Flyktninger og fornuft: ja, takk, begge deler

At Norge ikke kaster seg over afrikanske båtflyktninger til Italia med åpen invitasjon til Norge, er ikke noe «moralsk sammenbrudd», men sunn fornuft. En sunn fornuft som vil føre til at flere liv reddes og at flere mennesker kan få humanitær hjelp ikke bare i nærområdet, men aller helst i hjemlandet. Norske bistandsmidler går til fattige afrikanske land med siktemål å hjelpe dem som har det verst ut av en elendig tilværelse. Det senker behovet for å forlate hjemlandet. FN`s tusenårsmål har vært en suksess i den retningen. Norge hjelper ikke bare via FN-systemet, men også direkte. De frivillige bistandsorganisasjonene mottar milliardbeløp for sin innsats. Den norske stat bruker milliarder på milliarder av bistandsbudsjettet (som er kommet opp i hele 37 milliarder kroner) til bilaterale eller multilaterale hjelpetiltak, både kortsiktig humanitært og til langsiktig utvikling.

Unge sterke menn

Men studér bildene av dagens båtlyktninger i det de blir tatt opp av italienske eller andre lands redningsfartøyer: Godt over 90 prosent er unge, sterke, arbeidsføre menn, eller unggutter. Også FNs høykommissær bruker nå uttrykket økonomiske flyktninger om de fleste av dem som er kommet de siste årene, og de 85.000 som hittil i år har klart å karre seg i land på italienske anløpssteder. Minst 2.000 er druknet på veien fra Libya til Europa. En brøkdel er reelle krigsflyktninger eller reiser på grunn av personlig forfølgelse fra myndighetene i hjemlandet. Det store flertallet har ikke behov for asyl etter asylinstituttet. Det er flukt fra fattigdom, drømmen om høyere levestandard som driver dem. En helt naturlig og menneskelig motivasjon når man ikke ser noen annen mulighet til å brødfø en familie på anstendig vis, eller skaffe seg et bedre utkomme.

Store beløp til menneskesmuglere

Samtidig får vi opplyst hva slags beløp lykkejegerne betaler til menneskesmuglere. Det er kapital som må ha høy verdi og kjøpekraft i hjemlandet, og som kunne vært en god gründerkapital i byen eller bygda. Men de unge, sterke tenåringene vil altså ikke bygge opp landet sitt. De søker lykken i Vest-Europa, med sitt tross alt varierte arbeidsmarked, sine gode velferdsordninger og de humanitære tradisjonene og holdningene i befolkningen.

Det er hevet over tvil at familiene med vitende og vilje sender sine sønner rett i armene på brutale og grådige menneskesmuglere. Veien gjennom Nord-Afrika mot Libyas strender er farlig og byr på en slavelignende tilværelse underveis med svindel, utpressing, prostitusjon, matmangel og uverdig behandling på grensen til det dyriske.

Hva kan vi gjøre?

Hva kan vi gjøre, og hva bør gjøres? Hverken befolkningen eller myndighetene i Europa ønsker de økonomiske migrantene velkommen. Det er forståelig: Innvandrere av denne typen konkurrerer om arbeidsplasser og presser lønninger til sosial dumping-nivå. Migrantene har stort sett ikke den jobbkompetansen de europeiske landene etterspør. Et stort og kostbart mottakssystem er nå bygget opp for å håndtere de hundretusener som presser på ved verdensdelens yttergrenser. Forholdene i flyktning- og interneringsleirene er helt uakseptable.

Situasjonen er i ferd med å bli prekær og delvis ute av kontroll. Blant migrantene er det for lengst avslørt terrorister og kriminelle. Mange av lykkejegerne lyver om sitt opprinnelsesland og samarbeider ikke om identifisering med tanke på retur. De har ikke krav på opphold og et nytt liv i Europa etter alle internasjonale konvensjoner.

Behandle hver enkelt søknad

Men vi er forpliktet til å ta hvert enkelt tilfelle på alvor, avdekke bakgrunn og motiver, sjekke identitet og ta stilling til behovet for asyl. Det er klart at dette tar tid. Og i mellomtiden øker trengselen i leirene. Italia har påtatt seg en stor byrde siden migrantene først kommer til landet som sluseåpning inn i EU. Ikke rart at landet roper ut at kapasitetsgrensen er nådd og ber resten av de vesteuroperiske landene om hjelp til avlastning. Også i Hellas er situasjonen prekær. I Øst-Europa er holdningen til migrantene svært negativ, og Russland gjør ingenting.

Løsninger? Det finnes ingen andre enn at mennesker fra Afrika som søker lykken i Europa må returneres. Det er lettere sagt enn gjort. Dysfunksjonelle nordafrikanske stater der sentralmyndighetene ikke har kontroll over eget territorium er et alvorlig problem, selv om den anerkjente regjeringen i Tripoli mottar store beløp fra Italia og EU for å forhindre at flyktningene tar seg over Midfdelhavet.

Harde og myke virkemidler

Antagelig må det skarpere lut til: Patruljering av skip fra EU-land tettere opptil kysten i Libya, Tunis og Algerie. Tvangsretur for alle som blir oppbragt. Ødeleggelse av båtene de benytter og alle farkoster for slik bruk på strendene (smuglerbåter) inntil smuglerne blir tvunget til å oppgi sin avskyelige virksomhet. Opprettelse av flyktningleire og -asylsentra i Afrika under FNs beskyttelse der asylsøkerne får gjennomgått sine søknader om opphold i Europa. Beskyttede ruter tilbake til hjemlandet for dem som ikke har krav på asyl (antagelig noe sånt som 90-95 prosent). En forsterket innsats med humanitær hjelp og utviklingshjelp fra verdenssamfunnet i nærområdet i Midt-Østen og i landene lenger sør i Afrika.

Norge gjør sitt

Hva med dem som alt er innenfor EUs Schengen-grense? Norge har allerede oppfylt sin (frivillige) forpliktelse til å fordele asylsøkerne som har fått rett til opphold i EU: 1.400 er kommet til Norge hvor de skal integreres og inkluderes.

Jeg er for at Norge skal oppfylle sin visjon om å opptre som humanitær stormakt. Vi skal ønske mange reelle flyktninger velkommen. Men ikke økonomiske migranter, lykkejegerne. Det har vi ikke kapasitet til. Som kong Harald sa: «Norge kan ikke ta imot hele Afrika». De unge, sterke mannfolkene som setter kursen over det farlige Middelhavet må tilbake til sine hjemland for å bidra til å bygge dem opp.

Slik generasjonene før oss gjorde her i landet. At norske utvandrere dro til Amerika er ingen sammenligning. De dro til et kontinent som ønsket dem velkommen og hvor det var jord og arbeid nok. De sto på egne bein og benyttet seg ikke av et velferdssystem som ikke fantes.