Skolepolitikk
har vært et sentralt tema i valgkampen denne gang. Oslo har i flere
år satt inn store ressurser for å gi skoleelever større kunnskaper
slik at sjansene øker for at de skal lykkes senere i livet. Skolen
er viktig for å utjevne forskjeller, bedre levekårene og øke den
sosiale mobiliteten.
Resultatene
av den målbevisste innsatsen er svært positive. Østkantskoler med
mange minoritetsbarn gjør det jevnt over bedre på nasjonale prøver
enn mange skoler i andre deler av landet der elevene for det meste er
etnisk norske. Svært mange kommuner lærer av Osloskolen og bruker
forskjellige varianter av dens organisering, læringstrykk, prøver
og kartlegging av «huller» slik at elever som sliter får mer
oppmerksomhet og hjelp.
Det
er verdt å merke seg at Oslo Arbeiderparti med Raymond Johansen som
ordførerkandidat ikke ønsker å endre Osloskolen i en retning som
nødvendigvis svekker resultatene (sitat
Aftenposten).
Undersøkelser viser at trivselen i hovedstadens grunnskoler ikke er
dårligere enn andre steder. Kanskje har det noe med en god
mestringsfølelse å gjøre: at elevene er stolte over å kunne mye,
og at lærernes prestisje øker når elevene deres lærer mer enn
andre. Foreldrene er i det store og hele fornøyd med retningen og
resultatene Osloskolen har oppnådd. Selvsagt vil det alltid være
noen som er misfornøyde, og de er høylytte og pågående, men et
avgjort mindretall.
Utdanningsforbundets
rolle
Utdanningsforbundet
har engasjert seg sterkt mot Osloskolen og lignende pedagogiske
systemer, men har hatt lite gjennomslag, delvis fordi skolebyrådens
administrasjon er faglig og politisk sterk og har foreldrene i
ryggen. Dessuten kan man vise til resultater. I andre kommuner som
«forsøker seg» med Oslo-varianten, derimot, ser vi at forbundet
allierer seg med lokale motstandere og trykker på for å forhindre
at Osloskolen «sprer seg».
Vi
må aldri glemme at Utdanningsforbundet er et fagforbund. En
fagforenings hovedoppgave er å forbedre sine medlemmers lønns- og
arbeidsvilkår. Det er helt legitimt og en viktig del av balansen i
arbeidslivet. Medlemmenes ve og vel er imidlertid et hovedanliggende.
Da er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er noe
likhetstegn mellom det som fremmer elevenes interesser
- rett
til å lære, rett til å få kunnskap, ferdigheter og sosial
kompetanse på den ene side - og lærernes ønsker og krav som
fagorganiserte lønnsmottagere på den annen.
Skyver
elevene foran seg
Det
vil alltid være fristende for lærernes tillitsvalgte å «skyve
skole og elever foran seg» og hevde at det som er best for lærernes
lønns- og arbeidsvilkår er best også for elevene.
Mange
av lærernes tillitsvalgte vil gjerne ha det til at det er de
som
«eier skolen», og at de vil ha seg frabedt at samfunnet rundt ved
skoleeier og folkevalgte blander seg inn og krever innflytelse og
innsyn i det som foregår i klasserommet. Med det setter lærerne seg
over lovverk og forskrifter og bryter med FN-konvensjoner.
Opplæringsloven,
Kunnskapsløftet, lovens forskrifter og læreplaner med kompetansemål
er de overordnede styringsdokumentene som skal styre skolen. Slik har
det alltid vært, og en kommune vil risikere å sette lovverket til
side hvis den bare «lot lærerne styre som de ville».
(I
parentes bemerket er de styringsdokumentene som legger rammer for
dagens norske skole, innført av den rødgrønne regjeringen i
perioden 2005-2013, med SV-statsråder som kunnskapsministre. Dagens
borgerlige regjering har stort sett ført politikken videre.)
På
den annen side ville det være dumt og arrogant å avfeie lærernes
faglige råd og stemmer i lokale skolesaker. De vet hvor skoen
trykker og kan gi skoleadministrasjon og politikere kloke pedagogiske
innspill som fremmer elevenes og foreldrenes saklige interesser. Men
innspillene må være innenfor opplæringslovens formålsparagraf og
rammer. De må oppfattes som konstruktive og velmente. Hvis ikke,
oppstår det fronter og konflikter, og partene fjerner seg fra en god
dialog.
I
svært mange kommuner har Utdanningsforbundets tillitsvalgte lagt opp
til en aksjonslinje utenfor folkevalgte fora. De bruker
«utenomparlamentariske» virkemidler og ser ikke ut til å være
villig til dialog og samarbeid med politikere. Det er tilfellet i for
eksempel Sandefjord.
Tilfellet
Sandefjord
«Case
Sandefjord» er blitt landskjent fordi en gruppe opprørske lærere
nektet å etterkomme de folkevalgtes vedtak for
et par år siden.
De er ledet av en ganske aktiv og til dels aggressiv gruppe
tillitsvalgte som gjør hva de kan for å skape uro og undergrave den
lokale skolepolitikken, en politikk som er bestemt av de folkevalgte
i fagutvalg og kommunestyre og
med referanse til nasjonalt lovverk.
I stedet for å henvende seg til de lokale folkevalgte og
argumentere, sender man dypt usaklige og usannferdige innlegg til for
eksempel «Dagbladet» for å sverte Sandefjord og snakke
Sandefjordsskolen ned. Selvfølgelig som en del av valgkampen.
Uenigheten
i Sandefjord var inntil ifjor særlig konsentrert rundt ett redskap
for læring og ett begrep: Halvårsvurdering og «målstyring» (midt
oppe i
alt dette snakkes det om «tidstyver», det vil si overdreven
rapportering og dokumentasjon). Ja,
i noen
år var halvårsvurderingen relativt detaljert i Sandefjord, med
inndelinger og kategorier som ble oppfattet som snikinnføring av
karakterer, selv om det på ingen måte var tilfellet eller
hensikten. Det ble påstått at lærerne måtte foreta 70-80
»avkrysninger» i elevenes halvårsvurderinger. Det var ikke
korrekt, det dreide seg om 17-18 spredt over tid. Men myten om de 70
avkrysningene har vært ganske seig.
En
omforent løsning
Etter
en hissig lokal offentlig debatt for to år siden, tok politikerne
grep og førte partene – foreldrene, lærernes tillitsvalgte,
skolelederne og skoleadministrasjonen – sammen i utredningsgrupper
for å finne frem til en ny «mal» for halvårsvurdering som alle
kunne slutte opp om. Hensikten var å få ro i skolen slik at lærere
og skoleledere kunne konsentrere seg om hovedoppgaven sin: å sørge
for elevenes læring og trivsel.
Det
var en vanskelig prosess. Skolelederne la frem tre alternativer slik
oppdragsgiveren hadde bedt om. Lærerne nektet og la frem kun ett,
nærmest som et ultimatum. Det så en stund ut til at partene ikke
var i stand til å bli enige. En todelt innstilling ble sendt til
skole- og barnehageutvalget. Da slo et enstemmig utvalg i bordet: Bli
enige! Forslagene ble sendt tilbake til partene for en ny runde.
Kompromiss
førte til enighet
Et
kompromiss ble løsningen: Lærernes forslag ble i hovedsak lagt til
grunn for en ny halvårsvurdering, med bare ett lite tillegg:
Kjernefagenes kompetansemål (hentet fra den nasjonale læreplanen
gjennom lov og forskrift ved Utdanningsdirektoratet) ble knyttet opp
mot halvårsvurderingen i den nye malen. Det ble slutt på
avkrysning, i stedet skulle lærerne gjennom prosatekster vurdere
elevenes kunnskaper og resultater sett i relasjon til
kompetansemålene («pensum»).
Modellen skaffet lærerne vesentlig merarbeid i forhold til
avkrysning, men det var slik de ville ha det. Eller rettere sagt:
slik de tillitsvalgte ville ha det. Det hører med til historien at
foreldrene gjennom en spørreundersøkelse ønsket en vurdering som
lå tettere opp til hva skolelederne ønsket, enn hva lærerne
forlangte.
Den
«gamle» halvårsvurderingen har ikke vært i bruk siden høsten
2013, og det har vært ro i Sandefjordsskolen. Inntil nå i
valgkampens sluttfase. En ny «læreraksjon» med heltids
hovedtillitsvalgte i spissen har fått det til å «ulme» igjen, et
uttrykk som den politiske opposisjonen ved Sandefjord Arbeiderparti
har formidlet videre og utnyttet maksimalt til siste time før
valglokalene åpnes. På
selve valgdagen, og i strid med all sedvane, samarbeider
arbeiderpresseavisen Sandefjords Blad med Utdanningsforbundet om
å spille ut gjentatte
harde angrep
for å
gi det lokale Arbeiderpartiet flere stemmer. I tillegg har man i
lengre tid
benyttet sosiale medier og en gratis fulldistribusjons ukeavis
(«Byavisa») maksimalt uken før valget. Ved å bruke Byavisa
tirsdag 8. september har de
tillitsvalgte
lykkes i å agitere for egne påstander som «sannheter» vel vitende
om at ansvarlige politikere og skolefolk i Sandefjord ikke ville få
anledning til å gå i rette med påstandene før valgdagen. Ingen andre skolepolitikere fikk komme til orde.
Byavisa
har i denne saken drevet en kampanjepreget, uprofesjonell
enkildejournalistikk som helt sikkert vil svekke avisens omdømme
blant leserne.
Jeg
som leser mange aviser ser at Dagsavisen (Ap) og flere andre
arbeiderpresse-eide aviser landet rundt, kjører på den samme
linjen. På selve valgdagen. Agitasjonen er åpenbart samordnet.
«Målstyrings-ideologien»
Gjennom
en ny hovedtillitsvalgt i
Sandefjord som
i egenskap av lærer selv i 2013 nektet å følge vedtak fra
administrasjon og folkevalgte, går man i Byavisa løs på en
skriftlig halvårsvurdering og agiterer mot noe som kalles
målstyring. «Lærerne har ikke slått seg til ro med
målstyrings-ideologien som gjennomsyrer Sandefjordsskolen.» Glemt
er enigheten som ble oppnådd i 2014, glemt er signaturen under
kompromisset, glemt er løftet om å bidra til ro i skolen.
Det
er en besynderlig påstand dette med «målstyrings-ideologien» som
skal være så farlig. Norsk skole har alltid
vært styrt av mål og resultater for undervisningen. I gamle dager
brukte man ordet «pensum», nå heter det kompetansemål. Elevene
skal ha som siktemål å lære eller beherske bestemte fag og emner
på ulike trinn. Det er lærernes ansvar å sørge for det. Med seg
har de avdelingsledere på den enkelte skole, som opptrer som
mentorer og rådgivere med fullmakt til å gi ekstra ressurser til
barn som trenger det. Undervisningen skal være tilpasset til den
enkelte elevs forutsetninger.
Foreldre
som støtter læreragitasjonen tar en stor risiko på sine barns
vegne. De risikerer dårligere læringsresultater og setter barnas
fremtid i spill.
Etter-
og videreutdanning
For
å gjøre lærerne enda bedre skikket for oppgaven, er det bevilget
mange hundre millioner kroner av regjeringen de siste to årene, og
Sandefjord kommune følger opp med sine bidrag. Lærerne får tilbud
om etter- og videreutdannelse. Rektorene og avdelingslederne har
gjennomgått «Rektorskolen». Skoleledere får tilbud om å ta
mastergrad med stipend og undervisningsfri. Også barnehagelærere og
assistenter skal få økt sin kompetanse.
Etter
Opplæringslovens forskrifter paragraf 3-1 har grunnskolens elever
rett til vurdering, både underveisvurdering og sluttvurdering – og
en rett til dokumentasjon av opplæringen.
Samtidig
heter det i loven at målene for opplæringen skal være kjent for
eleven, og hva som blir vektlagt i vurderingen av hans eller hennes
kompetane. Noe av det samme gjelder for orden og «adferd»
(oppførsel).
Det
heter videre i paragraf 3-2: «Formålet med vurdering i fag er å
fremme læring underveis og uttrykke kompetansen til eleven.»
Vurderingen skal gi god tilbakemelding og veiledning til eleven.
Etter
mitt syn er det feil å hevde, slik de hovedtillitsvalgte gjør, at
vurderingene kun skal være muntlige. Alle vil forstå følgende: I
de senere år er mange kommuner kommet ut for rettssaker fra
tidligere elever som hevder at de ikke har lært nok på skolen, noe
som har påvirket deres senere livsløp, jobbmuligheter og
livskvalitet. Kommuner som ikke kan dokumentere undervisningen, er
hardt ute og kjøre. Fram mot 2017 skal fylkesmannen føre tilsyn med
skolene i Vestfold for å sjekke om skoleeier tilfredsstiller
opplæringslovens krav til tilstrekkelig opplæring. Flere kommuner i
fylket kan i verste fall få problemer med å dokumentere om lov og
forskrift er fulgt. Sandefjord kan være trygg på resultatet av
dette tilsynet takket være sine skriftlige halvårsvurderinger.
Skriftlige
vurderinger mer presise
Foreldrene
ønsker helt klart skriftlige underveisvurderinger, lærernes
tillitsvalgte i Sandefjord synes det får være nok med muntlige
overleveringer i elev- og foreldresamtaler. (Husk:
Utdanningsforbundet er en fagforening, først og sist.)
Alle
med et minimum av kjennskap til skole og lærere (jeg vet mer om det
enn gjennomsnittet) er helt på det rene med at mange lærere synes
det er «leit» å måtte fortelle at eleven ikke mestrer det som
forventes i forhold til lovpålagte kompetansemål (noen foreldre
kan jo komme til å tro at jeg som lærer ikke er god nok.) Altså må
det brukes noen mykere formuleringer som riktignok ikke er helt
ærlige, men.... Dette er et kjent fenomen, menneskelig og
forståelig. Men tjener det eleven i det lange løp?
Noen
elever kunne jo bli «lei seg». Men det er ikke dette som er
poenget: Mange elever er tjent med å få høre: «Du kan bedre enn
dette. Jeg som lærer har tro på deg. Litt ekstra innsats, eller
hvis jeg eller en assistent hjelper deg litt ekstra, så går dette
bra». Det er ikke sånn at en elev som får en slik beskjed gitt i
beste mening, mister all motivasjon. En beskjed om at «dette mestrer
du ikke» fører ikke til undergangen. Slike beskjeder går hånd i
hånd med meldinger som «flott, dette skal du mestre fint! Stå på!»
Hva er vitsen med veiledning om ikke utsagn som dette skal kunne
aksepteres?
Opplæringsloven
er tydelig
Tilbake
til Opplæringslovens forskrifter 3-3 «Grunnlaget for vurdering i
fag»: Her står det greit at «grunnlaget for vurdering i fag er
kompetansemålene i læreplanene for fag slik de er fastsatt i
læreplanverket, kfr. paragraf 1-1 eller 1-3.» Hva i all verden er
da galt med at halvårsvurderingen som nå benyttes i Sandefjord (med
prosatekster, ikke avkrysning eller nivådeling) er knyttet opp mot
kompetansemålene? Ønsker de tillitsvalgte i Sandefjordsskolen å
bryte med kompromisset for vurderingen fra høsten 2014? Vil de
fortsatt ha uro og «ulming»?
Så
har vi spørsmålet om «tidstyver» i skolen. Da den siste runden
med «ulming» oppsto for noen uker siden, ble de folkevalgte tatt på
senga. Hverken ordfører eller folkevalgte i skole- og
barnehageutvalget hadde fått noen henvendelser fra lærerhold. Hadde
de gjort det, fulgt spillereglene, ville det politiske flertallet i
Sandefjord ha satt seg ned sammen med lærernes tillitsvalgte og
studert deres krav, ført en dialog og forsøkt å komme lærernes
krav i møte – dersom kravene lå innenfor opplæringslovens
rammer.
Men
det har ikke skjedd. Lærernes tillitsvalgte har i stedet «aksjonert»
politisk og ideologisk og latt seg intervjue i den nevnte «Byavisa»
og
bedt om spalteplass i Sandefjords Blad på selve valgdagen – slik
at de som blir angrepet ikke får de samme mulighetene til å
forsvare seg.
Man går løs på «målstyringsideologien» uten å presisere hva
som menes med det, uten å lansere konkrete alternativer, uten å
peke på spesifikke «tidstyver».
Har
man levert innspill?
Solberg-regjeringen
har tatt initiativ til en egen database som registrerer unødvendige
«tidstyver» i offentlig forvaltning. Det er registrert 1.300 slike
tidstyver, mange av dem i skolen. I mars i år ble det oppfordret til
ytterligere en runde med innspill og forslag som kan frigjøre mer
arbeidstid hos alle statlige eller kommunalt ansatte for deres
kjerneoppgaver. Hvert eneste innspill vil bli fulgt opp. Flere krav
til tester og prøver i skolen er alt fjernet.
Da
spør jeg: Har lærernes tillitsvalgte i Sandefjord identifisert
konkrete «tidstyver» og sendt inn sine forslag? Har
de forsøkt å være konstruktive, spilt på lag?
Kommunene
kan selv velge måter å dokumentere sin virksomhet på i tillegg til
et lovpålagt minimum fra sentralt hold. Hvilke vurderinger, tester,
kartlegginger og prøver i Sandefjord er unødvendige og for
tidkrevende?
«Godt
samarbeid»
Vi
folkevalgte setter oss gjerne ned og diskuterer slike ting med
lærernes tillitsvalgte. I Byavisa uttaler en av de
hovedtillitsvalgte: «Det er viktig å få til et godt samarbeid med
politikerne og skoleadministrasjonen. Jeg ønsker å bidra til å
gjøre Sandefjordsskolen til en skole som er god både for elever og
lærere.»
Det
burde i og for seg legge et godt grunnlag for et samarbeid om
skolepolitikken i Sandefjord. Men når vi skolepolitikere får slengt
i ansiktet i
dagene
før kommunevalget at vi har innført et unødvendig, nærmest
skadelig «målstyrings- og testregime» ledsaget av mange kritiske
kommentarer og krav -
da
lurer jeg litt på ektheten i ønsket.
Blant
de beste
Sandefjordsskolen
har de siste årene oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater. I den
nylig vedtatte kommuneplanen ble det lansert en ambisiøs målsetning
som er hentet fra et enstemmig bystyrevedtak i februar 2010: Skolen
skulle være blant de 10 prosent beste skolekommunene i landet innen
2015.
Da
«Tilstandsrapport skole» ble lagt frem for skole- og
barnehageutvalget 21. januar i år, viste det seg at målet var nådd.
Mens Sandefjord i 2010 var nummer 360 av 400 kommuner, er man i år
nummer 40 av 400.
En
tilstandsrapport er et sentralt element i det nasjonale
kvalitetssikringssystemet som ble innført av den rødgrønne
regjeringen og fortsatt av Solberg-regjeringen. Den daværende
regjeringen fastsatte mål
knyttet til læringsresultater, frafall og læringsmiljø som
grunnlag for å vurdere kvaliteten
i grunnopplæringen (St.meld. 31 (2007-2008).
Denne
siste tilstandsrapporten er basert på bl.a. data fra
«Elevundersøkelsen» hva gjelder læringsmiljø, den andre delen
som gjelder læringsresultater er basert på data fra de nasjonale
prøvene ifjor høst. Rapporten belyser i tillegg grunnskolepoeng,
standpunkt- og eksamenskarakter, fritak og gjennomføring etter
første året på videregående trinn, samt annen relevant
statistikk.
Mindre
mobbing
Hva
viste tilstandsrapporten ellers? Sammenlignet med Vestfold og landet
forøvrig har Sandefjord tilsvarende eller bedre resultater når det
gjelder elevenes trivsel og manglende opplevelse av mobbing.
De
nasjonale prøvene viser at de store forskjellene mellom barneskolene
i Sandefjord er i ferd med å utjevnes. Det forklares med at
skoleledelsen har bedre oversikt over og innsikt i kullene og elevene
sine, og at de iverksetter tiltak på et tidligere stadium. Blant
annet har man det siste skoleåret iverksatt en større satsing på
realfag med utdanning av faglærere, deltagelse i realfagsprosjektet
og utvikling av felles fagplaner og vurderingssystemer.
Når
det gjelder grunnskolepoeng fortsetter den positive trenden, og det
til tross for at andelen fritatte elever er lavt. Grunnskolepoeng er
gått opp fra 37,5 i 2009 til 40,1 i 2012 og til 40,8 i 2014.
Tendensen er også positiv for utviklingen til avgangselever det
første året på videregående. Mens andel elever fra Sandefjord som
fullførte og besto Vg1 i 2010-2011 var 74 prosent, var denne andelen
økt til 83 i
skoleåret 2013-2014.
Enstemmig
protokoll
Da
tilstandsrapporten ble lagt frem i januar i år, kunne alle
folkevalgte fra alle partier enes om denne protokollteksten: «Det
var, på tvers av partiene, enighet om at det jobbes godt i skolen og
at man kan være stolt av det arbeidet som er gjort på alle nivåer».
Rådmannens innstilling til saken ble forøvrig enstemmig vedtatt.
Til
tross for enstemmigheten, har Arbeiderpartiet, SV og
Utdanningsforbundets tillitsvalgte fortsatt hakkingen på
Sandefjordsskolen og det med stigende intensitet i valgkampen. Jeg er
i stuss over bakgrunnen, motivasjonen og hensikten med å gjøre
dette. Skal vi ikke fortsette en politikk som beviselig virker? Hva
er alternativet som kan sannsynliggjøre de samme gode resultatene?
Kom
ihvertfall ikke til meg med påstanden om
at «forskning
viser». Jeg og andre skolepolitikere i Sandefjord og
mange andre kommuner i landet er
fullstendig klar over at man får ulike svar og konklusjoner om
man går til
ulike forskningsmiljøer. Forskerne er slett
ikke entydige i sine funn. «Forskere»
er også mennesker med politiske preferanser. Når
én part i denne konflikten hamrer løs på sine motstandere med
argumenter av typen «nyere forskning viser», er
det grunn til å tro at man
henter inspirasjon fra ideologiske kompiser i bestemte
høyskolemiljøer.
Det
kan med letthet vises til andre forskningsmiljøer som har gjort
andre funn og som helt ut støtter og styrker Osloskolens og andre
kommuners veivalg.