Forsvaret, "det brukne gevær" og distriktspolitikk

Med enkelte forbehold har regjeringen lagt frem en langtidsplan for Forsvaret som i grove trekk følger de fagmilitære rådene fra «de som har greie på det». Over 20 år skal forsvarsrammene øke med 165 milliarder kroner. I 2020 vil budsjettnivået være 7,2 milliarder kroner høyere enn ved inngangen til denne perioden. Forsvarssjefen får ikke fullt ut de ressursene han mener er et minimum for tilstrekkelig kampkraft, men så nær opptil at han offentlig kan si seg fornøyd. Han er til og med blitt karakterisert som «NATO`s gladeste forsvarssjef». Litt tabloid formulert, men forholdsvis treffsikkert.

   Reaksjonene spriker, som vanlig. Senterpartiet og Venstre er, helt forutsigbart, mer opptatt av distriktspolitikk enn landets forsvar. Her er man bekymret for at Hæren forlater bygd og grend noen steder. Helst ville nok Senterpartiet hatt minst en «mo» i hver landsel og i alle fylker, slik at Forsvarets tilstedeværelse kan tilføre noen slanter til kommunebudsjettene ved siden av arbeidsplasser lokalt. Med andre ord: Helt ute av fokus for de virkelig viktige spørsmålene rundt våre væpnede styrkers forsvarsevne.

Skit i forsvaret, leve Toten

Jeg smiler litt når jeg leser kommentarene til de to lærerne Trine Skei Grande (V) og Liv Signe Navarsete (Sp). Begge varsler «omkamp» om kutt i baser og avdelinger. Venstrelederen synes «det er for mye prioritering på tall, fly og annet materiell – og for lite fokus på folk inne i Forsvaret». Selvsagt: «Folk i Forsvaret» er velgere. Senterpartiets talskvinne synes landforsvaret er styrket for lite, og at det forsvaret som stiger frem alt for mye er «et forsvar for NATO, ikke et forsvar av Norges territorier.» Denne tøvete spissformuleringen viser bare hvor lite oppdatert hun er på den sikkerhetspolitiske utviklingen og dagens utfordringer. «Vi vil ha en mo på Toten, skit i Norge».

   Noe av den samme tankegangen finner vi i «Vårt Lands» lederkommentar, som slår fast at Regjeringen har gått bort fra et balansert forsvar og over til det som kalles et «offensivt forsvar der flyvåpen og marine spiller hovedrollen». Vårt Land står som kjent Kristelig Folkeparti nær, veldig nær. Alle de tre småpartiene vil redusere investeringene til flykjøp og offensive marinestyrker, og «veksle inn» denne reduksjonen til moer og baser for Hæren. Hele veien ligger det under et ønske om å vektlegge distriktspolitikk, hensyn til lokalsamfunnene som mister, eller har et sterkt ønske om, en «mo».

Ikke grepet ut av luften

Tallet 52 jagerbombefly av typen F-35 er ikke tatt ut av luften. De er i seg selv en sterk reduksjon av tallet på de opprinnelige F-16-flyene som fortsatt er operative, og som er det eneste russerne (for det er Putin-Russland vi snakker om) vil ha respekt for. Selvsagt har F-35 en defensiv rolle for å forsvare norsk territoriell integritet og hærstyrker på bakken. Men de er også egnet til å bombe baser, kommunikasjonssentra og andre viktige militære strukturer – på russisk jord, der et angrep mest sannsynlig vil komme fra. Derfor er 52 fly av typen F-35 en avskrekkende styrke. De representerer en risiko, et usikkerhetsmoment som enhver russisk krigsledelse må tenke på og ta hensyn til.

   F-35 er et svært viktig element i det innledende forsvaret av sjø- og landterritorier. De vil bidra til å sikre flyplasser og havneanlegg ved mottak av allierte, særlig amerikanske, styrker. Til det trengs et minimum av alternative flybaser. Derfor er nedleggelsen av Andøya og overføring av ressurser til Evenes betenkelig. I motsetning til svenskene og finnene har ikke Norge et system med lange, rette riksveistrekninger som reserveflyplasser for spredning av flyvåpnet (med tilhørende lagre av drivstoff og våpenforsyninger). Uten et effektivt missilforsvar av flyplassene vil F-35 også måtte inneha denne rollen. Ørlandet skulle forøvrig aldri ha vært valgt som hovedbase. Den ligger for langt unna de mest sannsynlige krigsscenariene lenger nord. Men her ble beslutninger tatt i ånden fra «beroligelse» og «ikke-provoserende» norsk sikkerhetspolitikk.

Fra normaltilstand til opptrapping

Problemet er at når en krise er under utvikling og parter i en konflikt vokter mistenksomt på hverandre, vil enhver overføring av styrker fra Sør- og Midt-Norge til baser lenger nord bli oppfattet som en provokasjon og opptrapping. Dersom fly-, marine- og landstyrker er der i nord som en normaltilstand, vil en økning i beredskapen være mindre merkbar og urovekkende – for den annen part. At grensevakten styrkes er bra, men den er kun ment som en «NATO`s snubletråd», en konstatering av at Norge og forsvarsalliansen er i krig.

Den alvorligste og mest urovekkende reaksjonen på Regjeringens forsvarsplan kommer fra Arbeiderpartiet og dets hofforgan «Dagsavisen». På lederplass merker man den dårlige lukten fra 30-årenes «brukne gevær»: «Vi har alltid ment at nedrustning er viktigere enn opprustning. 165 milliarder mer til Forsvaret de neste 20 årene, er svimlende mye penger som burde ha blitt brukt på langt bedre formål enn å ruste opp.» Pasifismen og det idealiserte virkelighetsfravær reiser nok en gang hodet. Man skulle tro at noen der i gården hadde tatt «Aldri mer 9. april» mer på alvor. Det var et slagord som i mange tiår omfattet alle partier (bortsett fra NKP og til dels SV), og Arbeiderpartiet har til denne dag tatt konsekvensene av Nygårdsvoldregjeringens ansvar for nedrustningen og det tyske overfallet.

Må bære et hovedansvar

Samtidig er det Arbeiderpartiets forsvarsministre på 1990-tallet som må bære hovedansvaret for nedrustningen, mange vil si avviklingen, av et tilstrekkelig sterkt nasjonalt forsvar. Det begynte med Johan Jørgen Holst (2. gang) og fortsatte med Jørgen Kosmo, Bjørn Tore Godal, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, Grete Faremo og Espen Barth Eide. De etterlot seg – samtlige – et svakere forsvar enn det de tok over. (For ordens skyld: i perioden var det også svake borgerlige forsvarsministre).

   Argumentasjonen i Dagsavisen er falsk: De reduserte forsvarsbudsjettene (i forhold til veksten i statsbudsjett og brutto nasjonalprodukt) gjennom hele 90-tallet til 2013 er nettopp gått til å øke velstanden og styrking av alle andre samfunnssektorer. Norge sov mens den russiske bjørnen var i ferd med å våkne. Først ved innledningen til Putins andre presidentperiode kom de synlige illevarslende tegnene på en ny aggressiv, selvhevdende og imperiebyggende politikk opp til overflaten. En strategi som foreløpig har kulminert med okkupasjonen av Krim og de facto Øst-Ukraina.

   Arbeiderpartiet står i et dilemma: Partiet kan i teorien vinne valget neste år og dermed måtte overta ansvaret for forsvaret av landet. I vide kretser, men slett ikke over alt, er man nok innstilt på i grove trekk å følge opp den fremlagte forsvarsplanen, men er falt for fristelsen til Støre-taktikkeri: Den påtenkte nye forsvarsministeren Anniken Huitfeldt forlanger at en større del av utgiftene tas på 2017-budsjettet, til tross for at landforsvarets struktur og betydning skal utredes nærmere før siste ord er sagt.

Lage trøbbel for Regjeringen

Men jeg forstår tankegangen: Ved dette utspillet vil man lage trøbbel for Solberg-regjeringen og «si seg delvis enig med» samarbeidspartiene Venstre og KrF. For dersom regjeringen inngår et forlik før statsbudsjettet legges frem (det er saksgangen etter sommeren) og deretter legger frem et forsvarsbudsjett til høsten hvor også landforsvaret får økte ressurser, vil det ikke være marginer nok til å «gi noe» til de to partiene i interne forhandlinger på andre sektorer, altså til «hjertesakene» og «kjepphestene» til Venstre og KrF. Bruken av oljepenger har en smertegrense.

   Dagsavisen gjør seg skyldig i de samme ukvalifiserte vurderingene som andre i debatten: Også der i gården blir det «for mye avansert teknisk utstyr fremfor soldater og befal» (Arbeiderpartiet har solid fotfeste blant befalsorganisasjonene, altså velgere). Og så får lederskribenten seg til å skrive, og det må skyldes enten manglende kunnskap eller bevisst desinformasjon: «F-35 er ikke bygd for dette formålet (forsvaret av nordområdene og vår lange kyst). De amerikanske flyene er spesialkonstruert for krig i Midt-Østen og andre steder i ve4rden». Man må bare himle med øynene.

Gammel svada

Så avslutter man med den gamle svadaen: «Norge har intet utestående med Kreml. Regjeringen lar en ubegrunnet frykt for Putin bestemme vår forsvarspolitikk.» Og i tillegg går man imot et forlik slik Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt (leder i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget) har tatt til orde for. «Partiet bør heller jobbe for å få flertallet med på å redusere pengebruken og vri perspektivet i en annen retning.»

   Dette lover ikke godt for atmosfæren, debatten og behandlingen av en livsviktig sak for Norge. Dersom Anniken Huitfeldt stiller seg bak innholdet i denne lederkommentaren (og bak henne står Jonas Gahr Støre), er det virkelig grunn til å frykte for utfallet.

   Og for bare å ha sagt det: Rør ikke Forsvarets musikk! Den tilhører de umistelige kulturverdiene Forsvaret er ment å forsvare. Regjeringen bør en gang for alle legge den ballen død og sørge for at forsvarsmaktens musikere får sove trygt om natten og ikke leve i konstant uvisshet om yrke og jobb. Dette skal jeg komme tilbake til, vær sikker.