Anundsen må fortsette

Justisminister Anders Anundsen og Solberg-regjeringen parerte elegant og kontant det partipolitiske mistillitsforslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet i Stortinget. En opposisjon gjør hva den kan for å svekke statsråder i en regjering den gjerne vil erstatte med sine egne. Alle visste forslaget ville falle med god margin: 92 mot 77 stemmer. Den kritikken flertallet landet på er til å leve med. Den skyldes «asylbarnsaken» som i starten fikk et annet forløp enn hva KrF og Venstre hadde lagt opp til. Men de hadde lest sin egen avtale om utlendingsfeltet feil og kunne ikke innrømme det.

Fulgte avtalen

Faktum er at Solberg-regjeringen og justisministeren fulgte avtalen til punkt og prikke: Daværende praksis innført av Stoltenberg som gikk ut på å sende ut asylsøkerfamilier (med og uten barn) som ikke hadde noe å gjøre i Norge, fortsatte etter eksisterende regelverk inntil et nytt var utarbeidet. Det var og er et stort flertall (inklusive Arbeiderpartiet) på Stortinget for å sende ut falske asylsøkere. Først når et nytt regelverk – i tråd med fireparti-avtalen – var på plass, ville utsendingspraksisen bli endret til det de fire partiene var blitt enige om. Barnas beste skal tillegges større vekt i asylsaker der familier søker om «nåde for rett». Et slikt engangsamnesti er greit nok. Det gjøres for å rydde opp etter de rødgrønne som ikke fikk det til. Deretter starter en ny innvandrings- og flyktningepolitikk, og den er mer restriktiv enn før. Selv om vi kan oppleve noen tidsbegrensede unntakstilfelle på grunn av flyktningesituasjonen ute i verden.

Lageret ble tømt

Justisministeren ble tilfeldigvis «hjulpet» i prosessen med utsendelser ifjor ved at noen land som til da ikke hadde tatt imot avviste asylsøkere i retur, nå begynte å gjøre det. Derav de høye tallene fra sommeren 2014 og et stykke utpå høsten. Mye av «lageret» ble tømt. Bra, det åpnet for reelle asylsøkere og deres familier.

   Etter min oppfatning har justisminister Anders Anundsen ingen grunn til å føle seg «svekket». Han har folk flest i ryggen for sin linje, i tråd med regjeringens. Jeg kommer selv til å protestere kraftig dersom Erna Solberg gir ham en annen statsrådspost etter valget. Da har de rødgrønne fått det som de ville, og hele regjeringen går tapende ut av den langvarige striden.

Kraft og mot

Anders Anundsen har vist kraft og mot og effektivitet som få siden toparti-regjeringen ble innsatt. Han har tatt tak i den katastrofalt manglende beredskapen som ble så grundig avslørt etter 22. juli. Han har satt i gang en nødvendig politireform. Han har sørget for å få soningskøene ned ved å gjøre avtale med nederlandske myndigheter om leie av fengselsplasser. Det er i 2015 flere politifolk i gatene enn noen gang. Det forebyggende arbeidet mot vold, kriminalitet og prostitusjon er trappet opp. Arbeidet med risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunene har fått en ny giv, og der er flere beredskapsøvelser enn under Stoltenberg og Storberget.

Styrket terrorberedskap

Anundsen og regjeringen har styrket terrorberedskapen i tråd med det forverrede trusselbildet fra islamske terrorister. At politiet i en periode må være bevæpnet er ikke noe justisministeren ønsker seg, men situasjonen gjør det nødvendig. Politifolk selv ønsker det, blant annet av hensyn til egen sikkerhet og for raskt å parere væpnet kriminalitet. De «snille» og sarte motstanderne av å se væpnet politi får skrike opp og snufse så mye de vil. Noen protester har bakgrunn i partipolitisk opposisjonsstrev, andre holdninger må skyldes manglende evne til å se realitetene i øyene, innse at verden har forandret seg.

Arbeiderpartiet og deres hofforganer i mediene hoster opp «eksperter» som synser om Anundsens «svekkelse». Professor Frank Aarebrot er en av dem. Han er erklært Ap-velger og har gjennom en del ikke-faglige kommentarer svekket sin egen objektive rolle og posisjon.

   Det hele koker ned til politisk uenighet. Det kan Anundsen leve med, og han gjør det.