I Adolf Hitlers fotspor

 Vladimir Putins retorikk og propaganda i konflikten med Ukraina minner mer og mer om talemåter og argumentasjon naziføreren Adolf Hitler benyttet i 1930-årenes Tyskland. Et viktig argument for å ekspandere territorielt og gå til krig mot naboland var nettopp hensynet til de undertrykte "Volksdeutsche" i Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) i Frankrike, Eupen-Malmedy i Belgia, tyske minoriteter i Posen og Vest-Preussen i Polen, og tyskere i Østerrike-Ungarns etterfølgerstater, særlig i Jugoslavia, Ungarn, Romania, Syd-Tirol i Italia og ikke minst sudet-tyskerne i Tsjekkoslovakia.

Før den russiske invasjonen på Krim-halvøya og den etterfølgende hybridkrigen i Øst-Ukraina i 2014 (da titusenvis av ordinære russiske styrker i umerkede uniformer ga ryggdekning til de russisk-språklige Donbass-opprørerne), ble den ukrainsk-russiske minoriteten i denne landsdelen hisset opp med nasjonalistisk propaganda. Kanskje følte de også selv ubehag og misnøye med utviklingen etter Majdan-demonstrasjonene og oppgjøret med de russisk-vennlige oligarkene. Oppgjøret med de korrupte oligarkene har siden ført til en tilnærming vestover, til lukrative EU-avtaler, vestlige investeringer, relativt frie valg og større personlig frihet og materiell velstand for så vel ukrainerne som den russiske minoriteten.

Trusler på falsk grunnlag

I disse dager forbereder Putin seg for samtaler med USA og NATO. Han har få vektige argumenter, og må ty til trusler om militær maktbruk. Hans argumentasjon er grunnfalsk: "Innringingen av NATO-land langs Russlands yttergrenser og innflytelsessfære truer Moderlandet". Dette er tøv, og Putin vet det. Det er ikke NATO som har ekspandert som sådan, men hvert enkelt av de tidligere sovjetrussisk okkuperte landene i Baltikum og Sentral-Europa har på selvstendig, fritt og demokratisk grunnlag bedt om å få bli medlem. Alle disse landene - Polen, Litauen, Latvia, Estland, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Montenegro, Kroatia og Albania - var alle under sovjetisk okkupasjon, russiske marionettregimer eller var del av Titos kommunistiske Jugoslavia.

Ingen av disse landene har militær styrke, eller hensikt, om å ekspandere videre østover. NATOs nærvær er av symbolsk art og dreier seg nærmest om overvåkning av grensene. Dersom NATO og USA hadde hatt ekspansive intensjoner, ville de sett sitt snitt til å gjøre fremstøt på 1990-tallet da Sovjet-staten ideologisk råtnet på rot, kollapset og gikk i oppløsning. Militært (bortsett fra noen gammeldagse atomvåpen) lå Sovjet-Russlands forsvar med brukket rygg. USA og NATO lot russerne ordne opp selv - og ga solid hjelp i form av blant korn og matvarer for å forhindre en humanitær katastrofe.

Koloss på leirføtter

Putin-regimet er en koloss på svake hjul. Befolkningen har ikke vestlige lands demokratiske rettigheter, ikke ytringsfrihet og fri presse, og folk flest er fattige. Sivilsamfunnet er styrt av staten, mediene er under myndighetenes kontroll. Men den jevne russer er opplært og påvirket til å tro på farer utenfra. Da slutter man stort sett rekkene bak et regime. Putin appellerer til såret stolthet, minner om den tiden da Russland var stort og mektig og fryktet. I dag er landet i realiteten en annenrangs stormakt med svak økonomisk utvikling.

Russere flest har nok en følelse av at de er på vikende front, at folkene i det tidligere Sentral- og Øst-Europa lever friere liv, har høyere levestandard og velferd og bedre fremtidsutsikter. Ikke minst EU-medlemskapet til disse landene har vært en mektig utviklingskraft. Gigantiske summer til moderne infrastruktur, investeringer og finansielle støtteordninger fra EU-fellesskapet har løftet mange titalls millioner mennesker ut av fattigdom.

Reiseinntrykk

Tidlig på 1990-tallet besøkte jeg Estland, Latvia, Litauen, Polen, det tidligere DDR, Tsjekkoslovakia og Ungarn og kunne observere tilstanden etter 60 års kommunisme (hadde også hatt opphold i de samme landene i COMECON-tiden på 70-tallet). Så har jeg besøkt de samme landene etter årtusenskiftet. Sist Makedonia, Albania, Montenegro, Kosovo og Kroatia. Det er ingen tvil om at Russland - til tross for en viss levestandardsøkning under Putin i en periode - er et land der stillstand, fattigdom, trangboddhet og svak fremtidsoptimisme råder. Samtidig som de velstående med de Putinvennlige oligarkene i spissen blir rikere og rikere. Rikdommen samles i Moskva og noen få andre større byer. Vi snakker om forskjeller mellom fattig og rik i vestlige land og USA - Russland er om mulig enda verre.

Dersom Putin ikke leverer det han har lovet russere flest, blir det folkelig opprør, før eller siden. Det vet han utmerket godt. Da gjelder det å avlede oppmerksomheten og få folk til å tro at farene lurer ved grensene. I januar 2022 vil vi få svaret på spørsmålet om hvilke militære offensiver han planlegger. I 2014 var planene lagt mens Putin satt på tribunen under Vinter-OL i Sotsji og innkasserte russiske dopingseire.