Når de brune marsjerer

Lørdag 29. juli marsjerte rundt 70 medlemmer av den såkalte nordiske motstandsbevegelsen i Kristiansands hovedgate. Demonstrasjonen var ikke varslet, nynazistene hadde ikke søkt om «løyve». De delte ut flyveblad, og marsjen løste seg opp etter kort tid. Politifolk holdt seg på på siden, foran og bak det vesle toget, men grep ikke inn fordi det ikke var tegn til motdemonstrasjoner og voldsbruk. Hadde politifolkene forsøkt å stanse marsjen og arrestere deltagerne, ville situasjonen høyst sannsynlig ha «eskalert» til masseslagsmål.

   Reaksjonen mot demonstrantene varierte fra sjokk til vantro, hoderysten og skuldertrekk. De som hadde gjennomlevd okkupasjonen 1940-45 reagerte som ventet sterkest: Sinne og frustrasjon, som delvis rettet seg mot politiets passivitet.

Spørsmål til justisministeren

En Venstre-politiker grep sjansen til å løfte seg opp i nyhetsbildet og forlangte at justisministeren skulle uttale seg og nærmest gi politiet refs fordi de ikke stanset marsjen. Stortingskandidaten burde ha besinnet seg. For det første er Venstre et såkalt liberalt parti som minst av alle burde «like» at ytringsfriheten ble satt til side. For det andre måtte han da ha akseptert at vold og blodsutgytelse var blitt resultatet. For det tredje innbiller han seg at en justisminister bør gripe inn overfor en operativ ordre fra en lokal politistasjonssjef og overprøve den.

   Det er ikke sånn det fungerer. Det lokale politiet er de som står nærmest til å ha oversikt over situasjonen og ta de fornuftige avgjørelsene der og da. I ettertid har politijurister anledning til å ta affære overfor lederne av marsjen og bøtelegge dem saftig, samt gi en advarsel om mulige senere opptrinn.

Har en bakgrunn

Marsjen i Kristiansand har en bakgrunn. Opprinnelig varslet nynazister fra flere nordiske land at de ønsket å demonstrere i Fredrikstad på olsokdagen – St. Olavs helgendag. Først fikk de tillatelse, men den ble trukket tilbake da politiet kom under vær med at det ville bli voldelige motdemonstrasjoner. Man ønsket ikke gateslagsmål i stort omfang på en lørdag i juli, midt i ferie- og turistsesongen.

   Her er vi ved et interessant punkt: Motdemonstranter fra det ekstreme venstre har makt til å kneble ytringsfriheten bare ved å true med voldelige mottiltak. En trussel er nok. Hadde marsjen i Fredrikstad blitt avholdt, ville de ganske sikkert ha gjennomført trusselen. Det er et typisk trekk ved venstresiden: Bare «våre» synspunkter skal kunne stå åpent frem i offentligheten. Vi definerer selv hva som skal tillates i det offentlige rom. Ikke myndigheter, politiet eller Stortinget. «Vi vet best, og om ikke meningsmotstandere holder kjeft, skal vi knuse dem med stein og balltrær.»

Ville reagert med avsky

Hvordan ville jeg selv ha reagert som en tilfeldig forbipasserende i Kristiansand? Jeg ville helt sikkert blitt sjokkert, sint og spontant tatt til motmæle fra sidelinjen, uten å ta imot flyveblad. Men jeg ville ikke ha kastet meg over den første og beste demonstranten og forsøkt å rive ham overende. Jeg kunne alternativt ha snudd ryggen til de marsjerende og oppfordret publikum til å gjøre det samme. Avsky og vemmelse ville vært min reaksjon. Og etter demonstrasjonen? Jeg ville ha tiet dem ihjel og ikke gjort dem interessante, slik en viss Venstre-politiker ble fristet til å gjøre.

   Demonstrasjonen i Kristansand kom så bardus på at motdemonstranter ikke rakk å samle seg. De få som rakk det, ble applaudert av publikum, noe jeg også ville ha gjort.

Jeg er gammel nok til å huske bl.a. Vietnam-demonstrasjoner i hovedstaden på 60- og 70-tallet. I regi av SUF og senere AKP (m-l), Sosialistisk Ungdom, AUF med flere. Svært mange av demonstrasjonene var voldelige, slåsskamp mot politiet ganske vanlig. USA-hatet var til å ta og føle på, og ordensmakten var bare noen kapitalistiske lakeier som det var fritt fram å provosere og slåss mot. Jeg var vitne til direkte slag, stein og brennende sigaretter mot politihestene. I bakgrunnen en kjent skikkelse med ropert som dirigerte sine «tropper».

Trusselen fra venstre

Både den gang og nå er min konklusjon: Den største trusselen mot ytringsfriheten kommer fra venstresiden (i våre dager også fra religiøse fanatikere). Det ser vi av de mange venstreorienterte «profesjonelle» demonstrantene som reiser fra land til land når det er G7- eller G20-møter, viktige statsbesøk eller samlinger i internasjonale organisasjoner. For å hindre møtene og slåss mot politiet.

   De høyre-ekstreme skal selvsagt ikke godtas som et naturlig innslag i debatten. Tyr de til vold, må samfunnet og ordensmakten gripe inn. Men ikke gjør dem mer interessante enn det de er.