Tysk
politi har etter annen verdenskrig vært uhyre forsiktig med å
opptre så resolutt og brutalt som nazistyrets voldelige SA-bander og
det etter hvert offisielle politikorpset gjorde mellom 1933 og 1945.
Spesielt har man tillatt, og vernet om, fredelige demonstrasjoner fra
ytterste venstre til ytterste høyre. Ytringsfriheten skulle
gjenreises etter 12 års diktatur. Både Vest-Tyskland og senere det
samlede Tyskland har vært pinlig opptatt av at dets politi skulle
fremtre som demokratisk, mildt og hjelpsomt. Det kan man forstå
nettopp på bakgrunn av landets blodige historie og det omdømmet de
forrige makthaverne hadde skaffet seg.
Røde terrorbander
Det
har riktignok vært kortere perioder i etterkrigstiden der røde
terrorbander og noen spredte nynazister har vært så aktive at
hardhendte metoder har vært nødvendig for å opprettholde
alminnelig lov og orden og sørge for at vanlige sivile og
ikkedemonstranters liv og helse ble beskyttet mot voldelige angrep,
eller mot at folks eiendom ble skadet gjennom vandalisme. Men det har
dreid seg om spredte tilfelle som ikke har rokket ved det tyske
politiets omdømme som høflig, imøtekommende og «fredelig».
Satt på prøve
Slike
holdninger blir dessverre satt på prøve når venstreekstremister
bevisst og planlagt tyr til vold, steinkasting, brennende
Molotov-coctails og direkte ondsinnede angrep mot ordensmakten. Slik
som under G20-møtet i Hamburg i disse dager. Den fredelige, gamle
hansastaden er blitt åsted for voldelige opptøyer, barrikader og
bilbranner. Rasende demonstranter går til direkte angrep på
ordensmakten bare ved synet av den, i et forsøk på å forhindre og
forstyrre det internasjonale toppmøtet.
En hard kjerne
Vår
egen statsministers program måtte endres fordi politiet mente det
ikke ville være trygt å forlate hotellet. Hun måtte avlyse et
møte. 30 demonstrasjoner med tilsammen 100.000 deltagere var på
forhånd meldt inn, de fleste fredelige. Men der finnes altså en
hard kjerne av venstreekstremister, klima-aktivister,
anti-globalister og den marxspiste kommunistgeriljaen, de såkalte
«antikapitalistene». I tillegg hadde politiet på forhånd fryktet
en svært profesjonell gruppe yrkesdemonstranter, de svartkledde
«autonome». Den løse fraksjonen har eksistert i rundt 65 år, men
består generelt av venstreradikale eller anarkister, antirasister,
antifascister og ikke minst antiglobalister (hvert land for seg).
Politiets frykt hadde et solid grunnlag, viser det seg.
Ville ødelegge møtet
Målet
for de voldelige demonstrantene var rett og slett å ødelegge
G20-møtet ved å blokkere bygatene, isolere deltagerne på
hotellene deres slik at de ikke fikk komme seg fra møte til møte.
Det bisarre er at en talsmann for de venstreekstreme, den kroatiske
«aktivisten» Srecko Horvat, i et innlegg i The Guardian (de slipper
selvsagt til med ytringer i den frie pressen) at «budskapet med
protesten er en appell til politikere om å ta hånd om globale
kriger, terrorisme, flyktningekriser og klimaendringer.»
Dette
sprøytet blir videreformidlet av apologetiske medier uten
motforestillinger. For hva var hensikten med G20-møtet? Det var
nettopp å drøfte de fundamentale problemene verden står overfor.
Gruppen av verdens statsledere hadde nettopp satt hverandre stevne
for å finne felles løsninger til økonomisk vekst og stabilitet,
forhindre proteksjonisme, øke internasjonal handel, fremme samarbeid
mellom landene og drøfte de overnasjonale utfordringene i dagens
kriger, flyktningbølger og fattigdom.
Har sett lyset
Problemet
er at demonstrantene synes de allerede har løsningene og vil
påtvinge verdens små og store nasjoner å følge dem. De har sett
lyset fra himmelen og opptrer med fanatismens røde flamme som
villeder. De er antidemokrater innerst i sjelen og vil påtvinge alle
andre sitt åpenbarte og uangripelige syn på klodens utfordringer.
Vi
kjenner igjen noen av holdningene på vår hjemlige scene. Ingen er
så intolerante som venstreradikale når det kommer til stykket. I en
mindre utfordrende form og i mindre omfang, riktignok, har vi sett
tilløp til de samme metodene og den samme uforsonlige, aggressive
tonen.
Kritiserer politiet
Det
som opprører reflekterte mennesker, er at journalister,
kommentatorer og «observatører» tillater seg å kritisere tysk
politi for ikke å følge en «mild» linje i møtet med
steinkastende demonstranter. Men hva gjør man når det slynges
brostein og bensinbomber mot ordensmakten som i utgangspunktet bare
brukte vannkanoner og pepperspray? Hva gjør man når biler og kafeer
settes i brann og demonstranter gjør hva de kan for å forhindre at
politikere samles til fredelige samtaler og diskusjoner? Ordensmakten
har en ubestridt og lovlig pålagt rett til å opprettholde lov og
orden og sørge for at fredelige demonstranter får fram
budskapet sitt.
Det
forteller litt at godt over hundre politifolk så langt er skadet i
sammenstøtene, noen så alvorlige at de måtte til
sykehusbehandling. Tallet på sårede demonstranter er langt mindre.
Det tyske politiet lever opp til sitt gode rykte. De venstreekstreme
voldsdemonstrantene til sitt dårlige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar