Når venstreekstreme truer demokratiet

Tysk politi har etter annen verdenskrig vært uhyre forsiktig med å opptre så resolutt og brutalt som nazistyrets voldelige SA-bander og det etter hvert offisielle politikorpset gjorde mellom 1933 og 1945. Spesielt har man tillatt, og vernet om, fredelige demonstrasjoner fra ytterste venstre til ytterste høyre. Ytringsfriheten skulle gjenreises etter 12 års diktatur. Både Vest-Tyskland og senere det samlede Tyskland har vært pinlig opptatt av at dets politi skulle fremtre som demokratisk, mildt og hjelpsomt. Det kan man forstå nettopp på bakgrunn av landets blodige historie og det omdømmet de forrige makthaverne hadde skaffet seg.

Røde terrorbander

Det har riktignok vært kortere perioder i etterkrigstiden der røde terrorbander og noen spredte nynazister har vært så aktive at hardhendte metoder har vært nødvendig for å opprettholde alminnelig lov og orden og sørge for at vanlige sivile og ikkedemonstranters liv og helse ble beskyttet mot voldelige angrep, eller mot at folks eiendom ble skadet gjennom vandalisme. Men det har dreid seg om spredte tilfelle som ikke har rokket ved det tyske politiets omdømme som høflig, imøtekommende og «fredelig».

Satt på prøve

Slike holdninger blir dessverre satt på prøve når venstreekstremister bevisst og planlagt tyr til vold, steinkasting, brennende Molotov-coctails og direkte ondsinnede angrep mot ordensmakten. Slik som under G20-møtet i Hamburg i disse dager. Den fredelige, gamle hansastaden er blitt åsted for voldelige opptøyer, barrikader og bilbranner. Rasende demonstranter går til direkte angrep på ordensmakten bare ved synet av den, i et forsøk på å forhindre og forstyrre det internasjonale toppmøtet.

En hard kjerne

Vår egen statsministers program måtte endres fordi politiet mente det ikke ville være trygt å forlate hotellet. Hun måtte avlyse et møte. 30 demonstrasjoner med tilsammen 100.000 deltagere var på forhånd meldt inn, de fleste fredelige. Men der finnes altså en hard kjerne av venstreekstremister, klima-aktivister, anti-globalister og den marxspiste kommunistgeriljaen, de såkalte «antikapitalistene». I tillegg hadde politiet på forhånd fryktet en svært profesjonell gruppe yrkesdemonstranter, de svartkledde «autonome». Den løse fraksjonen har eksistert i rundt 65 år, men består generelt av venstreradikale eller anarkister, antirasister, antifascister og ikke minst antiglobalister (hvert land for seg). Politiets frykt hadde et solid grunnlag, viser det seg.

Ville ødelegge møtet

Målet for de voldelige demonstrantene var rett og slett å ødelegge G20-møtet ved å blokkere bygatene, isolere deltagerne på hotellene deres slik at de ikke fikk komme seg fra møte til møte. Det bisarre er at en talsmann for de venstreekstreme, den kroatiske «aktivisten» Srecko Horvat, i et innlegg i The Guardian (de slipper selvsagt til med ytringer i den frie pressen) at «budskapet med protesten er en appell til politikere om å ta hånd om globale kriger, terrorisme, flyktningekriser og klimaendringer.»

   Dette sprøytet blir videreformidlet av apologetiske medier uten motforestillinger. For hva var hensikten med G20-møtet? Det var nettopp å drøfte de fundamentale problemene verden står overfor. Gruppen av verdens statsledere hadde nettopp satt hverandre stevne for å finne felles løsninger til økonomisk vekst og stabilitet, forhindre proteksjonisme, øke internasjonal handel, fremme samarbeid mellom landene og drøfte de overnasjonale utfordringene i dagens kriger, flyktningbølger og fattigdom.

Har sett lyset

Problemet er at demonstrantene synes de allerede har løsningene og vil påtvinge verdens små og store nasjoner å følge dem. De har sett lyset fra himmelen og opptrer med fanatismens røde flamme som villeder. De er antidemokrater innerst i sjelen og vil påtvinge alle andre sitt åpenbarte og uangripelige syn på klodens utfordringer.

   Vi kjenner igjen noen av holdningene på vår hjemlige scene. Ingen er så intolerante som venstreradikale når det kommer til stykket. I en mindre utfordrende form og i mindre omfang, riktignok, har vi sett tilløp til de samme metodene og den samme uforsonlige, aggressive tonen.

Kritiserer politiet

Det som opprører reflekterte mennesker, er at journalister, kommentatorer og «observatører» tillater seg å kritisere tysk politi for ikke å følge en «mild» linje i møtet med steinkastende demonstranter. Men hva gjør man når det slynges brostein og bensinbomber mot ordensmakten som i utgangspunktet bare brukte vannkanoner og pepperspray? Hva gjør man når biler og kafeer settes i brann og demonstranter gjør hva de kan for å forhindre at politikere samles til fredelige samtaler og diskusjoner?   Ordensmakten har en ubestridt og lovlig pålagt rett til å opprettholde lov og orden og sørge for at fredelige demonstranter får fram budskapet sitt.

   Det forteller litt at godt over hundre politifolk så langt er skadet i sammenstøtene, noen så alvorlige at de måtte til sykehusbehandling. Tallet på sårede demonstranter er langt mindre. Det tyske politiet lever opp til sitt gode rykte. De venstreekstreme voldsdemonstrantene til sitt dårlige.