Alle
reportasjene fra båtflyktningenes skjebne i Middelhavet bringer
minner tilbake til den tragiske situasjonen som oppsto i Vietnam
etter at det kommunistiske Nord-Vietnam midt på 70-tallet hadde
erobret hele landet og startet forfølgelsene, fengslingene og
drapene på vietnamesere som hadde støttet Syd-Vietnams regime mot
Vietcong og diktatoren Ho Chi Minh.
Situasjonen
for båtflyktningene den gang var likevel ikke helt identisk med
dagens virkelighet. De som flykter fra Nord-Afrika nå, blant dem
noen syriske krigsflyktninger, har til en viss grad alternativer. Det
er 56 stater på det afrikanske kontinent. De som ønsker en bedre
tilværelse for seg selv og sin familie kan i prinsippet krysse
grenser i flere retninger. Afrika har 1,1 milliarder mennesker, men
har plass til flere. Det er sterk økonomisk vekst i mange av
landene. Helse og utdannelse er sterkt forbedret, investeringene øker
og arbeidsløsheten synker. Kontinentet kan komme til å oppleve et
like stort økonomisk mirakel som det som har skjedd i Sørøst-Asia
de siste 20 årene.
Likevel
foretrekker båtflyktningene Europa med sine humanistiske verdier,
personlige frihet, sosiale sikkerhetsnett og høye velstand. Med
utsikter til en bedre framtid for den oppvoksende slekt.
Hadde ikke noe valg
De
forfulgte vietnamesiske båtflyktningene hadde på sin side ikke
andre alternativer enn å sette til havs i knøttsmå, livsfarlige
farkoster. De kunne ikke dra nordover mot det tilsvarende
kommunistdiktaturet i China. De var uønsket i Laos og Thailand. De
kunne ikke søke ly i Røde Khmers Kambodsja der Pol Pot som leder av
Campucheas kommunistiske parti gjennomførte massedrap og folkemord,
tortur, opprettet konsentrasjonsleire og var ansvarlig for at to
millioner av Kambodsjas åtte millioner innbyggere endte sine liv på
dødsmarkene.
Norge
og handelsflåten utførte redningsbragder av dimensjoner da norske
handelsskip plukket opp tusener av vietnamesiske båtflyktninger på
70- og 80-tallet, noe som reddet dem fra den visse død. Svært mange
båtflyktninger fikk etter hvert opphold i Norge der de etter kort
tid ble integrert og har siden vært blant våre beste bidragsytere
til velferd og fellesskap.
Har alternativer
Dagens
syriske flyktningene har alternativer. De som ikke er fordrevet i
eget land, har funnet relativ trygghet i nabolandene Tyrkia, Jordan
og Libanon. Her bor de delvis i overfylte leire under uverdige og
umenneskelige forhold, og flyktningestrømmen representerer en
kolossal påkjenning for landenes økonomi. Den påkjenningen er det
omverdenens og FNs plikt å avlaste. Ikke minst Norge med sine
økonomiske ressurser har helt klart et ansvar her. Det er om å
gjøre å skaffe folk bedre leveforhold i leirene, skaffe barna
undervisning og de voksne en meningsfylt tilværelse inntil
omstendighetene tillater dem å vende hjem. Det er da også noe
dagens norske myndigheter har gjort. Neppe noen gang før i historien
har Norge gitt så mye akutt nødhjelp som til dagens Midt-Østen.
Bistanden er med regjeringens siste vedtak kommet opp i en milliard
kroner.
Kvalmende
Skillet
i debatten her hjemme går mellom dem som mener vi kan hjelpe flere
der flyktningene oppholder seg, i regionen og nærområdet, og de som
vil åpne slusene og ta imot titusener om nødvendg. Det er oppstått
en kvalmende konkurranse om hvem som er mest «hjertevarm», mest
human, mest menneskevennlig. Jo flere tusener Norge tar imot, desto
større er visstnok hjertevarmen. Samtidig som noen roper etter enda
flere flyktninger til Norge, sitter 5.000 personer med
oppholdstillatelse på mottakene og er klare for bosetting i
kommunene. Hvem skal komme først i køen – de som sitter i mottak,
eller syrerne?
Jeg
har et forslag til "løsning": Hvis Arbeiderpartiet, SV, Venstre og KrF
går sammen om å tvinge storting og regjering til å ta imot 10.000
flyktninger fra Syria, da bør disse partiene sørge for at de først
og fremst blir sendt til de kommunene der Arbeiderpartiet har
ordføreren, sannsynligvis i koalisjon med sentrumspartiene. Da vil
disse lokalsamfunnene virkelig få anskueliggjort konsekvensene av
egne landsmøtevedtak.
En stor utfordring
Selvsagt
vil disse kommunene få full pott av flyktningemidler fra Staten
etter dagens system. De varer i fem år, deretter er det opp til
kommunene selv å betale regningen dersom de ikke har sørget for
språkopplæring, boliger, kulturell tilpasning og har skaffet til
veie inntektsbringende arbeid for flyktningene.
Arbeiderpartiet
må kjenne virkningene av egne vedtak, egne holdninger og ta
konsekvensene av dem.
Vi
andre vet: Det er hevet over enhver tvil at norske kroner har mye
større kjøpekraft og får mye større positiv effekt for flere om
vi bruker pengene blant flyktninger som befinner seg i Tyrkia,
Libanon og Jordan enn om vi sluser inn et stort antall syrere til
allerede fulle mottak her i Norge.
De fleste bor ikke i
leire
Ett
eksempel: Av de 1,4 millioner syriske krigsflyktningene av totalt 3,3
millioner som oppholder seg i nabolandet Jordan, er de aller fleste
innlosjert privat, ikke i gigantiske flyktningeleire. 85
prosent av flyktningene innlosjeres i private boliger i
«vertssamfunn». Det skjer gjennom et incentivprogram i regi av
Flyktningehjelpen: Den betaler huseiere i Jordan (og Libanon)
10-14.000 kroner for å utvide sin boligflate. Mange familier i de to
landene har hus som enkelt kan påbygges en ekstra etasje eller
utvides med flere rom på bakkenivå. De får en livsstandard som er
på linje med det de er vant med i hjemlandet.
Jeg
har sett reportasjer fra disse vertssamfunnene der barn går på
skole, de voksne er sysselsatt med meningsfylte oppgaver – og hvor
de befinner seg bare noen mil fra hjemmet i Syria (det er korte
avstander og land med lite flateinnhold i denne del av Midt-Østen).
Før eller siden vil konflikten i Syria stanse og forholdene
normalisert. Flyktningene kan reise hjem. Til hva? Til
gjenoppbygging, forsoning og et nytt liv. Med verdenssamfunnets
hjelp.
Dette
er veien å gå for norsk flyktningehjelp. For hver flyktning vi kan
ta imot hjemme, kan 14 flyktninger hjelpes i Syrias naboland Jordan,
20 i Libanon. Det følger hjertevarme også ved å bruke fornuften.