tirsdag 23. oktober 2018

Togtransport til privat drift

Arbeiderpartiets hofforgan (og SVs og Rødts), også kalt Dagsavisen, går av skinnene om dagen i debatten rundt konkurranseutsetting av jernbanestrekninger. I en lederkommentar sist fredag får man seg til å skrive så mye rart at påstandene ligger farlig nær opp til "fake news".
   La meg ta kortslutningene langs kjøreledningen i tur og omgang:
   "GoAhead til dekket bord" er krigstypene på avisens forside. Her trenger avisen ikke synse noe selv, men har i stedet gravd opp en tidligere jernbanedirektør som spiller på Arbeiderpartiets banehalvdel og bruker vedkommende som sannhetsvitne. Det er sånn Dagsavisen gjør det i mange saker: Man henter opp en form for autoritet, en "forsker" eller viser til "en undersøkelse" som er enig med sistnevnte - blant mange andre. Nøye utplukkede sitater omfatter selvsagt ikke andre syn eller argumenter enn hva den partistyrte avisen selv står for.
   "Til dekket bord"? Enhver anbyder som overtar etter en foregående leverandør kan sies å gå "til dekket bord". For ruten (her jernbanestrekningen) er opparbeidet, markedet ligger til rette, kundegrunnlaget er der. Men den norske stat innhenter anbud på produkter og tjenester på et utall områder, som varer, tjenester, bygg og anlegg - og én får tilslaget. Norske kommuner gjør likedan, og har innkjøpsmakt gjennom store volumer. I det private næringsliv henter man inn pris og kvalitet og velger den beste leverandøren. Her er det ikke noen forskjell på offentlige og private.

Helt normalt
Det er ikke noe annerledes med jernbanen enn det er med fylkenes bussrutetilbud, eller riksveifergenes kontrakter med staten. For å ta noen kortreiste eksempler fra Vestfold:
   Da fergerederiet Fjordline begynte å konkurrere med Color Line om fergeruten til Strømstad i Sverige, var det ikke måte på hvor urettferdig konkurransen ville bli, i hodet til CL-ansatte og andre i Sandefjord. For tenk, Fjordline kom til dekket bord! Man glemte at Color Line også i sin tid kom til "dekket bord" da rederiet kjøpte opp tidligere Scandi Line, startet av en ekte lokal gründer. Gründeren hadde sørget for de nødvendige konsesjonene og dispensasjon for salg av taxfree-varer om bord. Bordet var dekket.
   Men konkurransen har ført til lavere priser, flere passasjerer, flere vogntog, flere busslaster og mere gods over fjorden til Strømstad. Kundene tjener penger, fergeselskapene tjener penger. Forbrukerne nyter fordeler.
   Da riksveistrekningen Horten-Moss for en del år siden ble lagt ut på anbud av staten, tapte Bastøfergene som hadde betjent fergestrekningen i flere generasjoner. Samferdselsdepartementet ved Ap-statsråd Kjell Opseth valgte et selskap i Trøndelag, som siden er kalt Bastø-Fosen. Bastø-Fosen gikk "til dekket bord". Hva så?
   Og så busselskapene som konkurrerer om kollektivtjenester: Fylkeskommunene innhenter tilbud og velger det busselskapet som har lavest pris, best materiell, best service. Noe annet ville være å vise forakt for skattebetalernes penger. Vi må ikke sløse med samfunnsressursene, det bejublede "fellesskapets"midler. Eller?
   Noe av det samme kan sies om anbudskonkurransene rundt visse flystrekninger i Nord-Norge og på Vestlandet. Staten subsidierer rutene, og konkurranseutsetter dem. Forrige flyselskap forlater "et dekket bord", men det kommer flypassasjerene og statens utgiftsbudsjett til gode. Hurtiruta er konkurranseutsatt og må stadig skjerpe seg.

Ikke sammenlignbart
Så er Dagsavisen betenkt over at selskapet GoAhead har så dårlig score på sine britiske spor, med påstått lav punktlighet, lav pålitelighet, for få tilgjengelige seter og mange ståplasser. Vel, tenk dere det britiske jernbanenettet og de mange titalls millioner passasjerer sammenlignet med ett enkelt spor i et grisgrendt strøk langs Sørlandsbanen! Sammenligningen holder ikke. GoAhead scorer bra på andre undersøkelser enn de Dagsavisen behendig plukker ut til støtte for sitt standpunkt. Eierskapet til signalanlegg, stasjoner, billettsystemer og overvåkning av sikkerheten er noe annerledes enn i Norge. På GoAheads britiske spor har det en tid være store anleggsarbeider både på skinnegang og med stasjonsbygninger. Da blir det alltid litt kaos og en del "buss for tog". Lyder det kjent for norske togpassasjerer?
   I Norge kan det trygt sies at passasjerer, og ikke minst arbeidspendlere, langt fra alltid er fornøyd med NSBs tilbud og servicegrad. Det er nok å sjekke avisoppslagene i lokalaviser som holder til langs jernbanen.
   For hva er situasjonen i Norge, og hva inneholder egentlig EUs Jernbanepakke 4 som Norge så absolutt bør akseptere? Dette kan sees i sammenheng:
   I Norge - og innen EØS - skal staten eie skinnegangen og stasjonene. Staten skal eie togmateriellet, passasjervognene. Staten skal eie billettsystemene. Staten bestemmer hvilken øvre pris NSB og andre selskaper får lov til å ta. Det som gjenstår er selve driften av togene, og servicen. Det kun den som er "privatisert".

Ikke ideologi
Når ikke-sosialister foretrekker dette anbudssystemet, har det ingen ting med ideologi å gjøre. De inntar en pragmatisk holdning: Er statseide NSB best, skal NSB få kjøre. Hvis et privat selskap leverer best, bør det få kjøre. Hensynet til brukerne, passasjerene må være avgjørende. Sånn tenker man ikke i Dagsavisen og hos andre klakkører for offentlig eierskap og drift. De har de ideologiske brillene på og nærmest fnyser bare ordet "privat" nevnes. Et fyord, et bannord. Noe som har med "høyresida" å gjøre.
   Det ble lagt merke til at da NSB leverte sitt anbud på Sørlandsbanen, var pristilbudet for neste tiårsperiode 50 prosent lavere av hva det kjøres for i dag. Det samme sparer staten i utgifter, "fellesskapet" kan bruke det innsparte på andre viktige områder. GoAhead la seg 20 prosent under NSBs tilbud. Ytterligere penger spart for "fellesskapet". I en tiårsperiode vil den norske staten tjene tre milliarder kroner på å ikke gi NSB tilslaget.

Ingen mister jobben
GoAhead overtar de ansatte fra NSB, eller rettere: De har tilbudt alle dagens ansatte ny jobb hos dem. De får den samme tarifflønna, den samme pensjonen, de samme opparbeidede rettighetene. Norsk arbeidervernlovgivning gjelder (HMS). Men GoAhead er mer optimistisk når det gjelder økning i antall passasjerer i årene fremover. De er - fordi de er vant til å leve i konkurranse i Storbritannia - innstilt på å tenke og jobbe smartere, utarbeide nye produkter, øke servicen, være mer kreativ.
   Derfor ønsker jeg GoAhead lykke til, og håper overgangen til privat drift vil holde tenkningen fra "den siste sovjetstaten" på lang avstand på norsk jord.
   Hvordan skulle det gått her i landet om vi hadde tviholdt på de gammeldagse, statlig eide foretakene Televerket, Posten, det gamle NSB osv?

tirsdag 16. oktober 2018

Gros livsverk forvitrer

I løpet av de siste årene har EØS-motstanderne i fagbevegelsen og Arbeiderpartiet vært på offensiven for å motarbeide forpliktelsene i det europeiske samarbeidet, stanse direktiver og nedlegge veto mot EØS-"pakker". Hittil har flertallet i partiet, særlig stortingsgruppen, klart å holde stand og forsvare EØS-avtalen. Men det er ingen tvil om at partiet nå kan være  på vei over mot neisiden, hvilket vil endevende alt vi har vært vant til og tatt som en selvfølge helt siden 1994. Det er svært alvorlig. Arbeiderpartiet har svekket sitt standpunkt til og sin omtale av EU i det partiprogrammet som gjelder nå - selvsagt sukret med noen runde honnørord om det europeiske samarbeidet generelt.
   Det var ikke minst Gro Harlem Brundtland som i sin statsministerperiode klarte å få til EØS-avtalen mellom tre av de fire EFTA-landene og Den europeiske union - for å forhindre at Norge ble isolert og norske varer stengt ute fra den viktigste delen av det europeiske markedet. Hun fikk et stort flertall av partiene på Stortinget med seg, og støtte fra LO og arbeidsgiversiden. Da norske velgere med knapp margin sa nei til EU-medlemskap i 1994, hadde vi EØS-avtalen å støtte oss til. Slik har det vært til denne dag - både Stortinget og flertallet av velgerne har holdt fast ved avtalen med de fire frihetene.

Visste hva de gjorde
Både Gro Harlem Brundtland og fagbevegelsen visste godt hva de gikk med på: Det man sa ja til, var et fritt marked med et fritt næringsliv, en moderne, sosial markedsøkonomi, et kapitalistisk system med et menneskelig ansikt. Varer, tjenester, kapital og personer skulle kunne passere alle indre landegrenser, smidig og sømløst. Felles standarder og kjøreregler ble utarbeidet. Like konkurranseregler likeså. Både små og store land så fordelene. Våre nordiske naboer meldte seg inn i EU gjennom folkeavstemninger. Konkurransen har ført til lavere priser og bedre kvalitet på produkter og tjenester enn det ellers ville vært, ikke minst gjelder det forbruksvarer. Helsetjenestene er blitt samordnet og gjort tilgjengelig for alle borgere i EU og EØS. Vi har fått et utstrakt forskningssamarbeid, og norske elever og studenter kan velge skoler og studiesteder over hele Europa.

Stikker kjepper i hjulene
Likevel har Nei til EU og EØS-kritikere klart å reise motstand og forsøker nå å stikke kjepper i hjulene for utvidelser og ytterligere forbedringer. De kastet seg inn i debatten rundt EUs miljø- og klimasamarbeid og forsøkte å stanse norsk tilslutning til det som blir kalt for ACER - "energiunionen". De klarte ikke å stanse dette energisamarbeidet gjennom ACER, ikke minst fordi miljøbevegelsen så de store fordelene ACER ga i deres bestrebelser på å redusere utslipp og forurensning i vår verdensdel. Miljøpartiet De Grønne stemte for ACER i Stortinget.
   Nå er det EUs Jernbanepakke 4 som står i skuddlinjen. Arbeiderpartiet har forlatt sin tidligere positive holdning til transportsamarbeidet i Europa og vil med veto stanse denne pakken. De får selvsagt oppbacking av Rødt og Sosialistisk Venstreparti, og denne gang også MDG. Sperregrensepartiet Kristelig Folkerparti er på vippen.

Faaagforeningene bestemmer
Den bakenforliggende årsaken er at deler av fagbevegelsen, les: Jernbaneforbundet og Lokmannsforbundet, går kraftig imot at Norge skal gå med på Jernbanepakke 4. De vil at alt skal bli som før. Når de to fagforeningene, hoster, får Ap-folk influensa. I tillegg er årsaken ideologisk: Pakken åpner for fri konkurranse på skinnegangen. Alle europeiske jernbaneselskaper skal kunne konkurrere om å frakte passasjerer og gods hvor som helst i Europa, også på norske jernbanestrekninger. Her vil motstanderne tviholde på "nasjonal kontroll".
   Man kan spørre seg: Hvorfor vil man ikke ha "nasjonal kontroll" over resten av transportsektoren? Hvorfor ikke nasjonalisere busstransport og flytrafikk? Hva er så spesielt med jernbanen?

Allerede bestemt
Konkurranse om passasjertrafikk på jernbanen i Norge er noe regjering og stortingsflertall allerede har bestemt: Om kort tid skal flere strekninger legges ut på anbud. Det selskapet som gir det beste tilbudet i form av sikker  og punktlig transport, pris, standard og kvalitet får kjøre. Noe av det samme har alt skjedd med Gjøvikbanen. Da vant NSB. Og NSB har selv levert inn anbud på jernbanetransport i utlandet. Det er ikke gitt at utlendinger vinner! Skinnegangen og annen infrastruktur forblir i nasjonal eie og under nasjonal kontroll. Sikkerheten overvåkes av Jernbanetilsynet, men det skal utarbeides felles regler gjennom det europeiske byrået ERA.

Ikke dårligere sikkerhet
Det er særlig grunn til å protestere kraftig mot enkelte debattanters bruk av vikarierende argumenter. En påstand er at vi ikke må godta jernbanepakken fordi utarbeidelse av beredskaps- og sikkerhetsregler delvis blir overført til et felleseuropeisk organ, ERA. Man insinuerer med det at sikkerheten på norske jernbaner blir svekket dersom det skjer. Sammen med påstanden viser man til ulykkesstatistikk for det samlede EU med sin store befolkning og tette jernbanenettverk med milliarder av årlige reiser. Hensikten er nok å skremme nordmenn til å tro at vi "importerer" flere ulykker til norske jernbaneskinner om vi aksepterer et felles regelverk i jernbanepakken.
   Det er så urimelig og usaklig at det er grunn til å reagere kraftig. Hvem tror for eksempel at våre nordiske naboer Danmark, Sverige og Finland med åpne øyne vil akseptere en pakke dersom sikkerheten for dansker, svensker og finner blir svekket på deres skinneganger? Tror man at de tyske, østerrikske eller franske sikkerhetsmyndigheter og nasjonalforsamlinger vil godta et felles europeisk regelverk hvis dette var tilfellet?

Til gavn for oss
På flere andre områder har Norge gitt sin tilslutning til EU-direktiver gjennom EØS-avtalen. La meg bare nevne EU-kontrollen av kjøretøyer. Har dette felles regelverket gjort sikkerhetskravene til biler på norske veier svakere? Har ulykkene økt? Snarere tvert imot. Har den felleseuropeiske overvåkningen av vannkvaliteten i Europa ført til dårligere drikkevann i Norge? Det motsatte er tilfellet: Mange kommuner og vannverk fikk hakeslepp da det viste seg at at det rett og slett sto dårlig til med vannkvaliteten. De måtte skjerpe seg og sørge for høyere kvalitet og standard, til glede for norske forbrukere. Europeiske standarder har forbedret vår hverdag.
   Der er ingen vesentlig forskjell på sikkerhetskrav vi stiller til togene våre og ellers i Europa. Det norske jernbanetilsynet er fortsatt den aktøren i Norge som skal stå for tilsyn og sørge for at de spesielle kravene vi har med tanke på vinterforhold blir fulgt. Her har Norge allerede fått en spesiell dispensasjon fra EU. Også svenske og finske tilsyn vil passe på at togreiser i deres land er i samsvar med krav til vinterforhold.
   Men nå vil altså motstanderne av jernbanepakke 4 gjennom skremsler og insinuasjoner ha oss til å tro at det vil skje flere ulykker med ERA, som står sentralt i pakken. Det er ikke spesielt imponerende.

onsdag 3. oktober 2018

Hvem er Knut Arild Hareide?

Vi trodde vi kjente ham så godt fra utsiden: Den smilende, tilsynelatende oppriktige, varme og medmenneskelige good-looking guy, Kristelig Folkeparti-leder Knut Arild Hareide. Så holder han en tale på partiets landsstyremøte og konkluderer med at KrF etter hans mening bør inn i regjering, men at for ham var det naturlig å gå til venstre og satse på en regjering av eget parti, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Til tross for at begge nestlederne er imot en slik venstredreining, den samme motstanden som flertallet i stortingsgruppen har, og de menige velgerne der ute.
   Hareide er klar til å velte regjeringen Solberg - da med assistanse fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt. Han vil kaste Erna Solberg ut av statsministerboligen - en statsminister som er umåtelig populær både i eget parti og blant flertallet av norske velgere inklusive KrF-velgerne (60 prosent). En statsminister Hareide selv har pekt på som sin kandidat etter valgseieren i 2017. Om ikke dette er risikosport, så vet ikke jeg hva risikosport er. Man kan også bruke andre karakteristikker.

Gjerdehopping
Gjerdehoppingen over til venstresiden, inklusive det ekstreme venstre, er i mitt hode både uklokt og ulogisk. Ved gjentatte anledninger de siste fem årene har Knut Arild Hareide og de andre talspersonene for KrF skrytt av de politiske gjennomslagene partiet har oppnådd nettopp gjennom samarbeid med den borgerlige regjeringen. Sist da Stortinget tok sommerferie og oppsummerte vårsesjonen, pekte partilederen på 40 vedtatte saker han mente var KrFs fortjeneste - i samarbeid med Solbergregjeringen i første rekke.
   Det gjaldt blant annet økt kontantstøtte til 7.500 kroner, satsing på barnehavene, lærernormen, bedre pleiepengeordning for familier med syke barn, økt bistandsbudsjett, opptrappingsplan for rus og psykiatri (som Erna Solberg selv startet med sin aller første nyttårstale 2013), og mange andre saker.

Klar facit
Faciten etter fem år er helt klar: Med to streker under kan det slås fast at Kristelig Folkeparti har hatt mest å hente fra den borgerlige siden. Ikke minst i viktige verdisaker som reservasjonsrett for leger i forbindelse med svangerskapsavbrudd. Der fikk KrF støtte fra Ernas regjering. Forslaget om søndagsåpne butikker ble trukket - av hensyn til ikke minst KrFs holdning og protest. Frie skoler med kristent idegrunnlag er sikret. RLE-faget ble til KRLE. Partiet har fått mer penger til fattigdomsbekjempelse, som nevnt til et stadig høyere bistandsbudsjett, til en "varmere" asylpolitikk (oktoberbarna), til klimapolitikk og mye, mye mer.

Et lojalt Fremskrittsparti
Det er verdt å merke seg at i alle de sakene Hareide har utropt som seire, har det skjedd med støtte fra Fremskrittspartiet, dette "høyre-ekstreme", "ufølsomme" smådjevelpartiet som Krf og spesielt Hareide  har demonisert i årevis og laget et grotesk fiendebilde av. Venstres statsråder sier rett ut at de er blitt positivt overrasket over hvor god kjemien er rundt Kongens bord, og hvor godt samarbeidet er med Frp-medlemmene i regjeringen.
   Er Knut Arild Hareide redd for at han skal få samme opplevelse om han kommer personer fra andre partier nær? Hva foregår egentlig oppe i hodet på KrF-lederen? Jeg har en mistanke om at enkelte formuleringer i opphetede debatter med Frp-politikere kan ha bitt seg så fast i sjelen hans at han nå kan være på et slags fordekt hevntokt. Tenk for eksempel på uttrykket "imamsleiking". Den der kan muligens ligge i bakhodet eller rundt hjerterøttene.

Er mennesker
For våre folkevalgte politikere er bare mennesker, de også. De ler og gråter, føler sorg og smerte, blir opphisset og rasende. Og de kan føle revansjelyst.
   Jeg har lest dusinvis, om ikke hundrevis av politiske biografier og selvbiografier, debattbøker skrevet av politikere både mens de var aktive og som tilbakeskuende pensjonister, har lest vitneutsagn fra personlige utbrudd fra politikere, og dønn ærlige dagbøker. Mennesker er mennesker, på godt og vondt. Også i det politiske toppsjiktet. Også der finnes dype personlige motsetninger. De hårsåre har det verst.
   Dagens Næringsliv har antydet at Knut Arild Hareide har karaktertrekk som minner om en  "manipulator". Det er antagelig et for sterkt uttrykk, og jeg vil i det lengste ikke tro noe slikt. Men det er ingen tvil om at Hareide over lengre tid, parallelt med at den aktuelle boken hans ble skrevet, har hatt kontakter og samtaler med venstresiden, først og fremst Arbeiderpartiet, uten at offentligheten har fått kjennskap til det, og samtidig som samarbeidet med Erna Solberg tilsynelatende tilsynelatende har vært det aller beste.

Egne på pinebenken
Selv nestleder Kjell Ingolf Ropstad fikk ikke vite om Hareides veivalg før den siste uken før talen til landsstyret. Dette vitner om ikke bare manglende samarbeidsevner og åpenhet, men om en leder som opererer i tusmørket for seg selv når viktige avgjørelser skal tas.
   Jeg har også fulgt med på KrFs hjemmeside og sett verveaksjonen utvikle seg fra den spede begynnelse til de siste dagenes nyinnmeldinger (eller gjen-innmelding fra tidligere utmeldte). Aksjonen har toppet seg i dagene før og etter Hareides landsstyretale. Men før sist fredag har man hatt helt andre saker enn regjeringssamarbeid som hovedtema.
   Det betyr at kanskje et flertall av nye medlemmer er kommet før Hareides konklusjon på landsstyremøtet

3,7 prosent
Det er dristig av et sperregrenseparti som har så svak velgerstøtte å presse og utfordre samarbeidspartnere. Spesielt vil det svi om Hareide virkelig vil "finne på" en sak der han kan felle Erna Solberg. Det blir i så fall i en situasjon der landets økonomi er god, oljeprisen stiger, reallønningene øker og velferden tilsvarende.
   At en regjering blir tvunget til å gå av i en slik situasjon vil skape stor usikkerhet der ute - i arbeids- og næringslivet, i finanskretser. Det øker sannsynligheten for at Arbeiderpartiet, SV og Rødt vil stå enda sterkere på for å si opp EØS-avtalen som har tjent Norge så godt. Enn så lenge har Arbeiderpartiet holdt på avtalen snekret av Gro Harlem Brundtland, men dersom et flertall av LO-forbund bikker over, vil Støre helt sikkert føye seg.
   Landet står faktisk overfor en svært alvorlig situasjon. Skapt av Knut Arild Hareide.