Over
hele landet protesterer bondelagene og andre landbruksinteresser
høylytt mot at dyrkbar jord benyttes til andre samfunnsformål. Det
er ikke måte på hvor viktig det er å tviholde på hver en
kvadratmeter. Hele arsenalet av vikarierende argumenter tas i bruk:
Etisk ansvar, større matproduksjon her hjemme for at vi ikke skal
kjøpe maten «fra andre som trenger den selv», samfunssikkerhet og
beredskap. Man skulle tro at bondenæringen forbereder oss på en
blokadesituasjon a la Napoleonskrigene tidlig på 1800-tallet.
Men
bøndene selv tenker annerledes, altså medlemmene. Rundt omkring i
landet lages det i disse dager kommuneplaner og såkalte «regionale
planer for bærekraftig arealpolitikk». Til disse planprosessene
kommer et utall innspill og forslag, også fra grunneiere. Det viser
seg da at brorparten av forslagene om å la skrinne, inneklemte eller
tungt drevne jordstykker gå til andre formål – vei, sykkelsti,
skole, næringstomter eller boligbygging – kommer svært ofte fra
bøndene selv. Det gjelder først og fremst de som har sine bruk
plassert i byenes randsoner, der befolkningsøkning og behov for
bedre veier og flere boliger er akutt.
Der forholdene ligger
til rette for det
Dersom
man først skal tenke globalt, på verdens fattige, på dem som
sulter eller har behov for å selge landbruksvarer for å få valuta
til egen utvikling, burde vi egentlig tenke motsatt: Vi bør bidra
til økt matvareproduksjon i de steder av verden som har bedre
forutsetninger enn det kalde nord. Vi burde konsentrere innsatsen om
de deler av verden som kan dyrke fram avlinger to, tre eller fire
ganger i året, ikke tviholde på alle de dyrkede eller dyrkbare
områder tett oppunder iskalotten.
Utviklingsland
med stor landbruksproduksjon og overskudd på korn, mais, ris,
kjøttprodukter og meieriprodukter nærmest bønnfaller «den rike
verden» om å ta imot
produktene
deres. Selvsagt finnes det fattige og sultende mennesker i noen av de
samme landene. Problemet er ikke at maten blir tatt fra dem ved at
den blir eksportert til andre land, men at de ikke har levestandard
og inntektsnivå høye nok til selv å betale for maten.
Levestandardsutvikling og kjøpekraft avhenger imidlertid av
inntekter, blant annet fra den samme mateksport. For produsentene,
bøndene i u-land, må ha en viss inntekt for å kunne drive jorda,
og utvide det dyrkbare arealet.
Høyere priser, høyere
inntekter
For
noen år siden steg de internasjonale prisene på visse matvarer. Det
ble ropt ulv fra norske landbruksorganisasjoner og bondelag. Verden
ville bli fattigere, flere ville sulte. Men det som faktisk skjedde,
var at flere bønder der ute fikk større inntekter og dermed råd
til å investere mer i moderne landbruksmaskiner og nødvendig
kunstgjødsel. I neste omgang førte det til lavere matvarepriser
fordi større arealer ble dyrket opp med mer effektiv og mindre
kostbar drift.
Vi
vil få en bedre balanse mellom konkurrerende samfunnsformål når
noen av de bynære arealene som nå er avsatt til landbruksdrift,
blir benyttet til vekstfremmende og samfunnsbyggende formål. Omtrent
hver dag går eller biler vi forbi åkerlapper og jorder som ligger
brakk av ulike årsaker. Samtidig ser vi skogsområder med god
bonitet et stykke fra bysentra som kan nydyrkes. Når utbygging
overtar for matproduksjon, kan matjorda først skrapes ned til leira
eller grusen og transporteres til nydyrkingområder eller til steder
der jordsmonnet er skrint og mindre egnet for dyrking. Det gjelder å
tenke nytt, tenke kreativt, finne balansen.
Alle skal ha et sted å
være
De
siste årene har det oppstått ubalanse mellom ulike hensyn. Noen har
trodd at samfunnet kan bygges og utvikles uten at en kvadratmeter
jord går tapt. Det går bare ikke. Norge har i dag fem millioner
innbyggere, om relativt få år er vi seks millioner. Alle skal leve,
bo, arbeide, pendle til og fra jobb og skole. De må ha et sted å
være. Vi kan ikke bygge skyskrapere og boligblokker for alle midt i
eksisterende sentra. Fortettingen har sine naturlige grenser.
Derfor
er det å håpe at innsigelsesinstituttet blir noe svekket, at
lovverket og retningslinjene blir myket opp. At bondeorganisasjonene
får mindre vetorett og mindre innflytelse. «Skit i Norge, leve
Toten» er et seiglivet slagord og uttrykk for en holdning som ikke
er spesielt imponerende i et samfunn der vi alle er avhengig av
hverandre og av andre leveveier enn primærnæringene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar