Færre flyktninger og innvandrere - heldigvis?

 SSB melder at det i fjor kom 14.000 færre "ikke-nordiske" statsborgere til Norge, og mener årsaken er coronapandemien. Det var også svakere vekst i personer med flyktningbakgrunn. Ved inngangen til 2021 bodde det 240.200 personer med flyktningbakgrunn her i landet, og det var "bare" 1.900 flere enn året før. Også det representerer en svakere vekst enn i de foregående årene. Personer med flyktningbakgrunn utgjorde 30 prosent av alle bosatte innvandrere ved inngangen til 2021 - omtrent status quo.

Tallene viser videre at det kom 3.800 personer som flyktninger til Norge i løpet av fjoråret. Av disse kom 1.200 fra Syria, ca 500 fra Eritrea. Sammen med dem som er kommet i tidligere år utgjør nå syriske flyktninger 31.400 personer. Den nest største gruppen er somaliere - 27.200.

Færre med asylbakgrunn

Det som er verdt å merke seg, er at det ikke var noen økning i antall personer med asylbakgrunn sammenlignet med samme tidspunkt året før. 1.100 personer med asylbakgrunn ble bosatt i 2020, ifølge NTB.

Jeg stusser litt over kategorien som er brukt i denne statistikken, "ikke-nordiske" innvandrere, dvs  borgere som ikke kommer fra Sverige, Danmark, Finland og Island. Det må dreie seg om en svært stor og uensartet gruppe. Kan vi anta at de fleste kommer fra Storbritannia og EU/EØS? Eller er det arbeidsinnvandrere fra fjernere strøk?

Etter det jeg forstår, er ikke sesongarbeidere fra for eksempel Vietnam med i oversikten - de er vel strengt tatt ikke "bosatt"? De har midlertidig opphold for å jobbe - stort sett for bønder, noen også på skipsverft, i annen mekanisk industri, i byggenæringen og i fiskeindustrien.

Arbeidsinnvandrere

Arbeidsinnvandring er egentlig uproblematisk. Arbeidsinnvandrere er ønsket velkommen fordi det ikke er nordmenn nok som vil ha jobbene, eller de ikke er kvalifisert for dem. Slik pakistanere ble møtt med åpne armer fra 1970-årene av. Av politiske årsaker har det vært mye fokus på denne type innvandrere det siste året på grunn av faren for, eller påstanden om, "importsmitte". Noen politikere vil gjerne ha oppmerksomheten vendt bort fra etablerte innvandrergrupper, spesielt i hovedstaden. For de siste har stemmerett.

Akkurat nå er det pandemi, og da er det en annen problemstilling som trenger seg på: Der er en viss vaksinemotstand, eller skepsis, blant noen av arbeidsinnvandrerne. Polske statsborgere skal være blant dem. Det bør være en selvfølge at ingen arbeidstagere fra Sentral- og Øst-Europa som er tilbudt vaksine i hjemlandet men har takket nei, ikke bør få adgang til arbeidsplasser i Norge.

To årsaker

At det ikke kommer så mange flere av kategorien flyktninger til Norge, kan tyde på to ting: Enten at pandemien har gjort det vanskeligere å krysse landegrenser, eller at forholdene i hjemlandet er blitt noe mer stabile og trygge. Antagelig dreier det seg om en kombinasjon. Men pandemien må være hovedårsaken.

Jeg har få eller ingen motforestillinger mot at Norge tar imot krigsflyktninger, de som virkelig har grunn til å frykte for liv og helse. Forutsetningen er at de kun får midlertidig opphold og sendes i retur når forholdene hjemme er trygge. De må selvsagt kunne ta arbeid og starte skolegang, og i den forbindelse vil elementær norskopplæring være en fordel. Noen vil representere verdifull tilvekst til kompetanse norsk næringsliv trenger, og de kan bli.

Ansvar for asylsøkere

Asylsøkere som har grunn til å frykte myndighetene i hjemlandet, bør også Norge åpne for. Vel og merke etter søknad før de når norskegrensen, klarert av norske konsulater. Asylsøkere som passerer flere grenser, hopper bukk over land etter land der de ellers kunne føle seg trygge, for å komme nettopp til Skandinavia, tyder på tilleggsmotiver. Etter en tid kan det tenkes at styresettet og undertrykkelsen forsvinner der de kom fra, og da er det på tide å  dra hjem igjen - med god norsk skolegang eller arbeidserfaring i ryggsekken.

Jeg har selv sans for å ta imot "kvoteflyktninger", som FN har på sine lister, som sitter i overfylte leire og har gjort det i lang tid.

Men i det store og hele vil det være en fordel for forfulgte og krigsflyktninger å bli hjulpet nærmest mulig opprinnelseslandet. Ikke nødvendigvis bosatt i flyktningleire. For eksempel i Syrias naboland bor et stort antall krigsflyktninger midt blant lokalbefolkningen ellers. De fleste vil "hjem igjen". Begrunnelsen er enkel: Den høye norske kroneverdien gjør at hjelpen når langt flere når  millionene brukes i land der kjøpekraften pr. krone er sterkere.

Nei til båtflyktninger

Det som ikke kan aksepteres, er den type båtflyktninger som åpenbart ikke har noe annet motiv enn å skaffe seg velferdsøkning i et rikere land. Når vi ser scenene på Spanias strender og enklaven i Afrika, er det ingen som helst tvil om at det i 99 prosent av tilfellene dreier seg om unge, friske menn og gutter - sendt ut i det ukjente av fattige familier, som oftest med oppsparte midler eller ved opptak av lån som gir enorm fortjeneste for menneskesmuglere. Får disse guttene først fotfeste og opphold, er de forpliktet til å sende penger hjem, uansett hvordan de er tjent, og i beste fall kan de oppnå familieforening.

Der er alt for mange fattige i alt for mange land på flere kontinenter til at lille Norge kan ta imot flere enn nå - og andre EU-land, som det utsatte Spania, har nok med andre problemer å stri med. Det må være et minimum av kontroll med vandring over landegrenser.

Ikke bærekraftig

Begrunnelsen er enkel: Det norske velferdssystemet er ikke bærekraftig på sikt dersom innvandrerbefolkningen øker mer enn nå, spesielt når det gjelder pensjoner. Jevnt over har en innvandrer, spesielt fra Afrika og Asia, en livsinntekt som tilsvarer 60 prosent av etnisk norske arbeidstagere og familier. De har ofte dårligere helse og krever større ressurser i helsevesenet, og det har vist seg i Coronakrisen at kultur og sosial væremåte er til hinder for forholdsregler de fleste setter inn mot smitte. Den ene FHI-rapporten etter den andre peker på akkurat dette, basert på særlig bydeler øst og sør i Oslo.

La det likevel ikke være tvil: Norge bør fortsatt være en humanitær stormakt. Innvandrere, krigsflyktninger og asylsøkere skal behandles med respekt. De skal føle seg velkommen, og alle ressurser bør settes inn for maksimal integrering og inkludering. Diskriminering og rasisme må bekjempes enda hardere. Innvandrere skal behandles som likeverdige mennesker. 90 prosent av dem jeg har møtt, har store kvaliteter som gruppe og som enkeltmennesker.

Coronapass - litt for lite og litt for sent

Nordmenn gleder seg over at Regjeringen endelig har somlet seg til å varsle innføringen av et "corona-sertifikat" som skal bidra til å normalisere tilværelsen, øke valgfriheten, åpne samfunnet ytterligere og dermed øke den økonomiske aktiviteten i utsatte bransjer og virksomheter.

Men det går dessverre tregere enn nødvendig. Danskene fikk sitt pass for to måneder siden, Storbritannia og Island har innført det. Om kort tid er EU klar med sitt "sertifikat". Nordmenn blir antagelig de siste som får nytte av sertifikatet og den korteste bruksperioden. For etter hvert som store deler av verdens befolkning er ferdigvaksinert eller har kommet seg etter smittesymptomer og sykdom, vil restriksjoner bli opphevet uansett.

Sertifikatet, "passet" i kortform, gir adgang til treningshaller og folkeansamlinger, kulturarrangementer, stevner og festivaler av mange slag, pakkereiser og cruise innenlands (ingen karantene om man er vaksinert eller har hatt corona).

Sterkere enn kjønnsdriften

I et land der misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften og "likhet" nærmest er religion, er det ikke bare bare å skjelne mellom dem som har passet og de som må vente litt til. Helst skal vi lide like mye og i like lang tid. Noe annet er "ujettferdig".

Noen går så langt i denne likhetsdyrkelsen at de synes det er diskriminerende og går på menneskerettighetene løs. Andre argumenterer med at sertifikatet innebærer et press til å få folk til å vaksinere seg (!). Det kan visst uthule prinsippet om "frivillighet", må vite. Dette siste er så dumt at jeg himler med øynene. Selvsagt er det bra at presset øker på irrasjonelle vaksinemotstandere! De utgjør en fare for resten av samfunnet.

Det er opplagt for meg at siden vaksinen er så effektiv som den er, også etter bare én dose, vil det være i strid med lovens prinsipp om forholdsmessighet å pålegge de vaksinerte restriksjoner, siden de utgjør en minimal risiko for andre.

Har man somlet bevisst?

Det mange spør seg om, er hvorvidt Regjeringen har somlet for å hindre folk med pass å reise utenlands og ikke innenlands i sommer. Kombinert med å opprettholde karantenebestemmelser ved innreise etter utenlandsopphold, vil det være et tilsynelatende effektivt middel for å "hjelpe" norske reiselivsdestinasjoner. Jeg håper det ikke er tilfelle. Selv har jeg og familie allerede bestilt Norgesferie, men i prinsippet skal man kunne velge fritt. Jeg unner alle som vil en Spania-, Balkan- eller Hellas-reise!

Dessuten er norsk reiseliv dimensjonert for et langt høyere antall gjester enn det nordmenn kan fylle opp uansett. Man er helt avhengig av at utlendinger igjen dukker opp i byhotellene, på veiene, på Hurtigruta, på Bergensbanen og i bolignaustene og hvalsafariene i nord. Det går da ikke an å ønske utlendinger velkommen hit uten også å tillate nordmenn å reise dit!

Ellers er det bra at EU- og EØS-samarbeidet enda en gang viser seg å være en fordel for Norge. Med felles europeiske regler for samferdsel og kontakt over landegrensene vil vi i løpet av høsten - forhåpentlig - vende tilbake til det normale. Vi kan riste av oss China-viruset. For denne gang.

 

Det tar visst aldri slutt

 Så opplever vi nok en gang raketter, bomber og blod i Midt-Østen, og igjen er det konflikten mellom Israel og arabere bosatt i Gaza, på Vestbredden og innenfor Israels egne grenser som er årsaken. Jeg bruker i det lengste ikke ordet "palestiner", for det er et lurebegrep innført av dem som vil propagandere mot Israel og jødestaten. Siden begrepet er akseptert og i almen bruk, må jeg gjøre det likevel. 

I nyere tid er navnet Palestina og palestinere en betegnelse for alle som bodde i det britiske mandatområdet (dagens Gaza, Israel og Jordan inklusive Vestbredden) etter at tyrkerveldet - det osmanske rike - brøt sammen under første verdenskrig. Storbritannia og Frankrike delte det vi kan kalle Midt-Østen, eller Levanten, mellom seg ifølge et folkerettslig mandat fra Folkeforbundet, forgjengeren til FN. Sånn sett kunne også de relativt få jødene i "Palestina" kalle seg palestinere i mellomkrigstiden og inntil FN delte området etter annen verdenskrig. Frankrike overtok som kjent Libanon og Syria som mandatområde etter San Remo-avtalen i 1920.

Jordan var "Palestina"

Araberne finnes over alt, det har vært tilfellet helt siden Muhammeds erobringskriger på 600-tallet og senere. Da Jordan ble opprettet som uavhengig kongedømme i 1946 og skiftet navn fra Transjordan, hadde landet kontroll over hele Vestbredden, og erobret også Øst-Jerusalem i krigen som fulgte etter  opprettelsen av staten Israel. Men det var fra deres side aldri snakk om å gi "palestinerne" eller arabiske flyktninger et eget land. Egentlig burde mye av kritikken mot Israel vende seg mot Jordan i minst like stor grad. Jordan unnlot å følge FN-vedtaket om deling av området i en jødisk og en palestinsk-arabisk stat. Landet anerkjente ikke delingsvedtaket, men ønsket at araberne skulle ha all makt i området, og deltok i flere kriger mot staten Israel.

Israel klarte mot alle odds å holde på eget FN-tildelt territorium under disse krigene på 1950-tallet og etter seksdagerskrigen i 1967, men benyttet også  anledningen til å ta over Øst-Jerusalem, Golan, Gaza og Sinai i 1967-krigen. De to siste områdene har Israel gitt fra seg. Mye av hensikten var å skaffe seg grenser som var lettere å forsvare ved senere konflikter. Med andre ord: Øst-Jerusalem gikk over fra å være kontrollert av Jordan til å bli kontrollert av Israel.

Men etter fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994, ble situasjonen ganske annerledes. Hele Jerusalem ble israelsk territorium. Israel forpliktet seg imidlertid til å respektere Tempelhøydens spesielle historiske og religiøse status. Tilhengerne av de tre verdensreligionene Islam, Jødedommen og Kristendommen skulle ha rett til fri religionsutøvelse knyttet til Al Aqsa-moskeen, Vestmuren med sin synagoge og kristne kirkebygg i nærheten.

Avtalen har skapt ro i de lange fredsperiodene mellom palestineres opprør og krigserklæringer mot Israel. For å forhindre uro og voldsutøvelse på Tempelhøyden innførte Israel ved et tidspunkt kontroll med metalldetektor på veien opp til høyden, men da protesterte palestinerne høylytt. De anerkjenner ikke Israels rett til kontroll og vakthold, selv om den er et ledd i en fredsavtale. 

Samtidig som grensen mellom de to landene ble endelig fastsatt, fikk jødiske bønder rett til å fortsette å dyrke noen tusen mål jord i et grenseområde mellom de to landene, al-Baqoura og al-Ghumar. Her hadde jødiske bønder tradisjonelt holdt til i flere generasjoner. Avtalen skulle vare i 25 år, og Jordan har hele tiden respektert den, men valgte i 2019 å ikke fornye avtalen. Det er slik man regulerer forbindelsene mellom to siviliserte land. Hverken FN eller "palestinere" har noe med slike avtaler å gjøre.

Det blir flere arabere

Det er slett ikke bare "israelsk ekspansjon" i form av bosetninger som har preget utviklingen i Øst-Jerusalem og videre inn på Vestbredden. Tallet på arabere ("palestinere") har økt sterkt siden 1967 - og mye mer enn økningen i tallet på jøder. Det har noe med fødselstall og demografisk utvikling å gjøre. Nå prøver noen å innbille oss at Israel "kaster ut" arabere fra Øst-Jerusalem slik at det skal bo færre av dem der. Sannheten er nær det motsatte. Det bor en stor og økende minoritet arabere i Israel. De er israelske statsborgere og har de samme statsborgerlige rettighetene som jødene har. Israelske arabere har til og med egne partier og egne seter i parlamentet, Knesset.

Den eiendomskonflikten som var påskuddet for utbrudd av uroligheter nå, dreide seg om eierskap langt tilbake, da en jødisk stiftelse kjøpte de omdiskuterte tomtene i Øst-Jerusalem. Arabere har imidlertid bodd der i generasjoner og "føler" at eiendommene er deres, naturlig nok. Privatrettslig er det ikke så sikkert. Israel har vunnet tvisten i lavere rettsinstanser, men eiendomskonflikten var på vei opp til israelsk høyesterett og skulle vært avgjort i disse dager. Utfallet var slett ikke gitt. Det kan trekkes en parallell til tilbakeføring av eiendom til vest-tyske flyktninger fra det tidligere DDR, selv om sammenligningen halter litt. Tvisten ble brukt av Hamas i Gaza til å sende nær 4.000 raketter mot sivilbefolkningen i Israel. Selvsagt bare et påskudd.

En rettsstat

La det ikke være noen tvil: Israel er en rettsstat i motsetning til alle de arabiske nabostatene. Landet er et demokrati, og rettssystemet behandler til og med korrupsjonsanklager mot statsminister Netanyahu. Han risikerer å bli fratatt stillingen som statsminister. I hvilket arabisk naboland kan man tenke seg noe slikt?

Eiendomstvisten ble et påskudd for demonstrasjoner, uro og voldelige opptøyer. Men den utløsende årsaken til den blodige konflikten vi ser utfolde seg nå, var også to andre fenomener: Den "palestinske" presidenten Mahmoud Abbas på Vestbredden utlyste tidligere i år valg både der og i Gaza, - for første gang på 15 år - og valgdagen skulle være 22. mai. Få eller ingen trodde han virkelig ville gjennomføre valget fordi den 85-årige presidenten og hans geriatriske støttespillere for øvrig var redd for å tape.

Hamas - et politisk parti, en terrororganisasjon og et totalitært religiøst regime i Gaza - hadde best sjanser til å vinne. Det gjorde de ved valget for 15 år siden også. Den gangen brøt det ut full borgerkrig mellom de to fraksjonene og 600 ble drept i det interne oppgjøret. Den endte med at Hamas beholdt kontrollen i Gaza, mens Fatah fortsatte å styre på Vestbredden (Selvstyremyndigheten). Abbas måtte "finne på noe" for å forhindre at valget denne våren skulle føre til hans egen avsettelse.

Stemmene i Øst-Jerusalem

Abbas (og her hadde han Hamas med seg) gjorde et nummer av at araberne i Øst-Jerusalem skulle kunne stemme ved det forestående palestinske parlamentsvalget, og satte en tidsfrist for Israel til å bekrefte dette. Utspillet var genialt: Hvis israelerne "tillot" stemmegivningen, ville det være en innrømmelse av at denne delen av Jerusalem var palestinsk territorium. Da Israel somlet med reaksjonen, ble det manglende svaret innen "fristen" gjort til påskudd for å la raketter fra Gaza regne over Israel med mål å ramme Jerusalem, Tel Aviv og en rekke andre byer.

Et annet påskudd for rakettangrep mot Israel var den jødiske marsjen mot Tempelhøyden. Ekstreme, høyreorienterte jøder ville markere sitt historiske eierforhold til høyden over "klagemuren" der Al-Aqsa-moskeen ligger. Det brøt ut uroligheter, naturlig nok, og israelsk politi og sikkerhetsstyrker måtte gripe inn. Marsjen kan sammenlignes med protestantenes provoserende marsj gjennom katolske bydeler i Belfast. Over hele Israel i byer og landsbyer der befolkningen er blandet, har det vært uroligheter den siste uken. Jødemobb har banket opp arabere, arabere har tydd til vold mot jøder.

Over 2.000 raketter

Sist mandag begynte altså Hamas å sende raketter mot israelske byer, for å vise "handlekraft" og markere at det er de som fører an i kampen mot Israel og jødene. Over 2.000 raketter er avfyrt til nå, og det blir nok flere. Israel har svart på krigshandlingen. Det samme har skjedd ved flere anledninger de siste 20 årene: Hamas "begynner" fiendtlighetene, Israel svarer med tung militærmakt. De fleste anerkjenner landets rett til selvforsvar.

Det dreier seg ikke om noe avgrenset eller målrettet rakettangrep fra Hamas` side. Man pøser ut mer eller mindre primitive raketter med sin dødelige last. En god del av dem lander innenfor Gaza selv og dreper og skader egen befolkning. Flere av dem har også truffet arabiske boligkvarterer inne i Israel. Det bryr Hamas seg ikke noe om.

Uproporsjonal reaksjon

Ofte er Israel blitt beskyldt for uforholdsmessig harde mottiltak ved krigshandlinger initiert av palestinerne. Men her er det opplagt at den samme kritikken må ramme Hamas. Full rakettkrig står ikke i forhold til det israelerne hadde gjort seg "skyldig i" denne gang.

Verden utenfor Midt-Østen har denne gang ikke monomant kritisert Israel for de militære mottiltakene. Hverken USA, EU eller andre har plassert skylden for urolighetene på Israel, bare bedt partene besinne seg. Dette er noe nytt.

Vi registrerer at resten av den arabiske verden protesterer og fordømmer og kan komme til å vedta noen symbolske reaksjoner, men gjør ellers intet. De er møkka lei hele den fastlåste situasjonen og har det siste året søkt samarbeid og inngått diplomatiske forbindelser med "dødsfienden" Israel. De palestinske "frigjøringsorganisasjonene" er for lengst kastet ut av alle arabiske naboland. Arabisk solidaritet er ikke-eksisterende.

Hamas blir svekket

Hva oppnår Hamas og selvstyremyndigheten på Vestbredden i den pågående krigen? Ingen verdens ting. De blir svekket militært og politisk, økonomisk og sosialt. Israels rakett- og bombeangrep har med kirurgisk nøyaktighet tatt livet av Hamas` militære ledelse, ødelagt alle de Hamas-kontrollerte politistasjonene og ellers andre samfunnskritiske installasjoner kontrollert av Hamas. Mye av det underjordiske tunnelsystemet til terrororganisasjonen er ødelagt. Sivilbefolkningen blør og må igjen ta tapene. Men for første gang opplyser nå regionale og internasjonale medier at Det israelske forsvaret faktisk ringer opp beboere og eiere av boligblokker nær Hamas-installasjoner på forhånd for å advare dem og gi tid til å rømme unna. Hvilke andre stater i konflikt gjør dette?

Israelske kampfly har ødelagt flere høyhus i Gaza som rommet legitime mål, dvs at de har inneholdt kontorer og hovedkvarterer for Hamas, eller militære installasjoner under bakkenivå. Vanlige beboere er blitt varslet før angrepene. Likevel er de sivile tapene mye høyere på palestinsk side enn blant jøder i Israel. Årsaken er først og fremst mangelen på tilfluktsrom.

Sprengte medietårnet

Det har vakt stor oppmerksomhet og sterke protester da det israelske luftvåpenet sprengte ned et høyhus som inneholdt kontorer for internasjonale pressebyråer. Få eller ingen nevner at tårnbygget også inneholdt ressurser for etterretningstjenesten til Hamas. Det var dette som var det egentlige målet. Sett fra Hamas` side var plassering av etterretningsinstallasjoner her perfekt. Bombingen er blitt lagt ut som anslag mot presse- og ytringsfriheten. Da er det litt merkelig at alle pressefolkene i bygget fikk en times varsel til å komme seg i sikkerhet, og rakk å ta med seg en god del av det utstyret de trengte for å fortsette mediedekningen. Nyhetsbyråene er allerede i virksomhet igjen, selv om nyhetsstudioene ble smadret og de må finne midlertidige løsninger.

Et stadig gjentatt argument er at Gaza er så til de grader tett befolket at israelske mottiltak er nødt til å ramme sivile. Det er ikke sant, det israelske flyforsvaret driver ikke med teppebombing som de krigførende partene gjorde under annen verdenskrig. Det er i og for seg riktig at befolkningen bor tett, men man glemmer at Hamas plasserer sine militære ressurser mest mulig sentralt i boligområdene og nær sykehus og skoler. Når disse blir rammet, kan man med dirrende pekefinger fordømme Israel. Alle som har Google maps kan selv se at der finnes ikke bare sammenhengende boligområder på Gazastripen, men også åpne områder for utskytningsramper - dersom Hamas ville benytte dem.

Bomberom for sivile

Israel har en helt annen innstilling til tap av sivile liv. Alle israelske boliger skal i prinsippet ha bomberom, og det er lagt ned et stort arbeid for å gi befolkningen ly for angrep fra luften. Slikt sørger de palestinske myndighetene ikke for. Har de ikke ressurser? Jo, da. Noen av de militære ressursene som i dag brukes til å produsere offensive raketter, kunne gått til å beskytte uskyldig sivile, for eksempel gjennom dekningsrom. Hamas har også et stort budsjett for å belønne alle som har begått terrordrap på jøder og som sitter fengslet etter lov og dom i Israel. Deres familier får belønning i form av månedlig pengestøtte. Midlene finnes, viljen ikke. Og Hamas får store bidrag fra land i den arabiske verden - og fra Iran. For ikke å snakke om giverlandene gjennom FN.

Ønsker ikke å bli glemt

Hamas lar gjerne sine egne dø for å oppnå internasjonal fordømmelse av Israel og for å få offer- og martyrstemplet selv. Det er det mye spillet dreier seg om. Man ønsker ikke å bli "glemt" av verden. Så får vi inderlig håpe at diplomatiet gjennom FN s sikkerhetsråd og andre kanaler kan føre til våpenstillstand og avtaler som gjør livet lettere på begge sider.

Det er lite som tyder på at vi vil se en lysning i nær fremtid. Den fastlåste konflikten vil ganske sikkert fortsette - så lenge Hamas velger krig utad og undertrykkelse innad som virkemidler. Styresettet i Gaza er fjernt fra demokrati, flerpartisystem og konstitusjonell parlamentarisme. De religiøse og militære ledernes ord er lov. Frie valg er en vits. Befolkningen er underkuet, selv om de er blitt opplært til jødehat gjennom generasjoner og støtter Hamas i mye av terroren som er rettet mot jødene.

Mens vi venter på Corona-pass

Regjering og helseminister har antydet, nesten lovet, at corona-pass vil bli gjennomført i Norge så snart det praktisk lar seg gjøre. Innføringen kan skje sammenfallende med at EU gjør noe tilsvarende, eller at Norge utsteder egne nasjonale pass parallelt. I så fall vil EU-passet også omfatte EØS-land som Norge, Island og Lichtenstein og åpne for normalisering av for eksempel reiselivet. Danmark har gjennomført sitt nasjonale pass allerede. Så hva venter helseministeren på? Samme spørsmål blir stilt av en kommentator i Aftenposten i dagens utgave 1. mai.

Et pass gir visse  midlertidige "privilegier" som andre må vente litt lenger på (noen måneder). Men større frihet og flere valgmuligheter for et økende antall fullvaksinerte kan få avgjørende betydning for serveringssteder, reiselivsbedrifter, kulturinstitusjoner og festivalarrangører - og hardt rammede kommuner som nå har stengte treningssentre og butikker, lukkede kjøpesentra og tjenesteprodusenter. Først og fremst hovedstaden. Det er kjent og dokumentert at en rekke små og store bedrifter ser konkursspøkelset i hvitøyet om ikke hverdagen snart vender tilbake. Titusener på titusener av permitterte og arbeidsledige venter på å få komme tilbake til jobb. Det kan et pass bidra til, gjennom økonomisk vekst og økt forbruk.

Personlig valgfrihet

Hensynet til disse trumfer for min del ønsket om en mer personlig "normal" tilværelse. Jeg og mine nærmeste har ikke shoppe-gener, vi går ikke hyppig ut, og vi har ikke ferieleilighet i Spania. Men vi ønsker valgfriheten og vissheten om at det lar seg gjøre dersom vi bestemmer oss for det. Rett og slett personlig frihet. Norgesferien i sommer er alt bestilt.

Det er forsvinnende små praktiske og tekniske utfordringer ved å utstede et corona-pass. Vipps-teknologien er der allerede. Når jeg åpner min helsenorge-app, ligger datoene for fullvaksinering inne. Jeg og mange tusen nordmenn nå vil i prinsippet kunne vise fram denne opplysningen. Jeg antar at de som har vært corona-syke og nå friske også har denne opplysningen i sin helse-app. 

Alle skal være dønn like 

Jeg kan se problemet Høie står overfor: I dette ellers fine landet vårt finnes holdninger som byr imot "forskjeller". Alle skal være like - og lide sammen og samtidig under pandemien. Misunnelsen er hos noen sterkere enn kjønnsdriften, som det spøkes med. Man vil ikke ha noe A- og B-lag, slik sosialister med Arbeiderpartiet i spissen messer om. Arbeiderpartiet og de andre på venstresiden vil helt sikkert stemme imot pass i Stortinget dersom saken skal vedtas der. Men det skal den ikke. Regjeringen har de fullmaktene den trenger gjennom dagens helselovgivning. Corona-passet blir uansett midlertidig.

Det jeg ikke vil akseptere, er om Høie & Co forsinker og utsetter, sleper beina etter seg for å "tvinge" nordmenn til å velge Norgesferie - av hensyn til reiseliv og distrikter, i et stortingsvalgår. Slik at man for eksempel ikke får anledning til en Danmarks- eller Sverige-ferie, eller Europa-opphold for den saks skyld (jeg regner med at karantenebestemmelsene ved innreise vil være opphevet ved et pass).

Men hva har man av pressmiddel overfor myndigheter som somler med innføring av corona-pass?

Tja, hva med å ikke bruke stemmeretten ved valget til høsten i protest? Selv om man har 63 års medlemskap i det ledende regjeringspartiet?