fredag 18. desember 2015

Våre kulturelle brønnpissere

Det er sjelden jeg bruker uttrykk som det i tittelen, ihvertfall offentlig, men ser av samfunnsdebatten at det er ganske mye benyttet for tiden. Begrepet har selvsagt noe med lojalitet å gjøre. En slags aksept for at de aller, aller fleste av oss som bor i Norge er vokst opp med en kultur preget av kristendom, humanisme, opplysningstid og troskap mot universelle menneskerettigheter. Respekt for individuell eiendomsrett, også til åndsverk. Alt dette er noe av limet som gjør Norge til et fellesskap, en nasjon, noe som knytter oss sammen og gjør oss stolte.

Akkurat denne tradisjonen vil vi gjerne føre videre. Ikke fordi tradisjonen er gammel, men fordi den er robust og har vist evne til å ta opp i seg nye samfunnsordener, ny innsikt, nye oppdagelser. Vi aksepterer dissidenter og respekterer dem som bryter ut av fellesskapet, tar egne standpunkter, ja, gjør opprør mot det bestående. Åndskamp er en rød tråd gjennom historien fra 1814 til i dag. Den er aktiv også nå. Spørsmålet er i hvilke forbindelser vi skal drive åndskampen, og om for eksempel skolen skal være en ideologisk stridsarena.

Et annet uttrykk er å «skite i eget reir». Jeg vet ikke hva som er verst. Men jeg vet iallfall at skal noe forandres, må erstatningen beviselig være bedre enn det eksisterende. Tradisjon er noe som forener, gir trygghet og samhold. Vi ser det under høytidene. Vi ser det når gangen rundt juletreet utføres av flere generasjoner samtidig: Besteforeldre, foreldre og barn hånd i hånd. En forsamling som fulltonende synger «Deilig er jorden», «Ja, vi elsker», ja, «Julekveldsvise» også for den saks skyld.

Så må det være helt spesielle grunner til at gamle tekster skal «moderniseres». Jeg ler fortsatt overbærende når noen minner meg om omdiktningene i bøkene om Pippi Langstrømpe. Skal vi i en flerkulturell tid også «modernisere» salmevers og adventsdikt bare fordi samfunnet vårt tilsynelatende er blitt mer «pluralistisk»? Selvfølgelig ikke (i mitt hode). Må vi ta inn over oss at mennesker med annen tro og kultur banker på og at vi derfor skal «tilpasse oss»? Også det svarer jeg for min del nei til. Hvis vi hele tiden «tilpasser oss», forsvinner jo det farverike fellesskapet, det som gjør samfunnet variert, spennende og utfordrende. Til syvende og sist mister vi det som gjør oss norske - inntil nå solid plassert i en kristen-humanistisk tradisjon.

Jeg får stadig spørsmål fra muslimske venner: «Hvorfor står ikke dere nordmenn mer opp for hva dere tror på? Tror dere vi vil endre på surer eller annet hellig innhold i Koranen bare fordi det kommer mange ikke-troende til våre land?

Dette var en lang innledning til dagens aktuelle tema: En lærer på Fjell skole i Drammen har tillatt seg å omdikte Eyvind Skeies fjerde adventvers til en tekst som skulle være bedre tilpasset «verdenssituasjonen». Originalversjonen er som kjent denne:

Tenn lys! Nå stråler alle de fire lys for ham
som elsker alt som lever, hver løve og hvert lam.
Tenn lys for himmelkongen som gjeterflokken så.
Nå møtes jord og himmel i barnet lagt på strå.»

Men læreren mente dette ville være for sterk kost for muslimske elever, og at verset heller burde lyde slik:

«Tenn lys! Nå stråler alle, de fire lys for oss
som tar hverandres hender og det er jo på tross
av ulik kjønn og bakgrunn, men vi kan bygge bro
på tvers av det som skiller på tvers av ulik tro»

Legg merke til det mer prosaiske og banale ordvalget i omdiktningen. Et uttrykk for demokratisk (for ikke å si sosialdemokratisk) likhetsideologi. Passe utflytende, vassent og nær intetsigende.

Ikke rart at forfatteren, presten Eyvind Skeie, selv synes omdiktningen er fusk. - Dette hører ikke hjemme i den offentlige skolen. Der skal jo barna få møte den virkelige tradisjonen og den riktige teksten. Samtidig har han forståelse for at enkelte elever vil finne det vanskelig å synge en bekjennende tekst. Da kan man heller gjøre som det er blitt gjort tidligere på Fjell: De barna som har en annen religiøs bakgrunn kan velge om de vil synge eller stå i ro uten å synge. Fellesskapet gjennom sangen er der likevel.

Omdiktningen har en annen og mer alvorlig side: Den er et brudd på åndsverklov, opphavsrett og respekt for ham som har forfattet de fire folkekjære adventversene. Dette bør iallfall ikke en lærer i norsk offentlig skole gjøre. Vi forventer mer fra dem som skal være forbilder og oppdragere for våre barn.

Saken minner meg på at det ikke er «snikislamisering» som er den største faren for norsk kultur og kristen tradisjon, men ettergivenheten og feigheten blant våre egne. Humanetikerne, som har en tendens til å opptre aggressivt og provoserende og nærmest forfølger troende kristne, utgjør kanskje en prosent eller to av befolkningen og er i bunn og grunn uinteressante, men de har utrolig gode kontakter og kompiser i mediene som slipper dem til i tide og utide. Mest for å skape emosjonell spenning, polarisering, kontroverser, motsetninger og overforenklinger – tabloidjournalistikkens bibelvers.


Det er de mange gode, men passive tilskuerne i åndskampen som bør bli mer aktive, sette foten ned og si at nå er det nok.

torsdag 17. desember 2015

Plutselig ser alt annerledes ut

Hadde Jonas Gahr Støre ant hva han satte i gang med sitt famøse utspill på landsmøtet – 10.000 syriske flyktninger – ville han antagelig ha trukket tilbake det grandiose løftet. Plutsetlig var det 30.000 flyktninger som konkurrerte om disse forlokkende mulighetene i en av verdens beste velferdsstater, kjent som generøs, gavmild og delvis også Europas største sosialkontor. Den som kommer først til mølla...
   Flyktningene, asylsøkerne og migrantene hoppet over et titalls stater der de i og for seg kunne være i fred for krigshandlinger. De ville til Norge og Skandinavia, naturlig nok. Migranter som hadde beskyttet opphold i Russland, som hadde bodd der i flere år og snakket russisk, strømmet over grensen ved Storskog. Støre-effekten kom først under en viss kontroll etter flere uker. Men fortsatt savner mange den direkte flyforbindelsen mellom Kirkenes og Kabul, som Støres våpendrager Helga Pedersen krevde midt oppe i støv- eller snøskyen som oppsto.

Naivitet vendt til realisme
Nordmenn, og spesielt svenskene, har vært utrolig naive i forhold til asylsøkere og økonomiske migranter. Den svenske regjeringen måtte bite i det sure eplet og innrømme at den liberale asylpolitikken hadde slått fullstendig feil. Mens gråtende statsråder opptrådte på TV, ble hele politikken gjort om i løpet av noen dager.
   I Norge har Fremskrittspartiet fått ros fra mange uventede hold for å ha vært mest klarysynt – og fått rett i sine spådommer og advarsler. Men også Høyre med Erna Solberg i spissen var realistisk nok til å få til en avtale med støttepartiene for to år siden, som går ut på tilstramning i flyktningepolitikken – av hensyn til velferdsstatens bærekraft på sikt.

Bønn om forlik
Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet reddet seg ut av klemma ved å fordele, eller smuldre opp, ansvaret gjennom bønn om «et bredt forlik». Partilederen visste at om ikke asylsøkersituasjonen kom under kontroll, ville han få uoverstigelige problemer å hanskes med om to år – dersom det ble regjeringsskifte etter valget. Han ville fått konsekvensene av egen politikk i fanget.
   Interessant er det også å se forliksvillighetene om integreringspolitikk, som ble utløst gjennom en ny avtale mellom seks partier tidligere denne uken. Støre vil dele ansvaret for de problemene kommune-Norge vil stå overfor ved bosetting av titusener flyktninger. Han vet også at disse flyktningene bare vil øke problemene med sosial dumping i forhold til norske fagorganiserte når de skal ut på arbeidsmarkedet i en situasjon med stigende arbeidsledighet. Fra før utgjør arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa et betydelig press på lønns- og arbeidsvilkår i deler av markedet. Det er ikke nok å «almengjøre» tariffavtalene. Flyktninger med oppholdstillatelse vil være svært villige til å underby nordmenn i timelønn og arbeidstid. Ut fra det de er vant til, vil de likevel oppnå skyhøy timelønn.

Synkende oppslutning
Som ventet har Arbeiderpartiet fått en kraftig smekk over fingrene som resultat av flyktningetsunamien. Det viser fallende velgeroppslutning på meningsmålinger flere måneder på rad. Fremskrittspartiet er en stigende stjerne og er på nivå med stortingsvalget i 2013. Høyre holder seg på et stabilt og høyt nivå med mindre bevegelser fra måned til måned. Utskiftningene i regjeringen Solberg vil føre til økt popularitet for begge partier.
Plutselig ser verden og stortingsvalget om to år annerledes ut. Det blir likevel ingen parademarsj mot regjeringskontorene. På flere målinger har de borgerlige, ikke-sosialistiske partiene flertall i Stortinget med god margin. Det kommer til å bli kamp til målstreken fram til klokken 21.00 valgdagen. Ved å klare innstramningsjobben i asylsøkerspørsmålet på en brukbar måte, gjennom den sterke samferdselsutbyggingen og de store og nødvendige reformene (som aldri ville ha kommet med Arbeiderpartiet) har Solberg-regjeringen skaffet seg et godt utgangspunkt for en ny fireårsperiode.

Arbeidsmiljøloven
Nå kommer også de første innrømmelsene av at reformene i arbeidslivet virker positivt. Det er slett ikke sikkert Ap vil våge å reversere endringene de har dømt nord og ned de siste to årene. Kommentatorene i Dagsavisen ligger gjerne et hestehode foran den trege partiorganisasjonen:
   «Selv om ingen i Ap vil si det høyt, ser også Ap seg tjent med enkelte endringer i arbeidsmiljøloven. Selv har jeg snakket med Ap-folk som ser fram til en valgkamp der fagbevegelsen sentralt ikke har vetorett på lokale avtaler om fleksibel arbeidstid, for eksempel.» Sitat kommentator Irene Halvorsen i dagens utgave av Dagsavisen.
Høyres slagord om bedre løsninger og nye muligheter har en kraft i seg som mange har undervurdert. De peker tilbake på grunnverdiene om individuell frihet, eiendomsrett, respekt for den enkeltes valg og familien som privat sfære staten ikke skal blande seg inn i eller styre.

Koalisjon av særinteresser
Arbeiderpartiet fomler og vet ikke hva slags nye prinsipper og krav de skal løfte opp på fanene lenger. Man har akseptert kapitalismen og det frie markedet, frihet for nye medier, frihet for åpningstider, frihet på boligmarkedet og mye, mye mer. Partiet fremstår mer og mer som en koalisjon av særinteresser der alle skal få sitt, gjerne i form av økte bevilgninger over statsbudsjettet. Tankesmien Agenda har vært en fullstendig miss. Ikke ett notat, ikke ett standpunkt har vært nytt, djervt eller i strid med partiprogrammet. Ingen moderniserings- eller reformiver. Bare gammelmodige holdninger i en tid som roper på omstilling, nytenkning og kreativitet.
   Høyst sannsynlig vil ledigheten peke nedover når vi er kommet halvveis ut i 2017.

   Høyre og Fremskrittspartiet kan trygt planlegge og gjennomføre neste valgkamp.

onsdag 2. desember 2015

Nye klasseskiller i lufta

Der finnes én dimensjon i debatten om Venstres flyseteavgift som er lite påaktet og problematisert: Når det blir dyrere å fly, vil det oppstå nye klasseskiller blant dem som bruker fly. Velstående mennesker og de som flyr på arbeidsgivers regning, kan fortsette å fly som før, de mindre ressurssterke må se langt etter den vel fortjente sydenreisen, besøkene i Europas hovedsteder og turistmål ellers i vår verdensdel, eller besøket hos slekta i USA.
De etablerte nasjonale, ofte statseide, flyselskapene fraktet i sin tid bare «de rike» til destinasjoner i inn- og utland. «De rike» inkluderer businessreisende til viktige nærings- og finansklynger.

Jevner ut klasseskiller
Så kom lavprisselskapene på vingene med nye konsepter og effektive løsninger som førte til mye lavere flybilletter. En flyreise ble en bussreise. Luksustilværelsen om bord ble redusert. Men «alle» har siden hatt råd til å fly. Det som nå skjer etter at Venstre pukket på at en ren fiskalavgift for syns skyld skal kalles miljøavgift, er at lavprisselskapene må revurdere sitt rutemønster og kanskje flytte sine fly ut av land som Norge. Disse selskapene er sterkt prisfølsomme og vil heller benytte sin flåte fra og til land som ikke innfører seteavgift. Ruter blir nedlagt, tilbudene blir begrenset – og prisen øker. Klasseskiller oppstår.
Er 88 kroner bare å kimse av? Nei, ikke for en barnefamilie, eller en liten eller mellomstor bedrift på Vestlandet og Nord-Norge som trenger hyppig kontakt med kunder, oppdragsgivere og marked. De bedriftene som har behov for å fly mye, blir hardest rammet. Siden seteavgiften gjelder både på utreise og retur innenlands begynner vi å snakke om priser som svir. Er det hva norske bedrifter trenger akkurat nå?

Liten klimaeffekt
Det «sosialliberale» Venstre bidrar til nye klasseskiller i lufta. Det bagatelliserer partiet så godt det lar seg gjøre. «Miljøet», «klimaet» er forklaringen. Alt annet er uviktig. Alt som kan sies å verge oss mot «klimakatastrofen» er bra. Kjør på! Vi skal tvinges til å fly mindre, enda luftfarten står for kun 3 prosent av utslipp innenlands.
Når nordmenn blir tvunget til å fly mindre, forsvinner ikke forurensning fra fly. Flymaskinene blir bare flyttet ut av landet til andre ruter og benyttes der på nøyaktig samme måte som før. Forurensningen går ikke ned, den er eksakt som den var globalt. Siden flyreiser er innenfor systemet med internasjonale kvotekjøp og -salg er det desto mer uforståelig at man bruker flybruk som miljøets versting.
Flyindustrien jobber kontinuerlig med å finne mer drivstoffgjerrige alternativer, og nye typer drivstoff som baserer seg på biokomponenter. Det er bare et spørsmål om tid og rimeligere raffinerimetoder før biodrivstoff er konkurransedyktig.

De fattige taper
Færre flyreiser har nok en dimensjon, som tidligere bistandsminister Erik Solheim gjorde klinkende klart for noen år siden: Det er den fattige verden som får unngjelde når turistene uteblir og reiselivsindustrien går på sparebluss. Arbeidsplasser og økonomiske verdier fordufter. Fattige mennesker blir enda fattigere.

Men Venstres talspersoner stråler i seiersrus. De vil helt sikkert fortsette på samme sporet i fremtidige budsjettforhandlinger: presse regjeringen og true med å kaste den om ikke flyseteavgiften og andre kreative avgifter øker enda mer.

mandag 23. november 2015

Asyl- og innvandrerforliket

I forrige uke ble seks partier og 161 av 169 stortingsrepresentanter enige om et bredt forlik rundt asyl- og innvandringspolitikken. I seg selv er det bra, fordi det nå er mindre sannsynlighet for at nye regjeringer ser seg tjent med å gjøre endringer i skjerpende eller ”liberaliserende” retning. Den omforente asylpolitikken blir norsk politikk i flere, kan hende mange, år fremover
De 18 konkrete enkeltpunktene i forliket er stort sett identisk med hva Solbergregjeringen opprinnelig foreslo, og som ble ytterligere finsnekret av Høyres og Fremskrittspartiets stortingsgrupper. Venstre og KrF diltet med til syvende og sist, men prøver nå i etterkant å tolke asylavtalen litt i ”deres” retning, dvs den er ikke ”så ille” som de opprinnelig mente den ville bli.

Dagsavisen bekrefter
Da er det på sin plass å henvise til fredagens leder i Arbeiderpartiets hofforgan, Dagsavisen: ”Den blåblå regjeringen har fått med seg Stortingets flertall på den kraftigste tilstramning i asylpolitikken noensinne.” Avisen henviser til en uttalelse fra Frps parlamentariske leder Tom Nesvik som hevder at dette har Frp kjempet for i 30 år. Dagsavisen kommenterer: ”Det har han rett i”.
Som svar på Venstres halvhjertede oppslutning om en innstramningspolitikk sendte velgerne partiet godt under sperregrensen i den sist offentliggjorte meningsmålingen. KrF har bare flytter seg opp og ned med noen promiller på de siste gallupene og har overhodet ikke tjent på sin ”liberale” linje overfor asylsøkere og immigranter.

Streng, men rettferdig
Innholdet i forliket minner svært mye om standpunktene til Stoltenbergregjeringen og forsvaret for en ”streng, men rettferdig asylpolitikk”. Jeg har spart på avisinnleggene til tidligere justisminister Grete Faremo og statssekretær Pål Lønnseth. De argumenterte på omtrent samme måte som Erna Solberg og Siv Jensen gjør nå – men på en mye mer dramatisk bakgrunn. Ingen kunne for to-tre år siden drømme om hvilken flyktningetsunami vi ville møte i 2015 og 2016. Hadde innstramningen skjedd tidligere, for eksempel gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringen og ”støttepartiene” i 2013, ville vi antagelig stått bedre rustet til å håndtere dagens flyktningestrøm – og mottakene kunne vært tømt for å gjøre plass til noen av de nyankomne. De over 5.000 mottaksbeboere som de siste årene har fått opphold, men ikke plass i noen kommune, ville vært på god vei inn i integrering i norske lokalsamfunn.

Støvet rundt asylbarna
I stedet har det politiske Norge vært tvunget til å håndtere saker som ”asylsøkerbarna” og alt det støvet som KrF og Venstre lot virvle opp i den forbindelse. Denne parentesen i norsk flyktningepolitikk kostet mye arbeid og tapt tid, og flere familier med grunnløse og avslåtte asylsøknader kunne vært returnert til fordel for de mange nye med virkelig beskyttelsesbehov som banker på asylsøkerdøra.
Venstre og KrF har, etter min mening, gjort stor skade med sine i og for seg snille, velmente og humane holdninger. De har forsinket flere prosesser. Først gjennom motstanden mot å hjelpe flyktninger der de er/var i nærområdet rundt Irak og Syria (hvor norske kroner kan gjøre mye mer nytte for seg enn i Norge), dernest – i disse dager – å undergrave regjeringens forslag til dekning av 9,5 milliarder kroner ekstrautgifter til flyktninger i Norge.

Hellig og urørlig
For KrF er bistandsbudsjettet noe ”hellig” og urørlig. ”De fattige ute i den fattige verden blir rammet”, heter det. Uten å ha fått med seg at mange av ”de fattige” er ikke der ute lenger – de er kommet til Norge. Norge bruker en del av bistandsbudsjettet i en akutt og presset situasjon til å dekke ekstrakostnader på kort sikt. Helt i tråd med FNs og OECDs regelverk. Sverige og andre land bruker nå mye mer av sine bistandsbudsjetter på flyktninger i Europa. Det må kunne aksepteres for 2016. Senere kan og bør bistandsbudsjettet bygges opp igjen.
Kristelig Folkeparti har allierte i alle de ”frivillige” eller statlige flyktningeorganisasjonene, der medarbeiderne både hjemme og ute er statsfinansiert som offentlige ansatte. De meler sin egen kake og har ikke noe ansvar for helheten. De er rene lobbyorganisasjoner og særinteressegrupper. Det gjelder også FN-relaterte organisasjoner som er vant til å være en urokkelig del av det norske statsbudsjettet.

Hummer og kanari
I debatten rundt forliket og innstramningstiltak har mye vært sauset sammen som ikke hører sammen:
For det første måtte regjeringen gjennomføre en ekstraordinær lovendring i stor hast for å håndtere den alvorlige situasjonen ved russergrensen på Storskog. En situasjon som Putins Russland selvsagt kunne ha håndtert om landet ønsket det. Å åpne grensene mot Norge på vid gap, sende flyktninger over med beskjed om at de er uønsket i Russland, var nok en takk for sist fordi Norge er med på sanksjonene etter annekteringen av Krim og Putins støtte til borgerkrigen i Ukraina.
Dette hullet i grensekontrollen blir nå tettet, Norge vil pukke på returavtalen fra 2007 og forhåpentlig sette opp direktefly fra Kirkenes til Kabul og andre steder der flyktningene lever i trygghet fra krig og forfølgelse. Husk at FN og flyktningekomissæren godkjenner retur også til land i krig eller borgerkrig dersom der finnes relativt trygge regioner innenfor landets grenser. Det gjelder både Afghanistan, Pakistan og Irak.

Generell innstramning
For det andre er og var det uomgjengelig nødvendig å foreta en kraftig generell innstramning i flyktningepolitikken slik at Norge ikke blir blant verdens mest attraktive for økonomiske immigranter. Dette har Stortinget nå gått med på gjennom forliket. Venstre og KrF kan si hva de vil.
Et viktig instrument for å få kontroll med situasjonen, er innføring av instruksjonsrett for regjeringen i forhold til klageorganet UNE. Endringen er overmoden. Det er greit at en avslått asylsøknad bør gis mulighet for ny og avgjørende behandling i UNE, men i dagens situasjon bør signalet være til dem som opprettholder asylsøknaden etter avslag, at de har lite å hente ved en klage eller anke. UNE er ingen domstol, og regjeringen er i sin fulle rett til å instruere UNEs medarbeidere til å følge justisdepartementets syn og skjønn i sakene. Enkeltmedarbeidere i UNE skal ikke lenger få anledning til å drive en ”privatpraksis” om de synes synd på enkelte asylsøkere.

Ja til integrering
Det tredje debatt-temaet før og under forliksforhandlingene er integrering. Her er jeg mer på linje med støttepartiene. Selvsagt skal alle krefter settes inn på integreringstiltak som virker, og kommunene bør få økte ressurser og statsgarantier også ut over en femårsperiode, ellers vil sosialstøtteutgiftene gå rett til himmels etter introduksjonsperioden. Det er ingen selvfølge at flyktninger innen noen få år vil være selvhjulpne økonomisk og stå på egne bein uten å belaste lokalsamfunnene.
Et poeng er at integreringstiltak ikke hører hjemme i diskusjonen akkurat nå. Det er noe som kommer i en egen melding som regjeringen forbereder til våren. For øyeblikket har myndighetene mer enn nok med å identifisere og kontrollere flyktninger, sørge for rask retur av dem som ikke har behov for beskyttelse og skaffe mer langsiktig plass til alle dem som nå bor på midlertidige, akutte mottak (hoteller, haller, telt og andre uegnede midlertidige oppholdssteder).

Avklaring først
Det er først når behovet for beskyttelse er avklart, at integrasjonsarbeidet kan starte. Asylsøkere som trolig ikke vil få opphold i Norge skal naturligvis ikke avkreves eller gis norskopplæring (ihvertfall ikke i dagens omfang), arbeide utenfor mottaket eller få anledning til å bosette seg selv hvor de vil. I det siste tilfellet vil flyktningene søke til ghettolignende strøk i Oslo og andre større byer – hvor de kan forsvinne ut av myndighetenes kontroll. Og med fare for at vi får norske Molenbeek-reir for IS-krigere.
Tre faser altså: Avklaring med oppholdsvedtak ja eller nei, retur av lykkejegerne - de økonomiske immigrantene - deretter integrering av dem med beskyttelsesbehov..
Jonas Gahr Støre var den som i virkeligheten åpnet slusene for flyktninger med sitt famøse løfte på landsmøtet i våres om å ta imot 10.000 syrere. Det er dette tallet 30.000-40.000 flyktninger nå konkurrerer om å fylle. Først til mølla…

Støttepartiene forsinket det hele
Samtidig har Støre rett på ett punkt i sin kritikk mot regjeringen: At prosessen og innføring av innstramningstiltak er gått for tregt. Det skyldes ikke regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet, de ble enige ganske raskt. Det var ”støttepartiene” KrF og Venstre som forsinket det hele. Regjeringen burde ha hoppet over dette leddet og gått rett til Arbeiderpartiet og Senterpartiet for en avtale.

Men det skjedde ikke, og nå får vi bare gjøre det beste ut av det.

tirsdag 17. november 2015

Krig først - deretter diplomati og fred


Undertegnede har med forsett ventet noen dager med å kommentere terrorangrepene i Paris, reaksjonene, analysene og løsningsforslagene.
Det er unødvendig å følge opp de mange sjokkpregede og følelsesladede beskrivelsene av det som skjedde i Paris. Ethvert menneskelig vesen med hode og hjerte kan bare si seg enig med USAs utenriksminister John Kerry når han karakteriserer IS-krigerne som «psykopatiske monstre».
I kjølvannet av tragedien kommer de velkjente oppfordringene om ikke å «overdrive» motangrep, ikke sette personvernet til side og ikke la overvåkningsorganer ta i bruk verktøy som er nødvendig når demokratienes voktere skal utføre den jobben folkevalgte nasjonalforsamlinger har bedt dem gjøre.
Jeg har sagt og skrevet det før: Datatilsynet er av og til de kriminelles og terroristers beste venn her i landet, og noe tilsvarende gjelder i altfor mange andre land.

Frankrike i krig
Frankrikes president har uttalt at «landet er i krig» og at kampen mot IS vil bli nådeløs. Bombeangrepene mot IS-kontrollerte områder og posisjoner er trappet kraftig opp, og en tredobling av innsatsen kan ventes når hangarskipet «Charles de Gaulle» er på plass i Middelhavet. Russerne har steppet opp bombingen drastisk det siste døgnet. Frankrike og Russland skal nå koordinere angrepene sine, og den franske presidenten gjester Moskva i neste uke. Vi ser konturene av den eldgamle stormaktskoalisjonen fra 1800-tallet.
Franskmennene bomber, russerne bomber, amerikanerne bomber, dog ut fra forskjellige motiver og mot forskjellige mål. Russerne angriper de moderate og demokratiske motstandsbevegelsene som har gjort opprør mot det tyranniske Assad-regimet, milits som blir støttet og utstyrt av USA. De andre i anti-IS-koalisjonen gjør så godt de kan for å drive tilbake hovedfienden, som er IS, ISIL, «Kalifatet». Her er alle arabiske land medaktører.

Nødvendige angrep
De målrettede angrepene er, mener jeg, nødvendige for å stanse Den islamske statens ekspansjon geografisk. Om de ikke fant sted, ville størstedelen av Irak med hovedstaden Bagdad snart være på Kalifatets hender og Iraks skjøre statsbygg rase sammen. Langt større områder i Syria ville bli erobret av IS og landet gå helt opp i limingen, med det kaoset og de ufattelige menneskelige lidelser det ville påføre befolkningen som ennå holder til innenfor grensene. Får IS kontroll over alle Iraks oljekilder, vil de står enda sterkere ved nye okkupasjoner – og i mulighetene til å etablere «en annen front» i selve Europa. Aksjonene i Frankrike blir bare en forsmak på hva de europeiske landene vil bli stilt overfor dersom det skjer.
I en krig står ikke alle parter fritt til å velge våpen og virkemidler. Kriger av denne typen er asymmetrisk. USA, Frankrike og andre land har forsøkt etter beste evne å demme opp for Kalifatets utbredelse geografisk og vil antagelig lykkes med det. Satelittovervåkning, radaranlegg og øyne og ører på bakken kan uten store problemer identifisere og lede fly og langtrekkende missiler mot kommandosentraler, ammunisjonslagre, drivstofftanker, treningsleire, kolonner med militære kjøretøyer, stridsvogner, minefelt, ja, infanteri med håndholdte granatvåpen for den saks skyld.

Skal strupes økonomisk
I disse dager og timer rettes angrepstoktene mot oljekilder og andre finansieringskilder til Den islamske staten. Når disse kildene er tømt, vil IS ikke lenger ha ressurser til å fortsette den territorielle ekspansjonen eller kontrollen. Det er det som gjør IS-ledelsen så desperat nå.
Uansett er det nødvendig, i den fasen man er inne i, nettopp å bruke «bomber og granater», krigens virkemidler. Det er ikke andre valgmuligheter. Motstanderen forstår ikke noe annet språk. IS har tatt initiativet til krigen og får det svaret de fortjener. Samtidig er det viktig å huske på at «Kalifatet» ikke er noen legitim stat. De arabiske og europeiske maktene trenger strengt tatt ikke følge «krigens lover» eller internasjonale konvensjoner for å slå til mot IS. Det dreier seg om en undersivilisert bande av forbrytere mot menneskeheten.

Noen må ned på bakken
Problemet er at skal Kalifatets psykopatiske monstre i menneskeskikkelse elimineres, må noen før eller senere ned og inn på bakken for å erobre byene og landsbyene og renske ut de siste IS-reirene. Det blir ikke enkelt. De som slåss best akkurat nå, er den ikke-kommunistiske kurdermilitsen og noen av de regjeringstro, shiamuslimske styrkene Bagdad disponerer. Pluss noen opprørsgrupper inne i Syria. USAs president gjentar gang på gang at det er uaktuelt med amerikanske innsatsstyrker på bakken, selv om «rådgivere» og mindre spesialstyrker kan bli benyttet i en slags «under cover» krig. Det samme gjelder nok Frankrike og Storbritannia og EUs forsvarsstyrker. NATO-kommandoene er foreløpig ikke tatt i bruk.
Men: når IS er nedkjempet militært – og det vil de – hva så? Parallelt med krigen som pågår, må selvsagt de diplomatiske forsøkene for våpenstillstand og fred intensiveres. Her har Russland og Iran en viktig rolle sammen med araberstatene i regionen. Hittil har Russland og China som faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd lagt ned veto mot enhver resolusjon som tar sikte på å fjerne Assad-regimet. De to stormaktene bærer et hovedansvar for at man ikke er kommet lenger langs det diplomatiske sporet.

Vil Russland gå inn?
Paradoksalt nok er Russland den eneste militærmakten med muskler som kan tenkes å gå inn med et begrenset antall regulære styrker i Syria. Det blir i tilfellet for å redde Assad-regimet som igjen er Russlands allierte i denne delen av Midt-Østen. Hele konflikten har overtoner fra den kalde krigens dager (som er i ferd med å oppstå på ny med Putin som drivende kraft). Russlands de facto diktator har skaffet seg en form for legitimitet for inngripen ved den IS-installerte bomben i det russiske flyet som styrtet over Sinai. Russiske myndigheter har nå erkjent at flyet styrtet på grunn av en bombe ombord.
Spesialstyrker er helt sikkert på vei – eller er allerede i beredskap i den russiske basen og enklaven Tartus på den syriske kysten.
Den russiske marinebasen i Tartus og dens betydning for krigen i Syria har vært et fraværende eller underkommunisert element i konflikten. Dens rolle har vært overdøvet av katastrofereportasjer og presentasjoner av menneskelige lidelser blant sivilbefolkningen og flyktningestrømmen. Hverken reportere eller analyseorienterte journalister har lagt noen vesentlig vekt på dette forholdet. Det er urovekkende fordi vanlige mennesker i Europa og USA ikke har fått hele oversikten over dramaet, «plottet», alle enkeltdelene konflikten består av.

Fra den kalde krigen
Marinebasen i Tartus på Syrias middelhavskyst ble etablert under den kalde krigen (1971), og er Russlands eneste gjenværende utenfor det tidligere Sovjet-Unionen. Den er ikke noen «flåtebase» med fast stasjonerte krigsskip, men et logistikkanlegg og teknisk støttepunkt. Foreløpig er basen uten de tekniske installasjoner som gjør den til en fullverdig kontroll- og varslingssentral med et kommandoapparat som kan lede store militære operasjoner. Men det kan raskt endre seg.
I Tartus, som er en by på 115.000 innbyggere bare to mil nord for grensen til Libanon, befinner det seg flere tusen russere knyttet til selve marinebasen. Den ble nylig forsterket med 4.000 militært og sivilt personell, hvorav det meste utgjør en sterk vaktstyrke. Under opprøret mot Assad sørget russerne for å overføre et større antall kamphelikoptere fra Kaliningrad ved Østersjøen (Königsberg, Øst-Preussen).

Russisk minoritet
Det hører med til historien at omlag100.000 russere er bosatt i Syria, og også denne minoriteten er nå urolig for hva som vil skje. Tartus-basen vil være deres siste evakueringshavn dersom alt rakner. Det vil det neppe gjøre. Tvert imot kan Putin dra sitt velkjente kort: Russiske minoriteters velbefinnende og rettigheter er «moderlandets» ansvar også når de befinner seg utenfor Russlands grenser.
Formelt er Tartus-basen en del av den russiske Svartehavsflåten. I tråd med Putins gigantiske opprustningsplaner ble det i 2009 startet et program for gjenoppbygging og utvidelse av basen etter forfallet på 1990-tallet. Russland har klare stormaktsambisjoner, og Tartus skal være støttepunkt og gi et russisk fotfeste i Syria og ararberverdenen. Det er derfor ikke så merkelig at Putin støtter Assad-regimet av alle krefter. Tartus kan falle dersom et vestorientert, demokratisk regime tar over uten at Russland får avgjørende innflytelse.

Våpensalg
Et viktig tilleggsmotiv for å støtte Assad, er at Russland er Syrias viktigste leverandør av våpen, og det meste av leveransene foregår over Tartus havn, som har dypvannsfaciliteter og kan ta imot alle typer russiske krigsskip, bortsett fra hangarskipet «Admiral Kuznetsov».
Antagelig må araberstatene, EU, Frankrike og USA gi Putin underhånden forsikringer om at Russland vil få beholde Tartus etter et eventuelt regimeskifte, og partene som skal danne et nasjonalt grunnlag for et nytt styre må gå med på en slik garanti.

«Fordelen» med en eventuell russisk militær innsats på bakken i Syria, er at russerne har en lang og besk erfaring med kamp mot det de definerer som terrorister. Tetsjenia er det mest grufulle eksemplet. Settes russiske militæravdelinger inn mot IS, vil vi se en nådeløs og brutal krigføring uten sidestykke, selv i en krig og borgerkrig der de mest bestialske metoder har vært benyttet allerede.

mandag 16. november 2015

Permanent bevæpning - for vår trygghet og politifolk i selvforsvar

Justisminister og politidirektorat har vedtatt at den midlertidige bevæpningen av norsk politi skal opphøre og ikke forlenges. Det er både en positiv og en negativ beslutning. Den positive går ut på at de konspiratoriske hodene ikke fikk rett: alle de som hevdet at den midlertidige bevæpningen bare var et påskudd for snikinnføring av permanent tilgjengelige våpen.
Opphøret av bevæpningen har stilt disse i et lite troverdig lys. Hverken PST, politiets ledelse eller den ansvarlige statsråd har ønsket å bruke sikkerhetstjenestens beredskapsvurdering til noe annet enn det som ble uttalt. Kritikken rammer både de som av politiske og ideologiske grunner er motstandere av alt som smaker av noe «autoritært», makter eller myndigheter, «øvrigheta», borgerklassen - og de som ikke vil vedkjenne seg at verden har forandret seg, at den er blitt farligere og mer uforutsigbar.

De snille moralistene
De siste er gjerne av det slaget som elsker å stille seg i «snill» positur, som opptrer som godhetstyranner eller som er så naive at de kappes med strutsene om å stikke hodene dypest ned i sanden. Lukk øynene, så ser vi ikke farene i øynene.
Det er sant nok at nordmenn flest har vennet seg til å se norsk politi med pistol i beltet det siste drøye året. Våpenhylsteret er avmystifisert og blir nå betraktet som en del av uniformen. Det har ikke vært noen merkbar økning i våpenbruk, og uhell under påkledning eller lading har vært forsvinnende få med tanke på hvor mange politimenn og -kvinner som har båret sine tjenestevåpen daglig i de månedene bevæpningen har vært påbudt.

Svært få uhell
Det er visstnok registrert vel 20 såkalte «vådeskudd» i forbindelse med politiets bevæpning. Ingen har ført til personskade. Det dreier seg om skudd som blir avfyrt ukontrollert. Men den alminnelige avisleser har instinktivt en følelse av at vådeskudd er noe langt farligere, fordi uttrykket gjerne opptrer i forbindelse med jaktulykker eller uhell som fører til død og lemlestelse. Det er slik «vådeskudd» blir benyttet i nyhetsspaltene, og jo mer tabloid avisen er, desto mer blir begrepet brukt bevisst for å spre frykt – også i tilfellet politibevæpning.

Skal ramme motstandere
Den midlertidige bevæpningen kombinert med ukontrollerte skudd har også vært benyttet bevisst for å ramme partipolitiske motstandere. Spesielt den hevngjerrige stortingsrepresentanten for Arbeiderpartiet, Tadia Hajik, har brukt de tyve vådeskuddene i et forsøk på å ramme sin argeste motstander, justisminister Anders Anundsen. Selveste justiskomiteen, der Hajik er leder, innkalte Frp-statsråden til Stortinget for å bli «grillet» om vådeskuddene. Selvsagt kom han uskadet fra det.
Men nå er altså bevæpningen opphevet, og patruljerende politifolk må løpe til bilene sine eller til kammeret for å skaffe seg våpen i akutte og livstruende situasjoner. De som vil slå seg på brystet som «snille og gode», har vunnet. Verden blir vel mindre farlig nå, ikke sant?

Lytter ikke til politiet
Politiets eget fagforbund ønsker permanent bevæpning. De vet hvor farlig det er blitt der ute. De ønsker egenbeskyttelse, en mulighet til å forsvare sine egne liv. De vet at de farligste kriminelle alt er tungt bevæpnet. I en del situasjoner står nå de som skal beskytte oss mot vold og trusler, ran og overfall, ubevæpnet og selv sårbare.
Det er ingen vedtatt sannhet, som noen hevder, at «vold nødvendigvis avler vold» - at farlige voldsmenn vil ty til våpen i enda større grad enn før fordi politiet har en pistol i beltet. De farlige kriminelle er allerede bevæpnet. Selvfølgelig finnes det «forskere» som mener noe annet, som henter rapporter og vurderinger fra andre land, ofte fjernt fra norsk virkelighet. Det finnes også dem som mener at væpnet politi virker forebyggende på alvorlige straffbare handlinger, at væpnet politi virker avskrekkende. Folket er delt omtrent på midten i spørsmålet, et lite flertall ønsker ikke alminnelig bevæpning, mens et stort mindretall ønsker å se politi med våpen.

Hører ikke på fagforeningen
Vanligvis lytter rødgrønne partier, og i særdeleshet Arbeiderpartiet, til «faglige» råd fra sine parhester i fagbevegelsen. Ikke så i dette tilfellet. Her vet politikerne deres best. Man tviholder på illusjonen om at verden ikke er ond, den bare blir det hvis politiet får våpen. Jeg har en mistanke om at Arbeiderpartiet ville inntatt en annen posisjon dersom partiet hadde regjeringsmakt.
Vi bør få en ny runde om permanent bevæpning i Stortinget, noe særlig Fremskrittspartiets talspersoner har varslet. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av terrorangrepet i Paris eller den ukontrollerte flyktningebølgen på Kontinentet og i Skandinavia. Det er den generelle situasjonen i en usikker og utrygg verden som bør danne bakteppet for et nytt initiativ.

Av og til bør slike initiativ gjennomføres selv om utsiktene til å få Stortingets flertall med seg er høyst usikre. Det kan bli en demonstrasjon av at noen tør å ta ansvar. Og: hvis (jeg sier når) det skjer alvorlige terroranslag eller kriminelle handlinger der våpen kunne ha gjort en forskjell et sted i Norge, da har de som har ønsket permanent bevæpning ryggen fri, og det moralske ansvaret for resultatet vil falle på dem som sa nei.

SISTE: Det skal nå foretas en ny trusselvurdering, og opphør av politibevæpningen er fremskutt til 1. desember. Utsettelsen påvirker ikke innholdet i denne bloggen.

søndag 15. november 2015

Bredt forlik - uten KrF og Venstre

Omtrent alle partiene på Stortinget – bortsett fra SV – er i utgangspunktet innstilt på å snekre det man kaller «et bredt forlik» for å demme opp for den voldsomme asylsøkerflommen som skyller inn over landet denne høsten og som ventelig vil fortsette neste år.
Fredag 13. november hadde Vårt Land en god analyse av standpunkter, flertall og mindretall av partier («Helt på kryss og tvers»). Ingressen lyder: «De blåblå får ingen klar bane med flyktningeforlik. En haug motkrav handler om noe annet enn å være tøff i klypa».

Korrekt beskrivelse
Det er en korrekt beskrivelse å nevne «motkrav» i denne forbindelse. For hverken Kristelig Folkeparti eller Venstre har tenkt å være med på noen innstramning. De styrer unna med lister over innspill og krav – ingen av dem gjelder en strammere flyktningepolitikk. KrF vil omtrent ikke ha noen kutt, skriver VL-kommentator Per Anders Hoel: «Det handler faktisk om det motsatte, nemlig å øke offentlig innsats på andre plan». Hareide vil styrke kommuner, Husbanken og ikke minst gi bedre omsorg for mindreårige asylsøkere. Seks av partiets forslag handler nettopp om «hjertesaken»: Unge asylsøkere.
Venstre på sin side vil ha effektiv saksbehandling, men vil styrke apparatet for integrering, særlig vil partiet ha asylsøkerne raskt ut i jobb. Begge partier tar nærmest utgangspunkt i at flertallet av de 30-40.000 tusen asylsøkerne som vil ha gått over norskegrensen i 2015, skal bli her permanent. Pluss et tilsvarende, eller høyere, antall neste år.

Dårlig timing
Det er rett og slett utidig – ekstremt dårlig «timing» - å blande slike temaer og standpunkter inn i debatten nå – de hører hjemme i forebyggende tiltak som kommer i en egen integreringsmelding til våren. «For Høyre/Frp handler det nå om strakstiltak – ikke seminar om omsorg», som Vårt Land skriver.
På den annen side står Arbeiderpartiet og Senterpartiet klar til å inngå et reelt forlik som bidrar til å løse de akutte problemene. Som Vårt Land oppsummerer: Sentrumspartiene fremstår som mer omstendelige og Arbeiderpartiet som de blåblås mest rasjonelle partner.

Riktig analyse
Det er en korrekt analyse, og dersom Erna og Siv vil, kan de med letthet og med samarbeidsavtalen i ryggen, gjøre seg fort ferdig med Venstre og KrF og gjøre det som er nødvendig for nasjonen Norge, sammen med det store flertallet i Stortinget.
Samarbeidsavtalen mellom de fire partiene som holder Solbergregjeringen oppe, hjemler nemlig prosedyrer for hvordan de blåblå og «støttepartiene» skal håndtere uenigheter seg imellom, i samarbeidsavtalens punkt 5, a til k, side 4-5.
Avtalen gir grei beskjed om at de fire først skal snakke sammen, dernest står regjeringen fritt til å gå til Stortinget og andre partier dersom enighet ikke oppnås. («Avtalen er ikke til hinder for at regjeringen eller partiene i Stortinget danner andre flertall, så lenge avtalens intensjon og prosedyrer er fulgt»).

De store må ta over
Asylsøkerkrisen er nettopp en slik sak der en ansvarlig regjering må trå til med kraft, styrke og rasjonalitet. Jeg regner ikke KrFs eller Venstres standpunkter for å være i samsvar med nasjonale interesser i en akutt situasjon vi står midt oppe i. Nå må de store og ansvarlige partiene ta over og om nødvendig skyve 4-5-prosent-partiene til side.
Selvsagt snakker også Hareide og Skei Grande retorisk om behovet for «rask retur» og at de er åpne for å stramme inn. Men hverken KrFs 27 innspill eller Venstres 15 er i nærheten av å ta situasjonen virkelig på alvor. Til det har de to partiene for mange kjepphester, særstandpunkter og emosjonelle instinkter i forhold til «mennesker på flukt».

Andre allierte
Skillelinjene i debatten rundt behovet for innstramning og strakstiltak går ikke mellom rødt og blått i politikken, slik Vårt Land også skriver: «Det er klarere enn på lenge at det er Ap – og ikke sentrumspartiene Venstre og KrF – som er regjeringens potensielle allierte i flyktningepolitikken».

Da sier jeg: Bruk dette flertallet. KrF og Venstre har spilt seg ut over sidelinjen, der de møter SV i hjertelig enighet.

tirsdag 3. november 2015

Hopp over støttepartiene

Det «hardner til» i forhandlingene mellom Solbergregjeringen og de såkalte samarbeidspartiene Venstre og KrF om det ekstraordinære flyktningebudsjettet i 2016. Og om valg av virkemidler for å bremse flyktningestrømmen.
   Forhandlingene er ledd i samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige eller ikke-sosialistiske partiene. Blir de ikke enige, står regjeringen fritt til å vende seg til Stortinget. Denne gang bør Erna Solberg gjøre nettopp det så snart som mulig. Å forhandle med snillistiske særinteressepartier er ikke umaken verdt i flyktningespørsmålet.

Gå til Arbeiderpartiet og Sp
Da er det mye bedre å gjøre en avtale, inngå et forlik, med Arbeiderpartiet og muligens Senterpartiet. Hvorfor? Fordi Jonas Gahr Støre innbiller seg at tiden fremover mot stortingsvalget i 2017 blir en parademarsj mot seier. Da vil han og en Ap-regjering få hele flyktningeproblemet i fanget og vil bli nødt til å opptre ansvarlig uansett hva de sier og gjør i opposisjon. Ihvertall må Støre betrakte et slikt scenario som realistisk eller tenkbart. 
   Fra 2017 vil han få problemer med både å finansiere kanskje ett hundre tusen flyktninger fra perioden 2015-17 samtidig som velferdsstaten skal opprettholdes eller helst utvides (rettighetslovgivningen og de skyhøye forventningene peker fortsatt oppover).
  Titusener av nye stillinger i stat og kommune vil følge av et regjeringsskifte om to år. Når partiet ikke vil utnytte oljerikdommene våre lenger, ikke ta fra oljefondet og ikke sørge for en modernisering av Norge (særlig ikke offentlig sektor) har Støre ikke uendelige ressurser å ta av. Han kommer til å øke skattene, javel, men også der er det en smertegrense som selv ikke et skatteglad sosialdemokratisk parti tør overskride.

Felles plattform
Arbeiderpartiet har i bunn og grunn en mye, mye strengere flyktninge- og asylpolitikk enn KrF og Venstre. Også når det gjelder virkemidler står Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre hverandre nær: De står sammen når det gjelder returpolitikk, beskyttelse av asylinstituttet og skepsis til strømmen av økonomiske migranter. Norge må ikke fremstå som så attraktivt at vårt vesle land med 5,5 millioner innbyggere får hele trøkket av migranter og flyktninger som befinner seg i Europa og har entret Schengen-landenes grenser. Arbeiderpartiet og LO har selvsagt merket seg den siste forskningsrapporten som viste at lønnsutviklingen innen bestemte sektorer som renhold, restaurant- og bygningsarbeid er blitt 8 prosent lavere enn den kunne ha vært etter at Øst-Europa kom med i EU og Schengensamarbeidet.

Lavere lønnsnivå
Presset på Arbeiderpartiet fra fagforbundene vil bare øke etter hvert som man ser for seg en utvikling i retning redusert lønnsutvikling i de fagene titusener av flyktninger skal inn i for å bli integrert i arbeidslivet. For det er ingen tvil om at syriske og andre flyktninger vil gå med på et lavere lønnsnivå enn det etniske nordmenn er villig til. Og det skal bli ganske vanskelig å kontrollere dette arbeidsmarkedet for å forhindre en uønsket utvikling i lønns- og arbeidsvilkår. I tillegg kommer stigende arbeidsledighet spesielt i oljerelaterte næringer.

   Jonas Gahr Støre er selvsagt fullt ut oppmerksom på alt dette, og han tror, som sagt, at en valgseier i 2017 er innen rekkevidde. Altså vil han måtte forberede seg på ansvaret alt nå. Derfor vil han være interessert i å snakke med partier med samme plattform. Den invitten bør Erna og Siv gripe med begge hender.

fredag 30. oktober 2015

Et godt utgangspunkt

Regjeringens forslag til dekning av de ekstra flyktningekostnadene neste år burde være et godt utgangspunkt for forhandlinger i finanskomiteen om et bredt flyktningeforlik. Ekstraregningen blir på 9,5 milliarder kroner. Noen av elementene i kuttene er dypt beklagelige med tanke på en langsiktig nødvendig omstilling for arbeidsplasser og næringsliv. Som kutt, eller skal vi si, utsettelse, av skattelettelser. Det gjelder særlig formuesskatten som rammer norske arbeidsplasser og svekker norske eieres konkurransekraft. Men vi tåler en mindre utsettelse.
   Både høyskatte- og utgiftspartiene KrF, Venstre, Arbeiderpartiet og SV vil se på denne reverseringen som en solid innrømmelse og vil gjøre det lettere å finne sammen om et forlik. Selvfølgelig vil særlig KrF ikke være fornøyd, av en eller annen grunn innbiller partiet seg at bistandsbudsjettet er "deres" , en hellig ku som ikke skal røres. Til tross for bistandsbudsjettets svært omstridte resultater når det gjelder utvikling og vekst i mottakerlandene.
   Selvsagt er det riktig å ta en god bit fra dette budsjettet. Det er like mye bistand å hjelpe syrere i Norge som å hjelpe dem i hjemlandet, eller i området omkring der de oppholder seg. Dessuten skal de aller fleste syrere hjem igjen om 3-5 år når forholdene er blitt bedre og borgerkrigen over (den kan ikke fortsette i all evighet). I mellomtiden vil syriske krigsflyktninger ha skaffet seg skolegang, utdannelse og arbeidserfaring når de vender hjem fra Norge og skal bygge opp landet sitt igjen. De vil representere en stor ressurs i hjemlandet. Takket være norske bistandsmidler brukt på dem i Norge.
   Jeg tro også at resten av pakken med kuttforslag, noen budsjettøkninger, vil være spiselige for et flertall. Kommer ikke KrF og Venstre regjeringen i møte her, kan Erna Solberg gå til Arbeiderpartiet. Her er det ingen konsultasjonsplikt med samarbeidspartiene. Alt vil denne gang foregå i finanskomiteen. Å bruke noen ekstra oljekroner må kunne aksepteres i en helt ekstraordinær situasjon, slik Stoltenberg gjorde det under finanskrisen. Utfordringen blir å finne tilbake til en mer edruelig bruk av oljepenger når krisen er over. Vi klarte det i 2010-2011. Da var likevel oljeprisen høy og inntektene tilsvarende solide.
   Den styggeste reaksjonen på Solbergregjeringens forslag kom fra generalsekretæren i Redd Barna. Den var emosjonell, på grensen til det hysteriske. Organisasjonen kan ikke være bekjent av slike ansatte som takspersoner og ansikt utad. Jeg regner med at forholdet mellom de bevilgende myndigheter og Redd Barna kommer til å være svært anstrengt de neste to årene. Husk at en mindre bit av det langsiktige bistandsbudsjettet blir brukt akkurat for 2016, neste gang kan det økes tilsvarende igjen. Nå må vi bare innse at flere politiske og ideologiske kjepphester blir satt i stallen fordi situasjonen er så spesiell og akutt. Enkelte særinteresser og lobbyorganisasjoner vil aldri godta at akkurat deres spesialområde blir berørt på en negativ måte.
   Så får politikerne stå fast og sette særinteressene på plass.

søndag 25. oktober 2015

Rimelig og rettferdig

I samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, KrF og Venstre, som de fire partiene ble enige om og undertegnet i Stortinget 30. september 2013, står det på side 4, punkt k:
«Avkortingen av pensjon for gifte og samboende pensjonister reduseres. I perioden (2013-2017) reduseres avkortingen fra 15 til 10 prosent».
   Avtalen er signert av samtlige partiledere og gruppeledere. For Venstre undertegnet Trine Skei Grande og Ola Elvestuen, for KrF Knut Arild Hareide og Dagrun Eriksen.
I henhold til denne avtalen har Solbergregjeringen i statsbudsjettet for 2016 – det nest siste året i regjeringsperioden – foreslått å gjennomføre det de fire partiene forpliktet seg til.

Vingle-Venstre
Da er det mildt sagt oppsiktsvekkende at Vingle-Venstres Trine Skei Grande mumler noe om at forslaget kanskje ikke er riktig prioritering av penger. Det er også ganske merkelig at KrF`s finanspolitiske talsmann Hans Olav Syversen ikke vil uttale seg «før stortingsgruppen har konkludert med hvordan den skal stille seg til forslaget». Enten må de to partiene peke på en mulig utsettelse til 2017, eller så må de åpent og ærlig si fra til velgerne at de er innstilt på å bryte samarbeidsavtalen.
   I så fall: Hva er deres underskrifter verdt under senere forhandlinger? Kan vi stole på Venstre og KrF?

Støttet forslaget
Det hører med til historien at Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre i innspurten til valgkampen, etter at forslaget i statsbudsjettet var lekket til offentligheten, sa at han støttet den reduserte avkortingen. Så viser det seg at partiet taler med to tunger – igjen. Den finanspolitiske talskvinnen Marianne Marthinsen mener nå at «man vil se på helheten» og vil heller «gi et løft til dem som har minst». Det er typisk Arbeiderpartiet i opposisjon, og vi skal ikke se bort fra at partileder Støre gjør noe annet enn det han sier.
   Derimot ville det overraske meg mye om partiets fraksjonsleder i Stortingets arbeids- og sosialkomité, Dag Terje Andersen, vil skifte standpunkt. Den tidligere stortingspresidenten har rykte på seg for å være ordholden, en til å stole på.

En kampsak
Problemet de rødgrønne står overfor, er at redusert avkorting er en av de store kampsakene til Pensjonistforbundet, et forbund som står Arbeiderpartiet nær. I lange tider har forbundet vært ledet av Ap- eller LO-folk, for tiden er Jan Davidsen leder av forbundet. Han er tidligere sentralstyremedlem i Ap og tidligere leder i Fagforbundet som organiserer offentlig ansatte.
   Han uttalte samme dag statsbudsjettet ble lagt frem: «Pensjonistforbundet har gått inn for å fjerne avkortingen i sitt handlingsprogram ut fra et rettferdighetsprinsipp. Derfor er forslaget fra regjeringen bra.»
   Men taktikkeri-kvinnen Marianne Marthinsen ønsker altså å gå strakt imot Pensjonistforbundet. Hun utfordrer partileder Jonas Gahr Støres standpunkt, og det er duket for et hardt internt oppgjør i landets største parti. Er Arbeiderpartiet til å stole på?

Kampanjejournalistikk
Aftenposten (sosialdemokrati light) har de siste dagene drevet kampanjejournalistikk mot redusert avkorting og trukket inn, gjennom kreative regnestykker, de ulike pensjonistgruppenes formuesklasser, hvilket er helt irrelevant og absurd i denne sammenheng. Her snakker vi om løpende pensjonsinntekt. Under pensjonistforliket ble det begått et overgrep mot pensjonister som lever som ektefeller eller samboere. De får bare 85 prosent av folketrygdens pensjonsytelser utbetalt, en slags kryssubsidiering av enslige og et knefall for det marxistiske prinsippet «fra enhver etter evne til enhver etter behov». Det er dyrere å leve som enslig, derfor skal vi se bort fra hva hver enkelt arbeidstager har innbetalt i pensjonsordningen (del av folketrygden).

Retter opp urimelighet
Nå ønsker regjeringen å rette på noe av det urimelige i at sivilstand ha innflytelse på hvor stor pensjon man skal ha utbetalt. Et standpunkt signert av de fire partiene som står bak Høyre-Frp-regjeringen, støttet av Pensjonistforbundet og positivt omtalt av Arbeiderpartiets leder.

   Det skal bli spennende å se hvem som vinner denne dragkampen, og hvem som svikter, bryter løfter og skifter mening som andre skifter skjorte.

søndag 11. oktober 2015

Statsbudsjettet - Flyktningesunamien

Solbergregjeringens forslag til statsbudsjett for 2016 var så godt, veltilpasset og i tråd med omstillingskravet at kritikerne ikke har funnet så mye å henge seg opp i. Da må man ty til andre grep og vinklinger for å sverte det.Typisk er anklagen om at flyktningene fra Syria og noen andre land har fått en så dårlig velkomst både i Europa generelt og i Norge spesielt at det går på humanitet og menneskeverd løs. Vi skulle vært forberedt! Mer penger må til! For mottaksapparatet var ikke forberedt, beredskapen på et lavmål. Mottak måtte improviseres.
   Problemet kritikerne overser er at også i land med langt større ressurser enn vesle Norge, er man blitt overrasket over omfanget av den nye bølgen av mennesker på vandring.

Umulig å forutse
Kunne noen med profetiske evner virkelig ha sett i glasskula hvilke mengder som bestemte seg for å søke lykken i Vest-Europa? Ingen med vettet i behold kan påstå det. Omfanget av strømmen vestover og nordover har overrasket samtlige land på marsjruten – uansett hvilke myndigheter som sitter med ansvaret i de enkelte transittstater eller på endestasjonene.
   Vi må bare konstatere at Europa ble tatt på senga, at det ikke var fysisk mulig å sluse de mange titusener daglig til registrering, siling, humanitær bistand, klær og tak over hodet i den innledende kritiske fasen. Det er betegnende at frivillige hjelpeorganisasjoner skriker høyest og forlanger handling og besluttsomhet slik at alt kan legges til rette for de mange nyankomne. Verst er kanskje angrepene fra Norsk Folkehjelp – LOs «røde kors» - som benytter anledningen til å gi dagens norske regjering en ørefik. Langspurten mot 2017-valget er i gang, og noen har fått marsjordre.

Har improvisert godt
Selv synes jeg myndighetene har vært raske til å snu seg rundt, improvisere og vise handlekraft. Våre immigrasjonsmyndigheter har satt alle kluter til, jobber dag og natt for å utvide kapasiteten, tatt forlegninger, haller, hoteller og private hjem i bruk. Alt er ikke gått på skinner, men hva kan man forlange? Hovedproblemet oppsto ved ankomsten til de første landene på det europeiske kontinent som ikke maktet å stanse strømmen eller organisere en form for kontroll. Selv en «Nobelpriskandidat» som Angela Merkel og hennes nærmeste sier nå krystallklart at et stort antall flyktninger vil bli returnert, det snakkes om 400.000.
   Årsaken til dette er kort og godt at flyktningene er en sammensatt gruppe, og bare en brøkdel oppfyller asylkriteriene. Flyktningene kommer fra land, inklusive Syrias naboland, der det ikke står om livet direkte, men hvor leveforholdene er svært vanskelige i overfylte leire og hvor flyktninger har oppholdt seg i årevis i håp om at borgerkrigen i hjemlandet skulle ta slutt. Så skjer ikke det innenfor en rimelig tidshorisont, og jakten på permanent lykke griper om seg.

En bedre livssituasjon
For dette er hva det dreier seg om: Ønsket om at voksne og barn skal få en bedre fremtid preget av livskvalitet, verdighet og velferd på et høyere nivå sammenlignet med forholdene de kommer fra. Formelt kaller de seg krigsflyktninger og asylsøkere med behov for personlig beskyttelse mot forfølgelse. Realiteten er noe annet. De fleste er økonomiske immigranter som higer etter et bedre liv. Det er hva de forteller mediene etter ankomst til Norge i midlertidige mottakssentre: Foreldre tenker på sine barns utdannelse og en ny start, kanskje jobb om det finnes. Unge, sterke menn helt ned i mindreårig alder sendes i forveien i håp om familiegjenforening senere. Flyktningene hopper gladelig over landegrenser der de kan føle seg trygge fra krigens redsler. Men de ønsker noe mer.

Hvor mange terrorister?
Svært mange har fått «hjelp» av menneskesmuglere og dokumentsvindlere, falske pass florerer, og mange myndigheter har mistet oversikten. Ganske sikkert er det at blant flyktningene har ekstremistgrupper som IS plantet sine hellige, usiviliserte krigere. Noe annet man registrerer, er at svært mange av dem som kommer til Vest-Europa er relativt ressurssterke. De kan finansiere en livsfarlig båtreise, de kjøper buss- og togbilletter. Tilbake i leirene i Midt-Østen sitter de fattigste igjen.
   Spesielle innslag har vi de siste dagene sett ved grenseovergangen mellom Russland og Norge. Av de minst 900 som har tatt denne uortodokse ruten, reiser det store flertall fra land der de allerede har fått oppholdstillatelse. Det er bare det at Norge virker mer fristende. Fra før har vi fått stemplet som Europas mest generøse sosialkontor. Vi har tilbud og ordninger som imidlertid var ment for en helt annet gruppe mennesker: arbeidsinnvandrere og de som kommer som resultat av EU/EØS` prinsipp om fri bevegelse av mennesker, varer og kapital. Pluss et begrenset antall kvoteflyktninger og asylsøkere.

Ikke ment for verdens fattige
Velferdsordningene våre var og er ikke ment for alle verdens fattige. Ordningene står i fare for å bryte sammen hvis denne flyktningesunamien fortsetter med like stor styrke. Ihvertfall blir statsbudsjettet sprengt. For her snakker vi ikke om millioner men om mange milliarder kroner. Det er regnet ut hva flyktningene vil koste det norske samfunnet (les: kommunene) i de første fem årene (og behovet for NAV-tilskudd senere). Det er ikke småbeløp, og de vil bli stilt opp mot andre nordmenns krav på tjenester, omsorg og velferd.
   Så skal dette sies: Norge må selvsagt verne om asylinstituttet og ta imot dem med reelle behov. Der det står om livet, skal vårt land ønske folk velkommen. Men et lite land på 5,5 millioner innbyggere har ikke arbeidsplasser, boliger eller utdanningsressurser nok til å ta imot samtlige som nå banker på.

Må gjøre det som er mulig
Vi må gjøre det vi kan for å ha et tilstrekkelig mottaksapparat og yte de mest fundamentale menneskelige behov så langt vi makter når mennesker i nød først har satt sin fot på norsk jord. I en overgangsfase er man nødt til å huse flyktninger i alt fra hoteller til herberger, haller og private hjem. Det skulle bare mangle. Jeg roser gjerne dem som åpner egne boliger og som stiller opp på andre måter
   Men på sikt er vi nødt til å analysere rasjonelt og dele opp flyktningene i grupper. Nå i starten vil langt flere få opphold enn hva vanlig er. Det snakkes om tre fjerdeler av de nyankomne. Neste år kan det gjelde 25.000 mennesker, kanhende 30.000. Eller flere. Jonas Gahr Støres krav om 10.000 blir bare blåbær sammenlignet med dagens realiteter. Men kanskje har løftet om 10.000 inspirert og oppmuntret titusener til å prøve seg i Norge? Mulighetene sprer seg raskt og effektivt i sosiale medier.
   Så er det helt på sin plass å gi flyktninger et tidsbegrenset opphold på inntil fem år, som det nå snakkes om. Det i seg selv er i lengste laget. Ved utløpet av denne perioden skal hver enkelt sak gjennomgås og avgjøres. Jeg tipper at det store flertall får beskjed om utreise. Og da kan vi ikke i mellomtiden satse store ressurser på integrering ute i «det vanlige» Norge.

Paralleller tidligere
Vårt land har opplevd lignende situasjoner tidligere: Båtflyktningene fra det kommunistisk seirende Nord-Vietnam på 70- og 80-tallet fikk bli. Også i dag er det livsfarlig for mange å reise hjem til dette diktaturet. På 90-tallet fikk vi Balkan-flyktningene. De rørte ved våre innerste følelser. Selvsagt fikk de bli til krigen var over. Så reiste de aller fleste hjem, mange med norske starttilskudd som gave. Slik bør det også være i tilfellet de som flykter fra Assad, IS og andre terrorbevegelser i Midtøsten og Nord-Afrika.
   Statsbudsjettet: Det er fornuftig at regjeringen legger frem en tilleggsproposisjon om kostnader og kostnadsdekning om noen uker, når man har bedre oversikt. Og selvsagt skal de største midlene tas fra UD`s bistandsbudsjett. Hvor ellers? Det er derfra pengene tas når Syrias nærområder hjelpes til å ta imot og livnære krigsflyktninger. Nå er «alle» plutselig enige om at hovedinnsatsen må settes inn nettopp i nærområdene.

   De kritiske småpartiene her hjemme er kommet i klemme: Ikke vil de bruke flere oljepenger. Men de vil heller ikke «ta fra» bistand, enten den er akutt eller langsiktig. Sånn går det an å male seg inn i et hjørne.

Tilbake til røttene

Endelig kommer en avgjørelse i Nobelkomiteen som peker tilbake mot Alfred Nobels testamente og oppfyller betingelsene i det. Årets pris gikk altså til Kvartetten for nasjonal dialog i Tunisia, et valg som er helt i tråd med filantropen Nobels ønske og siste vilje. Valget av prisvinner var overraskende, men de aller, aller fleste reaksjonene har vært positive.
Også en annen forutsetning ved Nobels testamente er denne gang blitt respektert: Kravet om at prisvinneren skulle kunne vise til resultater av sitt fredsarbeid, ikke bare vise gode intensjoner. Riktignok har komiteen gitt prisen også som en støtte og oppmuntring til fortsatt innsats, men kvartetten har allerede kommet en borgerkrig i Tunisia i forkjøpet med sitt utrettelige arbeid for demokratisk nasjonal dialog.

I Nobels ånd
En slik «forbrødring» er helt i Nobels ånd. Som kjent hviler fredsprisen på tre søyler: reduksjon av militærstyrker, arrangering av fredskonferanser og altså «nasjonenes forbrødring». Det er ingen tvil om at dersom Tunisia lykkes i å bevare det folkemassene søkte å oppnå i den «arabiske våren», vil suksessen kunne få smitteeffekt i andre arabiske land. Akkurat i disse dager gjøres et forsøk i Libya på å oppnå nasjonal enhet under én samlende regjering. Demokrati og rettssikkerhet i arabiske land vil utvilsomt bidra til ro og stabilitet i en konfliktfylt del av verden.

Omstridte prisutdelinger
Mange tildelinger har vært omstridte. Både jurister og Nobelfamilien har hevdet at testamentet ikke er blitt respektert, og at den norske Nobelkomiteen burde fratas sin håndtering av prisen. Selv mener jeg bunnen er nådd på 2000-tallet da fredsprisen er gått til bærekraftig utvikling i Afrika, mikrokredittarbeid i u-land, arbeid for kvinners sikkerhet, barns rett til utdanning og FNs klimapanel. Alle disse fortjente muligens en prestisjetung pris, men ikke Nobels fredspris. Vi er kommet milelangt fra Alfred Nobels betingelser og forutsetninger: reduksjon av militærstyrker, fredskongresser og nasjonenes forbrødring. Prisen er blitt utvannet, og komiteen har vært svært kreativ i sine forsøk på å knytte kriteriene til prisvinneren som den av ukjente og uforståelige grunner har funnet verdig.

Fredsprosjektet EU
Med ett rungende unntak: Den europeiske union i 2012. Noe stort nærmere Nobels ånd og testamentets bokstav kan man knapt komme. EU som fredsprosjekt var og er underkjent – av politiske, ideologiske og nasjonalistiske årsaker. At unionen måtte vente så lenge på anerkjennelse (for fredsarbeidet), er i seg selv en skandale, som ble rettet opp for tre år siden.


Det er all mulig grunn til å gi Nobelkomiteen anerkjennelse for arbeidet med og valget av årets kandidat.

fredag 25. september 2015

Fra kristendemokrater til kristensosialister

Jeg har skrevet det i bloggen tidligere: Det er realistisk utsikt til at Kristelig Folkeparti forlater den felles borgerlige ideologiske plattformen, blant annet uttrykt i samarbeidsavtalen høsten 2013, for deretter å nærme seg en allianse med Arbeiderpartiet og SV. Det er en mulighet for at partiet bryter fireårsavtalen allerede før valget i 2017.
KrF-politikere er som andre, de er ikke spesielt «kristelige», «moralske» eller «snille» når det kommer til politisk taktikkeri, press og trusler. Man utnytter en vippeposisjon brutalt og egosentrisk når det passer. Knut Arild Hardeide har dessuten et problem å hanskes med som andre partier ikke har: En gruppe «syvende fedre i huset» av tidligere ledere, gruppeledere på Stortinget og generalsekretærer som sitter på nakken hans og i virkeligheten styrer kursen når det røyner på og viktige veivalg skal tas. Dagens KrF-leder fremstår ikke for meg som en selvstendig, sterk frontfigur som tar selvstendige avgjørelser.

Angrep på Erna
En rekke angrep på Solberg-regjeringen de siste to årene taler sitt tydelige språk. For meg har samarbeidsavtalen vært grei å tolke, men KrF har nytolket og redefinert deler av den etter som politisk betente debattemaer dukket opp. Asylbarnsaken er det mest sentrale eksemplet. Budsjettkrangel i det offentlige rom legger jeg ikke vekt på i det hele tatt: Resultatet av budsjettdiskusjonene ville vært omtrent det samme om KrF hadde vært villig til å ta ansvar i et regjeringssamarbeid. Da hadde diskusjonene og dragkampene foregått internt på regjeringskonferansene, mens man har kunnet opptre fri og frank utenfor, «halvveis med og halvveis mot».
Om partiet er misfornøyd med mange av regjeringens vedtak og holdninger, kan jeg forsikre om at misnøyen med KrF og delvis også Venstre blant dem som har tatt ansvar i regjering, er enda større. Når mister man tålmodigheten med et parti som representerer et demokratisk underskudd ved at de får større innflytelse enn valgoppslutning og stemmeandel i folket skulle tilsi?

Gikk svakt tilbake
Partiet gikk svakt tilbake både i kommunevalget og i fylkestingsvalget i forhold til 2011. Rundt om i kommunene ser man en klar dreining mot den rødgrønne siden under konstituering av kommunestyrene. Mens KrF for fire år siden gikk inn i fellesskap med Arbeiderpartiet som del av et flertall i 20 kommuner, er tallet steget til hele 53 kommuner etter dette valget. Det er Kommunal Rapport som har foretatt opptellingen. Forskjellen mellom 20 og 53 er for stor til å være tilfeldig, her må lokale KrF-topper ha fått oppmuntrende signaler «innafra» om at dette er helt ok.
Partiets opptreden topper seg gjennom de siste dagenes ultimatum om søndagsåpne butikker: «Enten gir de store partiene i regjering seg, eller så bryter vi samarbeidet». Til tross for at KrF ved samarbeidsforhandlingene for to år siden utmerket godt visste at det var et flertall på Stortinget med Venstre for en oppmykning av bestemmelsene. Det var da de skulle ha satt foten ned, ikke nå. Dette er lureri.

Har tatt ut fordelene
Det tegner seg et scenario i mitt indre: Kristelig Folkeparti har «tatt ut» gevinsten man kunne forvente ved et samarbeid med Høyre og Frp og til dels Venstre. Når man så  har fått den hjelpen man trengte til sine hjertesaker, bl.a. reservasjonsadgangen i forbindelse med svangerskapavsbrudd, vender man seg mot Arbeiderpartiet og søker hjelp der - mot å bli en del av e rødgrønt koalisjon. Noen vil mene at dette er helt greit i politikken. Jeg synes det ikke. Senterpartiet har fulgt samme spor de siste 15 årene, og Venstre er og blir vingle-Venstre selv om partiet har opptrådt en tanke mer ryddig og anstendig siden Solberg-regjeringen ble opprettet.

Konklusjon: Skal et borgerlig flertall styre landet etter 2017, er det kun Høyre og Fremskrittspartiet som fortjener borgerlige, ikke-sosialistiske stemmer.

mandag 14. september 2015

Det står om barnas fremtid

Skolepolitikk har vært et sentralt tema i valgkampen denne gang. Oslo har i flere år satt inn store ressurser for å gi skoleelever større kunnskaper slik at sjansene øker for at de skal lykkes senere i livet. Skolen er viktig for å utjevne forskjeller, bedre levekårene og øke den sosiale mobiliteten.
   Resultatene av den målbevisste innsatsen er svært positive. Østkantskoler med mange minoritetsbarn gjør det jevnt over bedre på nasjonale prøver enn mange skoler i andre deler av landet der elevene for det meste er etnisk norske. Svært mange kommuner lærer av Osloskolen og bruker forskjellige varianter av dens organisering, læringstrykk, prøver og kartlegging av «huller» slik at elever som sliter får mer oppmerksomhet og hjelp.
   Det er verdt å merke seg at Oslo Arbeiderparti med Raymond Johansen som ordførerkandidat ikke ønsker å endre Osloskolen i en retning som nødvendigvis svekker resultatene (sitat Aftenposten). Undersøkelser viser at trivselen i hovedstadens grunnskoler ikke er dårligere enn andre steder. Kanskje har det noe med en god mestringsfølelse å gjøre: at elevene er stolte over å kunne mye, og at lærernes prestisje øker når elevene deres lærer mer enn andre. Foreldrene er i det store og hele fornøyd med retningen og resultatene Osloskolen har oppnådd. Selvsagt vil det alltid være noen som er misfornøyde, og de er høylytte og pågående, men et avgjort mindretall.

Utdanningsforbundets rolle
Utdanningsforbundet har engasjert seg sterkt mot Osloskolen og lignende pedagogiske systemer, men har hatt lite gjennomslag, delvis fordi skolebyrådens administrasjon er faglig og politisk sterk og har foreldrene i ryggen. Dessuten kan man vise til resultater. I andre kommuner som «forsøker seg» med Oslo-varianten, derimot, ser vi at forbundet allierer seg med lokale motstandere og trykker på for å forhindre at Osloskolen «sprer seg».
   Vi må aldri glemme at Utdanningsforbundet er et fagforbund. En fagforenings hovedoppgave er å forbedre sine medlemmers lønns- og arbeidsvilkår. Det er helt legitimt og en viktig del av balansen i arbeidslivet. Medlemmenes ve og vel er imidlertid et hovedanliggende. Da er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er noe likhetstegn mellom det som fremmer elevenes interesser - rett til å lære, rett til å få kunnskap, ferdigheter og sosial kompetanse på den ene side - og lærernes ønsker og krav som fagorganiserte lønnsmottagere på den annen.

Skyver elevene foran seg
Det vil alltid være fristende for lærernes tillitsvalgte å «skyve skole og elever foran seg» og hevde at det som er best for lærernes lønns- og arbeidsvilkår er best også for elevene.
Mange av lærernes tillitsvalgte vil gjerne ha det til at det er de som «eier skolen», og at de vil ha seg frabedt at samfunnet rundt ved skoleeier og folkevalgte blander seg inn og krever innflytelse og innsyn i det som foregår i klasserommet. Med det setter lærerne seg over lovverk og forskrifter og bryter med FN-konvensjoner.
   Opplæringsloven, Kunnskapsløftet, lovens forskrifter og læreplaner med kompetansemål er de overordnede styringsdokumentene som skal styre skolen. Slik har det alltid vært, og en kommune vil risikere å sette lovverket til side hvis den bare «lot lærerne styre som de ville».
   (I parentes bemerket er de styringsdokumentene som legger rammer for dagens norske skole, innført av den rødgrønne regjeringen i perioden 2005-2013, med SV-statsråder som kunnskapsministre. Dagens borgerlige regjering har stort sett ført politikken videre.)
På den annen side ville det være dumt og arrogant å avfeie lærernes faglige råd og stemmer i lokale skolesaker. De vet hvor skoen trykker og kan gi skoleadministrasjon og politikere kloke pedagogiske innspill som fremmer elevenes og foreldrenes saklige interesser. Men innspillene må være innenfor opplæringslovens formålsparagraf og rammer. De må oppfattes som konstruktive og velmente. Hvis ikke, oppstår det fronter og konflikter, og partene fjerner seg fra en god dialog.
   I svært mange kommuner har Utdanningsforbundets tillitsvalgte lagt opp til en aksjonslinje utenfor folkevalgte fora. De bruker «utenomparlamentariske» virkemidler og ser ikke ut til å være villig til dialog og samarbeid med politikere. Det er tilfellet i for eksempel Sandefjord.

Tilfellet Sandefjord
«Case Sandefjord» er blitt landskjent fordi en gruppe opprørske lærere nektet å etterkomme de folkevalgtes vedtak for et par år siden. De er ledet av en ganske aktiv og til dels aggressiv gruppe tillitsvalgte som gjør hva de kan for å skape uro og undergrave den lokale skolepolitikken, en politikk som er bestemt av de folkevalgte i fagutvalg og kommunestyre og med referanse til nasjonalt lovverk. I stedet for å henvende seg til de lokale folkevalgte og argumentere, sender man dypt usaklige og usannferdige innlegg til for eksempel «Dagbladet» for å sverte Sandefjord og snakke Sandefjordsskolen ned. Selvfølgelig som en del av valgkampen.
   Uenigheten i Sandefjord var inntil ifjor særlig konsentrert rundt ett redskap for læring og ett begrep: Halvårsvurdering og «målstyring» (midt oppe i alt dette snakkes det om «tidstyver», det vil si overdreven rapportering og dokumentasjon). Ja, i noen år var halvårsvurderingen relativt detaljert i Sandefjord, med inndelinger og kategorier som ble oppfattet som snikinnføring av karakterer, selv om det på ingen måte var tilfellet eller hensikten. Det ble påstått at lærerne måtte foreta 70-80 »avkrysninger» i elevenes halvårsvurderinger. Det var ikke korrekt, det dreide seg om 17-18 spredt over tid. Men myten om de 70 avkrysningene har vært ganske seig.

En omforent løsning
Etter en hissig lokal offentlig debatt for to år siden, tok politikerne grep og førte partene – foreldrene, lærernes tillitsvalgte, skolelederne og skoleadministrasjonen – sammen i utredningsgrupper for å finne frem til en ny «mal» for halvårsvurdering som alle kunne slutte opp om. Hensikten var å få ro i skolen slik at lærere og skoleledere kunne konsentrere seg om hovedoppgaven sin: å sørge for elevenes læring og trivsel.
   Det var en vanskelig prosess. Skolelederne la frem tre alternativer slik oppdragsgiveren hadde bedt om. Lærerne nektet og la frem kun ett, nærmest som et ultimatum. Det så en stund ut til at partene ikke var i stand til å bli enige. En todelt innstilling ble sendt til skole- og barnehageutvalget. Da slo et enstemmig utvalg i bordet: Bli enige! Forslagene ble sendt tilbake til partene for en ny runde.

Kompromiss førte til enighet
Et kompromiss ble løsningen: Lærernes forslag ble i hovedsak lagt til grunn for en ny halvårsvurdering, med bare ett lite tillegg: Kjernefagenes kompetansemål (hentet fra den nasjonale læreplanen gjennom lov og forskrift ved Utdanningsdirektoratet) ble knyttet opp mot halvårsvurderingen i den nye malen. Det ble slutt på avkrysning, i stedet skulle lærerne gjennom prosatekster vurdere elevenes kunnskaper og resultater sett i relasjon til kompetansemålene («pensum»). Modellen skaffet lærerne vesentlig merarbeid i forhold til avkrysning, men det var slik de ville ha det. Eller rettere sagt: slik de tillitsvalgte ville ha det. Det hører med til historien at foreldrene gjennom en spørreundersøkelse ønsket en vurdering som lå tettere opp til hva skolelederne ønsket, enn hva lærerne forlangte.
   Den «gamle» halvårsvurderingen har ikke vært i bruk siden høsten 2013, og det har vært ro i Sandefjordsskolen. Inntil nå i valgkampens sluttfase. En ny «læreraksjon» med heltids hovedtillitsvalgte i spissen har fått det til å «ulme» igjen, et uttrykk som den politiske opposisjonen ved Sandefjord Arbeiderparti har formidlet videre og utnyttet maksimalt til siste time før valglokalene åpnes. På selve valgdagen, og i strid med all sedvane,   samarbeider arbeiderpresseavisen Sandefjords Blad med Utdanningsforbundet om å spille ut gjentatte harde angrep for å gi det lokale Arbeiderpartiet flere stemmer. I tillegg har man i lengre tid benyttet sosiale medier og en gratis fulldistribusjons ukeavis («Byavisa») maksimalt uken før valget. Ved å bruke Byavisa tirsdag 8. september har de tillitsvalgte lykkes i å agitere for egne påstander som «sannheter» vel vitende om at ansvarlige politikere og skolefolk i Sandefjord ikke ville få anledning til å gå i rette med påstandene før valgdagen. Ingen andre skolepolitikere fikk komme til orde.
   Byavisa har i denne saken drevet en kampanjepreget, uprofesjonell enkildejournalistikk som helt sikkert vil svekke avisens omdømme blant leserne.
   Jeg som leser mange aviser ser at Dagsavisen (Ap) og flere andre arbeiderpresse-eide aviser landet rundt, kjører på den samme linjen. På selve valgdagen. Agitasjonen er åpenbart samordnet.

«Målstyrings-ideologien»
Gjennom en ny hovedtillitsvalgt i Sandefjord som i egenskap av lærer selv i 2013 nektet å følge vedtak fra administrasjon og folkevalgte, går man i Byavisa løs på en skriftlig halvårsvurdering og agiterer mot noe som kalles målstyring. «Lærerne har ikke slått seg til ro med målstyrings-ideologien som gjennomsyrer Sandefjordsskolen.» Glemt er enigheten som ble oppnådd i 2014, glemt er signaturen under kompromisset, glemt er løftet om å bidra til ro i skolen.
   Det er en besynderlig påstand dette med «målstyrings-ideologien» som skal være så farlig. Norsk skole har alltid vært styrt av mål og resultater for undervisningen. I gamle dager brukte man ordet «pensum», nå heter det kompetansemål. Elevene skal ha som siktemål å lære eller beherske bestemte fag og emner på ulike trinn. Det er lærernes ansvar å sørge for det. Med seg har de avdelingsledere på den enkelte skole, som opptrer som mentorer og rådgivere med fullmakt til å gi ekstra ressurser til barn som trenger det. Undervisningen skal være tilpasset til den enkelte elevs forutsetninger.
   Foreldre som støtter læreragitasjonen tar en stor risiko på sine barns vegne. De risikerer dårligere læringsresultater og setter barnas fremtid i spill.

Etter- og videreutdanning
For å gjøre lærerne enda bedre skikket for oppgaven, er det bevilget mange hundre millioner kroner av regjeringen de siste to årene, og Sandefjord kommune følger opp med sine bidrag. Lærerne får tilbud om etter- og videreutdannelse. Rektorene og avdelingslederne har gjennomgått «Rektorskolen». Skoleledere får tilbud om å ta mastergrad med stipend og undervisningsfri. Også barnehagelærere og assistenter skal få økt sin kompetanse.
   Etter Opplæringslovens forskrifter paragraf 3-1 har grunnskolens elever rett til vurdering, både underveisvurdering og sluttvurdering – og en rett til dokumentasjon av opplæringen.
   Samtidig heter det i loven at målene for opplæringen skal være kjent for eleven, og hva som blir vektlagt i vurderingen av hans eller hennes kompetane. Noe av det samme gjelder for orden og «adferd» (oppførsel).
Det heter videre i paragraf 3-2: «Formålet med vurdering i fag er å fremme læring underveis og uttrykke kompetansen til eleven.» Vurderingen skal gi god tilbakemelding og veiledning til eleven.
   Etter mitt syn er det feil å hevde, slik de hovedtillitsvalgte gjør, at vurderingene kun skal være muntlige. Alle vil forstå følgende: I de senere år er mange kommuner kommet ut for rettssaker fra tidligere elever som hevder at de ikke har lært nok på skolen, noe som har påvirket deres senere livsløp, jobbmuligheter og livskvalitet. Kommuner som ikke kan dokumentere undervisningen, er hardt ute og kjøre. Fram mot 2017 skal fylkesmannen føre tilsyn med skolene i Vestfold for å sjekke om skoleeier tilfredsstiller opplæringslovens krav til tilstrekkelig opplæring. Flere kommuner i fylket kan i verste fall få problemer med å dokumentere om lov og forskrift er fulgt. Sandefjord kan være trygg på resultatet av dette tilsynet takket være sine skriftlige halvårsvurderinger.

Skriftlige vurderinger mer presise
Foreldrene ønsker helt klart skriftlige underveisvurderinger, lærernes tillitsvalgte i Sandefjord synes det får være nok med muntlige overleveringer i elev- og foreldresamtaler. (Husk: Utdanningsforbundet er en fagforening, først og sist.)
   Alle med et minimum av kjennskap til skole og lærere (jeg vet mer om det enn gjennomsnittet) er helt på det rene med at mange lærere synes det er «leit» å måtte fortelle at eleven ikke mestrer det som forventes i forhold til lovpålagte kompetansemål (noen foreldre kan jo komme til å tro at jeg som lærer ikke er god nok.) Altså må det brukes noen mykere formuleringer som riktignok ikke er helt ærlige, men.... Dette er et kjent fenomen, menneskelig og forståelig. Men tjener det eleven i det lange løp?
   Noen elever kunne jo bli «lei seg». Men det er ikke dette som er poenget: Mange elever er tjent med å få høre: «Du kan bedre enn dette. Jeg som lærer har tro på deg. Litt ekstra innsats, eller hvis jeg eller en assistent hjelper deg litt ekstra, så går dette bra». Det er ikke sånn at en elev som får en slik beskjed gitt i beste mening, mister all motivasjon. En beskjed om at «dette mestrer du ikke» fører ikke til undergangen. Slike beskjeder går hånd i hånd med meldinger som «flott, dette skal du mestre fint! Stå på!» Hva er vitsen med veiledning om ikke utsagn som dette skal kunne aksepteres?

Opplæringsloven er tydelig
Tilbake til Opplæringslovens forskrifter 3-3 «Grunnlaget for vurdering i fag»: Her står det greit at «grunnlaget for vurdering i fag er kompetansemålene i læreplanene for fag slik de er fastsatt i læreplanverket, kfr. paragraf 1-1 eller 1-3.» Hva i all verden er da galt med at halvårsvurderingen som nå benyttes i Sandefjord (med prosatekster, ikke avkrysning eller nivådeling) er knyttet opp mot kompetansemålene? Ønsker de tillitsvalgte i Sandefjordsskolen å bryte med kompromisset for vurderingen fra høsten 2014? Vil de fortsatt ha uro og «ulming»?
   Så har vi spørsmålet om «tidstyver» i skolen. Da den siste runden med «ulming» oppsto for noen uker siden, ble de folkevalgte tatt på senga. Hverken ordfører eller folkevalgte i skole- og barnehageutvalget hadde fått noen henvendelser fra lærerhold. Hadde de gjort det, fulgt spillereglene, ville det politiske flertallet i Sandefjord ha satt seg ned sammen med lærernes tillitsvalgte og studert deres krav, ført en dialog og forsøkt å komme lærernes krav i møte – dersom kravene lå innenfor opplæringslovens rammer.
   Men det har ikke skjedd. Lærernes tillitsvalgte har i stedet «aksjonert» politisk og ideologisk og latt seg intervjue i den nevnte «Byavisa» og bedt om spalteplass i Sandefjords Blad på selve valgdagen – slik at de som blir angrepet ikke får de samme mulighetene til å forsvare seg. Man går løs på «målstyringsideologien» uten å presisere hva som menes med det, uten å lansere konkrete alternativer, uten å peke på spesifikke «tidstyver».
Har man levert innspill?
Solberg-regjeringen har tatt initiativ til en egen database som registrerer unødvendige «tidstyver» i offentlig forvaltning. Det er registrert 1.300 slike tidstyver, mange av dem i skolen. I mars i år ble det oppfordret til ytterligere en runde med innspill og forslag som kan frigjøre mer arbeidstid hos alle statlige eller kommunalt ansatte for deres kjerneoppgaver. Hvert eneste innspill vil bli fulgt opp. Flere krav til tester og prøver i skolen er alt fjernet.
   Da spør jeg: Har lærernes tillitsvalgte i Sandefjord identifisert konkrete «tidstyver» og sendt inn sine forslag? Har de forsøkt å være konstruktive, spilt på lag?
Kommunene kan selv velge måter å dokumentere sin virksomhet på i tillegg til et lovpålagt minimum fra sentralt hold. Hvilke vurderinger, tester, kartlegginger og prøver i Sandefjord er unødvendige og for tidkrevende?

«Godt samarbeid»
Vi folkevalgte setter oss gjerne ned og diskuterer slike ting med lærernes tillitsvalgte. I Byavisa uttaler en av de hovedtillitsvalgte: «Det er viktig å få til et godt samarbeid med politikerne og skoleadministrasjonen. Jeg ønsker å bidra til å gjøre Sandefjordsskolen til en skole som er god både for elever og lærere.»
   Det burde i og for seg legge et godt grunnlag for et samarbeid om skolepolitikken i Sandefjord. Men når vi skolepolitikere får slengt i ansiktet i dagene før kommunevalget at vi har innført et unødvendig, nærmest skadelig «målstyrings- og testregime» ledsaget av mange kritiske kommentarer og krav - da lurer jeg litt på ektheten i ønsket.

Blant de beste
Sandefjordsskolen har de siste årene oppnådd oppsiktsvekkende gode resultater. I den nylig vedtatte kommuneplanen ble det lansert en ambisiøs målsetning som er hentet fra et enstemmig bystyrevedtak i februar 2010: Skolen skulle være blant de 10 prosent beste skolekommunene i landet innen 2015.
   Da «Tilstandsrapport skole» ble lagt frem for skole- og barnehageutvalget 21. januar i år, viste det seg at målet var nådd. Mens Sandefjord i 2010 var nummer 360 av 400 kommuner, er man i år nummer 40 av 400.
   En tilstandsrapport er et sentralt element i det nasjonale kvalitetssikringssystemet som ble innført av den rødgrønne regjeringen og fortsatt av Solberg-regjeringen. Den daværende regjeringen fastsatte mål knyttet til læringsresultater, frafall og læringsmiljø som grunnlag for å vurdere kvaliteten i grunnopplæringen (St.meld. 31 (2007-2008).
   Denne siste tilstandsrapporten er basert på bl.a. data fra «Elevundersøkelsen» hva gjelder læringsmiljø, den andre delen som gjelder læringsresultater er basert på data fra de nasjonale prøvene ifjor høst. Rapporten belyser i tillegg grunnskolepoeng, standpunkt- og eksamenskarakter, fritak og gjennomføring etter første året på videregående trinn, samt annen relevant statistikk.

Mindre mobbing
Hva viste tilstandsrapporten ellers? Sammenlignet med Vestfold og landet forøvrig har Sandefjord tilsvarende eller bedre resultater når det gjelder elevenes trivsel og manglende opplevelse av mobbing.
   De nasjonale prøvene viser at de store forskjellene mellom barneskolene i Sandefjord er i ferd med å utjevnes. Det forklares med at skoleledelsen har bedre oversikt over og innsikt i kullene og elevene sine, og at de iverksetter tiltak på et tidligere stadium. Blant annet har man det siste skoleåret iverksatt en større satsing på realfag med utdanning av faglærere, deltagelse i realfagsprosjektet og utvikling av felles fagplaner og vurderingssystemer.
   Når det gjelder grunnskolepoeng fortsetter den positive trenden, og det til tross for at andelen fritatte elever er lavt. Grunnskolepoeng er gått opp fra 37,5 i 2009 til 40,1 i 2012 og til 40,8 i 2014. Tendensen er også positiv for utviklingen til avgangselever det første året på videregående. Mens andel elever fra Sandefjord som fullførte og besto Vg1 i 2010-2011 var 74 prosent, var denne andelen økt til 83 i skoleåret 2013-2014.

Enstemmig protokoll
Da tilstandsrapporten ble lagt frem i januar i år, kunne alle folkevalgte fra alle partier enes om denne protokollteksten: «Det var, på tvers av partiene, enighet om at det jobbes godt i skolen og at man kan være stolt av det arbeidet som er gjort på alle nivåer». Rådmannens innstilling til saken ble forøvrig enstemmig vedtatt.
   Til tross for enstemmigheten, har Arbeiderpartiet, SV og Utdanningsforbundets tillitsvalgte fortsatt hakkingen på Sandefjordsskolen og det med stigende intensitet i valgkampen. Jeg er i stuss over bakgrunnen, motivasjonen og hensikten med å gjøre dette. Skal vi ikke fortsette en politikk som beviselig virker? Hva er alternativet som kan sannsynliggjøre de samme gode resultatene?
   Kom ihvertfall ikke til meg med påstanden om at «forskning viser». Jeg og andre skolepolitikere i Sandefjord og mange andre kommuner i landet er fullstendig klar over at man får ulike svar og konklusjoner om man går til ulike forskningsmiljøer. Forskerne er slett ikke entydige i sine funn. «Forskere» er også mennesker med politiske preferanser. Når én part i denne konflikten hamrer løs på sine motstandere med argumenter av typen «nyere forskning viser», er det grunn til å tro at man henter inspirasjon fra ideologiske kompiser i bestemte høyskolemiljøer.

   Det kan med letthet vises til andre forskningsmiljøer som har gjort andre funn og som helt ut støtter og styrker Osloskolens og andre kommuners veivalg.