mandag 16. november 2015

Permanent bevæpning - for vår trygghet og politifolk i selvforsvar

Justisminister og politidirektorat har vedtatt at den midlertidige bevæpningen av norsk politi skal opphøre og ikke forlenges. Det er både en positiv og en negativ beslutning. Den positive går ut på at de konspiratoriske hodene ikke fikk rett: alle de som hevdet at den midlertidige bevæpningen bare var et påskudd for snikinnføring av permanent tilgjengelige våpen.
Opphøret av bevæpningen har stilt disse i et lite troverdig lys. Hverken PST, politiets ledelse eller den ansvarlige statsråd har ønsket å bruke sikkerhetstjenestens beredskapsvurdering til noe annet enn det som ble uttalt. Kritikken rammer både de som av politiske og ideologiske grunner er motstandere av alt som smaker av noe «autoritært», makter eller myndigheter, «øvrigheta», borgerklassen - og de som ikke vil vedkjenne seg at verden har forandret seg, at den er blitt farligere og mer uforutsigbar.

De snille moralistene
De siste er gjerne av det slaget som elsker å stille seg i «snill» positur, som opptrer som godhetstyranner eller som er så naive at de kappes med strutsene om å stikke hodene dypest ned i sanden. Lukk øynene, så ser vi ikke farene i øynene.
Det er sant nok at nordmenn flest har vennet seg til å se norsk politi med pistol i beltet det siste drøye året. Våpenhylsteret er avmystifisert og blir nå betraktet som en del av uniformen. Det har ikke vært noen merkbar økning i våpenbruk, og uhell under påkledning eller lading har vært forsvinnende få med tanke på hvor mange politimenn og -kvinner som har båret sine tjenestevåpen daglig i de månedene bevæpningen har vært påbudt.

Svært få uhell
Det er visstnok registrert vel 20 såkalte «vådeskudd» i forbindelse med politiets bevæpning. Ingen har ført til personskade. Det dreier seg om skudd som blir avfyrt ukontrollert. Men den alminnelige avisleser har instinktivt en følelse av at vådeskudd er noe langt farligere, fordi uttrykket gjerne opptrer i forbindelse med jaktulykker eller uhell som fører til død og lemlestelse. Det er slik «vådeskudd» blir benyttet i nyhetsspaltene, og jo mer tabloid avisen er, desto mer blir begrepet brukt bevisst for å spre frykt – også i tilfellet politibevæpning.

Skal ramme motstandere
Den midlertidige bevæpningen kombinert med ukontrollerte skudd har også vært benyttet bevisst for å ramme partipolitiske motstandere. Spesielt den hevngjerrige stortingsrepresentanten for Arbeiderpartiet, Tadia Hajik, har brukt de tyve vådeskuddene i et forsøk på å ramme sin argeste motstander, justisminister Anders Anundsen. Selveste justiskomiteen, der Hajik er leder, innkalte Frp-statsråden til Stortinget for å bli «grillet» om vådeskuddene. Selvsagt kom han uskadet fra det.
Men nå er altså bevæpningen opphevet, og patruljerende politifolk må løpe til bilene sine eller til kammeret for å skaffe seg våpen i akutte og livstruende situasjoner. De som vil slå seg på brystet som «snille og gode», har vunnet. Verden blir vel mindre farlig nå, ikke sant?

Lytter ikke til politiet
Politiets eget fagforbund ønsker permanent bevæpning. De vet hvor farlig det er blitt der ute. De ønsker egenbeskyttelse, en mulighet til å forsvare sine egne liv. De vet at de farligste kriminelle alt er tungt bevæpnet. I en del situasjoner står nå de som skal beskytte oss mot vold og trusler, ran og overfall, ubevæpnet og selv sårbare.
Det er ingen vedtatt sannhet, som noen hevder, at «vold nødvendigvis avler vold» - at farlige voldsmenn vil ty til våpen i enda større grad enn før fordi politiet har en pistol i beltet. De farlige kriminelle er allerede bevæpnet. Selvfølgelig finnes det «forskere» som mener noe annet, som henter rapporter og vurderinger fra andre land, ofte fjernt fra norsk virkelighet. Det finnes også dem som mener at væpnet politi virker forebyggende på alvorlige straffbare handlinger, at væpnet politi virker avskrekkende. Folket er delt omtrent på midten i spørsmålet, et lite flertall ønsker ikke alminnelig bevæpning, mens et stort mindretall ønsker å se politi med våpen.

Hører ikke på fagforeningen
Vanligvis lytter rødgrønne partier, og i særdeleshet Arbeiderpartiet, til «faglige» råd fra sine parhester i fagbevegelsen. Ikke så i dette tilfellet. Her vet politikerne deres best. Man tviholder på illusjonen om at verden ikke er ond, den bare blir det hvis politiet får våpen. Jeg har en mistanke om at Arbeiderpartiet ville inntatt en annen posisjon dersom partiet hadde regjeringsmakt.
Vi bør få en ny runde om permanent bevæpning i Stortinget, noe særlig Fremskrittspartiets talspersoner har varslet. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av terrorangrepet i Paris eller den ukontrollerte flyktningebølgen på Kontinentet og i Skandinavia. Det er den generelle situasjonen i en usikker og utrygg verden som bør danne bakteppet for et nytt initiativ.

Av og til bør slike initiativ gjennomføres selv om utsiktene til å få Stortingets flertall med seg er høyst usikre. Det kan bli en demonstrasjon av at noen tør å ta ansvar. Og: hvis (jeg sier når) det skjer alvorlige terroranslag eller kriminelle handlinger der våpen kunne ha gjort en forskjell et sted i Norge, da har de som har ønsket permanent bevæpning ryggen fri, og det moralske ansvaret for resultatet vil falle på dem som sa nei.

SISTE: Det skal nå foretas en ny trusselvurdering, og opphør av politibevæpningen er fremskutt til 1. desember. Utsettelsen påvirker ikke innholdet i denne bloggen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar