Innstramningen som smuldret bort

De viktigste og mest effektive innstramningstiltakene i asylpolitikken som Solberg-regjeringen foreslo for Stortinget, ble ikke vedtatt. Det skyldtes først og fremst at Arbeiderpartiet sviktet da det kom til stykket. Partiet er uenig med seg selv og har en indre opposisjon som ønsker langt flere flyktninger til Norge. Dessuten ble det for fristende å påføre regjeringen tap i Stortinget. Fremfor å drive en konstruktiv opposisjonspolitikk på grunnlag av eget partiprogram, har man valgt «sabotasjelinjen»: Solberg-regjeringen skal påføres et maksimalt antall politiske nederlag med sikte på stortingsvalget neste år. Taktikkeri-Støre vant fram.

   Norge får store problemer med å hevde at landet har en så restriktiv asylpolitikk at det ikke er noen vits i å søke asyl her. Det vil raskt bli kjent (mobilbeskjeder gis i løpet av sekunder) blant menneskesmuglere og håpefulle økonomiske migranter i hele Midt-Østen, Afghanistan og Afrika at Norge fortsatt er et svært attraktivt land å flytte til.

Ikke i samsvar med situasjonen

Politikken er strammet litt inn i forhold til det regelverket vi hadde, men ikke i forhold til utfordringene vi står overfor. Reglene for asyl er nå slett ikke prohibitivt strenge, men ganske romslige også sammenlignet med andre land i Vest-Europa. Vi kan håpe på at grensekontrollen ved grensene mot Danmark, Sverige, Finland og Russland vil demme opp, men det er bare et tidsbegrenset vern. EU vil for sin del ikke se på at Schengen-samarbeidet blir gjennomhullet og satt ut av kraft i det uendelige.

   Punkt for punkt påførte Arbeiderpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet den blå-blå regjeringen voteringstap i nasjonalforsamlingen. Det meste blir som før: Det blir ikke midlertidig opphold for enslige, mindreårige asylsøkere frem til de er 18 år. Dette vil virke som en enorm oppmuntring for barnerike familier i Midt-Østen og andre land til å finansiere og sende ut enda flere  mindreårige til Norge som kan skaffe dem familiegjenforening og norsk oppholdstillatelse – på sikt også statsborgerskap. Forsøker norske myndigheter å avslå asyl på myndighetsdagen, vil «snørr-og-tåre-lobbyen» bli mobilisert gjennom mediene, og en yrkesklubb av asyladvokater vil gjøre alt de kan for å «humanisere» politikken.

Ingen krav til arbeid

Det blir ikke gjort gjeldende krav om tre års arbeid eller utdanning for familiegjenforening. Samtlige andre partier ville ikke en gang være med på kompromisset (fra fire til tre år). Regelverket blir som i dag: Det blir overhodet ikke stilt som forutsetning at man har arbeidet eller gått på skole for å få familiene til Norge. De første kravene om gjenforening er nok like om hjørnet.

   Det blir ikke strengere krav til inntekt for å få familiegjenforening. Regjeringen ønsket å heve kravet fra en årsinntekt på 252.000 kroner til 305.200 kroner. Alle skjønner at en inntekt på 252.000 kroner er for lite til å brødfø en familie med langt flere medlemmer enn en norsk gjennomsnittshusstand. Ansvaret for det økonomiske grunnlaget blir skjøvet over på kommunene (i de første fem årene), deretter NAV. Velferdsordningene våre kommer under press fordi den norske velferdsstaten er basert på høy grad av sysselsetting og tilfredsstillende løpende arbeidsinntekt. Både inntekten og graden av sysselsetting er langt lavere i innvandrerfamilier. Det norske samfunnet skal spandere resten. På sikt er dette ikke bærekraftig.

Brøt samarbeidsavtalen

I tillegg brøt Venstre og KrF avtalen de fire samarbeidspartiene inngikk i 2013: De ville heller ikke gå med på at permanent oppholdstillatelse i Norge skulle heves fra tre til fem år. Nå gjelder de korte tre årene. Rettighetene i folketrygden blir ikke strammet inn slik regjeringen ønsket. Det «utvidede flyktningbegrepet» fortsetter, der man er inne i en gråsone av reelle flyktninger og mennesker som kan få «subsidiær beskyttelse».

   Hvorfor er reduksjonen i kravet fra fem år til tre års opphold så viktig når det gjelder oppholdstillatelse? Fordi – om man ser for seg utviklingen i Syria og Midt-Østenkonflikten om fem år – vil høyst sannsynlig forholdene i området være helt annerledes enn i dag. Det er liten grunn til å tro at krigen fortsatt vil rase med samme intensitet fem år fra nå. Gjenoppbyggingen vil etter all sannsynlighet ha startet, forholdene tilnærmet «normalisert» (dvs man er ikke i konstant fare for å bli skutt på eller bombet).     Forholdene vil da kunne ligge til rette for at krigsflyktningene kan returneres – noe de selv sier de ønsker. Men dersom de etter bare tre år få tilbud om permanent opphold i Norge, hva da? Vil de oppgi en lysende fremtid i den norske velferdsstaten fremfor å gå igjennom en strevsom gjenoppbyggings-, gjenforenings- og tilpasningsperiode?

Vi skal ta imot flyktninger

La dette være klart: Undertegnede er for at syriske krigsflyktninger og andre med individuelle beskyttelsesbehov skal få komme til Norge i en begrenset periode. Gjerne i et større antall enn vi har vært vant til. Vi har humanitære tradisjoner og økonomisk bæreevne til det – inntil et visst punkt. Alt dreier seg til syvende og sist om hva som er fornuftig flyktning- og bistandspolitikk – hjelp der eller her eller en kombinasjon i akutte situasjoner. 

   Norske politikere har ansvar for både dagens norske samfunn og fremtidige generasjoner. De har ansvar for å legge til rette for langt flere eldre etter 2020. De har ansvar for at finansieringen av velferdssamfunnet er robust og bærekraftig. Det skylder vi dem som har gått foran oss. De har ansvar for å unngå parallellsamfunn og press på menneskerettigheter (ikke minst for de nyankomne) og norske verdier.

I denne situasjonen har Arbeiderpartiet sviktet, og sviktet grovt.

Ingen ny avtale

Hva skjer etter valget i 2017? Jeg ser for meg kun to alternativer: En mindretallsregjering av Arbeiderpartiet (her følger jeg kommentator Arne Strands tankegang i Dagsavisen 11. juni), eller en mindretallsregjering av Høyre og Frp. Mindretallsregjeringer lever et farlig liv, men perioden vi hadde på 80- og 90-tallet og delvis tidlig etter årtusenskiftet viser at det går an å få gjort mye gagns arbeid også i mindretall. Det forutsetter at en avtale mellom Høyre og Frp er klar før valget og senest når regjeringsalternativer skal presenteres for Kongen.

Noen ny samarbeidsavtale med Venstre og KrF er ikke å anbefale.