onsdag 6. juni 2018

Arbeiderpartiet rives i filler

I forhold til politiske meningsmotstandere skal man aldri hovere når partiet eller partiene deres stuper på politiske galluper, eller når eget parti gjør det godt i opinionsmålinger. Situasjonen kan endre seg raskt. Kommentator og rikssynser Arne Strand i Dagsavisen ("Arbeiderbladet") har gjort dette klart i sin faste spalte. Han minner om historien og gir eksempler, så faktagrunnlaget er sterkt.
   Likevel er det en kjensgjerning at Det norske Arbeiderparti akkurat nå ligger nede for telling, og det stabile sideleiet har vart så lenge at de ti dommersekundene for lengst er overskredet. Selv spår jeg at vi om ikke så altfor lenge vil se 19-tallet på landets sosialdemokratiske interessekoalisjon. Årsaken, eller årsakene? De varierer med hvem du spør, hvilket ståsted man har - og det gjelder også gallupinstituttenes og journalistenes posisjoner.

Vant til å lytte
Jeg er bare amatør, men har fulgt brukbart med i norsk politikk og samfunnsutvikling siden slutten av 1950-tallet. Historiestudier og aktiv deltagelse i politikk på fylkes- og kommunenivå har gitt noen ytterligere erfaringer. Flere med min bakgrunn og interesser er vant til å lytte, fange opp signaler, høre på hva det snakkes om over havegjerdet, på utdanningsinstitusjoner, i jobb, under fritidssysler og på mange andre arenaer.
   De siste årene har Arbeiderpartiets ledelse gjort noen fatale bommerter som rett og slett ikke kan reverseres. Èn ting var at valgkampledelsen før siste stortingsvalg hamret løs på landets "økonomiske krise" og høye arbeidsledighet mens de øknomiske pilene faktisk pekte oppover og optimismen med den, selv i de hardt rammede distriktene for oljevirksomhet. Man klarte ikke å endre denne valgkamptaktikken og retorikken i tide. Noen i valgkampledelsen og i partiets toppskikt tok ikke  ansvar i ettertid, men pekte på de stakkars organisasjonsmedarbeiderne og de fast ansatte i propaganda-apparatet. Slikt skaper såre følelser og en oppfatning av å være latt i stikken. Trond Giske var som kjent en sentral person i valgkamporganisasjonen.

Mangler sakseierskap
Enda mer fatalt var og er det at Arbeiderpartiet ikke lenger har noe entydig "sakseierskap" til de sakene velgerne er opptatt av. Hverken når det gjelder generell økonomisk styring, skole, helse, velferd, kultur, klima eller utenriks- og forsvarspolitikk hadde det festet seg et positivt inntrykk hos velgerne etter de åtte lange rødgrønne årene og i den første opposisjonsperioden etter 2013.
   Og så må jeg nevne temaet innvandring. Til tross for en ganske "streng, men rettferdig" behandling av asylsøkere i praksis 2005-13, dannet det seg et inntrykk av en liberal og generøs holdning da Jonas Gahr Støre på landsmøtet 16. april 2015 gikk inn for å ta imot 10.000 syriske krigsflyktninger - under kraftig applaus fra salen. Dette har festnet seg i folks hoder som et sinnsbilde. Man har så forfektet at mottak av mange flyktninger og asylsøkere er "en sosialdemokratisk verdi" - inntil de alvorlige og blodige terroraksjonene i land nær oss satte en støkk i nordmenns indre organer, og "alle" innså at porten måtte gjøres smalere. Til dette kom de svenske tilstandene i noen av nabolandets byer, med trekk som - i mindre skala - kunne spores også i norske bysamfunn.

Negative kulturutslag
Meninger og holdninger i folkedypet er kommet i bevegelse etter hvert som de negative sidene ved noen muslimske innvandreres livsførsel og kultur er kommet til overflaten: Flyktninger som reiser på ferie til land de presumtivt har flyktet fra, vold i nære relasjoner, kvinneforakt, æresdrap og tvangsekteskap, sterk sosial kontroll, eksport av barn og ungdom til koranskoler og mye mere.
   Dette er noe Arbeiderpartiet ikke har klart å svare opp på en tilfredsstillende måte uten å måtte fjerne seg fra "det sosialdemokratiske verdigrunnlaget". Dilemmaet er opplagt det største og vondeste akkurat nå. Støre er en mester i å sende ut prøveballonger når han er usikker på responsen. Da partiets innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani nylig erkjente at bare 15 prosent av velgerne i fjorårets valgkamp mente partiet hadde den beste politikken, og varslet en ny politikk som vil være mye strengere (og til forveksling lik Fremskrittspartiets), var Støre kjapt ute og tok forbehold, antagelig etter en intern vurdering av hvor mange velgere man ville tape til SV og Rødt dersom man fulgte opp Gharahkhani.

Vil kopiere Danmark
Sistnevnte hadde nemlig vært på besøk i Danmark og ønsker åpenbart å kopiere sine partifrender der: Enda strammere asylpolitikk, støtte til asylsentre "der de er" hvor vestlige land kan plukke blant FNs kvoteflyktninger. Og ikke bare det: Partiets innvandringspolitiske talsperson kopierte Frp-argumentet om at det er "urettferdig" at bare de ressurssterke flyktningene når Europa, og at man ikke bør  oppmuntre noen å til å gi seg ut på den dødsfarlige ferden over Middelhavet i menneskesmuglernes klør.
   Innvandrerspørsmålet rir Arbeiderpartiet som en mare - og partiet er dømt til å tape uansett hvor et landsmøte lander til slutt: Enten gir man seg inn på Sylvi Listhauglinjen og sender flere egne velgere mot venstre, eller man prøver å konkurrere med Fremskrittspartiet om velgernes gunst. Det siste er like håpløst.

#metoo splitter
Så har vi #metoo-spøkelset som Arbeiderpartiet langt fra er kvitt. Her går debatten høyt, både over og under overflaten: Veldig mange vil legge saken bak seg og ønske Trond Giske inn i varmen igjen (den eneste i ledelsen som er i stand til å bremse velgerflukten mot SV og Rødt), mens andre synes det er vanskelig eller umulig å "tilgi" Giske for hans alvorlige krenkelser over mange år. Partiet rives i filler både her og i innvandrerspørsmålet.
   Det var en taktisk tabbe av dimensjoner da Arbeiderpartiet ikke gikk fullt og helt inn for å stanse utglidningen i skolens hverdag med alt fraværet i videregående. Nok en gang ble inntrykket av Høyre som Skolepartiet bekreftet og sementert. Saken om midlertidige ansettelser, sosial dumping og innleie av arbeidskraft berører ikke mange nok velgere til at det blir avgjørende i stemmelokalet. Under to prosent av norske arbeidstagere er innleid, spørsmålet favner ikke vidt nok.
   Slik kunne jeg ramse opp sak etter sak, spørsmål etter spørsmål nærmest i det uendelige. Jonas Gahr Støre har ikke vært noen god politisk håndverker. Han er respektabel og respektert, men tenner ikke hjertene og er fortsatt for uklar og vinglete.

Trøster seg selv
Sist søndag hadde nestleder Hadia Tajik en kronikk i Aftenposten der hun som en fattigmannstrøst skrev at nå hadde opposisjonen fått så sterkt gjennomslag i det siste. Det skyldtes selvfølgelig at KrF i sin skvis-posisjon har valgt å gå til venstre i noen saker og støtte Ap, Rødt og SV, slik at det er blitt  flertall mot Solberg-regjeringens linje. Det viser seg at sakene er så relativt små og beskjedne i den store sammenhengen at hele fremstillingen nærmest virker patetisk. Samtidig blir leserne minnet om at kampen mot det som kalles "privat velferd" er et varemerke for partiet. Dumt når man vet at for eksempel private barnehaver foretrekkes av foreldre. Kvaliteten på barnehavene blir underordnet spørsmålet om hvem som eier dem. Særlig ufornuftig var det at Arbeiderpartiet fikk flertall for et forslag om at bevilgningen til sykehjem også skulle dekke renovering av samme - uten å øke bevilgningen. Dermed blior det færre, ikke flere penger til nye sykjehjemsplasser.

Vingler og tåkelegger
Arbeiderpartiet trekker nå sin støtte til gjennomføringen av regionreformen, skumler om sentralisering (ikke noe parti i etterkrigshistorien har sentralisert så mye eller bidratt til å legge ned flere gårdsbruk) og vingler frem og tilbake i spørsmål om veiutbygging, jernbanereform, bompenger og infrastruktur. Det blir hopp-og-sprett-politikk, innspill og utspill på inn- og utpust. Med andre ord: Så langt fra fast og forutsigbar styring som det er mulig å komme.
   Det hjelper ikke partiet å vise til resultatene av partiets byregjering i Oslo og andre større byer heller, for nå begynner folk virkelig å få øynene opp for hva et intimt samarbeid med Rødt og MDG får av utslag i hverdagslivet. Krigen mot privatbilen ryster folk i alle landsdeler. De ser at tallet på sykehjemsplasser i hovedstaden går ned, til tross for milliarder fra en upopulær eiendomsskatt. Frykten for svenske tilstander i Oslo Øst er økende.

Erna-effekten
Det hjelper heller ikke partiet så mye at Solberg-regjeringen har suksess med sin økonomiske politikk, at lønningene blir større, at jordbruksoppgjøret kom greit i havn og at man har unngått storstreiker i tariffoppgjørene.
   Det er rett og slett ikke mange lyspunkter å finne foran den kommende kommunevalgkampen. Ikke i enden av tunnelen en gang.