Frekkhetens nådegave

Arbeiderpartiets fremste tåkefyrste og Vingle-Petter, Jonas Gahr Støre, har i en kronikk på NRK (hvor ellers?) hevdet at «Brexit skyldes mislykket høyrepolitikk». Han mener den britiske «høyresiden» har gitt feil svar på grunnleggende spørsmål om eksempelvis arbeidsløshet, dårlig råd og uro over høy innvandring. Videre får han seg til å skrive at Margareth Thatcher «gikk til angrep på» fagforeningene for å svekke dem og redusere fellesskapets ansvar gjennom privatisering. «Det lyktes hun og høyresiden med. Prisen betaler britene – hele Storbritannia – nå.»

Har ikke fått med seg historien

På 1980-tallet var Jonas Gahr Støre i 20-årene (født i 1960), og det er mye han ikke har fått med seg, både den gang og senere. Som NRK-reporter reiste jeg med norske LO-ledere til Storbritannia like før Thatcher moderniserte landet, og jeg refererte fra den britiske fagbevegelsens (TUCs) landsmøter. Jeg kan forsikre at topplederne i norsk LO stilte seg hoderystende til det britiske systemet med oppsplittet fagbevegelse, ville streiker og anarkistisk og syndikalistisk aktivisme over alt. Den engelske nasjonen var «syk», umoderne og regjert av tafatte konservative Labour-politikerne i lomma på Trades Union Council. Det er den usminkede sannhet, og jeg kunne gjerne sitere Tor Aspengren og resten av «LO-sekretariatet» som det het den gang, på dette temaet.

New Labour

Da Tony Blair overtok i Labour og ble statsminister i tiåret 1997-2007, skapte han New Labour, og reverserte ingen av Margareth Thatchers reformer! Han aksepterte endringene i arbeidslivet, privatiseringen, utvidelse av markedsøkonomien, og var på den måten med på å redde Storbritannia fra den totale kollaps. I utdanningspolitikken gjennomførte han og Labour endringer som senere ble en blåkopi av Høyres og senere den rødgrønne regjeringens kunnskapsministre. Det er helt ubegripelig at Arbeiderpartiets leder tør åpenbare så mye mangel på historisk og politisk kunnskap.

«Aksepterer ledighet»

Så får Støre seg til å skrive at Solberg-regjeringen «aksepterer» økende arbeidsledighet og mangel på nye arbeidsplasser, står for usosiale skattekutt, driver en passiv politikk mot sosial dumping og en sentralisering som setter by og land opp mot hverandre. Arbeidsmiljøloven er svekket. Han hevder også at Erna Solberg står for «konfrontasjoner i innvandringspolitikken» og legger mindre vekt på en integreringspolitikk som virker. Dette tøvet kommer selv etter at Støres Arbeiderparti gjennom skatteforlik, flyktningeforlik og integreringsforlik har sluttet seg til den samme politikken. For øvrig var det han selv som igangsatte tsunamien av asylsøkere ved å åpne for 10.000 flere flyktninger til landet.

Virkeligheten en annen

Faktum er at Solberg-regjeringen har satset på kunnskap, innovasjon, forskning og utvikling i en helt annen skala enn i de åtte lange rødgrønne årene. Erna Solberg har sørget for å sette fart i omstillingen i norsk næringsliv, har senket skatt på arbeidende kapital og selskapsbeskatning (som Ap denne våren satte sin signatur under). Den nåværende regjeringen har satt inn kraftfulle og målrettede tiltak mot arbeidsledigheten spesielt på sørvestlandet. Den har satt fart i det grønne skiftet, forsterket velferdsstatens sikkerhetsnett, ført en helsepolitikk som har gitt 56.000 færre pasienter i kø. Den har økt innsatsen på rus- og psykiatrifeltet i forhold til de rødgrønne årene, den har styrket skolehelsetjenesten. Den har satset på tidenes samferdselsløft, ikke minst kollektivtransport. Og dette bare i løpet av to og et halvt år!

Økende press mot Støre?

Hva kan bakgrunnen være for Støres fortegning av historien og virkeligheten? Dårlige meningsmålinger? Det faktum at flere foretrekker Erna enn han som statsminister? Økende press internt for å komme på offensiven, kanskje som følge av gryende tvil om at valget av ham som Arbeiderpartiets leder var klokt og riktig?

Øker forskjellene mellom lag av folket som konsekvens av høyrepolitikk? Nei, både forskjeller og fattigdom i Norge økte mellom 2005 og 2013. Men Solberg-regjeringen har satt i gang reformer som på en målrettet måte skal redusere dem – gjennom skole- og utdanningspolitikk, opprustning av barnehagene med gratis kjernetid for familier med dårlig økonomi, og fremfor alt: jobbskaping. I arbeidslivet får nå flere midlertidig jobb som ender opp i fast ansettelse, fremfor å gå passivt på trygd og dagpenger. Store deler av landet har mangel på arbeidskraft.

Støre må gjerne fortsette å fortegne og fordreie, servere historiske usannheter og drive svartmaling. Som Erna Solberg kommenterte tørt: «Mannen er desperat».

Forsvaret, "det brukne gevær" og distriktspolitikk

Med enkelte forbehold har regjeringen lagt frem en langtidsplan for Forsvaret som i grove trekk følger de fagmilitære rådene fra «de som har greie på det». Over 20 år skal forsvarsrammene øke med 165 milliarder kroner. I 2020 vil budsjettnivået være 7,2 milliarder kroner høyere enn ved inngangen til denne perioden. Forsvarssjefen får ikke fullt ut de ressursene han mener er et minimum for tilstrekkelig kampkraft, men så nær opptil at han offentlig kan si seg fornøyd. Han er til og med blitt karakterisert som «NATO`s gladeste forsvarssjef». Litt tabloid formulert, men forholdsvis treffsikkert.

   Reaksjonene spriker, som vanlig. Senterpartiet og Venstre er, helt forutsigbart, mer opptatt av distriktspolitikk enn landets forsvar. Her er man bekymret for at Hæren forlater bygd og grend noen steder. Helst ville nok Senterpartiet hatt minst en «mo» i hver landsel og i alle fylker, slik at Forsvarets tilstedeværelse kan tilføre noen slanter til kommunebudsjettene ved siden av arbeidsplasser lokalt. Med andre ord: Helt ute av fokus for de virkelig viktige spørsmålene rundt våre væpnede styrkers forsvarsevne.

Skit i forsvaret, leve Toten

Jeg smiler litt når jeg leser kommentarene til de to lærerne Trine Skei Grande (V) og Liv Signe Navarsete (Sp). Begge varsler «omkamp» om kutt i baser og avdelinger. Venstrelederen synes «det er for mye prioritering på tall, fly og annet materiell – og for lite fokus på folk inne i Forsvaret». Selvsagt: «Folk i Forsvaret» er velgere. Senterpartiets talskvinne synes landforsvaret er styrket for lite, og at det forsvaret som stiger frem alt for mye er «et forsvar for NATO, ikke et forsvar av Norges territorier.» Denne tøvete spissformuleringen viser bare hvor lite oppdatert hun er på den sikkerhetspolitiske utviklingen og dagens utfordringer. «Vi vil ha en mo på Toten, skit i Norge».

   Noe av den samme tankegangen finner vi i «Vårt Lands» lederkommentar, som slår fast at Regjeringen har gått bort fra et balansert forsvar og over til det som kalles et «offensivt forsvar der flyvåpen og marine spiller hovedrollen». Vårt Land står som kjent Kristelig Folkeparti nær, veldig nær. Alle de tre småpartiene vil redusere investeringene til flykjøp og offensive marinestyrker, og «veksle inn» denne reduksjonen til moer og baser for Hæren. Hele veien ligger det under et ønske om å vektlegge distriktspolitikk, hensyn til lokalsamfunnene som mister, eller har et sterkt ønske om, en «mo».

Ikke grepet ut av luften

Tallet 52 jagerbombefly av typen F-35 er ikke tatt ut av luften. De er i seg selv en sterk reduksjon av tallet på de opprinnelige F-16-flyene som fortsatt er operative, og som er det eneste russerne (for det er Putin-Russland vi snakker om) vil ha respekt for. Selvsagt har F-35 en defensiv rolle for å forsvare norsk territoriell integritet og hærstyrker på bakken. Men de er også egnet til å bombe baser, kommunikasjonssentra og andre viktige militære strukturer – på russisk jord, der et angrep mest sannsynlig vil komme fra. Derfor er 52 fly av typen F-35 en avskrekkende styrke. De representerer en risiko, et usikkerhetsmoment som enhver russisk krigsledelse må tenke på og ta hensyn til.

   F-35 er et svært viktig element i det innledende forsvaret av sjø- og landterritorier. De vil bidra til å sikre flyplasser og havneanlegg ved mottak av allierte, særlig amerikanske, styrker. Til det trengs et minimum av alternative flybaser. Derfor er nedleggelsen av Andøya og overføring av ressurser til Evenes betenkelig. I motsetning til svenskene og finnene har ikke Norge et system med lange, rette riksveistrekninger som reserveflyplasser for spredning av flyvåpnet (med tilhørende lagre av drivstoff og våpenforsyninger). Uten et effektivt missilforsvar av flyplassene vil F-35 også måtte inneha denne rollen. Ørlandet skulle forøvrig aldri ha vært valgt som hovedbase. Den ligger for langt unna de mest sannsynlige krigsscenariene lenger nord. Men her ble beslutninger tatt i ånden fra «beroligelse» og «ikke-provoserende» norsk sikkerhetspolitikk.

Fra normaltilstand til opptrapping

Problemet er at når en krise er under utvikling og parter i en konflikt vokter mistenksomt på hverandre, vil enhver overføring av styrker fra Sør- og Midt-Norge til baser lenger nord bli oppfattet som en provokasjon og opptrapping. Dersom fly-, marine- og landstyrker er der i nord som en normaltilstand, vil en økning i beredskapen være mindre merkbar og urovekkende – for den annen part. At grensevakten styrkes er bra, men den er kun ment som en «NATO`s snubletråd», en konstatering av at Norge og forsvarsalliansen er i krig.

Den alvorligste og mest urovekkende reaksjonen på Regjeringens forsvarsplan kommer fra Arbeiderpartiet og dets hofforgan «Dagsavisen». På lederplass merker man den dårlige lukten fra 30-årenes «brukne gevær»: «Vi har alltid ment at nedrustning er viktigere enn opprustning. 165 milliarder mer til Forsvaret de neste 20 årene, er svimlende mye penger som burde ha blitt brukt på langt bedre formål enn å ruste opp.» Pasifismen og det idealiserte virkelighetsfravær reiser nok en gang hodet. Man skulle tro at noen der i gården hadde tatt «Aldri mer 9. april» mer på alvor. Det var et slagord som i mange tiår omfattet alle partier (bortsett fra NKP og til dels SV), og Arbeiderpartiet har til denne dag tatt konsekvensene av Nygårdsvoldregjeringens ansvar for nedrustningen og det tyske overfallet.

Må bære et hovedansvar

Samtidig er det Arbeiderpartiets forsvarsministre på 1990-tallet som må bære hovedansvaret for nedrustningen, mange vil si avviklingen, av et tilstrekkelig sterkt nasjonalt forsvar. Det begynte med Johan Jørgen Holst (2. gang) og fortsatte med Jørgen Kosmo, Bjørn Tore Godal, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, Grete Faremo og Espen Barth Eide. De etterlot seg – samtlige – et svakere forsvar enn det de tok over. (For ordens skyld: i perioden var det også svake borgerlige forsvarsministre).

   Argumentasjonen i Dagsavisen er falsk: De reduserte forsvarsbudsjettene (i forhold til veksten i statsbudsjett og brutto nasjonalprodukt) gjennom hele 90-tallet til 2013 er nettopp gått til å øke velstanden og styrking av alle andre samfunnssektorer. Norge sov mens den russiske bjørnen var i ferd med å våkne. Først ved innledningen til Putins andre presidentperiode kom de synlige illevarslende tegnene på en ny aggressiv, selvhevdende og imperiebyggende politikk opp til overflaten. En strategi som foreløpig har kulminert med okkupasjonen av Krim og de facto Øst-Ukraina.

   Arbeiderpartiet står i et dilemma: Partiet kan i teorien vinne valget neste år og dermed måtte overta ansvaret for forsvaret av landet. I vide kretser, men slett ikke over alt, er man nok innstilt på i grove trekk å følge opp den fremlagte forsvarsplanen, men er falt for fristelsen til Støre-taktikkeri: Den påtenkte nye forsvarsministeren Anniken Huitfeldt forlanger at en større del av utgiftene tas på 2017-budsjettet, til tross for at landforsvarets struktur og betydning skal utredes nærmere før siste ord er sagt.

Lage trøbbel for Regjeringen

Men jeg forstår tankegangen: Ved dette utspillet vil man lage trøbbel for Solberg-regjeringen og «si seg delvis enig med» samarbeidspartiene Venstre og KrF. For dersom regjeringen inngår et forlik før statsbudsjettet legges frem (det er saksgangen etter sommeren) og deretter legger frem et forsvarsbudsjett til høsten hvor også landforsvaret får økte ressurser, vil det ikke være marginer nok til å «gi noe» til de to partiene i interne forhandlinger på andre sektorer, altså til «hjertesakene» og «kjepphestene» til Venstre og KrF. Bruken av oljepenger har en smertegrense.

   Dagsavisen gjør seg skyldig i de samme ukvalifiserte vurderingene som andre i debatten: Også der i gården blir det «for mye avansert teknisk utstyr fremfor soldater og befal» (Arbeiderpartiet har solid fotfeste blant befalsorganisasjonene, altså velgere). Og så får lederskribenten seg til å skrive, og det må skyldes enten manglende kunnskap eller bevisst desinformasjon: «F-35 er ikke bygd for dette formålet (forsvaret av nordområdene og vår lange kyst). De amerikanske flyene er spesialkonstruert for krig i Midt-Østen og andre steder i ve4rden». Man må bare himle med øynene.

Gammel svada

Så avslutter man med den gamle svadaen: «Norge har intet utestående med Kreml. Regjeringen lar en ubegrunnet frykt for Putin bestemme vår forsvarspolitikk.» Og i tillegg går man imot et forlik slik Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt (leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget) har tatt til orde for. «Partiet bør heller jobbe for å få flertallet med på å redusere pengebruken og vri perspektivet i en annen retning.»

   Dette lover ikke godt for atmosfæren, debatten og behandlingen av en livsviktig sak for Norge. Dersom Anniken Huitfeldt stiller seg bak innholdet i denne lederkommentaren (og bak henne står Jonas Gahr Støre), er det virkelig grunn til å frykte for utfallet.

   Og for bare å ha sagt det: Rør ikke Forsvarets musikk! Den tilhører de umistelige kulturverdiene Forsvaret er ment å forsvare. Regjeringen bør en gang for alle legge den ballen død og sørge for at forsvarsmaktens musikere får sove trygt om natten og ikke leve i konstant uvisshet om yrke og jobb. Dette skal jeg komme tilbake til, vær sikker.

Innstramningen som smuldret bort

De viktigste og mest effektive innstramningstiltakene i asylpolitikken som Solberg-regjeringen foreslo for Stortinget, ble ikke vedtatt. Det skyldtes først og fremst at Arbeiderpartiet sviktet da det kom til stykket. Partiet er uenig med seg selv og har en indre opposisjon som ønsker langt flere flyktninger til Norge. Dessuten ble det for fristende å påføre regjeringen tap i Stortinget. Fremfor å drive en konstruktiv opposisjonspolitikk på grunnlag av eget partiprogram, har man valgt «sabotasjelinjen»: Solberg-regjeringen skal påføres et maksimalt antall politiske nederlag med sikte på stortingsvalget neste år. Taktikkeri-Støre vant fram.

   Norge får store problemer med å hevde at landet har en så restriktiv asylpolitikk at det ikke er noen vits i å søke asyl her. Det vil raskt bli kjent (mobilbeskjeder gis i løpet av sekunder) blant menneskesmuglere og håpefulle økonomiske migranter i hele Midt-Østen, Afghanistan og Afrika at Norge fortsatt er et svært attraktivt land å flytte til.

Ikke i samsvar med situasjonen

Politikken er strammet litt inn i forhold til det regelverket vi hadde, men ikke i forhold til utfordringene vi står overfor. Reglene for asyl er nå slett ikke prohibitivt strenge, men ganske romslige også sammenlignet med andre land i Vest-Europa. Vi kan håpe på at grensekontrollen ved grensene mot Danmark, Sverige, Finland og Russland vil demme opp, men det er bare et tidsbegrenset vern. EU vil for sin del ikke se på at Schengen-samarbeidet blir gjennomhullet og satt ut av kraft i det uendelige.

   Punkt for punkt påførte Arbeiderpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet den blå-blå regjeringen voteringstap i nasjonalforsamlingen. Det meste blir som før: Det blir ikke midlertidig opphold for enslige, mindreårige asylsøkere frem til de er 18 år. Dette vil virke som en enorm oppmuntring for barnerike familier i Midt-Østen og andre land til å finansiere og sende ut enda flere  mindreårige til Norge som kan skaffe dem familiegjenforening og norsk oppholdstillatelse – på sikt også statsborgerskap. Forsøker norske myndigheter å avslå asyl på myndighetsdagen, vil «snørr-og-tåre-lobbyen» bli mobilisert gjennom mediene, og en yrkesklubb av asyladvokater vil gjøre alt de kan for å «humanisere» politikken.

Ingen krav til arbeid

Det blir ikke gjort gjeldende krav om tre års arbeid eller utdanning for familiegjenforening. Samtlige andre partier ville ikke en gang være med på kompromisset (fra fire til tre år). Regelverket blir som i dag: Det blir overhodet ikke stilt som forutsetning at man har arbeidet eller gått på skole for å få familiene til Norge. De første kravene om gjenforening er nok like om hjørnet.

   Det blir ikke strengere krav til inntekt for å få familiegjenforening. Regjeringen ønsket å heve kravet fra en årsinntekt på 252.000 kroner til 305.200 kroner. Alle skjønner at en inntekt på 252.000 kroner er for lite til å brødfø en familie med langt flere medlemmer enn en norsk gjennomsnittshusstand. Ansvaret for det økonomiske grunnlaget blir skjøvet over på kommunene (i de første fem årene), deretter NAV. Velferdsordningene våre kommer under press fordi den norske velferdsstaten er basert på høy grad av sysselsetting og tilfredsstillende løpende arbeidsinntekt. Både inntekten og graden av sysselsetting er langt lavere i innvandrerfamilier. Det norske samfunnet skal spandere resten. På sikt er dette ikke bærekraftig.

Brøt samarbeidsavtalen

I tillegg brøt Venstre og KrF avtalen de fire samarbeidspartiene inngikk i 2013: De ville heller ikke gå med på at permanent oppholdstillatelse i Norge skulle heves fra tre til fem år. Nå gjelder de korte tre årene. Rettighetene i folketrygden blir ikke strammet inn slik regjeringen ønsket. Det «utvidede flyktningbegrepet» fortsetter, der man er inne i en gråsone av reelle flyktninger og mennesker som kan få «subsidiær beskyttelse».

   Hvorfor er reduksjonen i kravet fra fem år til tre års opphold så viktig når det gjelder oppholdstillatelse? Fordi – om man ser for seg utviklingen i Syria og Midt-Østenkonflikten om fem år – vil høyst sannsynlig forholdene i området være helt annerledes enn i dag. Det er liten grunn til å tro at krigen fortsatt vil rase med samme intensitet fem år fra nå. Gjenoppbyggingen vil etter all sannsynlighet ha startet, forholdene tilnærmet «normalisert» (dvs man er ikke i konstant fare for å bli skutt på eller bombet).     Forholdene vil da kunne ligge til rette for at krigsflyktningene kan returneres – noe de selv sier de ønsker. Men dersom de etter bare tre år få tilbud om permanent opphold i Norge, hva da? Vil de oppgi en lysende fremtid i den norske velferdsstaten fremfor å gå igjennom en strevsom gjenoppbyggings-, gjenforenings- og tilpasningsperiode?

Vi skal ta imot flyktninger

La dette være klart: Undertegnede er for at syriske krigsflyktninger og andre med individuelle beskyttelsesbehov skal få komme til Norge i en begrenset periode. Gjerne i et større antall enn vi har vært vant til. Vi har humanitære tradisjoner og økonomisk bæreevne til det – inntil et visst punkt. Alt dreier seg til syvende og sist om hva som er fornuftig flyktning- og bistandspolitikk – hjelp der eller her eller en kombinasjon i akutte situasjoner. 

   Norske politikere har ansvar for både dagens norske samfunn og fremtidige generasjoner. De har ansvar for å legge til rette for langt flere eldre etter 2020. De har ansvar for at finansieringen av velferdssamfunnet er robust og bærekraftig. Det skylder vi dem som har gått foran oss. De har ansvar for å unngå parallellsamfunn og press på menneskerettigheter (ikke minst for de nyankomne) og norske verdier.

I denne situasjonen har Arbeiderpartiet sviktet, og sviktet grovt.

Ingen ny avtale

Hva skjer etter valget i 2017? Jeg ser for meg kun to alternativer: En mindretallsregjering av Arbeiderpartiet (her følger jeg kommentator Arne Strands tankegang i Dagsavisen 11. juni), eller en mindretallsregjering av Høyre og Frp. Mindretallsregjeringer lever et farlig liv, men perioden vi hadde på 80- og 90-tallet og delvis tidlig etter årtusenskiftet viser at det går an å få gjort mye gagns arbeid også i mindretall. Det forutsetter at en avtale mellom Høyre og Frp er klar før valget og senest når regjeringsalternativer skal presenteres for Kongen.

Noen ny samarbeidsavtale med Venstre og KrF er ikke å anbefale.

De varme somrene før i tiden

En kommentator i Dagsavisen finner det merkelig at «Klimabarometeret», som måler nordmenns holdninger til klimapolitikk og -endringer, melder at klimasaken faller på nordmenns rangering over temaer som er viktigst for oss. Faktisk har TNS Gallup funnet ut at klimaet har gått fra annenplass til fjerdeplass på listen over de viktigste sakene. Bare hver fjerde nordmann mener nå at klima er en av de tre viktigste temaene.

Dagsavisen trøster seg med at stadig flere «bekymrer seg» over klimaendringene. Omtrent halvparten av de spurte mener «politikerne gjør for lite». Dette kan vel ikke stemme? FN har da slått fast at klimaendringer (oppvarming av kloden) er menneskeskapte, og vi må da tro på FN? Vi som ga organisasjonen dens første generalsekretær. Det er vel FN som er verdens håp, ikke sant? Vi kan da ikke mene noe annet enn FN?

Svarer det som er politisk korrekt

Samtidig vet nordmenn inderlig godt at det politisk korrekte er å si at man er bekymret for klimaet. Når meningsmålerne spør, svarer sikkert mange på autopilot at jo, da, selvsagt er klimaendringene farlig for jorda vår.

Det rare er at det er så mange rundt oss i Norge som rapporterer at de ikke merker noe til klimaendringene. Jo, vi har hørt at pol-isen smelter, at det settes varmerekorder og at vi kan forvente en dramatisk heving av havnivået i tiårene fremover. Øyer og byer vil forsvinne i havet. For det regner så mye mer – og dessuten mer intenst – og stormene er villere enn før. Vi ser reportasjer av flom og oversvømmelse, inniblant intens tørke, både her og der i Europa og andre steder. Det går mot undergangen. Her må politikerne vise ansvar og gjøre noe! De må vise handlekraft, bruke sterkere virkemidler, heve klimaavgiftene, få fart i det grønne skiftet, legge ned olje- og gassektoren fortere enn svint!

Kontrære synspunkter

Om og om igjen forsøker kontrære, uavhengige vitenskapsmenn å påpeke at «dette har vi sett før», altså klimaendringer, og det lenge før lufta var stinn av CO2. Der finnes faktisk vitenskapelige institusjoner og miljøer rundt om i hele verden som går i rette med FNs Klimapanel og dets vidløftige utregningsmodeller og fremskrevne scenarier. Det er blitt et kappløp om «sannhet», omdømme og det jeg vil kalle miljøaktivistiske «drittpakker» som skal lukke kjeften på dem som ikke tror på FN. Klimafornektere! Dere som tror at jorda fortsatt er flat som en pannekake: Vekk og bort med dere! Dere bør ikke slippe til i den offentlige debatten, dere ødelegger vårt verdensbilde, vårt klimareligiøse budskap! Vi må ikke tvile! Kirkens eksperter på klima er mobilisert – med «klimamesse» på Svalbard. Du verden for noen eksperter.

Dette har skjedd før

Det viser seg at for mellom 60 og 95 år siden forelå nøyaktig de samme beskrivelsene av høyere temperaturer, is som smelter, isbreer som trekker seg tilbake, arter som «forsvinner» eller trekker mot andre områder – helt der oppe i nord.

En beskrivelse, av flere, er observasjonene som kaptein Martin Ingebrigtsen gjorde i årene før og rundt 1922 (det året frøs ikke farvannene rundt Svalbard ifølge US Weather Bureau). Ingebrigtsen hadde da i 54 år seilt i de østlige arktiske farvann. Han rapporterte at han første gang merket oppvarmingen i sesongen 1918. Etter den tid var det blitt stadig varmere. Områder på land var rett og slett ikke gjenkjennelige sammenlignet med perioden 1868-1917: Mange tidligere landemerker var borte. Der hvor det tidligere var store ismasser, var det fra 1918 og årene fremover morener, ansamlinger av jord og stein. På flere steder hvor det tidligere hadde vært isbreer som strakte seg helt ut i havet, var de nå helt forsvunnet. Den erfarne kapteinen hadde også observert at endringen i temperaturer hadde ført til forandringer i flora og fauna i Arktis. De store hvitfisk-stimene var borte fra fiskegrunnene han tidligere hadde benyttet seg av (Hvitfisk er arter som torsk, hyse, blåkveite, lange, brosme, uer og steinbitt).

Sterk temperaturstigning

Han hadde notert seg at dette året, 1922, bød på store temperaturendringer ved Svalbard: En jevn sommertemperatur på 3 grader Celsius, som var det normale, var endret til 15 grader Celsius. Selv på nordkysten av Svalbard frøs ikke havet denne vinteren. I stedet for hvitfisk og sel dominerte andre fiskeslag: Store sildestimer var kommet i stedet.

Observasjonene ble funnet så oppsiktsvekkende at den amerikanske konsulen i Bergen sendte rapport om forholdene ved Svalbard til utenriksdepartementet i Washington.

Det er et kjent faktum at 20- og 30-årene var en svært varm periode i klimasammenheng – uavhengig av fossil oppvarming av kloden. Det er derfor ikke så merkelig at klimarealister, med vitenskapelig støtte, peker på store, naturlige svingninger i klimaet som hovedårsak til oppvarming. For noen få uker siden ble tørke i deler av Afrika, som antagelig vil bli erstattet av sterk nedbør, forklart med effekten av havstrømmer.

Kampanjejournalistikk

Kampanjejournalistikken på vegne av FN`s klimapanel og grønne partier i store deler av norske og internasjonale medier møter nå motbør gjennom rapporter og observasjoner i andre kanaler. Kanhende er alternativ informasjon, Internet, sosiale medier og deres muligheter for motinformasjon, en av årsakene til Klimabarometerets registrering av endrede holdninger. Det bør ingen gråte over.