Når kommer Gleiwitz-episodene?

Denne bloggen ble opprinnelig publisert 16. januar i år. Dessverre har den fått stadig sterkere aktualitet. Informasjons- og propagandakrigen mellom NATO/de vestlige demokratiene (minus Tyrkia), EU på den ene siden og Russland på den annen er blitt mye mer intens - og farlig for freden i Europa.

NATO og USA har vunnet denne informasjonskrigen så langt. Den amerikanske administrasjonen har med sine store etterretningsressurser hele tiden ligget et hestehode foran Putin. Satelitt- og annen overvåkning har avslørt den historiske militære opptrappingen. Andre kilder på bakken bekrefter overevåkningen fra verdensrommet. Putin ønsker krig. Med sin bisarre KGB-bakgrunn lever han i sin egen boble og sitt eget ekkokammer. Det er tvilsomt om han får annen informasjon utenfra enn den han ønsker, eller den som nære omgivelser tillater at han får kjennskap til.

Det siste døgnets begivenheter i Øst-Ukraina, der utbryterrepublikkene samarbeider intimt med Russland og Putin, er et eksempel på hva NATO og USA  har sagt i flere dager: Russland leter febrilsk etter et påskudd, en "Gleiwitz-episode" som skal danne det "moralske" grunnlaget for å gå over grensen med militære styrker. Selvsagt er angrepet på en barnehave helt etter oppskriften. Slike mål er egnet til å vekke følelser og sympati. Det kunne ha vært et sykehus, en eldreinstitusjon, et barnehjem. Det er fastslått av nøytrale kilder at angrepet kom fra de russiske separatistene.

En rekke scenarier blir nå vurdert av de russiske aggressorene: "Finne" en massegrav for å kunne beskylde Ukraina for etnisk rensing og folkemord, er ett eksempel. Et annet er å iverksette evakuering av sivilbefolkning på grunn av påståtte ukrainske angrep. Ladninger av russiske "journalister" blir sendt til området for å beskrive det som tilsynelatende skjer. Alt skjer i den hensikt å etablere et "moralsk" grunnlag for intervensjon.

Her er teksten til det jeg skrev i januar måned:

"Det går høyst sannsynlig mot krig i Ukraina, og alle de klassiske knepene i militærhistorien blir benyttet av Putins russiske oligarkstyre.

Sett fra de russiske makthaverne i Moskva, er stemningen i Vest- og Sentral-Europa perfekt tilpasset et militært  angrep: I flere måneder har russiske reservelagre av alt som trengs i en militær offensiv og under et langvarig utvidet sanksjonsregime blitt fylt opp, blant annet olje og gass. Samtidig er etterspurte russiske gassleveranser vestover mot Tyskland og nabostater holdt tilbake. Knapphet på gass i EU er en hovedfaktor bak den historisk høye prisstigningen som vi vet har rammet strømproduksjonen slik at både elektrisitets- og gasspriser for den alminnelige forbruker har skutt i været. Dette har, som vi vet, igjen ført til utstrakt misnøye. Folk er "i opprør" mot myndighetene. Det europeiske kraftsamarbeidet knaker i sammenføyningene.

Pandemi og Fake News

Også Corona-pandemien har bragt med seg misnøye, demonstrasjoner og opprørske holdninger. Det russiske propagandaapparatet kjører på høygir, med vekt på spredning av Fake News med mål å stille ansvarlige, demokratisk valgte nasjonalforsamlinger og regjeringer i et dårlig lys. Den russiske løgnen om aggressive nabostater som er medlem av NATO og som bare venter på en anledning til å angripe moderlandet, blir gjentatt og gjentatt overfor egen befolkning. Også forskere og akademikere i vest har kjøpt den russiske argumentasjonen og videreformidler Russlands oppfatninger i en ånd som minner om "de intellektuelles forræderi" i mellomkrigstiden og etter 1945, noe ikke minst Arthur Koestler påpekte. Det samme gjorde forresten Wilhelm Røpke med sin bok "Veien til trelldom" (oversatt av Kåre Willoch).

 "Vi må forstå Russland" er blitt det nye mantraet. Russlands-apologetene fyller opp debattspaltene og påvirker opinionen. Vesten og NATO må ha dialog, komme russerne i møte, inngå kompromisser, gi litt etter. Da blir de nok fornøyde og demobiliserer, tror og håper man. Det vil si: Ettergivenhet, feighet og "Peace in our Time".

Trenger et påskudd

Går russerne til angrep på Ukraina og okkuperer de russiskstøttede opprørske folkerepublikkene øst i landet (Donbass), trenger de imidlertid flere unnskyldninger - casus belli. Putin må skape et bilde av at det er "de andre" som provoserer og som gjør at Russland må forsvare seg og sine russiske blodsbrødre, svare på provokasjoner fra "fienden". Der har han gode forbilder i opptakten til annen verdenskrig - Gleiwitz-hendelsene i slutten av august 1939.

Som kjent gikk Hitler-Tyskland til angrep på Polen 1. september. Men i dagene før angrepet satte Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich, henholdsvis SS og SD, i verk en "falskt flagg"-operasjon i grensetraktene. På den tiden var grensebyen Gleiwitz tysk territorium (nå Gliwice). Her fantes en radiostasjon som de hemmelige tyske Einsatz-kommandoene fingerte et angrep mot og etterlot en på forhånd drept tysk statsborger med polsk opphav - iført polsk uniform. En kort radiomelding på polsk gikk ut fra radiostasjonen. Den var laget av tyske Abwehr. Meldingen gikk ut på at den tyske radiostasjonen var "på polske hender".

"Nyheten" ble videresendt i tysk statskontrollert kringkasting, og ble gjengitt i en rekke vesteuropeiske og amerikanske medier, blant andre BBC, The New York Times og Reuters.

Hochlinden og Pitschen

Noe lignende skjedde omtrent samtidig ved en tysk tollstasjon ved grensen, Hochlinden (i dag del av Rybnik-Stodoly), og ved en skogservicestasjon i Pitschen (nå Byczyna). I Hochlinden stormet tyske soldater i polske uniformer tollstasjonen og skremte opp lokalbefolkningen med skudd og brannstiftelser. De etterlot seg også her tilsynelatende drepte tyskere. I virkeligheten var disse fanger hentet ut fra en tysk konsentrasjonsleir i nærheten. Først ble de dopet ned med søvndyssende midler, deretter skutt i hodet på en slik måte at det var vanskelig å identifisere ansiktene. Sammen med uniformene "fant" man forfalskede polske identitetspapirer, blant annet lønningsbøker.

I alt 21 lignende falskt flagg-hendelser ble gjennomført langs den tysk-polske grensen i disse siste augustdagene 1939. Avsløringene av hva som faktisk hadde skjedd kom frem under rettssakene mot Nazi-Tysklands ansvarlige etter krigen. En av lederne for Heydrichs Einsatz-kommandos, Alfred Naujocks, skrev selv en skrytebok om hendelsene etter krigen. Han ledet selv operasjonen i Gleiwitz, men overga seg til de amerikanske styrkene i 1944.

Hva med Ukraina?

Så kan man spørre: Hva slags "Gleiwitz-episoder" pønsker Putin-regimet på forut for en militær offensiv mot Ukraina? Hva slags fake news og falskt flagg-operasjoner vil bli utført for å rettferdiggjøre et angrep?

De kan variere i innhold og form. Under de kaotiske forholdene som råder i Øst-Ukraina er det ikke vanskelig å finne mindre og større ulmende konflikter mellom lojale ukrainere og de russisktalende innbyggerne. Man kan også tenke seg at russisk etterretning vil bruke ultranasjonalistiske ukrainske grupper i sitt spill. De finnes, og er et problem for den demokratisk valgte president Volodymyr Zelenskyj.

Hybride angrep i flere former

Mens spenningen stiger, er den hybride krigføringen for lengst i gang. Vi kan vente flere russiske soldater i umerkede uniformer inne i Donbass. Ukrainske statlige institusjoner er under dataangrep, falske nyheter florerer på nettet. Dataangrepene kommer høyst sannsynlig fra russiske trollfabrikker som enten har fått klarsignal, eller som Putin ikke vil stoppe.

I Østersjøen har Russland sendt ut marinefartøyer i et mønster som minner om øvelsesangrep. Svenskene har klokelig forsterket forsvaret av Gotland.

Vi bør forberede oss på det verste i dagene og ukene fremover."

I Adolf Hitlers fotspor

 Vladimir Putins retorikk og propaganda i konflikten med Ukraina minner mer og mer om talemåter og argumentasjon naziføreren Adolf Hitler benyttet i 1930-årenes Tyskland. Et viktig argument for å ekspandere territorielt og gå til krig mot naboland var nettopp hensynet til de undertrykte "Volksdeutsche" i Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) i Frankrike, Eupen-Malmedy i Belgia, tyske minoriteter i Posen og Vest-Preussen i Polen, og tyskere i Østerrike-Ungarns etterfølgerstater, særlig i Jugoslavia, Ungarn, Romania, Syd-Tirol i Italia og ikke minst sudet-tyskerne i Tsjekkoslovakia.

Før den russiske invasjonen på Krim-halvøya og den etterfølgende hybridkrigen i Øst-Ukraina i 2014 (da titusenvis av ordinære russiske styrker i umerkede uniformer ga ryggdekning til de russisk-språklige Donbass-opprørerne), ble den ukrainsk-russiske minoriteten i denne landsdelen hisset opp med nasjonalistisk propaganda. Kanskje følte de også selv ubehag og misnøye med utviklingen etter Majdan-demonstrasjonene og oppgjøret med de russisk-vennlige oligarkene. Oppgjøret med de korrupte oligarkene har siden ført til en tilnærming vestover, til lukrative EU-avtaler, vestlige investeringer, relativt frie valg og større personlig frihet og materiell velstand for så vel ukrainerne som den russiske minoriteten.

Trusler på falsk grunnlag

I disse dager forbereder Putin seg for samtaler med USA og NATO. Han har få vektige argumenter, og må ty til trusler om militær maktbruk. Hans argumentasjon er grunnfalsk: "Innringingen av NATO-land langs Russlands yttergrenser og innflytelsessfære truer Moderlandet". Dette er tøv, og Putin vet det. Det er ikke NATO som har ekspandert som sådan, men hvert enkelt av de tidligere sovjetrussisk okkuperte landene i Baltikum og Sentral-Europa har på selvstendig, fritt og demokratisk grunnlag bedt om å få bli medlem. Alle disse landene - Polen, Litauen, Latvia, Estland, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Montenegro, Kroatia og Albania - var alle under sovjetisk okkupasjon, russiske marionettregimer eller var del av Titos kommunistiske Jugoslavia.

Ingen av disse landene har militær styrke, eller hensikt, om å ekspandere videre østover. NATOs nærvær er av symbolsk art og dreier seg nærmest om overvåkning av grensene. Dersom NATO og USA hadde hatt ekspansive intensjoner, ville de sett sitt snitt til å gjøre fremstøt på 1990-tallet da Sovjet-staten ideologisk råtnet på rot, kollapset og gikk i oppløsning. Militært (bortsett fra noen gammeldagse atomvåpen) lå Sovjet-Russlands forsvar med brukket rygg. USA og NATO lot russerne ordne opp selv - og ga solid hjelp i form av blant korn og matvarer for å forhindre en humanitær katastrofe.

Koloss på leirføtter

Putin-regimet er en koloss på svake hjul. Befolkningen har ikke vestlige lands demokratiske rettigheter, ikke ytringsfrihet og fri presse, og folk flest er fattige. Sivilsamfunnet er styrt av staten, mediene er under myndighetenes kontroll. Men den jevne russer er opplært og påvirket til å tro på farer utenfra. Da slutter man stort sett rekkene bak et regime. Putin appellerer til såret stolthet, minner om den tiden da Russland var stort og mektig og fryktet. I dag er landet i realiteten en annenrangs stormakt med svak økonomisk utvikling.

Russere flest har nok en følelse av at de er på vikende front, at folkene i det tidligere Sentral- og Øst-Europa lever friere liv, har høyere levestandard og velferd og bedre fremtidsutsikter. Ikke minst EU-medlemskapet til disse landene har vært en mektig utviklingskraft. Gigantiske summer til moderne infrastruktur, investeringer og finansielle støtteordninger fra EU-fellesskapet har løftet mange titalls millioner mennesker ut av fattigdom.

Reiseinntrykk

Tidlig på 1990-tallet besøkte jeg Estland, Latvia, Litauen, Polen, det tidligere DDR, Tsjekkoslovakia og Ungarn og kunne observere tilstanden etter 60 års kommunisme (hadde også hatt opphold i de samme landene i COMECON-tiden på 70-tallet). Så har jeg besøkt de samme landene etter årtusenskiftet. Sist Makedonia, Albania, Montenegro, Kosovo og Kroatia. Det er ingen tvil om at Russland - til tross for en viss levestandardsøkning under Putin i en periode - er et land der stillstand, fattigdom, trangboddhet og svak fremtidsoptimisme råder. Samtidig som de velstående med de Putinvennlige oligarkene i spissen blir rikere og rikere. Rikdommen samles i Moskva og noen få andre større byer. Vi snakker om forskjeller mellom fattig og rik i vestlige land og USA - Russland er om mulig enda verre.

Dersom Putin ikke leverer det han har lovet russere flest, blir det folkelig opprør, før eller siden. Det vet han utmerket godt. Da gjelder det å avlede oppmerksomheten og få folk til å tro at farene lurer ved grensene. I januar 2022 vil vi få svaret på spørsmålet om hvilke militære offensiver han planlegger. I 2014 var planene lagt mens Putin satt på tribunen under Vinter-OL i Sotsji og innkasserte russiske dopingseire.