dem velkommen og hvor det var jord og arbeid nok. De sto på egne bein og benyttet seg ikke av et velferdssystem som ikke fantes.

Kutt ut avhengigheten av de små

Oslo-styret er blitt et beryktet eksempel på hvor galt det kan gå når store og seriøse styringspartier inngår «kompromisser» med romantisk-reaksjonære svermere som MDG (på folkemunne kalt Miljøpartiet De Gale). For å sikre et rødgrønt flertall i hovedstaden etter valget i 2015, følte Raymond Johansen (A) seg tvunget til å gi det vesle grønne partiet noen «bein» de kunne slikke på i form av noen politiske programposter som i ettertid har vist seg både bedervede og giftige. Han angrer nok i dag, men beholder maska. Bare hatet mot privatbilismen og den komplett unødvendige eiendomsskatten (som vil omfatte langt flere enn «de rike») er nok til å garantere et stemningsskifte blant Oslo-folk i 2019. I tillegg kommer den ideologiske motstanden mot private barnehager, private sykehjem, privat omsorg av alle slag.

   Enda verre (om mulig) er det marxistiske Rødts program, som også for en del måtte fases inn i byrådets praktiske politikk.

Mindretallsstyre

Det er ikke tradisjon i kommune-Norge for å danne mindretallsstyre. Kommuneloven tillater det knapt. Ikke slik på nasjonalt nivå. Her kan det utnevnes mindretallsregjeringer som blir satt inn av et politisk flertall på Stortinget, men slike regjeringer kan utmerket godt få de fleste av sine hovedsaker gjennomført ved skiftende allianser om enkeltsaker. Både på 70-, 80- og 90-tallet hadde vi en rekke slike mindretallsregjeringer. De fungerte brukbart.

   Det er på tide, synes denne samfunnsdebattant, at de store partiene jobber systematisk med det for øye å frigjøre seg fra de små vippe- og sperregrensepartiene. Jeg kaller dem utpressingspartier. De får for stor makt i forhold til velgeroppslutningen. De representerer et usunt demokratisk underskudd. Vi har flere redselsfulle eksempler fra inneværende stortingsperiode.

Begge bør jobbe mot målet

Både Høyre/Frp og Arbeiderpartiet bør jobbe mot å opprette en mindretallsregjering etter 11. september. Først og fremst gjelder det Arbeiderpartiet, som eventuelt kan kaste lenkene smidd av Senterpartiet, SV, Rødt og MDG. De fleste er i praksis sterkt venstreorienterte og langt fra sentrum i norsk politikk og samfunnsliv. Senterpartiet er et merkelig nasjonalkonservativt protestparti på linje med sannfinnene og lignende agrarpartier vi finner ellers i Europa. Et reformvegrende og umoderne parti som ikke vil føre Norge videre til vekst, velferd og fred. Dets forsvarspolitikk er så gammeldags («en mo i hver bygd») at den er direkte landsskadelig. Man vil forberede seg på fortidens kriger og konflikter. Moer og baser det ikke er bruk for, skal bestå som ledd i distriktspolitikk, ikke forsvars- og sikkerhetspolitikk i virkelighetens verden.

Må vurdere ultimate krav

Jeg tror ledende Arbeiderpartifolk innerst i sjela frykter et sterkt Senterparti og hva det kan finne på av ultimate krav som betingelse for å gå inn i en Støre-ledet regjering. Det gjelder både EØS-avtalen, bærebjelken i norsk eksport og industrialisering, jobbskaping og velferd - og motstanden mot olje- og gassutvikling. MDG er her enda verre med sitt absolutte krav om nedlegging av 187.000 oljerelaterte jobber innen noen få år.

   På borgerlig side har man problemer med KrF og Venstre. Sistnevnte står i fare for å gå under sperregrensen og bare bli representert av to representanter på Stortinget. Kristelig Folkeparti snuser på alternativet å gå over midtstreken i norsk politikk. Det vil helt sikkert føre til dyp splittelse og avskalling, noe både Høyre og Frp vil tjene på. Per i dag er det mer sannsynlig, trass i hatet mot Fremskrittspartiet, demoniseringen og hakkingen på dette moderate og regjeringstro partiet, at begge partier når det kommer til stykket, vil peke på Erna Solberg som regjeringssjef i en mindretallsregjering.

Mindretallsregjering!

Undertegnede håper derfor på enten en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet, eller en mindretallsregjering av Høyre/Frp etter høstens valg. Det vil føre til at begge de største partiene kan samarbeide om de store sakene, de som virkelig betyr noe for landets fremtid. Ingen nødvendige reformer i dette landet kan bestå på lengre sikt om ikke Arbeiderpartiet og Høyre er enige. De to har vist før at de kan finne brukbare kompromisser som er til å leve med.

   Det er interessant å se at både Venstre og Krf nå muligens innser at de har vært for tøffe mot Erna Solbergs regjering. Etter å ha fulgt opposisjonspartilinjen hittil i perioden, fremhever begge nå hjertesakene de har fått gjennomført med Høyres og Fremskrittspartiets hjelp. De soler seg i resultatene innen samferdsel, helse og omsorg, kommuneøkonomi, forsvar og beredskap. Og mange flere saker. Til og med klima- og miljøsakene sine har de langt på vei fått gjennomført med regjeringens hjelp.

Inn i regjering?

Dessuten kan de, på kammerset, komme til den konklusjonen at det «tross alt» er bedre å gå inn i en firepartiregjering og på den måten redusere Fremskrittspartiets innflytelse gjennom færre statsråder. Men den sitter langt inne. Vi får neppe noe svar før etter 11. september.

NRK deltar i valgkampen

"Klassekampen" har gjort grovarbeidet for NRK, som nå forsyner sine seere og lyttere med gammelt nytt om det norske forsvarets tilstand - før vedtakene om 2017-budsjettet og før beslutningene rundt langtidsplanen for forsvaret ble gjort. I går kveld, mandag 10. juli, lot Dagsrevyen som om man på egen hånd hadde kommet over en "hemmelig rapport" (du verden, så flinke vi er). I dagens 08:00 nyhetssending på radio bekrefter oppleseren at opplysningene var fra 2016. En rapport som noen har lekket til mediene for å øve press på beslutningsdeltagerne på Stortinget.
   Innholdet var ikke noe nytt hverken i denne eller i de åpne, offisielle rapportene. Det var helt i tråd med det bildet forsvarssjefen selv ga regjering og nasjonalforsamling. Men nå er NRK begynt å lekke de gamle detaljene, systematisk og med én tilsynelatende baktanke: Svekke de ansvarliges omdømme, svartmale situasjonen, snakke forsvaret ned.
   Situasjonsbeskrivelsen er altså noe i retning av snøen som falt ifjor. Men senere har vi opplevd et taktskifte i forsvarsbevilgninger og beredskap, som NRK unnlater å nevne. 160 milliarder kroner ekstra til investeringer og drift de nærmeste årene. Vedtak om at Norge skal oppfylle NATO-forpliktelsen om 2,0 prosent av BNP til forsvar. Bestillinger gjort av moderne kampfly, overvåkningsfly, ubåter, missilforsvar og mye annet. Marinen seiler mer enn på mange år. Landforsvaret i nord er styrket vesentlig. Det er gjort avtale om at amerikanske marinesoldater øver i Norge på kontinuerlig basis. Forsvaret får tilført moderne materiell i alle forsvars- og våpengrener.
   "Den hemmelige rapporten" omtalte HV denne gang. HV og Hærens fremtid er under utredning, og det som hittil er kommet av opplysninger rundt arbeidet, tyder på at nedbyggingen av landmakten vil bli stanset. Flere vernepliktige skal innkalles. En mer enhetlig ledelse av hær og heimevern kan komme. Ja, det øves for lite. Ikke alle avdelinger er kampklare på kort varsel. Her må noe gjørers, cog det gjøres.
   På en sykkeltur til hytta på Ble i juni, kom jeg borti en HV-øvelse i Kongsberg. Stoppet og pratet med en av deltagerne og mønstret utstyret han og medsoldatene hadde. Det var på topp, ihvertfall i sammenligning med det undertegnede opplevde på nært hold under store divisjons- og brigadeøvelser på Østlandet på 80- og 90-tallet. Den jeg snakket mest med, var motivert og klar for innsats. Jeg ønsker HV lykke til med landutredningen.
   Vårt forsvar er fortsatt svakt, ingen tvil om det. Mye gjenstår før forsvaret har en overvåkning, beredskap, dybde, utholdenhet og mobiliseringsevne som kreves. Samtidig bør vi huske at det aldri har vært meningen at Norge skal stå alene mot en overmektig motstander. Vi er medlemmer i NATO, og artikkel 5 gjelder. Det forsvaret vårt må være i stand til, er å forsvare flyplassene og forhåndslagringen og sørge for at de som kommer til unnsetning, kan operere i norsk terreng og under norske arktiske forhold.
   NRK snakker forsvaret ned. Vi vil neppe få se reportasjer om fremskritt, styrking og forbedringer. Til det er det for mange av medarbeiderne som har et annet syn på forsvaret og NATO enn flertallet av befolkningen.

Når uhøfligheten tar overhånd

Under NRK Dagsrevyen i kveld (mandag) viste «statskringkastingen» seg fra sin verste side. Ikke på grunn av det skjønnsomme utvalget av innslag. Flere saker var ikke dagsaktuelle (det er ferieavvikling også på Marienlyst), men åpenbart forberedt lagervare. En «hemmelig rapport» skulle avsløre at det står elendig til med forsvarets utholdenhet, utstyr og beredskap. For lang mobiliseringstid osv, osv. Rapporten er nok ikke laget de aller siste dagene, men har vært en del av Forsvarssjefens analyse, utredning og forslag som Stortinget tok stilling til for flere måneder siden. Med det resultat at vår nasjonalforsamling har økt forsvarsbevilgningene kraftig i forhold til tidligere tider. I henhold til den vedtatte langtidsplanen økes forsvarsbudsjettet med 160 milliarder kroner, toprosent-målet er lagt til grunn for budsjettveksten, og de årlige forsvarsbudsjettene har dessuten vært økt hvert eneste år siden 2013.

   Vårt forsvar er bedre rustet nå enn for fire år siden.

Forsvaret gjenreises

Vi vet at den nåværende regjeringen har jobbet systematisk med å gjenreise forsvaret etter mange års forsømmelser og bevisste nedbygging – og har fått et bredt flertall på Stortinget for den nye politikken. Gjennom hele 1990-tallet og de første 14 årene av vårt årtusen trodde naive politikere fra flere partier at freden i Europa var sikret for evig tid. Vi kunne senke beredskapen til et absolutt minimumsnivå. Nå er trenden snudd, særlig etter Russlands anneksjon av Krim og Putins fordekte krig ved stedfortreder i Ukraina.

   Det interessante, noen vil si det sjokkerende, ved innslaget om den «hemmelige rapporten» var NRK-medarbeiderens intervju med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Hun var invitert til studio for å kommentere rapporten, men kom knapt til orde før programlederen avbrøt henne. Det gjorde hun gang på gang. Forsvarsministerens svar ble derfor tidvis usammenhengende og bare halvveis substansielt. Eriksen Søreide ble rett og slett nektet å forklare ting i sammenheng. Hun ble stanset og «hakket opp» på en utilbørlig og uhøflig måte av en svært aggressiv og selvbevisst intervjuer.

Imponert over statsråden

Nå er Ine Eriksen Søreide en klok og erfaren statsråd, og hun fikk da meddelt seerne noen hovedpoenger likevel. Jeg er imponert over at hun bevarte roen. Selv ville jeg ha forlatt studio. For dette er typisk for enkelte NRK-reportere som skal herse med og «leke» med intervjuobjekter, vise hvor «flinke» de er. Etter først å ha bedt de inviterte om å bruke tid og forberedelser til å møte i studio, slippes de knapt til. Menneskelig sett er dette manglende folkeskikk. Det er ikke en profesjonell opptreden. Et profesjonelt laget innslag ville ha sørget for balanse, allsidighet og god folkeopplysning. Det var ikke tilfellet her.

Får nok støtte

Intervjueren vil i ettertid få full ryggdekning av vaktsjef, kringkastingssjef og klapp på skulderen i NRK-kantina. Slik er atmosfæren, stemningen og holdningen på Marienlyst. Hensikten med innslaget var ikke å opplyse det norske folk om den faktiske tilstanden til forsvaret vårt. Den tabloide beskrivelsen av «den hemmelige rapporten» var jo nettopp det som fikk våre folkevalgte til å sørge for ekstrabevilgninger og forbedringer innen forsvaret. Det er slike analyser og konklusjoner som fikk fart på politikerne. Det er gjort noe etter elendighetsbeskrivelsen i rapporten. I stedet fikk seerne inntrykk av at tilstanden nærmest er forverret – selv etter vedtatt langtidsplan og formidable økninger i budsjett og beredskap.

Når venstreekstreme truer demokratiet

Tysk politi har etter annen verdenskrig vært uhyre forsiktig med å opptre så resolutt og brutalt som nazistyrets voldelige SA-bander og det etter hvert offisielle politikorpset gjorde mellom 1933 og 1945. Spesielt har man tillatt, og vernet om, fredelige demonstrasjoner fra ytterste venstre til ytterste høyre. Ytringsfriheten skulle gjenreises etter 12 års diktatur. Både Vest-Tyskland og senere det samlede Tyskland har vært pinlig opptatt av at dets politi skulle fremtre som demokratisk, mildt og hjelpsomt. Det kan man forstå nettopp på bakgrunn av landets blodige historie og det omdømmet de forrige makthaverne hadde skaffet seg.

Røde terrorbander

Det har riktignok vært kortere perioder i etterkrigstiden der røde terrorbander og noen spredte nynazister har vært så aktive at hardhendte metoder har vært nødvendig for å opprettholde alminnelig lov og orden og sørge for at vanlige sivile og ikkedemonstranters liv og helse ble beskyttet mot voldelige angrep, eller mot at folks eiendom ble skadet gjennom vandalisme. Men det har dreid seg om spredte tilfelle som ikke har rokket ved det tyske politiets omdømme som høflig, imøtekommende og «fredelig».

Satt på prøve

Slike holdninger blir dessverre satt på prøve når venstreekstremister bevisst og planlagt tyr til vold, steinkasting, brennende Molotov-coctails og direkte ondsinnede angrep mot ordensmakten. Slik som under G20-møtet i Hamburg i disse dager. Den fredelige, gamle hansastaden er blitt åsted for voldelige opptøyer, barrikader og bilbranner. Rasende demonstranter går til direkte angrep på ordensmakten bare ved synet av den, i et forsøk på å forhindre og forstyrre det internasjonale toppmøtet.

En hard kjerne

Vår egen statsministers program måtte endres fordi politiet mente det ikke ville være trygt å forlate hotellet. Hun måtte avlyse et møte. 30 demonstrasjoner med tilsammen 100.000 deltagere var på forhånd meldt inn, de fleste fredelige. Men der finnes altså en hard kjerne av venstreekstremister, klima-aktivister, anti-globalister og den marxspiste kommunistgeriljaen, de såkalte «antikapitalistene». I tillegg hadde politiet på forhånd fryktet en svært profesjonell gruppe yrkesdemonstranter, de svartkledde «autonome». Den løse fraksjonen har eksistert i rundt 65 år, men består generelt av venstreradikale eller anarkister, antirasister, antifascister og ikke minst antiglobalister (hvert land for seg). Politiets frykt hadde et solid grunnlag, viser det seg.

Ville ødelegge møtet

Målet for de voldelige demonstrantene var rett og slett å ødelegge G20-møtet ved å blokkere bygatene, isolere deltagerne på hotellene deres slik at de ikke fikk komme seg fra møte til møte. Det bisarre er at en talsmann for de venstreekstreme, den kroatiske «aktivisten» Srecko Horvat, i et innlegg i The Guardian (de slipper selvsagt til med ytringer i den frie pressen) at «budskapet med protesten er en appell til politikere om å ta hånd om globale kriger, terrorisme, flyktningekriser og klimaendringer.»

   Dette sprøytet blir videreformidlet av apologetiske medier uten motforestillinger. For hva var hensikten med G20-møtet? Det var nettopp å drøfte de fundamentale problemene verden står overfor. Gruppen av verdens statsledere hadde nettopp satt hverandre stevne for å finne felles løsninger til økonomisk vekst og stabilitet, forhindre proteksjonisme, øke internasjonal handel, fremme samarbeid mellom landene og drøfte de overnasjonale utfordringene i dagens kriger, flyktningbølger og fattigdom.

Har sett lyset

Problemet er at demonstrantene synes de allerede har løsningene og vil påtvinge verdens små og store nasjoner å følge dem. De har sett lyset fra himmelen og opptrer med fanatismens røde flamme som villeder. De er antidemokrater innerst i sjelen og vil påtvinge alle andre sitt åpenbarte og uangripelige syn på klodens utfordringer.

   Vi kjenner igjen noen av holdningene på vår hjemlige scene. Ingen er så intolerante som venstreradikale når det kommer til stykket. I en mindre utfordrende form og i mindre omfang, riktignok, har vi sett tilløp til de samme metodene og den samme uforsonlige, aggressive tonen.

Kritiserer politiet

Det som opprører reflekterte mennesker, er at journalister, kommentatorer og «observatører» tillater seg å kritisere tysk politi for ikke å følge en «mild» linje i møtet med steinkastende demonstranter. Men hva gjør man når det slynges brostein og bensinbomber mot ordensmakten som i utgangspunktet bare brukte vannkanoner og pepperspray? Hva gjør man når biler og kafeer settes i brann og demonstranter gjør hva de kan for å forhindre at politikere samles til fredelige samtaler og diskusjoner?   Ordensmakten har en ubestridt og lovlig pålagt rett til å opprettholde lov og orden og sørge for at fredelige demonstranter får fram budskapet sitt.

   Det forteller litt at godt over hundre politifolk så langt er skadet i sammenstøtene, noen så alvorlige at de måtte til sykehusbehandling. Tallet på sårede demonstranter er langt mindre. Det tyske politiet lever opp til sitt gode rykte. De venstreekstreme voldsdemonstrantene til sitt dårlige.

Når noe vesentlig mangler

VG, Dagbladet, NRK og TV2`s ikke-kommersielle faktasjekkertjeneste, «Faktisk.no» hadde sin premiere onsdag 4. juli. Symbolsk dato? Trump og USA feiret nasjonaldagen... Åtte millioner kroner hentet ut fra medienes eierstiftelser samt penger fra Fritt Ord sysselsetter åtte medarbeidere. De skal sjekke faktagrunnlaget i den offentlige samtalen, både i tradisjonelle media eller i sosiale medier, på Twitter og Facebook.

   Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske ble «tatt» for faktafusk allerede på dag én: Han påstår at for hver ny friskole som blir opprettet her i landet, blir en offentlig skole lagt ned. Underforstått at der er en sammenheng her. Under faktasjekken ble han fullstendig avkledd. Også andre partiledere og toppolitikere har fått sine riper i lakken.

Frankrike versus Norge

Men det er særlig én avis som bør passe seg, ikke minst fordi avisen selv er bidragsyter til faktasjekkertjenesten: Dagbladet. I et kjempeoppslag blir selveste Bellona-Hauge hentet fram som sannhetsvitne når avisen feller en knusende dom over norsk oljeproduksjon og norsk oljeeksport: Frankrike har visstnok besluttet å legge ned all produksjon av olje og gass – som bidrag til bedre klima, kamp mot «global oppvarming» og alle de andre skrekkelige følgene av at FN`s Klimapanels anbefalinger ikke blir fulgt til punkt og prikke. Skurken i dramaet her er Norge, for vi fortsetter jo å hente opp fossil energi fra havets bunn, og regjeringen har nylig delt ut 93 nye oljefelt for undersøkelser, produksjon og verdifull eksport.

Faktafattig

Hele saken er så oppkonstruert og faktafattig at det gjør nesten fysisk vondt: For hva er Frankrikes forhold til energiutvinning og forbruk? Frankrike satser på kjernekraft. Frankrike er verdens nest største produsent av kjernekraft etter USA og har verdens høyeste kjernekraftandel i sin elektrisitetsforsyning. Landet har et 60-talls kjernereaktorer i drift med en samlet kapasitet på mer enn 65 GW. Rundt 80 prosent av landets totale produksjon av elektrisitet kommer fra kjernekraftverk.

   Hva mener Dagbladet og Frederic Hauge om kjernekraft, tro? Selvsagt vil de hisse opp gemyttene som motstandere om det kom til en seriøs diskusjon om innføring av kjernekraft i Norge. 

Verdens nest største 

Hele problemstillingen er hinsides. Frankrike har en minimal oljeproduksjon og har et kraftoverskudd som har gjort landet i stand til å eksportere betydelige mengder elektrisk energi til naboland. Landet er EU`s største energieksportør.

   Hensikten med oppslaget er å stille Norge, regjeringen og særlig olje- og energiminister Terje Søviknes i gapestokken: Se så flinke de er i Frankrike som ikke vil produsere olje mer, og se så stygge vi i Norge er som ikke vil følge Frankrikes lysende eksempel.

   Hvem bryr seg om de 51.700 arbeidsplassene i oljesektoren i Norge? Eller det totale antall jobber som er knyttet til olje – 187.000? Eller det faktum at verdens energibehov for olje vil vare i mange tiår fremover? At verdens fattige trenger oljebasert energi for å komme ut av fattigdommen? Hvem bryr seg om at Det internasjonale energibyrået IEA har anslått at fossilt brennstoff vil være verdens viktigste energibærer lenge ennå, og at eksotiske energiressurser som vind og sol bare utgjør en bitte liten brøkdel om man ser kloden under ett og behovet til alle menneskene som bor her.

Andre vil overta

Om Norge ikke produserer og selger olje, vil andre land gjøre det. Behovet er der, og den norske oljen og gassen er «renere» enn i andre oljeproduserende land. Slipp faktasjekkerne til, så vil vi se helt andre konklusjoner. Og, vel å merke: Klimamålene, togradersmålet innen 2030, har gode utsikter til å bli nådd selv med dagens oljeproduksjon. Både Norge og verden er godt i gang.