Organisasjonsgraden synker

Utviklingen går gal vei for fagbevegelsen i Norge, og noe av årsaken er selvforskyldt.

   Arbeiderpartiets eget hofforgan, Dagsavisen, er budbringer for den dårlige nyheten. På tre helsider fredag 15. mai publiserer avisen en fersk undersøkelse fra Fagbevegelsens Forskningsinstitutt Fafo og Institutt for samfunnsforskning. Den viser at organisasjonsgraden stuper i Norge (Dagsavisens egen overskrift). Mens 44 prosent i privat sektor var fagorganisert i 1995, var prosenten 37 prosent i 2013. I offentlig sektor holder organisasjonsprosenten seg på et høyt nivå, undersøkelsen viser bare en svak pil nedover.

Generelt problem

Forskerne har funnet at det er den generelle oppslutningen om fagforeningene som er blitt redusert, nedgangen skyldes ikke ungdom eller flere innvandrere, som tidligere var den forklaringen som ble gitt.

   Det er særlig i aldersgruppen 35-44 år at organisasjonsgrade synker, altså den gruppen som er aller mest arbeidsaktiv.

   Den markante nedgangen blir forklart med endringer i bedriftsstruktur og størrelse, færre industrijobber og flere servicejobber. I sektoren handel og service har organisasjonsgraden tradisjonelt vært lav, nå synker den videre. I vareproduksjon har andelen fagorganiserte falt kraftig fra 57 prosent i 1995 til 48 prosent i 2013.

Dyp bekymring

Det er ikke merkelig at man er dypt bekymret i Fellesforbundet. Hvis nedgangen fortsetter, frykter man at fagbevegelsen til slutt kan bli sittende igjen med for få medlemmer til å kunne representere enkelte tariffområder eller sektorer, noe som vil kunne rokke ved den norske modellen.

   I kommentarene blir det klaget med at det kan oppstå et «A- og B-lag i arbeidslivet»: Store, velorganiserte arbeidsplasser og offentlig sektor har tariffavtaler med de godene som følger med det, mens andre mer fragmenterte bransjer ikke vil kunne tilby de samme rettigheter.

Andre årsaker

Selv tror jeg noen andre tilleggsforklaringer spiller en rolle: For det første er det ikke store lønnsforskjeller, om noen, mellom de som har tariffavtale og de uten. Det er lik lønn for likt arbeid her i landet, og på en felles arbeidsplass vil neppe en arbeidsgiver gi nevneverdig høyere lønn til de organiserte. Det skaper vondt blod. Dessuten er bildet stort sett slik at bedriftene trenger kompetente og erfarne medarbeidere uansett. Det er kamp og konkurranse om lønnsmottakere – selv med en noe høyere ledighet (4,0-4,5 prosent). Om de er organiserte eller ikke, det spiller ingen rolle.

For høy kontingent

Så kommer fagforeningskontingentens størrelse. Selv med fordel i skattefradrag er kontingenten blitt temmelig stor og byrdefull. Den går til et svært sentralt byråkrati som bare eser og eser. Det er ingen tradisjon i LO for å stramme inn, kutte og nedbemanne (bortsett fra i den avisgruppen der LO er største eier). Ta en titt på det enorme mediemedarbeiderkorpset LO sentralt og fagforbundene flotter seg med. Journalister, informasjonsmedarbeidere, fagorgan-ansatte, rådgivere – det er en svær organisasjon. Som man tror betaler seg gjennom kontinuerlige politiske kampanjer og medieovervåkning.

Politisk splittelse

Endelig vil jeg peke på noe som er fortrengt og underkommunisert av LO og fagforbundene: Den krasse politiske agitasjonen mot andre politiske partier enn Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og de mange titalls millionene som bevilges til venstresidens valgkamp. Dette til tross for at stadig flere av LOs egne medlemmer stemmer på borgerlige partier, ikke minst Høyre og Fremskrittspartiet. Det ulmer blant medlemmer som stemmer på borgerlige partier og som opplever at de blir indirekte angrepet og mobbet på det groveste – og det til og med via deres egne kontingentinnbetalinger.

Vær organisert og solidarisk

Jeg har alltid oppfordret folk til å organisere seg, og gjør det også nå. Jeg var organisert i NRK-tiden min, og som journalist i 33 år senere. «Den norske modellen» består av trekantsamarbeidet mellom organiserte arbeidsgivere og arbeidstakere og staten – uansett regjering. Den har gitt gode resultater og bør i hovedsak bestå. Men da må fagbevegelsen selv være villig til å reformere sin egen praksis og holdning overfor «annerledestenkende» i egne rekker.

Bjørn Hoelseth