Utviklingen
går gal vei for fagbevegelsen i Norge, og noe av årsaken er
selvforskyldt.
Arbeiderpartiets eget hofforgan, Dagsavisen, er
budbringer for den dårlige nyheten. På tre helsider fredag 15. mai
publiserer avisen en fersk undersøkelse fra Fagbevegelsens
Forskningsinstitutt Fafo og Institutt for samfunnsforskning. Den
viser at organisasjonsgraden stuper i Norge (Dagsavisens egen
overskrift). Mens 44 prosent i privat sektor var fagorganisert i
1995, var prosenten 37 prosent i 2013. I offentlig sektor holder
organisasjonsprosenten seg på et høyt nivå, undersøkelsen viser
bare en svak pil nedover.
Generelt problem
Forskerne
har funnet at det er den generelle oppslutningen om
fagforeningene som er blitt redusert, nedgangen skyldes ikke ungdom
eller flere innvandrere, som tidligere var den forklaringen som ble
gitt.
Det
er særlig i aldersgruppen 35-44 år at organisasjonsgrade synker,
altså den gruppen som er aller mest arbeidsaktiv.
Den
markante nedgangen blir forklart med endringer i bedriftsstruktur og
størrelse, færre industrijobber og flere servicejobber. I sektoren
handel og service har organisasjonsgraden tradisjonelt vært lav, nå
synker den videre. I vareproduksjon har andelen fagorganiserte falt
kraftig fra 57 prosent i 1995 til 48 prosent i 2013.
Dyp bekymring
Det
er ikke merkelig at man er dypt bekymret i Fellesforbundet. Hvis
nedgangen fortsetter, frykter man at fagbevegelsen til slutt kan bli
sittende igjen med for få medlemmer til å kunne representere
enkelte tariffområder eller sektorer, noe som vil kunne rokke ved
den norske modellen.
I
kommentarene blir det klaget med at det kan oppstå et «A- og B-lag
i arbeidslivet»: Store, velorganiserte arbeidsplasser og offentlig
sektor har tariffavtaler med de godene som følger med det, mens
andre mer fragmenterte bransjer ikke vil kunne tilby de samme
rettigheter.
Andre årsaker
Selv
tror jeg noen andre tilleggsforklaringer spiller en rolle: For det
første er det ikke store lønnsforskjeller, om noen, mellom de som
har tariffavtale og de uten. Det er lik lønn for likt arbeid her i
landet, og på en felles arbeidsplass vil neppe en arbeidsgiver gi
nevneverdig høyere lønn til de organiserte. Det skaper vondt blod.
Dessuten er bildet stort sett slik at bedriftene trenger kompetente
og erfarne medarbeidere uansett. Det er kamp og konkurranse om
lønnsmottakere – selv med en noe høyere ledighet (4,0-4,5
prosent). Om de er organiserte eller ikke, det spiller ingen rolle.
For høy kontingent
Så
kommer fagforeningskontingentens størrelse. Selv med fordel i
skattefradrag er kontingenten blitt temmelig stor og byrdefull. Den
går til et svært sentralt byråkrati som bare eser og eser. Det er
ingen tradisjon i LO for å stramme inn, kutte og nedbemanne
(bortsett fra i den avisgruppen der LO er største eier). Ta en titt
på det enorme mediemedarbeiderkorpset LO sentralt og fagforbundene
flotter seg med. Journalister, informasjonsmedarbeidere,
fagorgan-ansatte, rådgivere – det er en svær organisasjon. Som
man tror betaler seg gjennom kontinuerlige politiske kampanjer og
medieovervåkning.
Politisk splittelse
Endelig
vil jeg peke på noe som er fortrengt og underkommunisert av LO og
fagforbundene: Den krasse politiske agitasjonen mot andre politiske
partier enn Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og de mange titalls
millionene som bevilges til venstresidens valgkamp. Dette til tross
for at stadig flere av LOs egne medlemmer stemmer på borgerlige
partier, ikke minst Høyre og Fremskrittspartiet. Det ulmer blant
medlemmer som stemmer på borgerlige partier og som opplever at de
blir indirekte angrepet og mobbet på det groveste – og det til og
med via deres egne kontingentinnbetalinger.
Vær organisert og
solidarisk
Jeg
har alltid oppfordret folk til å organisere seg, og gjør det også
nå. Jeg var organisert i NRK-tiden min, og som journalist i 33 år
senere. «Den norske modellen» består av trekantsamarbeidet mellom
organiserte arbeidsgivere og arbeidstakere og staten – uansett
regjering. Den har gitt gode resultater og bør i hovedsak bestå.
Men da må fagbevegelsen selv være villig til å reformere sin egen
praksis og holdning overfor «annerledestenkende» i egne rekker.
Bjørn Hoelseth
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar