Dette henger ikke på greip

Det lønner seg å lese landsmøtedokumenter, også de med liten skrift og minimal mediedekning. Jo mer jeg leser om vedtakene og uttalelsene fra Arbeiderpartiets landsmøte, desto mindre imponert blir jeg over innhold, form og konsistens. Her er det fullt av selvmotsigelser, uoverensstemmelser og manglende logikk. Det er tydelig at redaksjonskomiteen og landsmøtet har mistet oversikten i sene nattetimer, og at man i stedet har sauset sammen flotte honnørord, bastante krav fra grasrota i et populistisk sammensurium for å tilfredsstille alle mulige interessegrupper og med ønske om god jul og godt nyttår i valgkampen.

Sterke kommuner?

Verst er uttalelsen om «Sterke kommuner». Her har man fjernet seg milevidt fra Jens Stoltenbergs opprinnelige prinsipielle støtte til Solberg-regjeringens reform-initiativ. Det heter riktignok at «Arbeiderpartiet mener det er fornuftig med endringer i kommunestrukturen». Men så kommer en viktig holdningsendring: «Sammenslåing av kommuner skal baseres på frivillighet». Ordet «skal» er viktig her. Arbeiderpartiet vil altså kun godta frivillige sammenslåinger. Det er er forsåvidt greit. Men da må partiet også akseptere at vi fortsatt skal dra med oss en drøss småkommuner med noen få hundre eller tusen innbyggere (sannsynligvis med Sp-ordfører) som synes at alt er bra som det er.    Som ikke ser noe som helst behov for endring og effektivisering i en tid da rammebetingelsene forandrer seg. Selv om store og små nabokommuner gjerne vil lage en sterkere og mer robust forenet kommune som er i stand til å tilby innbyggerne bedre tjenester. En bitte liten stein skal kunne velte høylasset.

Hovedprinsipp, men...

I Solberg-regjeringens opplegg baserer man seg også på frivillighet som et hovedprinsipp. Med oppmuntring og gulrot i form av solide engangsbevilgninger til sammenslutningsprosessen som virkemiddel skal saken fremmes (SAS-kommunene, som var førstemann ut, får hele 70 millioner ekstra). Dersom to eller tre kommuner er enig i sammenslåing, mens en eneste liten nabokommune ikke vil, kan i teorien Stortinget vedta overprøving ifølge kommunalminister Sanners opplegg. Dette er stort sett godtatt av interesseorganisasjonen KS.

   Men ikke av landets største parti. Her skal det kun være frivillighet. Samtidig som partiet mener dette, står det i uttalelsen: «Bevare prinsippet om at alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene, for å sikre likeverdige tjenester, like demokratiske rettigheter, minst mulig byråkrati og en oversiktlig forvaltning. Vi ønsker ikke A- og B-kommuner».

A- og B-kommuner blir resultatet

Da er mitt spørsmål: Hvordan i all verden skal man sikre at det ikke blir A- og B-kommner når sammenslutning skal være frivillig? Er det mulig og tenkbart at alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene, ha likeverdige tjenester og minst mulig byråkrati når man godtar at selvtilfredse småkommuner skal ha rett til å leve nøyaktig som før? Vil de virkelig kunne tilby samtlige kommunale tjenester med samme kvalitet? Enten kommunene har 60.000 innbyggere eller 1.000? Er det virkelig noen som tror at dette lar seg gjøre? Glem det.

Reformvegring

Støres arbeiderparti er noe helt annet enn det Stoltenberg forlot. I den rødgrønne regjeringens tid hadde man iallfall et minimum av realitetssans og ansvarlige holdninger, selv om ingenting skjedde i kommunesektoren. Reformvegring og konservatisme var et klart kjennetegn ved de åtte rødgrønne årene. Men med Støres tåke-blanding av populisme, opportunisme og ideologisk fastlåste standpunkter i opposisjon er mye blitt verre. Man vil så gjerne nå de lysende målene, men tør ikke ta nødvendige virkemidler i bruk. Igjen: Hvordan skal man unngå å lage A- og B-kommuner når samtlige kommuner i dette landet skal kunne stå fritt i forhold til sammenslåing?