Med påholden penn og innskrenket tanke?

Det høyt profilerte tankesmie-initiativet Agenda har fått advokat Geir Lippestad som styreleder, og det jaktes på en daglig leder «med dyp samfunnskunnskap og analytiske evner». Forventningene er skyhøye: Agenda skal drive tankene og ideene fra Civita tilbake, tenketanken skal bidra til å snu trenden på Vestlandet der befolkningen i stadig større grad er gått til høyre i valg og hvor Ap har tapt fotfeste. Derfor må ikke Agenda bli for Oslo-sentrert, heter det.

Bredt ut

Agenda skal «gå bredt ut» og omfavne både venstresidens tankegods samtidig som man skal lokke sentrum i norsk politikk, spesielt KrF, til å tenke i Agendas tankebaner. Noe bedre eksempel på spagat-strategi kan knapt tenkes. Men det er lov å prøve.

   Det som er mer bekymringsfylt for hele initiativet, er at LO-lederen skal inn i styret og påvirke retningen og vel også konklusjonene på de forslagene og utredningene som skal utarbeides. 12 millioner kroner er alt bevilget av LO, og i tillegg er Fagforbundet (de offentlige ansattes forbund) på vei inn i styrende organer. Når LO og enkeltforbund på denne måten spytter i kassa, vil de selvsagt ha noe igjen for pengene. Hvor fritt står da egenlig Agenda-utrederne i sitt tankearbeid? Vil de kunne lansere ideer som betegner et oppbrudd og et farvel med hevdvunne standpunkter innen arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet?

Kontrast

Temaer som Agenda skal sysle med, er i følge Dagsavisen utvikling av velferdsmodellen, arbeidsliv, klima, folkevandringer, integrering, skole, helse, justis og forholdet til Europa og verden. Ikke småtteri.

   Kontrasten til Civita er slående. Fra det miljøet har vi ikke bare fått velutviklede og oppdaterte forslag fra «borgerlig» tradisjon, men friske og dristige nye tanker som nok har fått tantene i Uranienborg menighet til å steile. Det har vært ungdommelig nyskaping og kreativt entreprenørskap i utredninger, artikler, blogger og dialog mellom yrkes- og samfunnsgrupper.

Med nye og friske øyne

Noe av det aller viktigste Civita har gjort, er å se med nye og friske øyne på selve den moderne historien og samfunnsutviklingen i Norge gjennom de to siste hundreårene. Faghistorikere har gått tidligere generasjoners premisser og konklusjoner nøye etter i sømmene og funnet både faktafeil og mer enn usikre verdidommer. De som stort sett har sittet i arbeiderbevegelsens arkiver og lett etter «sannhetene» om velferdsstatens utvikling har møtt motbør og motargumenter. Flere og nye fakta er blitt lagt på bordet.

   Dermed er det rokket ved oppleste og vedtatte meninger, noe som har fått dyptgripende virkninger for blant annet velgernes partipreferanser. Det intellektuelle miljøet er blitt mer nyansert. Det kunne riktignok først skje etter at de dominerende 68-erne med deres ideer var i ferd med å pensjonere seg eller avgå ved døden. Hvil i fred.

Ideenes betydning

Det er stor fare for at rammene for Agendas arbeid blir for trange for intellektuelt frontarbeid. Bare vissheten om hvem som er oppdragsgivere og premissleverandører vil kunne virke hemmende på den frie tanke.

   Men bevares, det er lov både å ta feil – og håpe. Alle tankesmier har behov for konkurranse og motkrefter. Det er i takt med de aller beste liberale tradisjoner å ønske Agenda velkommen.

   Intet er så mektig som en idé hvis tid er kommet.