Av sine egne skal man ha det

Over hele landet protesterer bondelagene og andre landbruksinteresser høylytt mot at dyrkbar jord benyttes til andre samfunnsformål. Det er ikke måte på hvor viktig det er å tviholde på hver en kvadratmeter. Hele arsenalet av vikarierende argumenter tas i bruk: Etisk ansvar, større matproduksjon her hjemme for at vi ikke skal kjøpe maten «fra andre som trenger den selv», samfunssikkerhet og beredskap. Man skulle tro at bondenæringen forbereder oss på en blokadesituasjon a la Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet.

   Men bøndene selv tenker annerledes, altså medlemmene. Rundt omkring i landet lages det i disse dager kommuneplaner og såkalte «regionale planer for bærekraftig arealpolitikk». Til disse planprosessene kommer et utall innspill og forslag, også fra grunneiere. Det viser seg da at brorparten av forslagene om å la skrinne, inneklemte eller tungt drevne jordstykker gå til andre formål – vei, sykkelsti, skole, næringstomter eller boligbygging – kommer svært ofte fra bøndene selv. Det gjelder først og fremst de som har sine bruk plassert i byenes randsoner, der befolkningsøkning og behov for bedre veier og flere boliger er akutt.

Der forholdene ligger til rette for det

Dersom man først skal tenke globalt, på verdens fattige, på dem som sulter eller har behov for å selge landbruksvarer for å få valuta til egen utvikling, burde vi egentlig tenke motsatt: Vi bør bidra til økt matvareproduksjon i de steder av verden som har bedre forutsetninger enn det kalde nord. Vi burde konsentrere innsatsen om de deler av verden som kan dyrke fram avlinger to, tre eller fire ganger i året, ikke tviholde på alle de dyrkede eller dyrkbare områder tett oppunder iskalotten.

   Utviklingsland med stor landbruksproduksjon og overskudd på korn, mais, ris, kjøttprodukter og meieriprodukter nærmest bønnfaller «den rike verden» om å ta imot

produktene deres. Selvsagt finnes det fattige og sultende mennesker i noen av de samme landene. Problemet er ikke at maten blir tatt fra dem ved at den blir eksportert til andre land, men at de ikke har levestandard og inntektsnivå høye nok til selv å betale for maten. Levestandardsutvikling og kjøpekraft avhenger imidlertid av inntekter, blant annet fra den samme mateksport. For produsentene, bøndene i u-land, må ha en viss inntekt for å kunne drive jorda, og utvide det dyrkbare arealet.

Høyere priser, høyere inntekter

For noen år siden steg de internasjonale prisene på visse matvarer. Det ble ropt ulv fra norske landbruksorganisasjoner og bondelag. Verden ville bli fattigere, flere ville sulte. Men det som faktisk skjedde, var at flere bønder der ute fikk større inntekter og dermed råd til å investere mer i moderne landbruksmaskiner og nødvendig kunstgjødsel. I neste omgang førte det til lavere matvarepriser fordi større arealer ble dyrket opp med mer effektiv og mindre kostbar drift.

   Vi vil få en bedre balanse mellom konkurrerende samfunnsformål når noen av de bynære arealene som nå er avsatt til landbruksdrift, blir benyttet til vekstfremmende og samfunnsbyggende formål. Omtrent hver dag går eller biler vi forbi åkerlapper og jorder som ligger brakk av ulike årsaker. Samtidig ser vi skogsområder med god bonitet et stykke fra bysentra som kan nydyrkes. Når utbygging overtar for matproduksjon, kan matjorda først skrapes ned til leira eller grusen og transporteres til nydyrkingområder eller til steder der jordsmonnet er skrint og mindre egnet for dyrking. Det gjelder å tenke nytt, tenke kreativt, finne balansen.

Alle skal ha et sted å være

De siste årene har det oppstått ubalanse mellom ulike hensyn. Noen har trodd at samfunnet kan bygges og utvikles uten at en kvadratmeter jord går tapt. Det går bare ikke. Norge har i dag fem millioner innbyggere, om relativt få år er vi seks millioner. Alle skal leve, bo, arbeide, pendle til og fra jobb og skole. De må ha et sted å være. Vi kan ikke bygge skyskrapere og boligblokker for alle midt i eksisterende sentra. Fortettingen har sine naturlige grenser.

   Derfor er det å håpe at innsigelsesinstituttet blir noe svekket, at lovverket og retningslinjene blir myket opp. At bondeorganisasjonene får mindre vetorett og mindre innflytelse. «Skit i Norge, leve Toten» er et seiglivet slagord og uttrykk for en holdning som ikke er spesielt imponerende i et samfunn der vi alle er avhengig av hverandre og av andre leveveier enn primærnæringene.