Isen er kanskje brutt?

I disse dager kommer nyheter som kanskje gjør at vi må nyansere litt på kraftfulle posisjoner når det gjelder klimautviklingen. Ikke slik å forstå at klimaet ikke forandrer seg, for det har det gjort kontinuerlig i millioner av år, inklusive de siste par hundre. Men etter hvert som flere målbare vitenskapelige fakta kommer på bordet – behørig fagfellevurdert – justerer selv FNs klimapanel sine verste dommedagsprofetier. Panelet (IPCC) demper i sin siste «Summary for Policymakers» tidligere skråsikre spådommer. Det dreier seg faktisk om et aldri så lite tilbaketog.

   FNs klimapanel har gått tilbake på 11 påstander. Den viktigste er kanskje at den globale temperaturstigningen stoppet for 15 år siden på tross av økende nivå av karbondioksid (CO2). Det er jo denne gassen som IPCC i 25 år har hevdet ligger bak de menneskeskapte klimaendringene.

Det var varmere før

Så har panelet innsett at det faktisk var varmere i mange områder på kloden for 1000 år siden, i den såkalte middelaldervarmeperioden – av helt naturlige årsaker som ikke har noe med CO2 å gjøre.

   Neste innrømmelse: Havisen rundt Antarktis (Sydpolen) vokser, den minker ikke. Dermed kan det heller ikke bli så mye smeltevann som får havnivået til å stige. Et dagsaktuelt slående (men ikke vitenskapelig) tegn kan være skjebnen til forskningsskipet «Akademik Shokalskiy» med 74 forskere, mediefolk og turister ombord, som i skrivende stund sitter aldeles fast i den overraskende tykke drivisen. En kinesisk isbryter måtte gi opp å lage råk, nå venter man på en australsk variant med sterkere skrog og motor. Dette er imidlertid en digresjon.

   IPCC skriver, i sitt velkjente stammespråk: Det er meget sannsynlig at den årlige middelverdien for utbredelsen av havis i Antarktis økte... (med) 1,2 - 1,8 prosent pr. tiår mellom 1979 og 2012». Men da kan ikke forklaringen være «drivhusgasser» (CO2) i lufta globalt, som har økt - for det er jo økning i menneskeskapt kulldioksid som er gitt som forklaring når man hevder at havisen vil smelte rundt polene – til en flere meter høyere havstand ifølge de mest dystre klimaprofetene som har hengt seg på IPCC og gitt tallene en ekstra dytt.

Rekordmye is

Det var Antarktis (Sydpolen). Så var det Arktis (Nordpolen). BBC News har de siste dagene meldt om rekordmye is også i nordlige farvann. Havisen har lagt på seg til 9.000 kubikk-km i 2013, noe som er 50 prosent mer enn i 2012. Det forteller Europe`s Cryosat Spacecraft (European Space Agency´s overvåkningsplattform for polare strøk). Årsaken er kalde somre som har gitt mer flerårig is. Riktignok har mengden havis vært mye større tidligere, hele 20.000 kubikk-km i de tidlige 80-årene. Men likevel: Det går ikke bare én vei («på grunn av CO2»), der er naturlige variasjoner som ikke kan forklares med menneskelige aktiviteter. Og hva hvis havisen fortsetter å bygge seg opp de nærmeste årene, både i tykkelse og i utbredelse?

   IPCC innrømmer videre at «modellene» deres ikke «reproduserer» den observerte reduksjon i oppvarmingstrend for bakketemperaturen i de siste 10-15 år. Det er altså kartet til IPCC (regnemaskinmodellene, projiseringene ut fra gitte data) som har sviktet her, ikke terrenget, som har «oppført seg» helt annerledes enn antatt. Denne innrømmelsen finnes vel å merke i førsteutkastet til SPM (Policy for Policy Makers) utarbeidet i juni 2013. I den siste godkjente versjonen offentliggjort 27. september er retretten utelatt. Her står mye prestisje på spill!

Solen er avgjørende

I et annet punkt i SPM fra klimapanelet innrømmes det nå at solen kan spille en avgjørende rolle i de kortvarige klimavariasjonene. Man kommer da flere kritiske forskere i møte som lenge har hevdet at solen har langt større innflytelse på klimaet enn CO2. Og enda viktigere: Prognosene fra IPCC om global temperaturstigning er blitt senket markert, og man er ikke så skråsikre lenger når det gjelder «klimafølsomheten for CO2». Siden 2007 er det offentliggjort flere omfattende forskningsrapporter som går i motsatt retning av hva klimapanelet har hevdet.

   IPCC demper ned sitt svartsyn på hva CO2 vil kunne føre til overfor de store havstrømmene (The Atlantic Meridional Overturning Circulation AMOC). Her har man vært relativt forsiktig også tidligere. Men det har ikke stoppet miljølobbyen fra å hevde hardnakket at menneskapt CO2 vil føre til at for eksempel Golfstrømmen kan ta en ny kurs i det 21. århundre. IPCC selv benekter altså dette.

Havnivået

Hva så med den ofte siterte påstanden fra IPCC (i 2007) om at havnivået vil ha økt med 1,4 meter i år 2100? Nå er prognosene kraftig redusert. Man snakker om (i den laveste modellkjøringen) at det kan bli snakk om 26 til 55 cm – og selv dette tallet er blitt imøtegått av uavhengige vitenskapsmenn og -kvinner utenfor IPCC. Fortsatt er ikke modellberegningene i samsvar med observerte målinger fra de senere år.

   Endelig innrømmer nå IPCC, angående tidligere påstander om tørkekatastrofer som følge av menneskeskapte CO2-utslipp, at det er «lav sannsynlighet» for at ødeleggelsene øker ved tørkeperioder eller ved tropiske sykloner. Som kjent er det i disse dager offentliggjort værrapporter fra internasjonale meteorologiinstitutter som sier at tallet på sykloner, orkaner og stormer er gått markant ned i 2013 sammenlignet med tidligere år. Til tross for at der er mer utslipp av CO2 i luftlagene som omgir oss.

Ingen grunn til å rushe

"Nå må regjeringen innføre rushtidsavgift, for det er jo et virkemiddel vi  v e t  virker". Miljøaktivistene i Aftenposten har vunnet en slags seier etter at standpunktet lørdag 14. desember ble løftet opp på lederplass. Flaggingen kom passende tid etter at Jan Arild Snoen i Civita ut fra en liberalistisk og markedsøkonomisk tankegang hadde forsvart samme forslag. Når en Civita-kommentator kan støtte innføring av rushtidsavgift, da kan vel vi i Aftenposten også gjøre det, ikke sant?
   Det er egentlig såre enkelt: Dersom samfunnet har et problem, i dette tilfellet køproblemer på innfartsveier inn mot de store byene, så innskrenker vi det gode det er å komme tidsnok på jobben. Eller vi sørger for, det vil si tvinger, noen til å endre planleggingen av dagen sin.
   På den måten kan også "samfunnet" spare store beløp på veiutbygging, og det blir, visstnok, mindre CO2-utslipp (det vil si, utslippene fordeler seg mer ut over dagen).

Rammer usosialt
Problemet med rushtidsavgift er at den rammer befolkningen vilkårlig usosialt, ved at man ikke vet hvem som "tåler" ekstrautgiften økonomisk. Høyst sannsynlig er det vanlige lønnsmottagere som er pålagt å være på jobb på et tidlig tidspunkt (for det meste kl. 08.00) som får ekstrabelastningen. Det er mer enn sannsynlig at det dreier seg om dem med lavest gjennomsnittsinntekt.
   Det er også svært sannsynlig at småbarnsfamilier der begge foreldre jobber, og som skal levere barn i barnehage på et avtalt tidspunkt, som får en ekstraregning.
   Så må man tenke videre: Hvor i landet er det køer eller tilløp til bilkøer? Jo, det er i urbane strøk, rundt de større byene. Det er nøyaktig de samme bystrøkene der boligutgiftene er markert høyere enn andre steder. Der parkeringsutgiftene er høyere på offentlige p-plasser og i p-hus. De som bor i slike strøk får en ekstra byrde gjennom rushtidsavgift.

Bedre kollektivtilbud
Hvordan få ned køene og dermed øke livskvaliteten og bedriftenes transportøkonomi? Svaret er selvfølgelig flere og bedre kollektivtilbud. Et tilbud forrige regjering ikke leverte tilstrekkelig raskt og i tilstrekkelig omfang. Nå blir det en ny giv på dette feltet.
   Miljøproblemer med utslipp fra biltrafikk? Ja, med dagens bilpark og drivstoffteknologi. Men nå øker elbilparken i rekordtempo, så kraftig økning at noen mumler om at elbilene ikke lenger bør få kjøre i kollektivfelt, eller slippe bomavgift. Pr. nå er vi langt fra en tilstand der disse k-filene er overbelastet.
   Det er bare et tidsspøsmål når de to linjene krysser utviklingsaksen for køproblematikk: kollektivtilbudet og flere elbiler i kollektivfelt (som da forlater køfilene og gir plass til andre). Hverdagen kommer til å bli bedre enn andre.

Gulrot, ikke pisk
En del medier og noen politiske partier er begynt å sutre over at statens belønningsordning for de mest urbaniserte kommunene her i landet nå skal gjennomføres ved hjelp av positive virkemidler som belønner satsing på kollektivtilbud og tilrettelegging for myke trafikanter - og ikke lenger under forutsetning av at kommunene samtidig setter sperrer for bruk av privatbil. Altså bruk av gulrot, ikke pisk. Det er en god nyorientering. Straffemetodrer overfor mennesker som er avhengig av bil for å få endene til å møtes i hverdagen hører ikke hjemme i et rettferdig samfunn.

Med påholden penn og innskrenket tanke?

Det høyt profilerte tankesmie-initiativet Agenda har fått advokat Geir Lippestad som styreleder, og det jaktes på en daglig leder «med dyp samfunnskunnskap og analytiske evner». Forventningene er skyhøye: Agenda skal drive tankene og ideene fra Civita tilbake, tenketanken skal bidra til å snu trenden på Vestlandet der befolkningen i stadig større grad er gått til høyre i valg og hvor Ap har tapt fotfeste. Derfor må ikke Agenda bli for Oslo-sentrert, heter det.

Bredt ut

Agenda skal «gå bredt ut» og omfavne både venstresidens tankegods samtidig som man skal lokke sentrum i norsk politikk, spesielt KrF, til å tenke i Agendas tankebaner. Noe bedre eksempel på spagat-strategi kan knapt tenkes. Men det er lov å prøve.

   Det som er mer bekymringsfylt for hele initiativet, er at LO-lederen skal inn i styret og påvirke retningen og vel også konklusjonene på de forslagene og utredningene som skal utarbeides. 12 millioner kroner er alt bevilget av LO, og i tillegg er Fagforbundet (de offentlige ansattes forbund) på vei inn i styrende organer. Når LO og enkeltforbund på denne måten spytter i kassa, vil de selvsagt ha noe igjen for pengene. Hvor fritt står da egenlig Agenda-utrederne i sitt tankearbeid? Vil de kunne lansere ideer som betegner et oppbrudd og et farvel med hevdvunne standpunkter innen arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet?

Kontrast

Temaer som Agenda skal sysle med, er i følge Dagsavisen utvikling av velferdsmodellen, arbeidsliv, klima, folkevandringer, integrering, skole, helse, justis og forholdet til Europa og verden. Ikke småtteri.

   Kontrasten til Civita er slående. Fra det miljøet har vi ikke bare fått velutviklede og oppdaterte forslag fra «borgerlig» tradisjon, men friske og dristige nye tanker som nok har fått tantene i Uranienborg menighet til å steile. Det har vært ungdommelig nyskaping og kreativt entreprenørskap i utredninger, artikler, blogger og dialog mellom yrkes- og samfunnsgrupper.

Med nye og friske øyne

Noe av det aller viktigste Civita har gjort, er å se med nye og friske øyne på selve den moderne historien og samfunnsutviklingen i Norge gjennom de to siste hundreårene. Faghistorikere har gått tidligere generasjoners premisser og konklusjoner nøye etter i sømmene og funnet både faktafeil og mer enn usikre verdidommer. De som stort sett har sittet i arbeiderbevegelsens arkiver og lett etter «sannhetene» om velferdsstatens utvikling har møtt motbør og motargumenter. Flere og nye fakta er blitt lagt på bordet.

   Dermed er det rokket ved oppleste og vedtatte meninger, noe som har fått dyptgripende virkninger for blant annet velgernes partipreferanser. Det intellektuelle miljøet er blitt mer nyansert. Det kunne riktignok først skje etter at de dominerende 68-erne med deres ideer var i ferd med å pensjonere seg eller avgå ved døden. Hvil i fred.

Ideenes betydning

Det er stor fare for at rammene for Agendas arbeid blir for trange for intellektuelt frontarbeid. Bare vissheten om hvem som er oppdragsgivere og premissleverandører vil kunne virke hemmende på den frie tanke.

   Men bevares, det er lov både å ta feil – og håpe. Alle tankesmier har behov for konkurranse og motkrefter. Det er i takt med de aller beste liberale tradisjoner å ønske Agenda velkommen.

   Intet er så mektig som en idé hvis tid er kommet.

Av sine egne skal man ha det II

Arne Strand i Dagsavisen er alltid interessant å lese. Det er synd at han snart går av som sjefredaktør. Strand har ikke bare en god penn og store kunnskaper, han er uredd og uavhengig i sine politiske kommentarer.

   I en «politisk ukeslutt» lørdag 7. desember legger han bårekrans på den rødgrønne regjeringens Europa-politikk de siste åtte årene. Hør bare:

   «Aps ønske om en aktiv Europa-politikk ble torpedert av de to dominerende nei-partiene de siste 42 årene, regjeringskollegene Sp og SV. De sto på barrikadene for å vinne folkeavstemningene om EU i 1972 og 1994. Sp og SV var også imot EØS som Norge ble medlem av i 1995. Det er ikke mulig for en regjering å føre en aktiv Europa-politikk med slike partier om bord.»

Egen Europa-minister

Stort bedre og mer presist kan det ikke sies. At Arne Strand ikke er særlig imponert over den blå-blå regjeringens opptakt til en ny europapolitisk kurs, får vi ta for hva det er: Helt vanlig opposisjonssnakk. Det er resultatene som teller, og man kan ikke forvente noen håndgripelige gjennomslag for Norge i Brussel etter bare noen uker i regjering.

   Han er kritisk til utnevnelsen av egen Europa-minister (statsråd Vidar Helgesen ved Statsministerens kontor) og mener dette er noe UD og Børge Brende kunne ha beholdt i sin portefølje. «Jo flere kokker, desto mere søl». Forholdet er nok det motsatte. Ved å utnevne en egen statsråd, vil Erna Solberg markere større kraft, større ressurser, større konsentrasjon. Europa-ministeren er et godt grep for å styrke norske interesser vis-a-vis EU. Samtidig markerer statsministeren avstand til Sps og SVs landsskadelige holdning og politikk på dette området.

PISA som kom og gikk

Det har skjedd en del den siste uken. PISA-undersøkelsens resultater for norsk skole har stått i sentrum for debatten, og det er interessant å lese reaksjonene: De rødgrønne forsvarer seg delvis med å bagatellisere «dommen» i undersøkelsen, dels snakke om noe annet (for mange tester og prøver, for mange tidstyver, for mye byråkrati – alt sammen innført av de rødgrønne selv). Blant annet hvor godt elevene trives og hvor flinke de er i demokrati og samfunnskunnskap.

   Man kommer likevel ikke bort fra at Norge har skaffet seg et realfagsproblem gjennom et langt skoleregime der realfag, matematikk og naturfag har vært nedprioritert til fordel for språk og «humanistisk» lærdom. Den dypeste årsaken ligger nok likevel i manglende krav til skoleledelse, tydelige lærere og forventninger til elevene selv. Opptakskravene ved lærerhøyskolene har vært for lave, lønnsbetingelsene ikke konkurransedyktige, og vi opplever fortsatt med etterdønningene etter 90-tallets aller største pedagogiske fiasko, «ansvar for egen læring».

Litt bortskjemte?

Vi skal heller ikke se bort fra at det velstående og nesten problemfrie (i forhold til andre nasjoner) norske samfunnet har skapt enkelte slappe holdninger hos en bortskjemt ny generasjon skoleelever. «Det viktigste er at du trives, ikke at du lærer», har de fått høre. Men det er nettopp hva elevene kan som arbeidsgivere spør etter. Hvordan en elev eller lærling trivdes eller ikke, er arbeidsgiveren uvedkommende. Ikke rart mange uteksaminerte møter sjokkartede opplevelser ved inntreden i den voksne arbeidslivet.

   Kanskje vi også bør se på effekten av signaler fra en del foreldre – de som tror det er lærernes oppgave å åpne topplokket hos barn og unge og så sørge for at kunnskaper dyttes ned i hjernemassen. Som ikke forstår at det først og sist er arbeidsinnsats som teller, at det er egeninnsatsen det kommer an på. At matematiske formler og fremmedspråklige gloser og regler ikke kan lekes inn i hode og hukommelse, de krever rett og slett god gammeldags pugg. Og ikke bare i skoletiden, men som repetisjon, dobbeltlæring, i form av lekser etter en hvileperiode. Kunnskap skal sitte, ikke gå inn og så ut igjen.

Du kan bedre enn dette

De aller fleste opplevde deler av sin skoletid som et til tider ubehagelig press, med strenge lærere som stilte krav: «Du kan bedre enn dette!» Men som samtidig opplevde lærings- og mestringsglede når resultatene viste seg, oppnådde større selvtillit og følelse av egenverdi. Noe av denne pedagogikken er blitt borte på veien inn i velstanden og velferden.

   Når foreldre tar barn ut av skolen for å kunne reise på et litt billigere ferieopphold i Syden enn i de ordinære skoleferiene, eller de synes det er viktigere med en Bieber-konsert enn timer i klasserommet, gir det et signal til barna om at skole og undervisning ikke er så viktig. Slikt skaper holdninger.

   Akkurat dette kunne jo være et sted å begynne.

Av sine egne skal man ha det

Over hele landet protesterer bondelagene og andre landbruksinteresser høylytt mot at dyrkbar jord benyttes til andre samfunnsformål. Det er ikke måte på hvor viktig det er å tviholde på hver en kvadratmeter. Hele arsenalet av vikarierende argumenter tas i bruk: Etisk ansvar, større matproduksjon her hjemme for at vi ikke skal kjøpe maten «fra andre som trenger den selv», samfunssikkerhet og beredskap. Man skulle tro at bondenæringen forbereder oss på en blokadesituasjon a la Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet.

   Men bøndene selv tenker annerledes, altså medlemmene. Rundt omkring i landet lages det i disse dager kommuneplaner og såkalte «regionale planer for bærekraftig arealpolitikk». Til disse planprosessene kommer et utall innspill og forslag, også fra grunneiere. Det viser seg da at brorparten av forslagene om å la skrinne, inneklemte eller tungt drevne jordstykker gå til andre formål – vei, sykkelsti, skole, næringstomter eller boligbygging – kommer svært ofte fra bøndene selv. Det gjelder først og fremst de som har sine bruk plassert i byenes randsoner, der befolkningsøkning og behov for bedre veier og flere boliger er akutt.

Der forholdene ligger til rette for det

Dersom man først skal tenke globalt, på verdens fattige, på dem som sulter eller har behov for å selge landbruksvarer for å få valuta til egen utvikling, burde vi egentlig tenke motsatt: Vi bør bidra til økt matvareproduksjon i de steder av verden som har bedre forutsetninger enn det kalde nord. Vi burde konsentrere innsatsen om de deler av verden som kan dyrke fram avlinger to, tre eller fire ganger i året, ikke tviholde på alle de dyrkede eller dyrkbare områder tett oppunder iskalotten.

   Utviklingsland med stor landbruksproduksjon og overskudd på korn, mais, ris, kjøttprodukter og meieriprodukter nærmest bønnfaller «den rike verden» om å ta imot

produktene deres. Selvsagt finnes det fattige og sultende mennesker i noen av de samme landene. Problemet er ikke at maten blir tatt fra dem ved at den blir eksportert til andre land, men at de ikke har levestandard og inntektsnivå høye nok til selv å betale for maten. Levestandardsutvikling og kjøpekraft avhenger imidlertid av inntekter, blant annet fra den samme mateksport. For produsentene, bøndene i u-land, må ha en viss inntekt for å kunne drive jorda, og utvide det dyrkbare arealet.

Høyere priser, høyere inntekter

For noen år siden steg de internasjonale prisene på visse matvarer. Det ble ropt ulv fra norske landbruksorganisasjoner og bondelag. Verden ville bli fattigere, flere ville sulte. Men det som faktisk skjedde, var at flere bønder der ute fikk større inntekter og dermed råd til å investere mer i moderne landbruksmaskiner og nødvendig kunstgjødsel. I neste omgang førte det til lavere matvarepriser fordi større arealer ble dyrket opp med mer effektiv og mindre kostbar drift.

   Vi vil få en bedre balanse mellom konkurrerende samfunnsformål når noen av de bynære arealene som nå er avsatt til landbruksdrift, blir benyttet til vekstfremmende og samfunnsbyggende formål. Omtrent hver dag går eller biler vi forbi åkerlapper og jorder som ligger brakk av ulike årsaker. Samtidig ser vi skogsområder med god bonitet et stykke fra bysentra som kan nydyrkes. Når utbygging overtar for matproduksjon, kan matjorda først skrapes ned til leira eller grusen og transporteres til nydyrkingområder eller til steder der jordsmonnet er skrint og mindre egnet for dyrking. Det gjelder å tenke nytt, tenke kreativt, finne balansen.

Alle skal ha et sted å være

De siste årene har det oppstått ubalanse mellom ulike hensyn. Noen har trodd at samfunnet kan bygges og utvikles uten at en kvadratmeter jord går tapt. Det går bare ikke. Norge har i dag fem millioner innbyggere, om relativt få år er vi seks millioner. Alle skal leve, bo, arbeide, pendle til og fra jobb og skole. De må ha et sted å være. Vi kan ikke bygge skyskrapere og boligblokker for alle midt i eksisterende sentra. Fortettingen har sine naturlige grenser.

   Derfor er det å håpe at innsigelsesinstituttet blir noe svekket, at lovverket og retningslinjene blir myket opp. At bondeorganisasjonene får mindre vetorett og mindre innflytelse. «Skit i Norge, leve Toten» er et seiglivet slagord og uttrykk for en holdning som ikke er spesielt imponerende i et samfunn der vi alle er avhengig av hverandre og av andre leveveier enn primærnæringene.

Putin-imperialismen rakner

Det som i disse dager foregår i Ukraina, Armenia, Georgia og Moldova kan komme til å bli historiske vendepunkter i regionens utvikling. Til tross for et brutalt russisk press valgte Moldova og Georgia å undertegne to sentrale avtaler med EU, mens Ukraina og Armenia ikke klarte å motstå truslene fra Putins Russland, og takket nei. EU-avtalene dreier seg om en politisk assosiasjonsavtale og en omfattende frihandelsavtale.

   Putin raser over at Georgia og Moldova valgte en vestlig tilnærming fremfor å binde seg opp mot Moskva. Den russiske visestatsministeren Dmitrij Rogozin og hans sjefer i Kreml har truet med å stenge de russiske gassleveransene i vinter (hvilket betyr at folk i landet kommer til å fryse), og det er innført russisk importforbud mot Moldovas viktige vinindustri.

To ja, to nei

Også Georgia sto imot presset og undertegnet. Situasjonen i Ukraina er uavklart, men president Viktor Janukovitsj` beslutning om ikke å undertegne EU-avtalen likevel, har som kjent vakt raseri i landet og ført til massedemonstrasjoner som man må tilbake til     «Oransje-revolusjonen» for å finne maken til.

   Situasjonen for fire av de i alt seks partnerskapslandene i øst kommer høyst sannsynlig til å bli skoleeksempler på hva som «lønner seg» for befolkningen både i forhold til økonomnisk levestandardsutvikling og med hensyn til innbyggernes frihetsgrad. For når ja-statene i øst, Moldova og Georgia, får tilgang for sine varer og tjenester på det enorme EU-markedet og samtidig må oppfylle unionens krav til rettsstatsprinsipper, kamp mot korrupsjon og respekt for menneskerettigheter, kan vi vente en helt annen og positiv utvikling her enn i de statene som har sett seg tvunget til å inngå en frihandelsavtale med det autoritære Russland.

Kontrastene vil vise seg

Kontrasten mellom Ukraina og Armenia på den ene siden og Moldova og Georgia på den annen blir et talende bevis på Vestens ideologiske styrke og modernitet, i motsetning til den gammeldagse og frihetsinnskrenkende «russiske måten». La oss tenke oss status om fire til seks år fra nå. Undertegnede er ikke det minste i tvil om at Moldova og Georgia vil ha tatt lange skritt på veien mot friere og rikere samfunn, mens Ukraina og Armenia vil sakke akterut.

   Det er selvfølgelig dette Putin frykter, at de EU-assosierte vil komme lenger enn de Moskva-allierte landene, økonomisk, politisk og sosialt. Hans nikkedukker i Kreml-kretsen, ikke minst gammelkommunisten Vladimir Voronin, «forklarer» Moldovas EU-tilnærming med at det dreier seg om «en brikke i EUs spill, en forhandlingsbrikke i EUs spill mot Russland» og han skylder på en «gruppe kjeltringer i Moldova som grep makten i landet ved et kupp 27. april 2009». Kjensgjerningene var at et parlamentsvalg fratok de kommunistvennlige makten.

Propagandaen virker ikke

Propagandaen virker ikke særlig troverdig nettopp i Moldova fordi halvparten av landets arbeidsstyrke allerede befinner seg utenfor landets grenser i vest, der de ved selvsyn og personlige erfaringer kan måle de to systemene opp mot hverandre. Penger som sendes hjem av arbeidsutvandrere utgjør allerede en fjerdel av Moldovas brutto nasjonalprodukt.

   Det er særlig de unge i land innenfor den russiske interessesfæren som nå krever frihet og adgang til å studere og arbeide i EU-området. Mye av frihetstrangen minner om opprøret i tilsvarende aldersgruppe i den arabiske verden.

Russisk imperialisme

Den som har lest litt russisk og europeisk historie, vet at den russiske ekspansjonen østover og sørover (etter 1945 til ca 1990 også vestover) gjennom de siste århundrer er eklatante eksempler på imperialistiske erobringer. De vestlige kolonimaktene har fått hard og berettiget kritikk for sin oversjøiske kolonialisering i Afrika, Asia og Amerika. Russland har av en eller annen merkelig grunn sluppet billig unna fordi russernes erobringer har foregått i forlengelsen av deres opprinnelige kjerneområde vest for Ural. Men kolonialisme og imperialisme var og er det like fullt.

   Fattige russere støtter til dels Putin fordi han fremstår som den sterke mann og minner vanlige menn og kvinner om at Russland (Sovjet-Unionen) en gang var stort, mektig og respektert. Det er en trøst for alle de bønder, arbeidere og akademikere som sliter seg gjennom hverdagen og som ikke har fått del i det oljesmurte, nyrike middelklassesamfunnet.