Får så hatten passer - av sine egne

Jonas Gahr Støre har begått nok en bommert i sitt taktiske spill rundt regjeringsalternativer og samarbeidskonstellasjoner. Arbeiderpartiets eget hofforgan, Dagsavisen, sier rett ut på lederplass at «vi tror ikke velgerne er blitt særlig klokere etter ryddingen». Også LO-leder Gabrielsen refser nærmest partilederen for hans forsøk på ryddejobb, som fant sted i VG.

Det er med andre ord oppstått en alvorlig konflikt mellom Ap-leder Støre og LO som betaler valgkampen hans. Gabrielsen hudfletter lederen fordi han fortsatt leker med tanken om at Venstre kan lokkes med i en rødgrønn regjering eller ihvertfall være støttespiller og samarbeidspartner i Stortinget. LO-lederen påpeker at Venstre er noe av det verste fagbevegelsen vet, avstanden til Venstre er uoverstigbar, og Arbeiderpartiet bør ikke tenke tanken en gang om tilnærming og samarbeid.

Forståelig reaksjon

Det er forståelig at LO reagerer slik. Venstre støttet reformene i arbeidsmiljøloven og er et næringsvennlig og liberalt parti. Men Støre lanserer altså i VG tanken om å «snakke med» Sp, SV, KrF – og Venstre – om et eventuelt regjeringssamarbeid. Til tross for at Venstre kontant har avvist tanken, og til tross for at SV har lansert et ultimatum som viser partiets sanne ansikt som ganske ytterliggående på venstresiden.

Den eneste avklaringen Gahr Støre klarte å få til, var at han ikke ville ha MDG og Rødt med i en Ap-ledet regjering. Det forstår vi godt. Rødt er et revolusjonært marxistisk parti som ikke hører hjemme i hverken skandinavisk eller europeisk demokratisk tradisjon, og MDG består av en flokk romantisk-reaksjonære svermere som helt klart vil sette Norge og norsk velferd mange tiår tilbake med sine programposter om avvikling av all oljevirksomhet og sitt krav om 40 milliarder kroner i skatteskjerpelser. MDG er «de troendes parti», de som har sett lyset, frykter klodens undergang og er villig til å ta i bruk virkemidler som ligger fjernt fra norsk politikks tross alt brede konsensuslinje.

Uavklart på borgerlig side

På borgerlig side er tingene heller ikke avklart til velgernes tilfredshet. Det eneste som er sikkert, er at alle vil ha en Høyre-ledet regjering med Erna Solberg som statsminister dersom valgresultatet gir grunnlag for det. Så fabulerer Venstre og KrF om at de skal kunne gå inn i en regjering med Høyre og fryse ut Fremskrittspartiet.

Resultatet kan bli en ren mindretallsregjering av Høyre, som det skjedde tidlig på 1980-tallet (Willoch I). Men så har vi det fenomenet at både Venstre og særlig KrF er desperate etter å komme i regjering. De kan ikke lenger ørkenvandre utenfor regjeringskontorene uten å miste velgere, tillitsvalgte og talenter. De fire partiene fikk flertall fordi de lovet en borgerlig regjering for fire år siden. Det fikk vi, men med en samarbeidsavtale som ikke har vært spesielt vellykket.

Hvorfor ikke alle fire?

Mye skyldes hatretorikken mot Frp. Det er igjen ubegripelig for undertegnede at Venstre og KrF ikke benytter sjansen til å gå inn i en firepartiregjering nettopp for å svekke Frp. Da vil jo Frp miste statsrådsposter og få mindre innflytelse. I stedet har man behandlet Fremskrittspartiet som en pariakaste og samtidig nipusset på sin egen glorie. KrF er heller ikke patent i regjeringsspørsmålet. Partiet er i strid med seg selv og kan gå over til Arbeiderpartiet. Der er de ønsket velkommen i regjering, men risikerer å miste så mange velgere at det på sikt kan bety partiets undergang. Mange av deres velgere vil gå til Sylvi Listhaugs Fremskrittsparti, andre til Høyre, noen til Arbeiderpartiet.

Som sagt, noen avklaring har vi enå ikke, og Støres ryddejobb endte i spagaten.